Nord-Herøy
Nord-Herøy er den største øya i Herøy kommune i Nordland. Arealet er 8,9 km2. Mot sørvest ligger Herøysundet med Herøysundet bru til Herøyholmen på Sør-Herøy. Mot sørøst ligger Alstenfjorden og Alstahaug. Mot øst-nordøst ligger Hjartøya. Mot nord ligger Dønnessundet og Dønna. Mot nordvest ligger Hestøya, med vei- og bruforbindelse videre til Indre og Ytre Øksningan, Staulen, Seløy og Dønna. Kommunesenteret Silvalen ligger på Nord-Herøy, ved Herøysundet.
| Nord-Herøy | |
|---|---|
| |
| Fylke: | Nordland |
| Kommune: | Herøy kommune (Nordland) |
| Gnr.: | 5 |
Nord-Herøy var lenge et sentralt sted på Helgeland. Stedet har god havn, og ligger nært både den indre og den ytre leia. Her holdt kongens sysselmann på Helgeland til i deler av middelalderen, og her møttes de 36 fremstående helgelendingene som ønsket å gå ut av unionen med Danmark i 1564 (flere detaljer her).[1] Selve gården var en tid krongods og embetsgård for fogdene, senere også tilholdssted for godsforpaktere, proprietærer, storbønder og handelsmenn. Silvalen lenger sør på øya har hatt lokale sentrumsfunksjoner siden slutten på 1800-tallet, bl.a. er det her lensmann og lege har holdt til.
Nord-Herøy gård
Slekten Falch
Slekten Falch til å prege Nord-Herøy i flere generasjoner. Peder Jakobsen Falch (d. 1643) var fogd på Helgeland, og bosatt på Nord-Herøy i noen år etter tiltredelsen av embetet i 1618. Han var gift med Anne Jonsdotter Benkestok (d. 1673), av adelslekt og en av de rikeste kvinner i regionen. [2] Falch underla seg mange eiendommer på Helgeland. Han prøvde også å få hand om embetsgården Nord-Herøy, som da var krongods. Det fikk han ikke, og han flyttet til sist over til Tjøtta. Enken styrte godset etter mannens død, og overtok også hans ansvar som verge for kirkene i Vefsn, Tjøtta og Herøy. Anne Benkestok og Peder Falch fikk ni barn. To av sønnene ble prester, og én sorenskriver, mens «døtrene rodde seg godt fram med dei giftemål dei gjorde», som Paul Solheim skriver.[3]
Datteren Margrethe ble gift med Jesper Hansen Richard, som var fogd fra 1647. De bodde på Nord-Herøy en tid, etter først å ha holdt til på Torget, som også var krongods.[4] Baron Peder Jespersen ble født på Nord-Herøy, i følge Albert Chr. Dass[5].
En annen datter av fogd Falch, Maren, ble gift med Peiter Don Dass i 1646, en skotte med utliggerborgerskap i Bergen. Dass hadde bosatt seg på Nord-Herøy etter at hans fremtidige svigerfar Falch var flyttet til Tjøtta. Dass senior døde noen år senere, og Maren ble sittende igjen med fem barn, deriblant den senere dikterpresten Petter. Maren ble to ganger gift igjen, først med en prest nordpå og siden med Peder Christoffer Broch fra Senja. Broch ble i 1668 fogd på Helgeland, og overtok både embete og embetsgård etter svogeren Richard. Maren kom dermed tilbake til Nord-Herøy. Hun overlevde både sin tredje mann og sønnen Petter, og ble gravlagt under sørveggen i Herøy kirke i 1709.[6]
I og med foreldrenes tilknytning til gården regnes vanligvis Nord-Herøy som fødestedet for dikterpresten Petter Dass, skjønt Åkvik på Dønna og Tjøtta i Alstahaug også har vært nevnt i denne sammenheng.[7]
Sverdrup - Hersleb - Walnum
.jpg)
En gang rundt 1700 ble gården solgt til Angell-godset.[8] Hvorvidt gården i mellomtiden også kan ha tilhørt Joacim Irgens' gods (fra 1666 av), som så mye annet tidligere krongods i Nord-Norge, og ble overtatt av Angell via dette, vites ikke. Jørgen Sverdrup ble konstituert som fogd og kom til gården i 1710. Han var 39 år, hadde studert i København og vært i tjeneste hos Angell-slekta – først hos kanselliråd Albert Angell i Trondheim, siden hos Peter Lorentzen Angell på Torget. Sverdrup ble boende på gården også etter at den nye fogden – Gjert Lange – var utnevnt, og giftet seg i 1711 med Peter Angells datter Margrethe. Margrethes mor var Anne Margrethe Broch, halvsøsteren til Petter Dass, og datter av Maren Falch og fogd Peder Broch, nevnt ovenfor. Sverdrup ble i 1712 forvalter av baron de Petersens gods på Helgeland.[9]
Jørgen Sverdrup døde i 1732. Ingen av de 12 barna var voksne nok til å ta over, så enken Margrethe styrte en tid boet med hjelp av prokurator Anders Gytt i Hellesvika. Senere overtok sønnen Peter Jakob Sverdrup. Rundt 1750 ble imidlertid godset til de Petersen solgt til en Hvid, og det økonomiske grunnlaget for forpakterne på Nord-Herøy ble dermed revet bort. Sverdrup giftet seg imidlertid med en rik enke fra Trøndelag, og flyttet dit. Senere kjøpte han en del av Angell-godset etter at dette ble delt opp. Dette solgte han så i 1775 videre til søstersønnen Jørgen Sverdrup Hersleb, som slo seg ned på Nord-Herøy.[10]
Jørgen Sverdrup Hersleb hadde én sønn, Sven Hersleb. Han ble etter hvert professor i teologi ved Universitetet i Oslo. Datteren Else Marie Meyer Hersleb ble gift med Jonas Greger Walnum (etter å ha blitt enke etters sin første mann, handelsmannen Tøger Bech på Kulstadsjøen i Vefsn, bare 20 år gammel). Walnum var da gjestgiver og handelsmann i Sandnessjøen. Etter giftermålet kjøpte Walnum Nord-Herøygodset av svigerfaren, og han bosatte seg som proprietær på Nord-Herøy.[11] Walnum skal, i følge Paul Solheim, ha satt «garden i ein framifrå stand»[12], med tre stuebygninger og et tun og en hage som var velstelt og vakkert utformet. Han var ellers, i følge Solheim «ein særs venesel og omgjengeleg mann [...] [ein]akta og avhalden og ein særs rettvis mann».[13]
Else Marie og Jonas Greger Walnum fikk 15 barn, deriblant Johanne («Hanna») som ble gift med fogd Hans Holst i Salten, og sønnen Jørgen Olaus Walnum. Jørgen Walnum var presteutdannet, og virket som kapellan og sogneprest i Herøy fra 1827 til 1867.[14] Han holdt da til på prestegården på Sør-Herøy, også etter farens død i 1838. Etter at Jørgen Walnum sluttet som prest og flyttet fra Herøy styrte sønnen hans, Aleksander Walnum, Nord-Herøygodset en tid før det ble solgt. Eiendommene i Hemnes, skyldsatt til 102 daler, ble solgt samlet til Hemnes kommune i 1874, og videresolgt til brukerne.[15]
1800-tallet
Nord-Herøy gård ble delt i to bruk en gang rundt 1840. Peder Broch Gyth Olsen hadde den vestlige delen, og Johan Fredrik Olsen Evjen (f. 1811 i Ulvik i Salten, d. 1849 på Seløy) den østre. I 1849 overtok Andreas Kr. Bech denne delen. De to brukene hadde husene sine på samme tunet.[16]
Referanser
- ↑ P. Solheim, "Den gamle bygda", side 4 og 1986, side 5.
- ↑ P. Solheim, "Den gamle bygda", side 5.
- ↑ P. Solheim 1986, sidene 5-6.
- ↑ P. Solheim, "Den gamle bygda", side 5 og 1986, side 6-7.
- ↑ K. Jakobsen, 1979.
- ↑ P. Solheim 1986, side 6-7.
- ↑ K. Hansen, 2006; «Petter dass» i Store norske leksikon, nettutgave. Oppsøkt 12.03.2010.
- ↑ P. Solheim 1986, side 8.
- ↑ P. Solheim 1986, side 7-8.
- ↑ P. Solheim 1986, side 8.
- ↑ Muligens fra 1801, jfr. det P. Solheim (1986, side 9) skriver.
- ↑ P. Solheim 1986, side 9.
- ↑ P. Solheim 1986, side 9.
- ↑ P. Solheim 1986, side 9.
- ↑ P. Solheim 1986, side 9.
- ↑ P. Solheim, 1986. Solheim omtaler Broch som «Per Brok».
Kilder
- Hansen, Kåre: Petter Dass - mennesket, makten og mytene, 2006.
- Jakobsen, Kurt: «Albert Chr. Dass' brev om Helgeland». I Årbok for Helgeland, 1979.
- Solheim, Paul: Nord-Herøy. Herøy bygdeboknemnd, 1986.
- Solheim, Paul: Den gamle bygda. Upublisert manuskript, uten årstall.