Sachsenhausen

Sachsenhausen var en konsentrasjonsleir i Oranienburg i Brandenburg, omkring tre og en halv mil nord for Berlin i Tyskland. Den ble drevet som konsentrasjonsleir fra 1936 til 1945, og som sovjetisk interneringsleir fra 1945 til 1950. I dag er leiren et museum. Sachsenhausen var den konsentrasjonsleiren hvor det satt flest nordmenn under krigen. Ut fra lister som ble utarbeida under og etter andre verdenskrig var 3420 nordmenn innom leiren, og omkring 2000 av dem satt der over lengre tid. De fleste av de norske fangene var motstandsfolk eller politiske fanger, men også en del norske jøder var i Sachsenhausen i kortere tid før de ble sendt videre østover til dødsleirene.

Hovedinngangen til tårn A i Sachsenhausen
Foto: MandyM (2005).

Før krigsutbruddet

Forløper 1933-1934

21. mars 1933 etablerte det lokale regimentet, Standard 208 tilhørende Sturmabteilung (SA) den første konsentrasjonsleiren i Preussen i en nedlagt bryggeribygning i sentrum av Oranienburg. Denne leiren fikk navnet Oranienburg konsentrasjonsleir. I de følgende månedene etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse, ble Oranienburg sentral i forfølgelsen av opposisjonelle, særlig i hovedstaden Berlin.

Disse tidlige leirene var hovedsakelig «hevnleire» hvor nasjonalsosialistene fengslet politiske motstandere fra den politiske kampen som hadde vært i Weimarrepublikken. De innsatte og vaktmannskapene kom fra de samme miljøene, nabolag og også familier, eksempelvis opplevde kommunisten Willi Ruf da han ble satt inn i leiren at faren var vakt for SA der.

Da Hitler ved hjelp av SS knuste SA's makt og innflytelse ved «De lange knivers natt», den blodige politiske utrenskningen som startet natten til 30. juni 1934, ble leiren stengt og satt i beredskap.

Etablering 1936

Den 12. juli 1936 ble femti fanger overført fra konsentrasjonsleiren Esterwegen for å bygge ut Oranienburgleiren til Sachsenhausen. SS-Standartenführer Karl Koch ble utnevnt til leirkommandant. Allerede i august kom det 900 fanger til fra Esterwegen, og ved årsskiftet 1936/1937 var det hele 2000 fanger i leiren. De fleste av fangene før krigsutbruddet var politiske fanger som hadde sonet ferdig sine dommer, og som så fikk status som «Schutzhäftlinge». Dette var en ordning som ble brukt mot politiske motstandere, slik at man kunne holde dem innesperra på ubestemt tid.

I mai 1937 hadde man atten brakker i leiren, og på det tidspunkt begynte bygginga av Zellenbau, en fengselsbygning inne i leiren. Zellenbau ble brukt for å isolere fanger som man ville holde unna andre, og til disiplinærstraffer. I juli dette året ble Karl Koch kommandant i Buchenwald, og SS-Standardtenführer Herman Branowski tok over i Sachsenhausen. Innen desember sto det hele 51 brakker i leiren, og ved årsskiftet 1937/1938 var det 2523 fanger der. Fangetallet hadde altså ikke vokst på langt nær så mye som kapasiteten. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at det var planer om massearrestasjoner i nær framtid.

I løpet av våren 1938 ble det bygd opp et industrikompleks, «Industriehof», rett ved leiren, samt flere anlegg for SS. I juni kom så storinnrykket av fanger som skulle forsyne virksomhetene med arbeidskraft. Omkring 6000 mennesker ble arrestert i Tyskland og sendt til Sachsenhausen. Dette var flere enn det var kapasitet til, så brakkene ble overfylt. Det var nå ikke lenger bare politiske fanger, men også romfolk, landstrykere og tidligere straffedømte – mennesker som ble ansett som uønskede elementer i Det tredje rike. De første ikke-tyske fangene var omkring tjue østerrikere som ankom i august 1938. Dette var politiske motstandere av Anschluss, den tyske innlemmelsen av Østerrike. Zellenbau, det interne fengselet, ble tatt i bruk i juli 1938. En av de første fangene var dr. Martin Niemöller, en luthersk prest som overlevde fangenskapet. Han er særlig kjent for diktet «Likegyldighet» – «Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke kommunist...».[1] I november 1938 var det 64 fangebrakker i Sachsenhausen. Den 9. november skjedde noe som førte til at enda flere fanger kom til leiren. Et legasjonsråd ved den tyske ambassaden i Paris ble drept av en jødisk flyktning. Dette utløste Krystallnatten, da omkring 20 000 jøder ble arrestert i Tyskland. Omkring 6000 av dem ble sendt til Sachsenhausen, der mange omkom som følge av den fryktelige behandlingen de fikk. I desember 1938 ble 250 fanger fra Sachsenhausen sendt til Fürstenberg, der de begynte å bygge opp kvinneleiren Ravensbrück. På samme tid ble den sentrale administrasjonen for konsentrasjonsleirene flytta til Oranienburg, og administrasjonsbygninger ble oppført i det ytre leirområdet.

Krigsårene

 
snublesteinen over Moritz Nachtstern, som overlevde krigen, går det fram at han blant annet satt i Sachsenhausen. Han var en av fangene som ble satt til å lage falske penger og dokumenter for SS.
Foto: Vidar Iversen (2015).

Den 20. april 1939, på Hitlers femtiårsdag, fikk 1200 fanger i Sachsenhausen amnesti. Halvannen måned senere, den 2. juni, ble de gjenværende fangene utsatt for en grusom straffeaksjon etter at fanger hadde defilert forbi den avdøde fangen Lambert Horn. Han hadde representert kommunistene i den tyske Riksdagen, og SS ble rasende over at fangene la ham på lit-de-parade og viste ham den siste ære. Den 20. august ble flere kriminelle fanger henta ut fra Sachsenhausen, og ført til Gestapos hovedkvarter i Gleiwitz. De ble drept med gift, og ikledd polske uniformer. Likene ble plassert på radiostasjonen i Gleiwitz, der personell fra Sicherheitsdienst utførte et fingert angrep. Dette ble brukt som påskudd for å angripe Polen den 1. september. Krigsutbruddet førte til flere arrestasjoner, særlig av kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsfolk. Omkring 500 av de som ble arrestert tidlig i september ble sendt til Sachsenhausen. Det var også nye massearrestasjoner av jøder, og rundt 900 av dem ble sendt til Sachsenhausen. De fleste av de jødiske fangene var polske statsborgere som bodde nær Berlin, og mange av dem var ungdommer på mellom 14 og 16 år. I midten av september ble SS-Sturmbannführer Eisfeld kommandant, og samme dag som han ble innsatt ble den første offentlige henrettelsen i leiren gjennomført på appellplassen. På denne tida hadde et av industriforetakene, arbeidskommando «Klinkerwerk», vokst til et stort byggeforetak. I straffekommandoen på «Klinker» døde mellom 30 og 40 fanger hver dag. I november 1939 kom de første 500 polske fangene til Sachsenhausen. Den 8. november, på årsdagen for nazistenes «Ølkjellerkupp» i 1923, forsøkte Georg Elser å drepe Hitler med en bombe. På grunn av dårlige flyforhold ble Hitlers tale kortere enn planlagt, og han hadde forlatt lokalet da sprengladningen gikk av. Elser ble satt inn i Zellenbau i Sachsenhaugen. Han ble henretta i Dachau i april 1945. Den 20. november ankom omkring 1200 tsjekkiske studenter og rundt 500 andre tsjekkiske fanger. SS-Hauptsturmführer Rudolf Höss ble i desember 1939 utnevnt til leirkommandant. Han skulle senere ble kommandant i Auschwitz. Ved juletid 1939 ble en internasjonal motstandskomité etablert i Sachsenhausen. På den måten ville fangene forsøke å hjelpe hverandre til å overleve. Ved årsskiftet 1939/1940 var det 12 168 fanger i leiren.

Ting ble ikke bedre i 1940. Den 18. januar måtte 800 arbeidsudyktige fanger stå i timesvis på appellplassen i 25 minusgrader. I desember året før var det innført forbud mot vintertøy. Omkring halvparten av de 800 døde i løpet av denne og de neste dagene. Samme måned ble SS-Overführer Loritz ny leirkommandant. Den 15. april ble leirens krematorium første gang brukt; tidligere måtte man sende likene til Berlin. Dødstallene var begynt å bli så høye at dette ikke gikk lenger. Mellom januar og april 1940 døde omkring 2200 fanger. Samtidig ble fangetransportene stadig større. De arbeidsføre fangene ble satt inn i leirindustrien, mens de arbeidsudyktige ble sulta i hjel eller sendt i straffekommandoer der de raskt bukka under. Blant arbeidsoppgavene var uskadeliggjøring av britiske bomber som ikke hadde gått av, et arbeid som kosta mange liv. Andre gikk seg rett og slett i hjel: På «Schuhprüfstelle» prøvde fanger ut skotøy for Wehrmacht ved å marjere milevis i ring, med for lite mat og drikke. Den 24. august 1940 kom de tolv første norske fangene til leiren. Etter tre måneder ble de sendt tilbake til Norge. Fra mars til september kom det hele 17 000 nye fanger til leiren. Det kom 18 925 nye fanger i løpet av hele 1940, og ved årsskiftet 1940/1941 var det 10 577 fanger i leiren.

Tidlig i 1941 begynte SS å sette inn fanger fra Sachsenhausen og andre leire i den tyske rustningsindustrien. SS tjente store penger på dette, ettersom det ble betalt en avgift per fange fra arbeidsgiverne. I april ble «Klinkerwerk» etablert som egen underleir, etter at foretaket hadde vokst ytterligere. Som del av det tyske eutanasiprogrammet, der psykisk utviklingshemma personer ble tatt av dage, ble 269 personer drept i Sachsenhausen i juni 1941. Den 27. juni ankom 244 franske gruvearbeidere som var arrestert etter en streik. 26 var døde ved ankomst. De politiske fangene satt i gang en solidaritetsaksjon for å hjelpe dem, med stor fare for sine egne liv. I august dette året ble en brakke i «Industriehof» bygd om til et sted for massehenrettelser, kamuflert som legekontor. Det ble også satt inn tre nye krematorieovner. På samme tid ble en del av leiren sperra av og brukt til sovjetiske krigsfanger. I september begynte massehenrettelser av krigsfanger, blant annet med en spesialbygd bil der eksosen ble leda inn i lasterommet. Den 1. desember var massehenrettelsene over, og det ble meldt til Berlin av over 18 000 krigsfanger var drept, med enn 13 000 av dem med nakkeskudd. Den 2. oktober kom flere norske fanger til leiren. En måneds tid senere brøt det ut flekktyfus. Epidemier av flekktyfus, dysenteri og andre smittsomme sykdommer tok livet av tusener av fanger i løpet av krigsårene. Ved årsskiftet 1941/1942 var det 10 709 fanger i leiren. Hvor mange sovjetiske krigsfanger som kan ha vært i live på det tidspunktet er ukjent. Det vi vet er at selv om fangetallet var omtrent det samme som ett år tidligere, var de trengt sammen på et mindre område fordi en del av leiren ble brukt til krigsfangene.

Det kom flere sovjetiske krigsfanger i mars 1942. Den 4. april kom det også 54 norske fanger, og den 27. mai 114 norske fanger. Blant disse var gislene som var tatt etter Telavågtragedien. I mai/juni starta det opp en helt spesiell operasjon i Sachsenhausen, nemlig produksjon av falske dokumenter og penger. Mange av fangene som ble satt til dette arbeidet var jøder. Historien ble senere fortalt i boka Falskmynter i Sachsenhausen, der den norske jøden Moritz Nachtstern fortalte sin historie. Det er også laget film om denne operasjonen. Den 22. august 1942 ble SS-Sturmbannführer Anton Kaindl utnevnt til leirkommandant. Omtrent på samme tid begynte SS-legen Schmitz å utføre medisinske eksperimenter på fanger i Sachsenhausen. I oktober ble 19 tyske kommunister overført fra brakker til Zellenbau, etter mistanke om at de planla organisert motstand i leiren. De ble den 27. november samme år sendt til Flossenberg for å bli likvidert i et steinbrudd, men seksten av dem overlevde. Den 19. desember ankom 70 norske fanger. Det hadde også kommet mindre grupper av nordmenn etter den store transporten i mai, slik at det på dette tidspunkt var omkring 330 nordmenn som hadde kommet til Sachsenhausen. Av dem hadde 35 omkommet. Det var ved årsskiftet 1942/1943 16 577 fanger i leiren.

I 1943 fortsatte transportene av fanger til Sachsenhausen for full maskin. I januar kom det 5500 nye fanger, deriblant mer enn 600 fra Norge. De første danske fangene ankom også i løpet av våren 1943, etter at tilstanden i Danmark hadde endre seg i retning av mer motstand mot okkupasjonen. Det var ved slutten av januar hele 21 415 fanger i leiren. I mars ble det bygd et gasskammer i Station Z, massehenrettelsesstedet som var oppretta i 1941. Den generelle behandlinga av fangene ble også verre. Fra 1. juni 1943 var det vekking kl. 04:30 og rosignal 22:00. Det meste av tida fangene skulle være våkne måtte de jobbe, med altfor lite mat og uten helsestell. Den 10. desember ble 300 fanger sendt til dødsleiren Maidanek, og to dager senere ankom den til da største norske gruppa, 378 fanger. Det kom i løpet av 1943 20 031 fanger, hvorav 1550 nordmenn. Ved årsskiftet satt det 28 224 fanger i leiren. I tillegg ble et betydlig antall personer ført rett til henrettelsesstedet Station Z, uten å bli ført inn som fanger.

SS oppretta i februar 1944 en spesialkommisjon for å etterforske mistanker om at fangene hadde organisert seg. Mange ble utsatt for grov tortur. Den 22. mars ble industrien i Oranienburg bomba av allierte fly, og også Sachsenhausen ble truffet på grunn av feilbombing. Den 27. mars ble det oppdaga en radio i leiren, og det ble også funnet antinazistiske løpesedler. Spesialkommisjonen ble derfor enda mer brutal i sin jakt på fanger som kunne finne på å gjøre opprør. Den 18. april ble en flyfabrikk i Oranienburg bomba, og 230 fanger som jobba der omkom. Etter attentatforsøket mot Hitler den 20. juli 1944 kom flere av deltakerne i sammensvergelsen til Sachsenhausen, der de ble satt i Zellenbau. Brakke 58 ble også omgjort til isolasjonsbrakke for framtredende fanger fra forskjellige land. I løpet av 1944 kom det 50 560 nye fanger til Sachsenhausen, hvorav omkring 400 norske. Det var ved årsskiftet 1944/1945 47 565 fanger i leiren.

Den røde armé var tidlig i 1945 på frammarsj mot Tyskland. Utekommandoene til Sachsenhausen ble evakuert, og i februar/mars ble omkring 20 000 fanger sendt fra Sachsenhausen til andre leire, blant annet Bergen-Belsen og Dachau. I løpet av februar ble omkring 4000 fanger drept i Station Z, og mot slutten av måneden begynte SS å brenne arkivene. Den 15. mars ble flere tusen kvinnelige fanger sendt til Sachsenhausen etter at industrikomplekset Auerwerk i Oranienburg var bomba. Noen dager senere ble vannforsyning til leiren ødelagt av bombing. Den 16. til 18. mars henta det svenske Røde Kors ut de norsk og danske fangene, som ble transportert til Neuengamme. Selv om tusener av fanger var sendt vekk og tusener drept, kom det også 17 813 nye fanger fra januar til april. Fangetallet den 20. april var 36 687. Dagen etter begynte evakueringa. Omkring 33 000 fanger ble sendt ut på dødsmarsjen mot Østersjøen, der de skulle plasseres på store skip som så skulle senkes. De omkring 5000 fangene som ble igjen var for det meste syke. Omkring 2000 av dem var kvinner og barn. Den 22. april ankom den første sovjetiske militæravdelinga sammen med en polsk infanteridivisjon. Sovjetiske offiserer overtok leirledelsen den 23. april 1945, og de overlevende fangene fikk medisinsk hjelp. Overlevende fra dødsmarsjen ble de første dagene i mai frigjort av sovjetiske styrker.

Nordmennene i Sachsenhausen

 
Halvor Lund var en av nordmennene som satt i Sachsenhausen, og som døde der. Årsaken var at han hjalp russiske krigsfanger i hjembygda Stange.
Foto: Ukjent, fra Våre falne.

Som nevnt ankom de første nordmennene den 24. august 1940. Denne gruppa på tolv personer ble sendt tilbake til Norge etter bare tre måneder. Våren 1941 kom så neste gruppe, og fra da av kom det regelmessig nordmenn til leiren. Av de 3420 nordmennene som var der – hvorav omkring 2000 satt der i lengre tid – omkom rundt 200.

Sommeren 1942 ble nordmennene samla i en egen brakke. Antallet vokste, og i løpet av 1943 hadde det blitt fem norske brakker. Forholdene ble da noe bedre på enkelte punkter, blant annet fordi det var flere leger blant fangene. De hadde svært dårlig tilgang på medisiner, men klarte allikevel å holde liv i mange som ellers ville ha bukka under. Wanda Heger, som sammen med sin familie var internert i Tyskland, gjorde en stor innsats for fangene i Sachsenhausen. Sammen med broren Helge Hjort og etter hvert med sin blivende ektemann Bjørn Heger leverte hun mat og medisiner til de norske fangene. Hun sørga også for å få laget lister over de norske fangene, som ble helt sentrale i planlegginga da svenske Røde Kors i 1945 henta ut norske og danske fanger med de hvite bussene.

Blant fanger i Sachsenhausen som er omtalt på Lokalhistoriewiki finner vi:

 
Øivind Hansen satt i Sachsenhausen og fikk dette kortet i bursdagsgave av medfangene 11. mars 1945. Dagen etter kom de hvite bussene til leiren. Jøder fikk i utgangspunktet ikke bli med disse, men de norske fangene fikk skiftet identitet på tre norske jøder, slik at de også kunne evakueres.[2]


Det finnes ikke noen offisiell liste over alle fanger i Sachsenhausen, ettersom SS brant store deler av arkivene for å fjerne bevismateriale før det forestående oppgjøret. De norske fangene lagde selv en komplett liste over landsmenn i leiren, men den gikk tapt i ei flyulykke før det hadde blitt laget kopier. Wanda Heger og hennes hjelperes lister var svært omfattende, og sammen med beretninger fra tidligere fanger har man klart å gjenskape ei liste som ikke bare omfatter de aller fleste nordmenn i Sachsenhausen, men der nesten alle også har blitt identifisert med bosted og fødselsdato. Lista er gjengitt i Ottosens bok om Sachsenhausen.[3]

Etter krigen

Etter krigen havna Oranienburg i den sovjetiske okkupasjonssonen. Den ble da tatt i bruk til internering av tyske fanger. Mange av dem var konkret mistenkt for krigsforbrytelser, men det var også mange som ser ut til å ha havna der mer eller mindre tilfeldig. Forholdene ble ikke så mye bedre i selve leiren; fangene var riktignok ikke lenger utsatt for tilfeldige henrettelser og beinharde arbeidskrav, men opptil 12 000 døde av sykdom og underernæring mellom 1945 og 1950.

Leder og vakter i Sachsenhausen ble stilt for retten fra 1947. Den største prosessen, mot 16 personer, ble gjennomført i Berlin-Pankow mellom 23. oktober og 1. november 1947.

Etter at interneringsleiren ble nedlagt i 1950 ble Sachsenhausen omgjort til museum. Bygninger ble restaurert, og noen av de bygningene som var revet ble rekonstruert slik at man lettere kan forestille seg hvordan leiren så ut under krigen.

Referanser

  1. Se LikegyldighetWikipedia på bokmål og riksmål.
  2. Øivind Hansen hos hvitebusser.no. Publisert 23. juni 2015.
  3. Ottosen 1995: 329.

Litteratur