Thunes mekaniske verksted
Thunes mekaniske verksted var en stor industribedrift som blant annet produserte landbruksmaskiner, turbiner og lokomotiver. Bedriften utviklet seg fra et smedverksted i Drammen og gjennom tre generasjoner til en stor industribedrift i Oslo med rundt 600 ansatte. Fra 1901 holdt bedriften til på Skøyen og det gamle bedriftsområdet og området omkring har navn etter den.
Rosenkrantz' gate
Bedriften ble startet i 1852 av Halvor Thune etter å ha gått i lære hos sin far Anders Paulsen Thune, opprinnelig fra Luster, og som hadde vært smedmester i Drammen siden 1815. Thunes mek. verksted regnet senere dette som sin opprinnelse, og feiret 150 års jubileum i 1965. Bedriftens symbol var tre smedhammere, som viste til Anders Paulsen Thune, Halvor Thune og Andreas Lauritz Thune, som skapte selve industribedriften.
Halvor Thune flyttet smien til Christiania i 1851, først i Kirkegata, men snart i Smalgangen. I 1854 bygde han smie med verksted og bolig for familien i Rosenkrantz' gate 9.
Bedriften ble etablert under en stor industrialisering i en sterkt voksende by. Blant de største kundene var særlig de nye bryggeriene og blant bedriftens spesialitetet var kjeler og panner til disse og til brenneriene og fargeriene. Dette var store og kompliserte arbeider i kobber som ble naglet sammen ute hos kundene. Under den første leveransen til Frydenlunds bryggeri (etablert i 1859) måtte bedriften doble arbeidsstyrken til over 50 mann.
Virksomheten var i hovedsak preget av håndverksutførelse og drevet med muskelkraft. En stor dreiebenk ble drevet av håndkraft av læreguttene, herunder også arvingen Anders Lauritz. Valsing, hamring og klipping foregikk også med håndkraft.
Bankkrisen i 1862 kom samtidig med at de store investeringene i industribytgging og bryggerier var gjennomført. Bedriften måtte finne nye produkter og kunder, men det tok litt tid før bedriften klarte overgangen og de teknologiske investeringene over til dampkjeler og leveranser til den mer teknologiavanserte treforedlingsindustrien som vokste frem etter at treindustrien ble sluppet fri i 1860.
Pipervika
I 1870 døde Halvor Thune, og sønnen Andreas Lauritz Thune (fornavnet oppgis også som Anders) hadde gått i lære i bedriften og hadde i realiten drevet bedriften en tid på grunn av farens sykdom. Han hadde også gått på Arnesens tegneskole og hadde eksamen fra Horten tekniske skole i 1868. 23 år gammel var han klar for videre ekspansjon og modernisering. Lokalene i Rosenkrantz' gate var blitt for små og trengte moderniserig og naboene kjøpte ut den bråkete industribedriften.
Anders Thune bygde i 1871 nye lokaler i det som da hadde adresse Ruseløkkveien 8–10 i Pipervika. Bedriften utvidet virksomheten slik at de snart hadde den delen av kvartalet som lå mellom Ruseløkkveien, Bakkegaten og Munkedamsveien i løpet av 1870- og 80-årene, og bedriften fikk adkomst og hovedadresse på den andre siden av anlegget, Munkedamsveien 3b. Denne bebyggelsen ble revet da Kommunenes hus ble oppført på denne sammenslåtte tomta i 1956/1957.
Moderniseringen som fulgte i de nye lokalene gjorde at bedriften utviklet seg fra håndverksvirksomhet til industri. Ivesteringer i dampmaskin fra 1874 og koksfyrt kupolovn (sylindrisk, koksfyrt sjaktovn som brukes for smelting av støpejern fra råjern og støpejernskrap) gjorde at Thunes også ble et jernstøperi. Bedriften skiftet da navn til Thunes Verksted og Jernstøperi.
I disse lokalene produserte bedriften fortsatt kjeler og metallarbeider som et hovedprodukt, men fikk stadig mer avanserte maskiner og maskindeler på menyen, herunder særlig landbruksmaskiner, som ploger, harver og annet, og fra 1895 også større maskinanlegg. Thunes internasjonale kontakter gjorde at bedriften fikk lisens på å produsere kjeleanlegg og -produkter fra den britiske giganten Babcock & Wilcox (B&W).
Skøyen
Utover på 1890-tallet vokste bedriften ut av lokalene i Pipervika, og startet byggingen av nye bedriftslokaler i 1898 på Skøyen og fikk adressen Drammensveien 130. Året etter kom Kristianiakrakket, og dette var heldig for framdriften da det ble mye ledig byggekapasitet, både med hensyn til arbeidskraft og byggematerialer.
Selv om dette lå noen kilometer fra byens sentrum, var dette et attraktivt område for bedriften med utvidelsesmuligheter og med Lilleakerbanen var under utbygging og åpnet til Skøyen i 1903. Viktig var også nærheten til jernbanen og Skøyen stasjon og naboskapet til Skabo Jernbanevognfabrik og Norsk Elektrisk A/S, som begge hadde vært der siden 1874 og som Thunes etter hvert skulle samarbeide med. Dette var i tråd med Andreas L. Thunes tanker om samarbeid innen industrien. Han tok i tråd med dette også initiativ til dannelsen av Mekaniske Bedrifters Landsforbund (MVL).
Bygningene
Langs toglinjen og med gavlsvegg mot det som i 1955 ble Verkstedveien, ble verkstedshallen oppført i 1900, arkitekt for denne var Harald Olsen (1851–1910) som tegnet en basilikalignende bygning med et hovedskip og to sideskip. Denne var hovedsakelig for bygging og reparasjoner av lokomotiver.
På hjørnet av den senere Verkstedveien og Drammensveien ble administrasjonbygningen oppført i 1902, arkitekter for denne var Jens Kristian Thune (Andreas Lauritz' bror) og Edwien Thürmer. Dette var en lang, vinkelsformet bygning i to etasjer. Denne fikk innredet butikklokaler i første etasje i 1935.
Thune & Thürmer tegnet også plateverksted og smie fra samme år. Plateverkstedet ble møbelgalleri i 1988/1990. Maskinhallen ble oppført i 1908, og utvedet i 1912, arkitekter for begge disse arbeidene var Thune & Thürmer, som også tegnet de to portstuene, oppført i 1918. Den vestre har vært butikklokale siden 1991, den østre ble samme år revet og gjenoppført med endret plasserong samme år.
Fabrikklokalene ble i hovedsak kommunalt listeført for bevaring 1. september 2016.
Aksjeselskap
Bedriften ble i 1902 omdannet til et aksjeselskap, da den på denne tidspunktet var blitt for stor til å kunne drives som et familieforetakende. Selv om familien var hovedaksjonær, kom også andre av byens bedriftsledere inn som eiere, som Ringnes og Langgaard. Et av formålene var å sikre nok kapital til ekspansjon og stabil drift.
Produksjonen
Produksjonen kom i gang på Skøyen i 1901 og anlegget var ferdig året etter. Her produserte bedriften lokomotiver, dampkjeler, dampmaskiner, og maskiner til blant annet papir- og celluloseindustrien. Særlig nærheten til jernbanen gjorde det hensiktsmessig å satse på jernbanemateriell, og den første bestillingen på lokomotiv fra NSB kom allerede før flyttingen. Tol sammen produserte Thunes over 300 lokomotiver, delvis i samarbeid med andre bedrifter, som Hamar Jernstøperi og naboene på Skøyen, NEBB og Skabo. Også produksjonen av kjeleanlegg ble videreført og ga en trygg økonomisk basis, fortsatt kom lisensen fra Babcock & Wilcox (B&W) godt med.
Også utviklingen av stadig mer avanserte løsninger for jernbane, kraftutbygging og industri sto sentralt i bedrften. De gikk også inn i konkurransen med de andre Kristiania-bedriftene Kværner Brug og Myrens verksted i levering av papirmaskiner, treforedlingsutstyr, turbiner og rørgater til kraftutbyggingen, og kom godt ut av denne konkurransen. Thunes leverte til sammen 167 turbiner med alt tilhørende utstyr av rørgater og tilslutninger i de hektiske kraftubyggingsårene frem til 1916, da denne delen av virksomheten ble overført til Kværner, et samarbeid som stadig ble utviklet videre, særlig etter at Kværner overtok Myrens i 1928.
Den første leveransen av maskineri for cellulose- og papirfabrikker gikk til Hurum fabrikker i 1905, og senere ble det også levert store fabrikkanlegg til blant annet Finland og Russland.
Nedgangstider
Første verdenskrig ga både muligheterog vanskeligheter. Kraftutbyggingen forsatte de første årene, men Thunes gjorde store investeringer i blant annet maskinhaller å bygge ubåter til Marinen, noe det imidlertid ikke ble noe av. Det ble til og med bygget en kanal til Frognerkilen, og bedriften tapte store penger.
Andreas L. Thune trakk seg etter nesten femti år som leder, og sønnen Sverre Thune overtok som fjerde generasjon i ledelsen. Han gikk offensivt til verks for å møte en forventet økt etterspørsel så snart krigen var slutt. Satsingen kom gjennom en konsernsatsing fra 1917 med navnet Norsk Maskinindustri sammen med andre aktører, blant dem Hamar Jernstøperi, Rosenberg verft i Stavanger, Kværners datterselskap Kværner Ovnstøberi (senere Jøtul), ferdighus- og trelastindustri og konsernet kjøpte opp aksjer i Fjeldhammer Brug og Fredrikstad Mek. Verksted, hvor også Myrens var eier. I stedet for at det var alles kamp mot alle, skulle konsernet sikre effektiv styring, slagkraftig markedsføring og ordreinnhenting og rasjonell produksjon og felles innkjøp.
Den avgåtte lederen Andreas L. Thune var meget skeptisk til denne satsingen og mente at det var feil timing. Han fikk rett, noe han rakk å oppleve før han døde i 1920. I stedet for økt etterspørsel etter krigen kom det en krafig internasjonal økonomisk nedgangsperiode. Konsernet mislyktes og gikk i oppløsning og stasingen medførte til slutt at gjelden til bankene var så stor at fra 1922 var det i realiteten bankene som styrte Thunes.
Fra 1926 var banken bedriftens hovedaksjonær. Innstramninger i statsbudsjettet medførte at bestillinger på nye lokomotiver også stoppet opp. Antall ansatte hadde sunket fra rundt 500 til rundt 150.
Arbeidskonflikter
Nye satsninger
Bedriften skulle ikke oppleve oppgang før den internasjonale økonomiske oppgangsperioden som kom utover på 1930-tallet, og da særlig i siste halvdel.
Bedriften hadde utviklet nye produkter som sildoljemaskineri, vaskerimaskiner og elektromagnetisk utstyr til gruveindustrien.
På dette tidspunktet hadde Sverre Thune trukket seg som leder av firmaet, og ny hovedaksjonær var skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958). Han var en dynamisk eier som også kom fram til at dette var en bedre tid for organisert og forpliktende samarbeid med andre aktører i bransjen.
Fusjoner
Kilder
- Thunes Mek. Værksted A/S hos industrimuseum
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Thunes mekaniske verksted på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Thunes Verksted og Jernstøperi på Kulturnav
- Andreas Lauritz Thune på Norsk biografisk leksikon