Abraham Vollmann (1826–1910)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Abraham Vollmann.
Foto: Ukjent
Annonse for Abraham Vollmanns forretning, Christiania Intelligentssedler 9. august 1852.
Vollmanns første forretningslokaler lå i Prinsens gate 18.
Foto: Chris Nyborg (2013).
I 1873 fikk Vollmann oppført et nytt bygg i Kongens gate 22, med langt større butikklokaler. Tresnitt fra 1876.

Abraham Vollmann (født 9. juli 1826, død 1910) var en av de første jødene som bosatte seg i Norge etter at den såkalte jødeparagrafen ble oppheva i 1851. Han etablerte en forretning i Christiania, og ble en anerkjent forretningsmann i byen.

Det ble i Morgenbladet høsten 1852 meldt at det var to jøder som hadde bosatt seg i Christiania. De ble ikke navngitt, men en av dem må ha vært Vollmann. Den 18. juni 1852 er det nemlig oppgitt at han hadde kommet med dampskipet «Christiania» fra København, og at han bodde på Hotel d'Angleterre. Han er i lista over ankomne passasjerer oppført som «A. Folmann», men et annet sted i samme avis står det Wollmann. Dette tyder på at rett skrivemåte er Vollmann – den tyske utalen av v som f forklarer hvordan det ble til Folmann. Selv skrev han det både Vollmann og Wollmann i annonser, men signaturen ser gjennomgående ut til å være Vollmann.

Vollmann var raskt med å etablere seg i byen, og 22. juni løste han handelsborgerskap. Han hadde med seg en vandelsattest fra borgermesteren i Assenheim i Hessen; det er uklart om dette var fødestedet eller om det var hans siste bosted. Ifølge rådstuprotokollen avla han den vanlige eden. Senere jødiske borgere måtte avlegge en spesiell ed, som ble fastsatt i 1853 og som inneholdt ytterligere formaninger etter mønster av den eden som var innført for kvekere i 1847.

Allerede den 30. juni kom den første kunngjøringa, datert to dager tidligere, om at han skulle starte opp forretning, der han ville stille ut og selge agat-arbeider. Noen dager senere skaffa han seg lokaler på hjørnet av Kongens gate og Prinsens gate, og den 5. juli kunne han annonsere for forretningen. I et tillegg til Christiania Adressbog fra 1857 er adressa oppgitt å være Prinsens gate 18, bygningen der ordfører Andreas Tofte hadde drevet forretning noen få år tidligere. På tomta står i dag bygget til Molstad & Co., som ble oppført kort tid etter brannen. Det ble mange annonser for det som utvikla seg til å blir et av byens største glassmagasiner,. I en annonse 1. desember 1852 gjorde han det klart at han hadde varer som var egnet til «Juleklap». Forretningen kalles lenge bare A. Vollmann eller A. Wollmann, men etter hvert begynte han å bruke navnet Vollmanns Bazar. Vollmans ble et begrep i byen; der kunne man få alle slags pyntegjenstander til en rimelig pris.

Den 6. februar 1855 stilte Bernhard Liepmann Marcus opp med vandelsattest fra bokhandler Jacob Dybwad og Vollmann da han søkte om handelsborgerskap. At en attest fra Vollmann når han hadde vært mindre enn tre år i Norge kunne ha noen hensikt, tyder på at han hadde bygd seg opp et solid ry.

I folketellinga 1865 finner vi ham sammen med kona Betty Vollmann (f. 1830 i Tyskland) i en bygård i Drammensveien.[1]

Vollmann skrev i 1869 sammen med Isak Moses Hartvig Glückstadt under på den første søknaden til kommunen om en jødisk gravplass. Det ser ut til at det var Glückstadt som var hovedmannen bak dette, og at det var han som betalte, men Vollmanns signatur bekrefter at han også engasjerte seg i det lille jødiske samfunnet i byen. I søknaden omtaler de «Den Israelitiske Menighed i Christiania»; noe slikt fantes ikke ennå. Den første jødiske menigheten i byen var Det mosaiske trossamfund i Oslo, grunnlagt i 1892, altså 23 å senere. En annen tidlig menighet fikk navnet de brukte, Den israelitiske menighed, men den ble ikke grunnlagt før i 1893. Menighet eller ikke, søknaden gikk gjennom. I og med at det ikke var mange jøder i Christiania skulle det går helt til 1885 før den første begravelsen fant sted der. De to barna Elsa Sarah Prager og David de Lemos, som begge døde 13. januar 1885, ble gravlagt samme dag. Gravlunden var en del av Sofienberg gravlund, og den jødiske delen er bevart.

I 1873 kjøpte Vollmann Kongens gate 22, der Borgerskolen hadde holdt til. Han rev bygningen, og oppførte en ny for Vollmanns Bazar. Arkitekten var Jacob Wilhelm Nordan. Denne bygningen brant i 1891, etter at Vollmann hadde forlatt Norge.

I folketellinga 1875 finner vi ham bosatt sammen med kona Betty i Parkveien 55.[2] Der bodde han også i 1885, men da er Sabina Vollmann (f. 1853) oppgitt som «husfrue», og Betty er ikke å se. Han er oppført som Adolph Vollmann, men adresse, yrke og fødselsår tilsier at det er rett person.[3]

I 1876 ble han medlem i Norske Selskab, som var en viktig klubb og kulturinstitusjon i Christiania.[4]

I Christianias matrikkel fra 1885 er han oppført med to eiendommer: Tollbugata 1B og Kongens gate 22. Under førstnevnte eiendom står det at den eies av «A. Vollmann m.fl.», mens han i Kongens gate var eneeier.[5]

Den 2. april 1887 sa Vollmann opp sitt handelsborgerskap. Han forlot Norge omtrent på den tida, trolig mot slutten av 1886 eller tidlig i 1887. Firmaet ble overdratt til medarbeideren Thomas Johan Blehr, og ble drevet videre som Vollmanns Eftf. I brannen gikk et varelager verdt nær en million kroner med, men forretningen overlevde. I 1952 markerte firmaet sitt hundreårsjubileum, og de holdt ut i flere år etter dette også. Vollmann slo seg ned i Tyskland. De siste årene, fram til sin død i 1910, bodde han i Frankfurt am Main.

Etter hans død skal en del av hans formue ha gått til Norge, ifølge en artikkel i Israeliten fra 1920. Det skal ha dreid seg om et legat på kr 150 000[6] Harry Koritzinsky skrev i Jødernes historie i Norge at det var på 30 000.[7] Det kan ikke ha vært et offentlig legat, for noe slikt finnes det ikke spor etter.

Referanser

  1. A. Vollmann i folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  2. A. Vallmann i folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  3. Adolph Vollmann i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  4. Norske selskab 1938: 31.
  5. Petersen 1886.
  6. Israeliten 4/1920, oppgitt i Mendelsohn 1987: 280.
  7. Koritzinsky 1922: 58.

Litteratur og kilder