Binde meieri
Binde meieri ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1.januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit.
Forhistorien
I 1883 kom det ny prest til Stod; Lars Robert Hirsch (født 16. februar 1845 i Trondheim). Hans kone Stine, født Colban Aas som var datter av en artillerikaptein, skal ha gjort energiske forsøk for å få opprettet et meieri, uten at kildene forklarer hva som betinget den borgerlige damens store interesse for meierisaken. I henhold til tiden hun levde i, skulle jo hun ha hatt nok med sine tre barn, Thomas Konrad, Bolette og Johannes Henrik, som alle var født i Antwerpen hhv 1876, 1879 og 1882, der Hirsch hadde tjenestegjort som sjømannsprest fra 1874. Imidlertid lyktes ikke prestefruen med sitt forehavende, uten at kildene forteller hva som gikk galt. Men; så finner vi at Lars Robert Hirsch var blant de første interessentene som tegnet seg for Binde Meieri, og da blir det med en gang større forståelse for prestefruens engasjement. Prestegården hadde nok stor besetning allerede den gang, og da var det selvsagt like mye om å gjøre for prestefamilien å få mest mulig ut av produktene, som det var for de øvrige bønder i bygda. Allerede i 1878 skal det ha vært gjort forsøk med meieridrift på Åsan, uten at det falt særs heldig ut. Men i 1886 skal Andreas Lillevestre fra Åsan ha kommet til Binde med det forsett å be Andreas P. Binde om å bidra til å få i gang et meieri. Andreas P. lot seg ikke be to ganger og dro til Matias Klebu og seinere til Peter Andfindsen Utgård for å videreføre ideen. De bestemte seg for å arrangere et møte, og de engasjerte da meierimester John Bruseth til å holde foredrag. Amtsagronom Bruseth hadde allerede i 1882 deltatt i planmøter for å få i gang meieridrift i Kvam og Følling, som på grunn av diverse omstendigheter ikke kom i gang før 11. mars 1886. Men det holdes som svært sannsynlig at akkurat dette – at Kne Meieri da var i drift, må ha ansporet bøndene i sørøstenden av Snåsavatnet. De ville nok ikke være dårligere enn frendene på vestsida.
Etablering
På møtet med Bruseth møtte det mye folk, og en del tegnet seg også som interessenter, men de var for få til at man kunne gå i gang med det samme. Lillevestre, Binde og Utgård «gardgikk» – og nærmest tagg folk om bli med i laget. Meierimesteren var ikke fornøyd før han hadde fått tilstrekkelige skyldmark – også her uten at kildene nevner hvor mange det måtte være.
De nødvendige møter ble alle avviklet på Binde, både om dette og hint, hvorav lokaliseringa kanskje var det som skapte størst diskusjon. Forslag ble fremmet på Åsan så vel som Vesterhus, men Binde ble valgt på grunn av Bruseths anbefalinger med hensyn både til iskjøring og andre forhold. Byggearbeidene ble satt bort til byggmester Ole Andreas Røising fra Røysing i Ogndal, bosatt i Steinkjer, og murmester Johannes Skjemstad.
På møte 31. august 1887 ble man enige om heller å bygge et dampmeieri samt å kjøpe en separator med en kapasitet på 550 liter per time. Videre måtte man skaffe seg ei smørkjerne og en mysostrører, som meget vel kan ha vært en kopi av den mysostrøreren som Jakob Skavlan Gram (1850–1930), proprietær på By gård konstruerte , og som først ble satt i produksjon av smed Petter Larsen, Steinkjer.
29. november 1887 ble Hans Holtan fra Sparbu ansatt som meieribestyrer med en lønn på 35 kroner per måned – og ellers «vanlige frie naturalier». På samme møtet ble vedtektene vedtatt og styret valgt: Formann ble Anton Holmboe som fikk Matias Klebu og Andreas P. Binde med seg i styret.
Fredag 27. januar 1888 starta driften av Binde Meieri.
I drift
Da den første smørdunken og mysostkassene var ferdige dro styreformann Holmboe til Trondheim for å skaffe seg kontakter med tanke på salg av meieriets produkter. Holmboes erfaring som jektskipper på Nordlandsfart kom nå godt med for å øke salg og skaffe handelspartnere til meieriet. Etter et par tre måneders drift satte kasserer Andreas Binde opp oppslag om at oppgjør for meieriets første driftsmåned kunne innkasseres. Interessentene møtte fulltallig opp for å motta oppgjør etter 6 øre per liter levert melk. Man var kanskje noe spent på hvorvidt det ville bli noe oppgjør i det hele tatt – etter som erfaringene fra meieriet på Åsan tilsa at de som hadde levert mest dit, ble de som måtte betale mest pga underskuddet som drifta der var blitt påført.
Økt leveranse – økt virksomhet
Da folk så at dette foretaket virkelig kasta av seg, steg også antallet leverandører og melkemengden økte så meget at Olianna Moa (i april) ble tilsatt som meierske på samme vilkår som det Margrete Stavrum var tilsatt på; Kr. 10,- per måned og frie meieriprodukter.
Produksjonen ble sentrert omkring smør og magerost. Innenlands økte smørforbruket, og eksporten til England økte enda mer. Jakob Skavlan Gram (1850–1930) på By gård hadde i 1885 foretatt en studiereise til England for å se på markedsforholdene for smør, og like etter starta en rimelig regelmessig eksport av smør gjennom konsul Einar Gram i Trondheim. Det skal også ha vært på denne studiereisen at Jakob Grams interesse for cheddarosten ble vakt.
Smøret fra Innherred ble sendt med Steinkjer Dampskibsselskaps båter til Trondheim og derfra med Englandsrutens båter. Konsul Gram hadde en konkurrent i Bernh. Brekke som averterte i Indhereds-Posten 22. november 1887 at hans firma hadde «mangeårig erfaring og de beste forbindelser». Av møteboka for Binde Meieri for 1894 går det fram at de sendte smør til England. Lensmannen i Stod varslet da at Englandsbåtens avgang var forandret.
På ei utstilling i Namsos i 1899 fikk Binde Meieri 11 poeng; bronsemedalje for smør. Seinere deltok meieriet på ei rekke meieriutstillinger hvor det skal ha fått flere utmerkelser
«Post i meieri»
Stod poståpneri ble fra 1. januar 1890 flyttet til Binde Meieri etter å ha vært mer i 20 år på Klingen. Fem år seinere ble navnet endret til For i Stod – før det, fra 1. juli 1935 ble endret til Binde. Interessant er det også å merke seg at det var styreformannen i Binde Meieri, Anton C. Holmboe som var poståpner i tida 1. januar 1890 til 31. mars 1895.
Framgang, svinehold og utvidelser
Små forhold til tross, noe vi kanskje også kan sette postkontoret i forbindelse med; det var en viss framgang. Leveransene som steg fra 154.710 liter i 1889 til 170.799 liter i 1893 var i 1900 kommet opp i 257.363 liter. Melkeprisen økte i samme periode til 7-8 øre per liter. I følge Eivind Wekre skal denne framgangen ha ansporet styret til å gå på nye oppgaver. Og det de da kom opp med var griserøkt. Matias Klebu kom med forslaget, og i 1894 ble det bygd grisehus og kjøpt inn smågris, som meierskene skulle ha fire kroner for å passe grisene for. I 1898 ble svineholdet utvidet, og samme året ble det innkjøpt dampmysepanne som ble plassert i tilbygget man satte opp for å få plass til denne og flere maskininvesteringer. Og da årsmøtet i 1902 valgte en fjøsbefaringskomité la man også ned svineholdet, men om disse sakene hadde noen sammenheng er vanskelig å si noe om. I 1910 vedtok årsmøtet den første store utvidelsen. Det var meierikonsulent Wold som leverte tegningene og beregnet omkostningen til kr. 5.194,40. Men denne utvidelsen ble komplettert i 1913 da murmester Skei ga anbud på murarbeidet for kr 12.196,20 og Peter Klebu fikk snekkerarbeidet for kr 1.030,-. Ny kjerne ble også innkjøpt til en kostnad av kr. 928,50.
Da fyrkjelen ble solgt til Sandnes i Hordaland
Den da 21 år gamle Rasmus Kvamsdal starta opp et fargeri i Hordaland i 1889. I 1898 ble fargeriet utvida; det flytta inn i større lokaler på Neset på Sandnes, men også dette ble for krøbelt, så i 1903 bygde han et hus der det var god plass til stamperi, fyrkjel og dampmaskin. Denne karen ville opp og fram i verden, og foretok ei reise helt til Trøndelag i 1913 hvor han blant annet besøkte farger Berg på Steinkjer. Her ble han ganske lenge, og kom under vær med at det var skifta ut diverse utstyr på Binde Meieri som han etter en omvisning så seg hag i. Saken var nemlig den at han hadde kjøpt ei ny valke på Steinkjer, der slike ble arbeidd og var viden kjent for sin gode kvalitet. Men da måtte han samtidig ha ny dampmaskin og kjele. Kildene forteller at i alle fall ble kjelen funnet på Binde, men sannsynligvis kommer den engelskbygde dampmaskina på 12hk også herfra. Kjelen hadde et driftstrykk på 7 kg/cm2 og varmeflata er på 26 m2, og var bygd på Ørens Mek. Verksted i 1903. For øvrig kjøpte han seg et fargekar i tre på samme turen – også det ble laga på Steinkjer.
Samvirket utvides
I 1890 ble Binde Meieri tilsluttet Den Norske Meieriforening, men de meldte seg ut igjen i 1895, uten at vi av kildene får noen forklaring på omsnunaden. I 1901 sluttet man seg så til Felleskjøpet, men flere forhold tyder på at felles innkjøp av driftsmidler må ha startet før. Blant annet ser en av avisa Indhereds-Posten for 19. desember 1896 at Forr Landbruksforening v/ E. Five averterte at de av medlemmene som ønsket thomasfosfat til våren, måtte melde fra om dette til styret eller kassereren; J. Westerhus. Da er det lett å konkludere med at Binde Meieri må ha vært med i angjeldende Landbruksforening, etter som kasserer Johannes Westerhus altså var meieriets bestyrer fra 1890.
Melkeutsalg
Det var vanskelige år, og i 1899 opprettet Binde Meieri melkeutsalg på Steinkjer. Man satte prisen for skummet melk til 6 øre literen, mens fløten ble priset til 60 øre literen. Når disse prisene også skulle dekke utgiftene med kjøring og leie av lokaler, skjønner en at det ikke ble den helt store inntjening. Eksempelvis vet vi at det i 1905 kom inn fire tilbud på kjøring fra Binde til Steinkjer: 100, 90, 89 og 80 øre per 100 liter, hvor det laveste selvsagt ble antatt. Utsalget ble nedlagt fra nyåret 1917.
Flere medlemmer, økt leveranse – men krigen tok sitt
Årsmøtet 1911 gjorde vedtak om at alle innen Forr sogn som søkte om medlemskap, kunne bli opptatt som fullverdige medlemmer mot å betale kr. 20,- per skyldmark. Og i 1914 var melkemengden kommet opp i 500.000 kilo, hvor en god del av økningen må skyldes de nye leverandørene.
I motsetning til for eksempel Brede meieri på Snåsa, så minket leveransene til Binde Meieri under første verdenskrig. Kildene sier ikke noe eksakt om mengde, bare at den gikk «sterkt tilbake» og i det man viser til året 1909 hvor det ble levert 336.938 kg som var tilnærmelsesvis likt leveransene i 1923, sies det at det «under krigen trolig var adskillig verre».
Mellomkrigsår
Bare to år etter første verdenskrig meldte vanskene seg for fullt. Det ble problematisk å få avsetning for produktene. Da året 1921 var til ende viste det seg at man hadde betalt 2,7 øre for mye per kg levert melk. Årsmøtet 1922 vedtok at det skulle kreves tilbakebetalt to øre, noe som i sin tur ledet til stor uro og diskusjon blant leverandørene. Det ble reist krav om gransking av regnskap og meieriets generelle stilling. Men et fellesmøte ga styret og meieriet tillit for årene 1920 og 1921. Imidlertid sies det ikke noe i kildene om hvorvidt vedtaket om to-øringen ble opprettholdt. Krisa hadde et gode som man kanskje ikke så så klart idet den inntrådte, men det førte til økt leiting etter samarbeid mellom meieriene om produksjon, pris og markedsføring.
I 1920 meldte Binde Meieri seg inn i Norske Meieriprodusenters Landsforbund, som var den direkte fortsettelsen av Den Norske Meieriforening. Samtidig ga Binde Meieri sin tilslutning til planene om å opprette en kondenseringsfabrikk for melk på Levanger. Dessuten fikk de som medlem av Nord-Trøndelag Meieriforening kontakt med planene om et felleslager for ost i den nedlagte potetkjelleren i Skogn.
I 1928 ble Norske Meieriers Eksportlag etablert, og den 12. september samme år vedtok Binde Meieri innmelding i Eksportlaget, som seinere ble til Salgssentralen. I 1930-31 kom også åtte melkesentraler opp å stå, og Meieriet på Binde meldte seg inn i Trøndelag Melkesentral fra 1. juli 1930. Binde Meieri ble også med i Meierienes Fellesforretning som dessverre gikk konkurs, hvorfor Binde måtte ut med 1.000 kroner i garantikapital.
Hvorvidt de mange organisasjonstilknytninger skyldtes at meieriet fikk ny bestyrer i 1923, sier ikke kildene noe spesifikt om, men at Bjarne Skjemstad har hatt stor betydning for Binde Meieris utvikling – også i mellomkrigsåra, det er vel udiskutabelt. Og meieriets økonomiske stilling i mellomkrigsåra, kan da også beskrives godt med et nordnorsk uttrykk: «Vi står han av». For eksempel var reservefondet i 1927 på godt og vel 15.000 kroner (som per 2009 tilsvarte nær 392.000 kroner), og ennå i 1930 var det 10.000 kroner på denne posten i regnskapene fra Binde Meieri.
40-årsfest
4. februar 1928 var det duket til 40-årslag i ysteriet på Binde Meieri. Styret og bestyreren fungerte som vertskap og leverandørene var gjester. Det ble servert rømmegraut ved langbordene, og styreformann M. A. Jonstad ønsket velkommen, mens lærer Andreas Binde holdt festtalen. Oversikten over meieriets og lagets drift gjennom de førti år ble foredratt av John Tiltnes, mens landbrukssekretæren i Nord-Trøndelag, Albert Eggen fra Forset i Stod snakka om melkeproduksjonen.
Nytt produkt med vanskeligheter som seinere ga suksess
Vi har sett at Bjarne Skjemstad sto for en ny giv i Binde Meieri. Men det gjorde også de nye organisasjonsstrukturene innen landbruket i Norge. Meieriet på Binde var i utgangspunktet drevet som kombinert meieri med produktene smør, forskjellige kvite oster og mysost. Nå la organisasjonene om tenkningen. Det skulle spesialiseres. Og for Binde Meieri førte det til at de inngikk en avtale med Norske Meieriers Salgssentral om produksjon av roquefortost, som årsmøtet godkjente den 10. februar 1932, slik at produksjonen startet i juni samme år.
Den danske roquefortyster Bernhard Vogt ble ansatt av Salgssentralen i 1932 og han kom til å virke ved Binde meieri til 1933. Problemene sto i kø for denne produksjonen, så både de sentralt ansatte veiledere så vel som lokalt ansatte produksjonsarbeidere måtte tåle både skuffelser og motgang. Men etter hvert fikk Normannaosten, som den nå var omdøpt, det omdømme den fortjente, og man fikk en betydelig markedsforbedring. Fra 1933 til 1939 steg produksjonen fra 46.092 kilo til 90.018 kilo.
Under andre verdenskrig dalte produksjonsvolumet til 17.641 kilo i 1943, men steg til vel 28.000 kilo i 1945 for så å rase i været til 128.300 kilo i 1962.
De første medlemmene
På møte den 15. januar 1887 var det i følge møteboka inntegnet 34 interessenter, men Wekre viser til at lærer Andreas Binde, som vi så ble valgt til lagets kasserer i 1888, oppgir disse 37 ved starten av meieriet:
- Lars Robert Hirsch
- Andreas Hestevolden
- Arne Ramstad
- Eilert Kippe
- Kristian Finstad
- Ove Finstad
- Matias Skjerve
- Matias Klebu
- Bennedikte Klebu
- Henrik Klebu
- Andreas Klebu
- Ola Hatling
- Olaus Hatling
- Mikal Hatling, Nyenget
- Peter Bjørdal
- Kristoffer Bjørdal
- Isak Bjørdal
- Kristian Marksten
- Anton Haugbotn
- Henrik Østgård
- Jørgen Molberg Klingen
- Peter T. Utgård
- Peter A. Utgård
- Iver Utgård
- John Nordgård
- Andreas Nordgård
- Kasper Gustad
- Anton Knedal, Gustad
- Anton Holmboe, Persgård
- Peter Åsan
- Andreas Lillevestre, Åsan
- Martin Gulstad, Åsan
- Isak Steen, Åsan
- Andreas Binde
- Andreas Lillevestre
Bestyrerne
I april 1888 gikk Hans Holtan over til stillingen som bestyrer for Steinkjer Meieri, og i hans sted kom Anton Remmen, som i sin tur (1890) ble avløst av Johannes A. Westerhus fra Ytterøy. I 1902 slutta Westerhus og A. D. Hansen kom inn som bestyrer, men han ble ikke lenger enn til 1905. Elias P. Lillebø som kom i Hansens sted var til i 1910, da Helge Juul fra Sparbu, som hadde vært bestyrer ved Sundnes Meieri fra 1905 kom inn. Juul holdt det gående til i 1919 da han ble tilsatt som bestyrer ved det nye Inderøy Meieri – og i 1931 som bestyrer av Sparbu Meieri. Da han fratrådte i 1919, skulle det vise seg ikke å bli vanskelig å finne erstatter, for meieriet fikk 30 søkere, hvor man valgte ut L. A. Tønne fra Sparbu. Tønne sa opp i 1923 og man fikk Bjarne Skjemstad fra Beitstad inn i hans sted. Skjemstad fortsatte som bestyrer ved Binde Meieri til han gikk av med pensjon per 31.12.1966. Og fra 1.januar 1967 gikk Binde Meieri opp i Steinkjer Meieri, og leverte sin melk dit.
Kvinner i Binde Meieri
De kvinnene vi finner med navns nevnelse som har tilknytning til Binde Meieri er slett ikke mange. Vi har sett at Stine Colban Hirsch var en av de som engasjerte seg meget sterkt for å få etablert meieri i sognet. Men selv om hun var gift med Lars Robert Hirsch, prest i Stod kom hun aldri i betraktning som tillitsvalgt blant de som seinere etablerte Binde Meieri. Men der er jo prestefruen i et stort og godt selskap, for fram til 1963 var det ingen kvinner som ble funnet verdige til å sitte i styret. Nå vet vi jo egentlig heller ikke hvor mange blant medlemmene som var kvinner. Men vi har sett et navn: Bennedikte Klebu var blant de første interessenter i laget. Ellers har vi funnet fem kvinnelige ansatte; de to meierskene Margrete Stavrum og Olianna Moa samt Ragna Strindmo og Marie Eidsmo som begge var kontrollassistenter i en toårsperiode fra henholdsvis 1913 og 1915. Om dette skal være et uttrykk for kvinnens stilling i landbrukssamvirket vet vi ikke, men det speiler vel tidens forståelse av kvinnens rolle i samfunnet. Det ble som kjent tidlig slutt med meiersker, og fjøskontrollen ble også avviklet fra 1919 i Binde. Men da den ble gjeninnført i 1949 var det menn som fikk disse stillingshjemlene. I 1933 begynte Nora Næss i meieriet, som ble ved sin læst til 1962. Ut over disse fant vi at Kjellaug Haugdal har hatt deltidsarbeid ved meieriet fra 1958. Sigrid Huseby har hatt deltidsstilling i butikken fra 1962. Det har muligvis vært flere kvinner som arbeidet i denne butikken som skal ha blitt etablert like etter andre verdenskrig, men når den ble etablert sier ikke våre kilder noe om.
Melkeleveransene
- 1889: 154.710 liter
- 1893: 170.799 liter
- 1900: 257.363 liter
- 1909: 336.938 kg
- 1914: 500.000 kg
- 1923: 338.938 kg
- 1930: 385.305 kg
- 1934: 600.000 kg
- 1939: 1.327.000 kg
- 1945: 639.916 kg
- 1962:ca. 2 mill. kg.
Oppgjørsform
Betaling av melka etter fettprosent ble innført i 1907. Differensieringen lå da på 0,1 øre per 0,1 % fett. Det var formannen som sammen med bestyreren og kontrollassistenten skulle føre tilsyn med at det gikk rett for seg.
Ekspansjon og utvidelser
De store melkemengdene på 1930-tallet førte til flere nyanskaffelser både i 1935 og 1938. Og etter andre verdenskrig ble det igjen nødvendig med utvidelser.
I 1947 gikk man til anskaffelse av en «plate Pasteur», som brukes i smørproduksjon, der fløten høypasteuriseres for å drepe bakterier og inaktivere en rekke enzymer i fløten. (Temperatur 90-95o C). I 1955 sto meieriets nybygg ferdig. Planene hadde startet i 1949 og de ble konfirmert i 1952 og mur- og betongarbeidet satt bort til Olaf Sande for om lag 137.000 kroner. Så måtte man også ha nytt kjøleanlegg til 66.700 kroner og en ny homogenisator som kom på om lag 20.000 kroner. Man opptok lån og kom godt ut av investeringene. Per 1963 var bedriftens gjeld nedbetalt til 90.000 kroner mens status i meieriets anlegg med maskiner og inventar var oppført med kr 33.718,30.
Nye – moderne sidevirksomheter
For å trygge og sikre leverandørenes interesser har Binde Meieri lagt an på å investere i nyttige sidevirksomheter.
- I 1946 ble det avsatt kr 3.000 til et fellesvaskeri, og året etter satte man av ytterligere 1.000 kroner. Men sannsynligvis førte den smule uenighet om prosjektet til at det ikke ble noe av.
- I 1954 ble det iverksatt kollektiv husdyrforsikring gjennom forsikringsselskapet Tyr.
- I forbindelse med nyanlegget i 1955 ble det innredet frysebokser for leverandørene og andre. Boksleien ble satt til kr. 50,- per år.
- I 1957 ble det vedtatt å kjøpe maskiner og utstyr for potetkoking. Tomta til potetkokeriet ble kjøpt av Stod kommune for kr. 250,-. Samme året ble prisen fastsatt til 2,5 øre per kilo kokt potet. Kostnadene for kokeriet beløp seg til 60.000 kroner, som i 1963 var nedskrevet til kr 20.000,-.
- Den mest betydningsfulle sidevirksomheten var nok likevel innkjøpslaget. Kildene forteller ikke når det ble opprettet, men at «det har hatt en jevnt stigende utvikling», og at det ble oppført lagerhus for innkjøpslaget på Sunnan i 1923, men at da det ble nedlagt flytta man lageret vegg i vegg med meieriet.
Omsetningstallene for «de seinere år» følger her. 1957: kr. 596.660 1958: kr. 572.550 1959: kr. 603.436 1960: kr. 627.324 1961: kr. 810.000 1962: kr 845.000
Støtte til sosiale og velferdstiltak i Stod
Binde Meieri har gjennom åra gitt støtte til uhorvelig mange tiltak i bygda. I fleng nevnes her Sambeitelaget, feavlslagene, 4H-lagene, vannverket, Stod Samfunnshus, Sunnan Samfunnshus, Strindheim Møtehus.
Binde Meieri 75 år
Styret i jubileumsåret besto av
Kilder
- Wekre, Eivind: Binde Meieri : 1888-1963, Oslo U.Å.
- Erland, Sigve: Meieribruket i Steinkjerområdet 1847-1877, 1977
- Om Ole Røising: http://www.steinkjerleksikonet.no/index.php?artikkel=1755
- Om Jakob Gram: http://www.steinkjerleksikonet.no/index.php?artikkel=1401
- Om Binde postkontor: http://www.steinkjerleksikonet.no/index.php?artikkel=1855
- Om pasteurisering: http://www.melk.no/artikkel.aspx?mnu1id=9743&artid=16992
- Om Kvamsdals Fargeri; Rasmus Kvamsdal, Sandnes: http://www.scandion.no/hordaland/masfjorden/turistguide/fargeri/1.html
- Flere samtaler med Per Binde, Binde i Stod – per telefon – november 2010
- Samtale med Astrid Marie Bratberg april 2011