Nobels fredspris

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Medaljen til vinnere av Nobels fredspris, med portrett av Alfred Nobel.
Foto: Narve Skarpmoen
Medaljen til vinnere av Nobels fredspris.
Foto: Narve Skarpmoen
Siden 1990 har fredsprisen blitt delt ut på Oslo rådhus, her sett nordover.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Rådhushallen, sett sørover, med Henrik Sørensens utsmykning «Arbeid, administrasjon, fest».
Foto: Bair175 (2013).
Den tyske ministeren Gustav Stresemann taler i Universitetets Aula, trolig i forbindelse med at han mottok fredsprisen i 1926.
Foto: Narve Skarpmoen

Nobels fredspris er en av de internasjonale prisene som ble oppretta av svenske Alfred Nobel i hans testamente av 27. november 1895. Prisen skal gå til den eller de som har virka mest for forbrødring mellom folkene og avskaffelse eller redusering av militærstyrker, samt til opprettelse og spredning av fredskongresser. Foruten medaljen og et diplom får vinneren et prisbeløp, som per 2008 var på ti millioner svenske kroner.

Alfred Nobel bestemte at prisen skulle deles ut i Norge, som den gang var i personalunion med Sverige. Det er Den norske Nobelkomite, som utpekes av Stortinget, som har fått dette ansvaret. Oppløsninga av unionen i 1905 påvirka ikke fortståelsen av testamentet, og dermed deles prisen fortsatt ut her i landet, mens de andre nobelprisene deles ut i Sverige. Den deles ut hvert år den 10. desember, som er Nobels dødsdag.

Prisutdelinga skjer i Oslo. Vinnerne har helt siden den første utdelinga i 1901 bodd på Grand Hotel, og det har blitt et fast innslag at fakkeltoget som hyller vinneren samles utafor hotellet der vinneren kommer ut på balkongen ut mot Karl Johans gate. Et unntak var Moder Teresa, som da hun vant prisen i 1979 ikke ville bo på hotell. Hun bodde i sted på St. Josephs institutt. De fleste prisvinnere har tilbrakt et par dager i Oslo i forbindelse med utdelinga.

Etter en tid med forskjellige utdelingssteder, blant annet på Nobelinstituttet i Henrik Ibsens gate (tidligere Drammensveien), begynte man i 1947 å dele ut prisen i Universitetets Aula. I 1990 ble så utdelinga flytta til Oslo rådhus. Den aller første utdeling i 1901 ble gjennomført i Stortingssalen. Det ser ikke ut til at de to mottakerne, Henri Dunant og Frèderic Passy, var til stede.

Nobels fredssenter ble etablert i Vestbanebygningen i 2005. Der presenteres alle fredsprisvinnere, samt at det er utstllinger om fredsarbeid.

Medaljen som deles ut ble utforma av Gustav Vigeland.

Fredsprisvinnerne

Prisen har ikke blitt delt ut hvert år siden innstiftelsen, og spesielt under første og andre verdenskrig var flere år hvor man ikke kunne dele den ut.

Det er i oversikten nedafor bare lagt inn lenker til de som har en spesiell tilknytning til Norge.

År Vinner(e) Land Begrunnelse
1901 Henri Dunant og Frèderic Passy Sveits og Frankrike
1902 Élle Ducommun og Charles Albert Gobat Sveits
1903 Willam Cremer Storbritannia
1904 Institutt for internasjonal rett, Gent Belgia
1905 Berta von Suttner Østerrike
1906 Theodore Roosevelt USA Fredsmekling i den japansk-russiske krig.
1907 Ernesto Teodoro Moneta og Louis Renault Italia og Frankrike
1908 Klas Pontus Arnoldson og Fredrik Bajer Sverige og Danmark
1909 Auguste Beenaert og Paul d'Estournelles de Constant Belgia og Frankrike
1910 Det permanente internasjonale fredsbyrå Sveits
1911 Tobias Asser og Alfred Fried Nederland og Østerrike
1912 Elihu Root USA
1913 Henri La Fontaine Belgia
1914 Ingen utdeling
1915 Ingen utdeling
1916 Ingen utdeling
1917 Den internasjonale Røde Kors-komité
1918 Ingen utdeling
1919 Woodrow Wilson USA
1920 Léon Bourgeois Frankrike
1921 Hjalmar Branting og Christian Lous Lange Sverige og Norge
1922 Fridtjof Nansen Norge
1923 Ingen utdeling
1924 Ingen utdeling
1925 Austen Chamberlain og Charles G. Dawes Storbritannia og USA
1926 Aristide Briand og Gustav Stresemann Frankrike og Tyskland
1927 Ferdinand Buisson og Ludwig Quidde Frankrike og Tyskland
1928 Ingen utdeling
1929 Frank B. Kellogg USA
1930 Nathan Söderblom Sverige
1931 Jane Addams og Nicholas Murray Butler USA
1932 Ingen utdeling
1933 Normann Angell Storbritannia
1934 Arthur Henderson Storbritannia
1935 Carl von Ossietzky Tyskland
1936 Carlos Saavedra Lamas Argentina
1937 Robert Cecil Storbritannia
1938 Det internasjonale Nansenkontor for flyktninger
1939 Ingen utdeling
1940 Ingen utdeling
1941 Ingen utdeling
1942 Ingen utdeling
1943 Ingen utdeling
1944 Den internasjonale Røde Kors-komité
1945 Cordell Hull USA
1946 Emily Greene Balch og John R. Mott USA
1947 Kvekerorganisasjonene The Friends' Service Council, London og The American Friends' Service Committee, Washington Storbritannia og USA
1948 Ingen utdeling Komitelederen nevnte at det ikke var noen passende, levende kandidat. Det kan tolkes som en henvisning til Mahatma Gandhi, som ble myrdet to dager før nominasjonsfristen, og som ville ha vært en svært sterk kandidat.
1949 John Boyd-Orr Storbritannia
1950 Ralph Bunche USA
1951 Léon Jouhaux Frankrike
1952 Albert Schweitzer Frankrike
1953 George C. Marshall USA
1954 FNs høykommisariat for flyktninger
1955 Ingen utdeling
1956 Ingen utdeling
1957 Lester B. Pearson Canada
1958 Georges Pire Belgia
1959 Philip Noel-Baker Storbritannia
1960 Albert John Luthuli Sør-Afrika
1961 Dag Hammarskjøld Sverige
1962 Linus Carl Pauling USA
1963 Den internasjonale Røde Kors-komité og Røde Kors-foreningenes forbund
1964 Martin Luther King jr. USA Arbeid for borgerrettigheter i USA.
1965 UNICEF
1966 Ingen utdeling
1967 Ingen utdeling
1968 René Cassin Frankrike
1969 ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjon)
1970 Norman E. Borlaug USA
1971 Willy Brandt Vest-Tyskland
1972 Ingen utdeling
1973 Henry Kissinger og Le Duc Tho USA og Nord-Vietnam
1974 Eisaku Sato og Séan Mac Bride Japan og Irland
1975 Andrej Dmitrijevitsj Sakharov Sovjetunionen
1976 Betty Williams og Mairead Corrigan Nord-Irland Arbeid for forsoning i Nord-Irland.
1977 Amnesty International Arbeid for menneskerettigheter.
1978 Muhammad Anwar al-Sadat og Menachem Begin Egypt og Israel
1979 Moder Teresa India Arbeid for fattiges rettigheter.
1980 Adolfo Pérez Esquivel Argentina
1981 FNs høykommissariat for flyktninger
1982 Alva Myrdal og Alfonso García Robles Sverige og Mexico
1983 Lech Walesa Polen Arbeid for menneskerettigheter og mot diktatur.
1984 Desmond Tutu Sør-Afrika Arbeid mot apartheid.
1985 IPPNW (Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomkrig) Arbeid mot atomvåpen.
1986 Elie Wiesel USA
1987 Óscar Arias Sánchez Costa Rica
1988 FNs fredsbevarende styrker
1989 Tenzin Gyatso, 14. Dalai Lama Tibet Arbeid for menneskerettigheter og tibetansk uavhengighet.
1990 Mikhail Gorbatsjov Sovjetunionen Arbeid for åpning av jernteppet og nedrustning.
1991 Aung San Suu Kyi Myanmar Arbeid for menneskerettigheter og mot diktatur.
1992 Rigoberta Menchú Tum Guatemala
1993 Frederik Willem de Klerk og Nelson Mandela Sør-Afrika Arbeid for avskaffelse av apartheid.
1994 Yasir Arafat, Shimon Peeres og Yitzhak Rabin Palestina og Israel Arbeid for fred i Midt-Østen.
1995 Pugwash Conferences on Science and World Affairs og Joseph Rotblat Storbritannia
1996 Carlos Felipe Ximenes Belo og José Ramos-Horta Øst-Timor Arbeid for fred og timoresisk uavhengighet.
1997 International Campaign to Ban Landmines og Jody Williams USA Arbeid for internasjonal forbud mot landminer.
1998 John Hume og David Trimble Nord-Irland Arbeid for forsoning i Nord-Irland.
1999 Leger Uten Grenser Humanitært arbeid i krigssoner og katastrofeområder.
2000 Kim Dae Jung Sør-Korea
2001 FN og generalsekretær Kofi Annan
2002 Jimmy Carter USA
2003 Shirin Ebadi Iran «for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hun har spesielt fokusert på kampen for rettighetene til kvinner og barn»
2004 Wangari Maathai Kenya «for hennes bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred»
2005 Det internasjonale atomenergibyrået IAEA og Muhammad al-Baradei «for deres innsats for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål og for at kjernefysisk energi til sivile formål blir benyttet på sikrest mulig måte»
2006 Muhammad Yunus og Grameen-banken Bangladesh «for å fremme økonomiske og sosiale muligheter for de fattige, spesielt kvinner, gjennom sitt banebrytende mikrokredittarbeid»
2007 FNs klimapanel (IPCC) og Al Gore «for deres innsats for å skape og spre større kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, og å legge grunnlag for de tiltak som er nødvendig for å motvirke disse endringene»
2008 Martti Ahtisaari Finland «for sin viktige innsats for å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter gjennom mer enn tre tiår»
2009 Barack Obama USA «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonal diplomati og samhandling mellom mennesker»
2010 Liu Xiaobo Kina «for hans lange og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina»
2011 Ellen Johnson-Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol-Karman Liberia/Jemen «for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid»
2012 Den europeiske union «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
2013 OPCW - Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen Arbeid mot masseødeleggelsesvåpen.
2014 Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai India/Pakistan «For deres kamp mot undertrykkelsen av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»
2015 Kvartetten for nasjonal dialog Tunisia «For dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av jasminrevolusjonen i 2011.»
2016 Juan Manuel Santos Colombia Arbeid for fred i Colombia.
2017 Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) Arbeid mot atomvåpen.
2018 Denis Mukwege og Nadia Murad DR Kongo/Irak «For deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter»

Kontroverser

Det ligger i fredsprisens natur at tildelingene kan være kontroversielle, for ofte vil vinnerne være i opposisjon til styresmakter eller andre. I senere år er det særlig tildelinga til Liu Xiabo som har skapt problemer, ettersom Folkerepublikken Kina reagerte sterkt på at han ble utpekt. En av de mest kontroversielle tildelingene var til Carl von Ossietzky i 1935. Da tok Nobels etterkommere avstand fra tildelinga, og Haakon VII uteble for utdelingsseremonien. Ossietsky selv satt i konsentrasjonsleir da prisen ble delt ut.

I senere år har en rekke priser gått til personer som primært har arbeida med menneskerettigheter eller miljøspørsmål. Dette har vært omstridt, og svenske myndigheter har ved flere anledninger prøvd utdelinger for å se om de er i tråd med testamentet. De har kommet til at alle utdelinger har vært i overensstemmelse med Nobels vilje.

Litteratur