Anne Enger (f. 1949)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Anne Enger (født 9. desember 1949 i Trøgstad) var leder i Senterpartiet fra 1991 til 1999, og en av de ledende personene på nei-sida fram mot EU-folkeavstemninga i 1994. Hun var også kulturminister og visestatsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000.

Slekt og familie

Hun er datter av bonde Knut Andreas Enger (f. 1924) og kirketjener Aslaug Olberg (f. 1926).

I 1975 ble hun gift med konsulent Geir Lahnstein (f. 1946), som er sønn av oboist Kees Lahnstein og Randi Guldahl. Hun gikk under navnet Anne Enger Lahnstein fra 1975 og fram til dette ekteskapet ble oppløst i 1996. I 2007 ble hun gift med Morten Almaas.

Liv

Hun vokste opp på gården Rud i Trøgstad i Østfold. I 1968 tok hun examen artium ved Askim gymnas. Hun begynte så å utdanne seg som sykepleier og diakon. I 1969 ble hun elev ved Diakonhjemmets sykepleieskole og sosialhøgskole i Oslo, og siden ble hun også lærer der.

Hennes første framtredende rolle i politikken var som leder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979. Anne Enger var i dette spørsmålet motstander av at abort skulle være kvinnas private beslutning, og ønska heller ei nemnd med kvinna sjøl, en som kvinne utpekte og en samfunnsrepresentant.

I 1980 ble hun gruppesekretær i Senterpartiet, og denne jobben satt hun i til 1985. Hun ble så valgt inn på Stortinget på partiets Akershusliste, selv om hun ikke har vært bosatt der. Hun var også leder i Oslo Senterparti, greuppesekretær og nestleder i partiet. I 1989 ble hun parlamentarisk leder, og i 1991 partileder. Venstrefløyen i partiet støtte ikke hennes lederkandidatur, og hun ble av mange oppfatta som tidligere leder Johan J. Jakobsen sin forlenga arm.

Anne Enger ble parlamentarisk leder da Senterpartiet inngikk regjeringssamarbeid med Høyre og Kristelig Folkeparti i form av Jan P. Syses regjering i 1989. Denne regjeringa ble bare sittende i et drøyt år, fram til november 1990 da EU-/EØS-saken førte til brudd. Det var Anne Enger som pekte ut Arbeiderpartiet som regjeringsalternativ, og dermed la hun grunnlaget for Senterpartiets brudd med den borgerlige sida.

Ved stortingsvalget 1993 fikk Senterpartiet 32 mandater, og ble nest største parti på Stortinget. Dermed ble blokkbalansen forskjøvet, og det ble mulig med et sentrumssamarbeid mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Arbeiderpartiet klarte allikevel å beholde regjeringsmakta alene fram til 1997.

I denne stortingsperioden markerte Anne Enger seg som «nei-dronninga». Hun hadde ingen formelle verv innen nei-rørsla, men pressen begynte å kalle henne «nei-dronninga», i utgangspunktet på en noe nedlatende måte. Mange på ja-sida mente at det var hensiktsmessig å behandle henne som nei-leder, fordi man ikke trodde at lederen i Senterpartiet ville være samlende for rørsla. Det viste seg at det var et feilgrep, noe som nok i stor grad skyldes at Anne Enger ikke sjøl trengte seg fram som leder, men at hun i stedet ble akseptert av de aller fleste nei-folk som en naturlig samlingsperson.

Fram mot stortingsvalget 1997 jobba Anne Enger for å fremme sentrumspartiene som regjeringsalternativ. Hun kunne ha vært statsministerkandidat, men valgte etter en del debatt å overlate den posten til Kjell Magne Bondevik. Torbjørn Jaglands regjering gikk av etter valget, og Bondevik kunne ta over statsministerposten. Anne Enger valgte Kulturdepartementet som sin statsrådpost, og hun ble i tillegg visestatsminister. Kjell Magne Bondevik ble høsten 1998 sykmeldt over en lengre periode, noe som medførte at Anne Enger måtte fungere som statsminister i hans fravær.

Anne Enger markerte seg tydelig som kulturminister. Den mest varige arven etter hennes tid i embetet var vedtaket om bygging av den nye Operaen i Oslo. Hun utnevnte også Gunnar Stålsett til ny biskop av Oslo, til tross for at samtlige statsråder fra Kristelig Folkeparti stemte for en annen kandidat. I tillegg til å være visestatsminister fikk hun også ansvaret for Olje- og energidepartementet en periode våren 1999. I løpet av den korte tiden hun var der, grep hun inn i Statoil og avsatte styret etter overskridelsene ved utbygginga av Åsgård-feltet.

Våren 1999 tok Odd Roger Enoksen over som partileder, og før stortingsvalget 2001 annonserte Anne Enger at hun ville trekke seg fra politikken. Samme år ga hun ut erindringsboka Grønn dame, rød klut. Hun ble høsten 2001 generalsekretær i Redningsselskapet. I 2003 ble hun så fylkesmann i Østfold, et embete hun hadde til 2015.

Litteratur