Universitetets aula

Universitetets aula under et møte i 1952.
Foto: Leif Ørnelund
Universitetets aula fotografert i 2013.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Universitetets aula er et tilbygg til Domus Media, en av Universitetet i Oslos opprinnelige bygninger i Oslo sentrum. Den sto ferdig i 1911 i forbindelse med Universitetets hundreårsjubileum. Arkitekter var Harald Bødtker og Holger Sinding-Larsen. Til tohundreårsjubileet i 2011 ble Aulaen restaurert.

Utsmykning

I 1909 kunngjorde byggekomitéen en konkurranse om utsmykning av veggene til den kommende aulaen. 22 kunstnere meldte sin interesse, men i første omgang ble bare en håndfull invitert til å levere utkast, blant dem Emanuel Vigeland, som var arkitektenes favoritt. Etter lang dragkamp åpnet imidlertid komitéen opp for flere, og Edvard Munch, som ikke var blitt valgt ut i første runde, ble tatt inn i varmen igjen og invitert til å levere utkast. Munch var favoritten til jurymedlem og direktør for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis.

Prosessen rundt utsmykningen tok imidlertid så lang tid at man ved jubileumsfeiringen måtte kle veggene med silketapet. Pengene som skulle vært brukt på malerier ble brukt til dette tapetet, og det drøyde helt til 1916 før man endelig fikk tatt en avgjørelse. Jens Thiis fikk da sørget for at oppdraget ble gitt til Munch, som fullførte det samme år. Han hadde hele tiden siden konkurransen begynte, med unntak av perioden hvor han var ekskludert, jobbet med dette prosjektet.

Munchs monumentale malerier regnes blant de største verk innen moderne norsk malerkunst. Det er elleve malerier totalt. Som hovedmalerier regnes gjerne «Solen», «Alma Mater» og «Historien». De andre er «Kjemien», «Nye stråler», «Kvinner vendt mot solen», «Våknende menn i lysflommen», «Genier i lysflommen», «Menn vendt mot solen», «Høstende kvinner» og «Kilden». Maleriene ble renset i forbindelse med restaureringen i 2011.

Aula-brannen i 1943

I 1943 ble aulaen skadet av brann. Skadene ble ikke store, for brannen ble raskt slokka, og Edvard Munchs malerier var brakt i sikkerhet lenge før dette. De politiske konsekvensene ble større, da brannen på norsk side ble sett som en tysk provokasjon, og på tysk side som en sabotasjeaksjon. Ettertiden viste at tyskerne faktisk hadde rett, og i 1993, ved femtiårsmarkeringen for arrestasjonene som fulgte brannen, kom det fram at det var fire menn sto bak og at lederen var Petter Moen, redaktør for London-Nytt, som gikk ned med fangeskipet Westphahlen i 1944. Brannstifterne hadde selv varslet brannvesenet. Den umiddelbare konsekvensen var at universitetet ble stengt, og mange studenter ble arrestert under aksjonen som fulgte.

Konsert- og festsal

Aulaen skulle fylle mange funksjoner - i forbindelse med universitetets forskjellige festarrangementer, selvsagt, men allerede første året ble salen også åpnet for eksterne. Det ble arrangert foredrag i folkeopplysningens tegn og ikke minst konserter. Aulaen trakk fra starten mange store navn, både utenlandske og norske, og kvalitetskravene var høye.

Fram til vi fikk en bred og fullverdig musikkutdannelse i Norge, var debutantvesenet viktig, og det å ha debutert i Aulaen var et kvalitetsstempel. En solokonsert der ble en slags mesterprøve, som stilte musikeren i kritikernes og konsertarrangørenes søkelys.

I årene mellom 1919 og 1977 var salen konsertsal for Filharmonisk Selskaps Orkester.

I årene 1947 til 1989 ble Nobels fredspris delt ut i Aulaen.

Bisettelsen av Fridtjof Nansen 17. mai 1930 fant sted fra Universitetets aula.

Kilder

Galleri

Koordinater: 59.91534° N 10.73514° Ø