Rockering: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Rask artikkel. Har mangler. Assister gjerne.)
 
(kat.)
 
(26 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
[[Rockering|Rockeringen]] eller ''Rokkeringen'' er et leketøy, treningshjelpemiddel, og sjongleringsinstrument. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i [[1957]], og det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra «[[rock and roll]]», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. [[Arvid Saugestad]], [[Steinkjer kommune|Steinkjermannen]] som lanserte den norske rockeringen i 1957 forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.»<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Norske aviser har hele veien holdt på Saugestad som rockeringens egentlige oppfinner.<ref>Se foreksempel VG. 02.12.1958. Side 6., hvor det står at vi har «lett for å glemme at den ble oppfunnet på Steinkjer.»</ref>     
<onlyinclude>{{thumb høyre|Rockering i bambus.jpg|Original norsk rockering produsert av [[Arvid Saugestad]] i [[Steinkjer]] 1957.|Karsten Saugestad (2009)}}
'''[[Rockering|Rockeringen]]''' eller ''Rokkeringen'' er et leketøy, treningshjelpemiddel og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og [[nysirkus]]. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i [[1957]]. Men det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra «[[rock and roll]]», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. [[Arvid Saugestad]], [[Steinkjer kommune|Steinkjermannen]] som lanserte den norske rockeringen i 1957, forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på Østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.»</onlyinclude><ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Norske aviser har hele veien holdt på Saugestad som rockeringens egentlige oppfinner.<ref>Se foreksempel VG. 02.12.1958. Side 6., hvor det står at vi har «lett for å glemme at den ble oppfunnet på Steinkjer.»</ref>     


==Rockeringsvanviddet på 1950-tallet==
==Rockeringsvanviddet på 1950-tallet==
Rockeringen har vært i bruk i flere kulturer til flere tider, og er blitt oppfunnet, utbedret og gjenoppfunnet flere ganger. Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. På dette tidspunktet ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus i både Norge og Australia, men det virkelige gjennombruddet kom da oppfinnerne ''Richard P. Knerr'' og ''Arthur P. «Spud» Melvin'' i [[1958]] utvikla opp en rockering i plast for selskapet Wham-O, som deretter solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår USA. Stort sett omtales den australske bambusringen som Knerr og Melvins inspirasjon, men det er uvisst om det  Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet».<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> 
[[Bilde:Cubanske rockeringer.JPG|thumb|Barn leker med rockering i Havanna Foto: Sondre Ødegård 2009]]Rockeringen har vært i bruk i flere kulturer til flere tider, og er blitt oppfunnet, utbedret og gjenoppfunnet flere ganger.


[[Arvid Saugestad]] lanserte en rockering lagd av bambus i 1957. På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte han i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte Saugestad den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin gjorde på salg av rockeringer, svarte han at han ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått»<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.  
Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. Da ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus både i Norge og Australia. Disse ringene hadde fått suksess i landa hvor de ble produsert og markedsført, noe vi blant annet kan lese i [[VG]] i 1957, altså året før den offisielle rockeringmanien ramma USA. «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»<ref>VG. 10.08.1957. Side 1.</ref> I Norge var det [[Arvid Saugestad]] som i 1957 lanserte bambusrockeringen.
[[Fil:Arvid Saugestad.jpg|Arvid Saugestad|thumb]]


VG nevner rockeringen første gang 10.08.1957, hvor det ble rapportert at «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»<ref>VG. 10.08.1957. Side 1.</ref>
Året etter, i [[1958]], kom rockeringens virkelige gjennombrudd. Oppfinnerne ''Richard P. Knerr'' og ''Arthur P. «Spud» Melvin'' utvikla en rockering i plast for det amerikanske selskapet Wham-O, som solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår i USA. Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet».<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Saugestads navn, rockering, har forblitt ringens eneste navn på norsk.
 
På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte Saugstad i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte i 1959 Saugestad med den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin hadde gjort på salg av rockeringer. Saugestad svarte at han selv ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått»<ref>VG. 02.04.1959. Side 6.</ref> Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.


==Den sammenleggbare rockeringen==
==Den sammenleggbare rockeringen==
[[Synnøve Engeset]] fra [[Bergen kommune|Bergen]] fant i [[1974]] opp en sammenleggbar rockering til treningsbruk etter at hun selv hadde brukt en tradisjonell rockering til å gå ned i vekt. Engeset lagde en prototyp på en sammenleggbar rockering av elektrikerrør, og fikk innvilga patent på oppfinnelsen. Støtte til produksjon av de sammenleggbare rockeringene fikk hun av [[Fellesmeieriet]]. Engesets besdrift ble drevet hjemmefra, og i tillegg til å selge rockeringer solgte hun også treningsvideoer hun hadde skrevet manus til selv. Bedriften fikk en knekk etter at en konkurrent solgte en ulovlig kopi av Engesets rockering, og lanserte denne som en nyhet på verdensmarkedet.<ref>Inger-Berit Andersen. ''Fra drøm til virksomhet : motivasjonsbok for kvinnelige etablerere''. Tano, Aschehoug 1997. Side 44-46.</ref>  
[[Synnøve Engeset]] fra [[Bergen kommune|Bergen]] fant i [[1974]] opp en sammenleggbar rockering til treningsbruk etter at hun selv hadde brukt en tradisjonell rockering til å gå ned i vekt. Engeset lagde en prototyp på en sammenleggbar rockering av elektrikerrør, og fikk innvilga patent på oppfinnelsen. Støtte til produksjon av de sammenleggbare rockeringene fikk hun av [[Fellesmeieriet]]. Engesets bedrift ble drevet hjemmefra, og i tillegg til å selge rockeringer solgte hun treningsvideoer hun hadde skrevet manus til selv. Bedriften fikk en knekk etter at en konkurrent solgte en ulovlig kopi av Engesets rockering, og lanserte denne som en nyhet på verdensmarkedet.<ref>Inger-Berit Andersen. ''Fra drøm til virksomhet : motivasjonsbok for kvinnelige etablerere''. Tano, Aschehoug 1997. Side 44-46.</ref>
 
I 2009, og deretter i stadig større grad i 2010 og våren 2011 ble tunge, sammenleggbare rockeringer nok en gang siste mote. Her brukes gjerne sammenleggbare rockeringer, som produseres i forskjellige tyngder etter som hvor tung trening de er ment å tilby. Det tilbys i 2011 rockeringtimer ved en rekke norske treningssentre. Som regel har disse treningsrockeringene klumper på innsiden av ringen, noe som kan gi kraftige blåmerker.<ref>Dagbladet FREDAG 4. mars 2011. Side 41.</ref>
 
==Referanser==
==Referanser==
<references/>
<references/>
Linje 16: Linje 22:
[[Kategori:Leketøy]]
[[Kategori:Leketøy]]
[[Kategori:Sportsutstyr]]
[[Kategori:Sportsutstyr]]
[[Kategori:Barndom]]
[[Kategori:1950-åra]]
[[Kategori:1950-åra]]
[[Kategori:Steinkjer kommune]]
{{F2}}
{{bm}}

Nåværende revisjon fra 25. aug. 2021 kl. 12:25

Original norsk rockering produsert av Arvid Saugestad i Steinkjer 1957.
Foto: Karsten Saugestad (2009)

Rockeringen eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og nysirkus. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957. Men det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra «rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957, forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på Østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.»[1] Norske aviser har hele veien holdt på Saugestad som rockeringens egentlige oppfinner.[2]

Rockeringsvanviddet på 1950-tallet

Barn leker med rockering i Havanna Foto: Sondre Ødegård 2009

Rockeringen har vært i bruk i flere kulturer til flere tider, og er blitt oppfunnet, utbedret og gjenoppfunnet flere ganger.

Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. Da ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus både i Norge og Australia. Disse ringene hadde fått suksess i landa hvor de ble produsert og markedsført, noe vi blant annet kan lese i VG i 1957, altså året før den offisielle rockeringmanien ramma USA. «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»[3] I Norge var det Arvid Saugestad som i 1957 lanserte bambusrockeringen.

Arvid Saugestad

Året etter, i 1958, kom rockeringens virkelige gjennombrudd. Oppfinnerne Richard P. Knerr og Arthur P. «Spud» Melvin utvikla en rockering i plast for det amerikanske selskapet Wham-O, som solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår i USA. Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet».[4] Saugestads navn, rockering, har forblitt ringens eneste navn på norsk.

På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte Saugstad i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte i 1959 Saugestad med den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin hadde gjort på salg av rockeringer. Saugestad svarte at han selv ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått»[5] Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.

Den sammenleggbare rockeringen

Synnøve Engeset fra Bergen fant i 1974 opp en sammenleggbar rockering til treningsbruk etter at hun selv hadde brukt en tradisjonell rockering til å gå ned i vekt. Engeset lagde en prototyp på en sammenleggbar rockering av elektrikerrør, og fikk innvilga patent på oppfinnelsen. Støtte til produksjon av de sammenleggbare rockeringene fikk hun av Fellesmeieriet. Engesets bedrift ble drevet hjemmefra, og i tillegg til å selge rockeringer solgte hun treningsvideoer hun hadde skrevet manus til selv. Bedriften fikk en knekk etter at en konkurrent solgte en ulovlig kopi av Engesets rockering, og lanserte denne som en nyhet på verdensmarkedet.[6]

I 2009, og deretter i stadig større grad i 2010 og våren 2011 ble tunge, sammenleggbare rockeringer nok en gang siste mote. Her brukes gjerne sammenleggbare rockeringer, som produseres i forskjellige tyngder etter som hvor tung trening de er ment å tilby. Det tilbys i 2011 rockeringtimer ved en rekke norske treningssentre. Som regel har disse treningsrockeringene klumper på innsiden av ringen, noe som kan gi kraftige blåmerker.[7]

Referanser

  1. VG. 02.04.1959. Side 6.
  2. Se foreksempel VG. 02.12.1958. Side 6., hvor det står at vi har «lett for å glemme at den ble oppfunnet på Steinkjer.»
  3. VG. 10.08.1957. Side 1.
  4. VG. 02.04.1959. Side 6.
  5. VG. 02.04.1959. Side 6.
  6. Inger-Berit Andersen. Fra drøm til virksomhet : motivasjonsbok for kvinnelige etablerere. Tano, Aschehoug 1997. Side 44-46.
  7. Dagbladet FREDAG 4. mars 2011. Side 41.