Mære samvirkelag
Mære samvirkelag ble stiftet 17. februar 1922. Lagets første formann ble den utrettelige kooperatør og landbrukslærer Jakob Wang. Som bestyrer ble ansatt Karl Leine, som ble i stillingen til 1947 da sambygdingen Harald Dahling overtok. Laget kom som en konsekvens av den funksjon «Korsveien» hadde med alle omkringliggende institusjoner. Mære egglag tok initiativet og innkalte interessenter til møtet som i sin tur skapte den interesse og glød som skal til for å lose et slikt prosjekt i havn.
Starten
Da jernbanen så å si kom dundrende gjennom Sparbu kommune i 1904-1905 ga det støtet til flere etableringer blant driftige byggende kvinner og menn. Da Leira ble valgt som jernbanens stasjon med navnet Sparbu stasjon resignerte likevel ikke Mæresbyggene. Etter hvert viste det seg da også at Korsveien – med forgreininger til Mære landbruksskole (stiftet 1895), Det norske myrselskaps forsøksstasjon (stiftet 1907) som igjen ledet til fengselsvesenets inntreden på Mæresmyrene i 1908, samt Mære meieri som var etablert så tidlig som i 1879, alle hadde behov for transporttjenester. Derfor kom Mære stasjon i 1916. I 1920 innkalte Mære egglag til et møte der spørsmålet om et handelslag for den vestre/nordre del av Mære sokn ble tatt opp til debatt. Komiteen som ble valgt til å lede forberedelsene av et samvirkelag ble ledet av gårdbruker Per Lein. Disse karene fikk bygslet tomt av Mære meieri på prestegårdens grunn, like ved Mære stasjon, og 30. mai samme år vedtok de mest ihuga interessentene å starte et kooperativt handelslag under navnet Mære samvirkelag. Det samme møtet valgte en ny arbeidskomité med mandat å tegne medlemmer samt forberede og gjennomføre bygging av forretningsgård.
Samvirkelaget på Mære
Det ble tegnet 81 medlemmer som fikk landbrukslærer Jakob Wang som sin formann på det konstituerende møtet 17. februar 1922. I løpet av våren 1922 var forretningsbygget realisert. Det fikk ei grunnflate på 230 kvadratmeter og var i to etasjer med bestyrerleilighet til lagets første bestyrer Karl Leine fra Skogn i andre høgda.
De første år
Til å finansiere gården var det tatt opp flere lån i forskjellige banker der styremedlemmene gjerne var garantister. Denne gjelda tynget drifta etter som det var heller smått med driftskapital, men det ble gitt kreditt av NKL i Trondheim, slik at man fikk tatt inn de nødvendigste varer. Solide medlemmer og god forretningssans synes å ha berget laget gjennom de vanskelige 20- og 30-åra. At Sparbu arbeidersparebank ble leietaker i forretningsgården fra 1923 gjorde nok også sitt til at drifta gikk bedre og bedre. Overskuddene ble brukt til avskriving og fond – og i 1935 ble siste del av gjelda innløst.
Utvidelser
1930-åra ble en ekspansiv periode for laget. I 1931 ble det oppført et tilbygg som ga større lagringsplass, samtidig som Sparbu e-verk fikk både kontor og verksted i bygget. Ja, det ble til og med plass til distriktslegens kontor der. I 1935 ble det montert kjøleanlegg og innkjøpt maskiner og utstyr slik at laget kunne drifte et kornrenseanlegg. I 1936 kjøpte laget eiendommen Heimstad i Henning der laget sammen med driftige kooperatører i bygda fikk i gang Henning samvirkelag, som ble en filial under Mære-laget. Samme år fikk sandvollingene sitt samvirkelag takket være en gunstig avtale med Mære samvirkelag om levering av varer i kommisjon. Både laget i Henning og Sandvollan samvirkelag ble etter noen år selvstendige bedrifter.
Etterkrigstid
Bestyrer Karl Leine ble på post til 1947, da overtok han bestyrerstillingen ved Levanger samvirkelag, og for å fylle Leines stilling dro man igjen til Skogn for å hente ny bestyrer. Harald Dahling fikk allerede i 1948 i gang fiskematkjeller der laget foruten å produsere forskjellige fiskematprodukter etter hvert også kom i gang med produksjon av innherredssodd. Betegnelsen «Bergitta-sodd», fikk på grunn av sin gode kvalitet, en stor kundekrets langt ut over Mære samvirkelags domene. I 1955 var det igjen tid for et tilbygg, som ga forretningen bedre lagerplass og rom for et større og mer moderne fryseanlegg.
Nye koster
I 1962 besluttet laget å gå inn som egen avdeling av Steinkjer Samvirkelag. Hva som bevirket beslutningen sier kildene intet om, men det kan neppe ha vært økonomien som beveget bønder og andre på Mære om å slå seg under paraplyen på Steinkjer. Sannsynligheten taler for at det var NKL som var pådriver for en mer rasjonell organisasjonsmodell av forbrukerkooperasjonen i Norge. Harald Dahling fratrådte som bestyrer i 1965 og inderøyningen Olav Staberg kom inn i hans sted. I 1978 ble gammelgården revet, og ny moderne butikk ble reist på samme tomta. I 1991 ble Steinkjer samvirkelag avdeling Mære omgjort til Prix-butikk, og nye utvidelser og mer modernisering ble igjen foretatt. Det hevdes at denne avdelinga skal være en av de aller beste og mest lønnsomme avdelingene innen Samvirkelaget Steinkjer.
Kilder
- Nordberg, Hans M.: «75 års kooperasjon på Mære» i Årbok for Sparbu historielag. Steinkjer 1997
- Steinkjerleksikonet: [1]