Folkeavstemninga om EU-medlemskap 1994
Folkeavstemninga om EU-medlemskap 1994 ble holdt den 28. november 1994. I likhet med folkeavstemninga i 1972 endte den med nei-flertall. Denne gang ble det 52,2 prosent mot – et enda tettere løp enn i 1972. Også denne gang var det en rådgivende folkeavstemning, og stortingsrepresentantene valgte å følge rådet og trakk Norges søknad om medlemskap.
Endringer i 1970-åra
Norge hadde tre ganger tidligere søkt om medlemskap. I 1961 og 1967 ble det søkt om medlemskap i EEC, som da bare besto av seks land. På det tidspunktet ble alle søknader stoppa av Frankrikes president Charles de Gaulle, som la ned veto mot utvidelse. Etter at de Gaulle gikk av ble det igjen sendt en søknad, som et overveldende flertall av stortingsrepresentantene stilte seg bak. Et krav om folkeavstemning kom opp, og fordi det var splittelser i de fleste stortingspartier (unntatt Høyre og Senterpartiet som sto på henholdsvis ja- og nei-sida) ble det vedtatt å gjennomføre en rådgivende folkeavstemning. Den 23. og 24 september 1972 ble den gjennomført, og den endte med 53,5 nei-stemmer.
Nei-flertallet i 1972 fikk en rekke konsekvenser for norsk politikk. I forholdet til EF, som EEC ble hetende etter de første utvidelsene, ble det i 1973 inngått en frihandelsavtale. Denne er fortsatt en del av avtaleverket som ligger til grunn for EØS-avtalen. Det politiske landskapet endra seg også en del. For eksempel brøt EF-motstanderne i Arbeiderpartiet ut, og ble med i Sosialistisk Valgforbund, og for de flestes del så i Sosialistisk Venstreparti som ble grunnlagt i 1975. Venstre ble splitta, med det resultat av både rest-Venstre og Det Liberale Folkeparti kom svakere ut. På borgerlig side var det også lenge samarbeidsvansker etter EF-kampen i 1972.
En annen konsekvens av avstemninga var en styrking av grasrotorganiseringa, fordi man så at masseorganisasjoner som Folkebevegelsen mot EEC og Ja til EF kunne oppnå mye gjennom utenomparlamentarisk arbeid.
EØS-avtalen
Da EF mot slutten av 1980-åra begynte prosessen med å omdanne seg til EU, en tettere sammenknytta politisk union med fri flyt av kapital, tjenester, varer og arbeidskraft i et indre marked, begynte også forhandlinger med frihandelsorganisasjonen EFTA, som Norge hadde vært med på å stifte i 1960. Det var gjennom EFTA at Norge hadde frihandelsavtalen fra 1973, og dermed måtte også norske politikere forholde seg til denne prosessen. Tanken fra EUs side var å knytte EFTA-medlemmene tettere inn i det indre marked. Den nye avtalen, EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde), var i liten grad et tema ved stortingsvalget 1989. Dette skyldtes dels at man ennå ikke visste hva den ville innebære, men også at Arbeiderpartet hadde sagt tydelig at det ikke kom til å bli et tema i stortingsperioden.
Arbeidet med ny avtale gikk imidlertid raskere enn man hadde sett for seg, og det ble nødvendig å ta stilling til det allerede i løpet av perioden 1989–1993. Dette fikk to tydelige konsekvenser: Spørsmålet om fullt medlemskap i EU kom opp igjen for fullt, og man måtte bestemme seg for om Norge skulle ble med på EØS-avtalen. Allerede i 1992 ble avtalen signert. Sveits sa nei i en folkeavstemning i 1993 og trakk seg derfor, mens de andre EFTA-landene ble med. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 - det var altså etter stortingsvalget 1993, men vedtakene i Stortinget var fatta av representanter som ikke hadde gått til valg på dette spørsmålet. Nei-sida i EF/EU-spørsmålet anklaga som følge av dette ja-sida for å bruke EØS-avtalen som et springbrett.
Ny søknad
Det ble sendt en ny søknad om medlemskap, og den 25. juni 1994 ble en avtale undertegna på Korfu. I likhet med i 1972 ble det gjort for å ha en klar avtale å stemme over. Den hadde en klausul om at de enkelte søkerland måtte ratifisere avtalen innen 31. desember 1994.
Da den forrige søknaden ble sendt var det diskusjon om hvorvidt man skulle ha en folkeavstemning eller ikke. Denne gangen var det klart at man måtte ha det, ettersom det var snakk om å gjøre om på resultatet av en tidligere folkeavstemning. Østerrike sa ja til medlemskap i folkeavstemning allerede den 12. juni 1994, altså før avtalen var signert. Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som hadde sittet siden 1990, bestemte at Norge skulle ha folkeavstemning den 28. november. I dette lå et taktisk valg: Finland skulle ha sin avstemning den 16. oktober, mens svenskene skulle stemme den 13. november. Resultatet i Norge var svært usikkert, men i Finland og Sverige hadde man mer tro på ja-seier. Ved å legge den norske avstemninga etter disse kunne det som ble kjent som «svenskesuget» bidra til å styrke ja-sida. «Svenskesuget» handla ikke om at man trodde nordmenn blindt ville følge Sverige, men først og fremst om at dersom Sverige og Finland gikk inn ville Norge og Island være de eneste nordiske landene som sto utafor – Danmark hadde blitt med i EF i 1972.
Ja-sida
Denne gang var det Europabevegelsen som ble den viktigste organisasjonen på ja-sida. Den eksisterte også i 1972, men holdt seg i bakgrunnen til fordel for Ja til EF. Sistnevntes ungdomsorganisasjon, Ungdomskampanjen for norsk EF-tilslutning, hadde blitt Europabevegelsens ungdomsorganisasjon under navnet Europeisk Ungdom. Det var også noen mindre organisasjoner, som Ja-kampanjen leda av Turid Birkeland og Fra nei til ja leda av Fredrik Vogt Lorentzen. Sistnevnte retta seg særlig mot de som hadde stemt nei i 1972, men som vurderte å skifte standpunkt.
I partipolitikken var Høyre det partiet som hadde et klarest ja-standpunkt. I Arbeiderpartiet var ledelsen og regjeringa klart på ja-sida, men det var et betydelig mindretall i partiet som var motstandere. Fremskrittspartiet, som var grunnlagt i 1973, hadde i utgangspunktet et ja-standpunkt, men hadde parolen «Ja til EF, nei til union». Dette markerte at man ville være med i det indre marked, men var skeptiske til unionsdannelsen i det nye EU. En av partiets representanter, John Alvheim, stemte nei under Stortingets behandling. Utbryterne fra Fremskrittspartiet som i juni 1994 danna FRIdemokratene var tilhengere av EU-medlemskap. De har senere ikke fått noen stortingsmandater, men i 1994 satt partileder Ellen Christine Christiansen på et mandat fra Fremskrittspartiet.
Innen næringslivet var Næringslivets Hovedorganisasjon klart på ja-sida, og de fleste arbeidsgiverorganisasjoner fulgte dem.
Som i 1972 var det meste av rikspressen på ja-sida.
De viktigste argumentene for medlemskap var sikring av norske næringslivsinteresser; samarbeid som garanti mot krig i Europa, Norges påvirkningsmuligheter på et samarbeid vi måtte forholde oss til enten vi ville eller ikke; EU som motvekt til amerikansk dominans og solidaritet med fattigere land som Spania, Hellas, Italia og Portugal.
Nei-sida
Nei til EU, opprinnelig Nei til EF, ble grunnlagt i 1990 som følge av prosessen rundt EFTA og EØS. Den hadde jobba mot norsk deltakelse i EØS-avtalen, men dette ble i liten grad et tema under kampen før folkeavstemmninga. Nei til EUs ungdomsorganisasjon var Ungdom mot EU. Kristen Nygaard var leder av Nei til EU gjennom valgkampen. Også på denne sida var det en del mindre organisajoner. I Arbeiderpartiet oppretta man også denne gang et nettverk for motstanderne, Sosialdemokrater mot EU. Pøbler mot EU var ei lita gruppa, men markerte seg sterkt gjennom bruk av humor i kampen mot EU med slagord som «Det er nok bønder i byen» – en henvisning til frykten for at norsk landbruk kunne komme til å dø ut, og at det dermed ville flytte flere bønder inn til byene. Borgerlige mot EU var heller ikke noen stor organisasjon, og fikk mer gjennomslagskraft senere, da de ble en av kjernegruppene i Kystpartiet.
Blant partiene på Stortinget var Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti rene nei-partier. Venstre og Kristelig Folkeparti hadde betydelige mindretall som var for medlemskap, men hadde nei-vedtak i partiorganisasjonene. Rød Valgallianse var ikke representert på Stortinget, men må nevnes som et tydelig nei-parti.
Landsorganisasjonen skifta side, og sa i 1994 nei til medlemskap. LO-leder Yngve Hågensen var ja-tilhenger, men forholdt seg til flertallet i organisasjonen. De fleste andre fagorganisasjoner tok ikke stilling i spørsmålet. Av andre arbeidslivsforeninger var det særlig i landbruks- og fiskeriorganisasjoner støtte til nei-sida.
En rekke andre organisasjoner tok også stilling mot EU-medlemskap. I miljøbevegelsen var dette særlig framtredende, med nei-vedtak fra Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender. Organisasjoner som Juvente, Ungdom mot narkotika og SOS Rasisme kom også med nei-vedtak begrunna ut fra sine ståsteder.
De viktigste argumentene mot medlemskap var bevaring av norsk sjølråderett; motstand mot økt byråkratisering i EU; trusselen mot Norges kulturelle særegenhet; faren for miljøet og arbeidernes rettigheter som lå i et markedsstyrt samfunn; solidaritet med den tredje verden; Vestunionens klausul om militær inngripen utafor EU og EUs demokratiske underskudd.
Tida fram mot folkeavstemninga
Nei til EU hadde som nevnt blitt danna i 1990, og Europabevegelsen hadde vært aktiv siden før folkeavstemninga i 1972. Valgkampen og resultatet i 1972 gjorde det klart at det nok en gang ville bli en massemobilisering, og hovedorganisasjonene var allerede klarte da det sommeren 1994 ble klart at Norge skulle ha en folkeavstemning.
Som i 1972 var det nei-sida som viste det bredeste spekteret av folkelig aktivitet. Igjen ble ja-kampen ført av regjering og politikere som hadde størstedelen av pressen på sin side. Selv om det ble delt ut løpesedler og holdt folkemøter også på ja-sida, var det også i 1994 preg av en ja-kampanje som ble styrt fra toppen.
Regjeringa ble kritisert for at den ville gi samme økonomiske støtte til Europabevegelsen og Nei til EU. Det var to grunner til dette. For det første ble det produsert betydelige mengder ja-materiale på regjeringas bekostning, slik at Europabevegelsen allerede hadde en stor indirekte støtte. Regjeringa ga blant annet ut en EU-melding som ble distribuert til alle huststander, noe som styrka Europabevegelen, mens Nei til EU sjøl måtte finansiere sin motmelding. For det andre hadde Nei til EU et betydelig høyere medlemstall, og medlemstallet pleier å ligge til grunn for offentlig støtte til organisasjoner. Regjeringa tok til seg kritikken og endra standpunkt i dette spørsmålet. Spredningen av informasjon ble lagt merke til også utafor Norge. Den danske EU-parlamentarikeren Jens-Peter Bonde kommenterte at man i Norge kunne høre folk på den ytterste avkrok sitere Maastricht-traktaten, med et kunnskapsnivå som langt overgikk det han så i Danmark. Danmark hadde nemlig også en kamp gående om Maastricht-traktaten, som endte med et knapt ja-flertall (51,05 %).
Den 25. september markerte omkring 10 000 mennesker i Oslo at det var 22 år siden forrige folkeavstemning, da folket sa nei. Samme dag annonserte Gro Harlem Brundtland at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges EU-kommissær dersom vi gikk inn, og at han ville få ansvar for fiskeripolitikken.
Finnene sa ja i sin folkeavstemning den 16. oktober, og Sverige fulgte som forventa opp med et ja den 13. november. Den 19. november, med ni dager igjen til folkeavstemninga, demonstrerte omkring 35 000 personer i Oslo mot EU-medlemskap. Dette skal ha vært den til da største demonstrasjonen i Norge etter andre verdenskrig.
Den 27. november, altså dagen før folkeavstemninga, hadde [VG]] en meningsmåling som viste et knapt ja-flertall. Dette var første gang på flere år at ja-sida kom best ut i en måling. Det hadde også blitt arrangert et skolevalg, der det ble et klart nei-flertall. Skolevalgene før stortingsvalg oppfattes gjerne som gode indikasjoner på trender i politikken, men har det med å slå kraftigere ut for partier i ytterkanten. Hvordan dette skulle tolkes for en folkeavstemning med bare to alternativer var det vanskeligere å tolke, ut over at man så at det blant ungdom på videregående skole var et nei-flertall.
Folkeavstemninga
Valgdeltakelsen i 1994 var på hele 89,0 %. Dette er nesten 10 prosentpoeng høyere enn i 1972, og også høyere enn det som er normalt i stortingsvalg. Faktisk hadde bare stortingsvalget 1894 høyere deltakelse med 90,2 %.
Totalresultatet ble 52,2 % nei og 47,8 ja.
Tabellen under viser fordelinga fylkesvis. For å tydeliggjøre resultatet er den seirende sida i hvert fylke markert med halvfet skrift. Det er mulig å sortere tabellen.
| Fylke | Ja | Nei |
|---|---|---|
| Østfold | 53,5 | 46,5 |
| Akershus | 63,8 | 36,2 |
| Oslo | 66,6 | 33,4 |
| Hedmark | 42,7 | 57,3 |
| Oppland | 44,1 | 55,9 |
| Buskerud | 57,2 | 42,8 |
| Vestfold | 57,0 | 43,0 |
| Telemark | 42,2 | 57,8 |
| Aust-Agder | 44,4 | 56,6 |
| Vest-Agder | 45,6 | 54,4 |
| Rogaland | 45,3 | 54,7 |
| Hordaland | 43,7 | 56,3 |
| Sogn og Fjordane | 31,8 | 68,2 |
| Møre og Romsdal | 38,4 | 61,6 |
| Sør-Trøndelag | 45,0 | 55,0 |
| Nord-Trøndelag | 36,0 | 64,0 |
| Nordland | 28,6 | 71,4 |
| Troms | 28,5 | 74,5 |
| Finnmark | 25,5 | 74,5 |
Det var altså fem fylker med ja-flertall: Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud og Vestfold. Dette følger samme mønster som i 1972, da de fire sistnevnte hadde ja-flertall, mens Østfold hadde et svært knapt nei-flertall.
Konvekvenser
I 1972 hadde Trygve Bratteli gjort det klart at han ville gå av som statsminister dersom det ble nei-flertall. Gro Harlem Brundtland gjorde ikke dette, og hennes regjering ble sittende etter folkeavstemninga. Norge trakk seg fra avtalen, som jo også som nevnt krevde en ratifisering innen årets utløp dersom den skulle være gyldig. Avstemningsresultatet påvirka ikke Norges forhold til EØS-avtalen, ut over at det i 1995 også ble undertegna en ekstraavtale om salg av visse fiskeprodukter fra Norge til EU-land.
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fikk som de tydeligste nei-partiene et klart oppsving etter folkeavstemninga.