Byskriveren var byrådets sekretær, først og fremst knyttet til rådet i utøvelsen av dets rettslige funksjoner. Med opprettelsen av bytinget (se dette) som underrett i byene i 1662 ble rådets domstol, rådstueretten (se dette), regulær anneninstans for byens saker. Dette medførte at det i flere byer ble tilsatt en egen skriver for rådstueretten. Byskriveren, nå også kalt bytingsskriver, ble sekretær for den nye underretten i byene. Fra denne tid av ble embetet normalt besatt ved kongelig bestalling. Byskriverens hovedoppgave var å føre bytingsprotokollene eller andre rettsbøker knyttet til byfogdens rettslige virksomhet. (I mindre byer forekom det at byfogden førte protokollene selv.) Tinglysingsstellet ble lagt til byskriveren, og han skulle være skifteskriver når byfogden var skifteforvalter. Etter 1795 var byskriveren også protokollfører i forlikskommisjonen, og fra 1809 også i prosteretten.
I byer med både byskriver og rådstueskrivere hersket det ofte kompetansestrid mellom dem, især på 1600-tallet. Flere steder ble striden løst ved å slå skriverstillingene sammen til et by- og rådstueskriverembete. Ved lov av 9. mars 1917 ble alle magistrats- og rådstueskriverembeter avskaffet. Enkelte av magistratens tidligere gjøremål ble derfor lagt til byskriveren. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
