Edith Carlmar

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Edith Mary Johanne Carlmar f. Mathisen (født 15. november 1911 i Kristiania, død 17. mai 2003 samme sted) var skuespiller og filmregissør. Hun var Norges første kvinnelige spillefilmregissør, og satte gjennom sterke kvinneroller også preg på utviklinga av norsk film.

Slekt og familie

Hun var datter av servitør Carl Johan Henriksen og syerske Agnes Marie Mathiesen. Foreldrene var ikke gift, og hun fikk moras etternavn.

I 1930 ble hun gift med filmprodusent Otto Carlmar (1902–1987), som var sønn av kjøpmann Carlmar Kristiansen og Mariane Pedersen.

Liv

Hun vokste opp på østkanten i Kristiania, der familien bodde trangt. De hadde dårlig økonomi og hun måtte en tid bo hos en fosterfamilie fordi mora ikke kunne fø henne hjemme. En positiv innflytelse på hennes utvikling var moras omgangskrets, som besto av flere kunstnere, musikere og skuespillere. Blant annet hadde mora et piano som hun leide ut til musikere som kom og spilte i familiens hjem.

Da Edith Mathiesen var femten år gammel deuterte hun som danser på varietéscenen på Kongshavn Bad.

Bare nitten år gammel ble hun gift med den ni år eldre Otto Carlmar, som allerede hadde etablert seg innen teater og film, og som finansmann. De to ble kjent gjennom hennes mor.

I 1936 kom skuespillerdebuten på Det Nye Teater i Oslo. Der arbeida hun de neste 17 åra, sammen med blant annet Lillebil Ibsen. Sistnevnte var gift med filregissør Tancred Ibsen, og Edith Carlmar fortalte ham at hun var interessert i å jobbe med film. Da han drev med planlegging av storfilmen Gjest Baardsen spurte han gjennom kona om Carlmar var interessert i å jobbe på filmen. Hun fikk stilling som script. Gjest Baardsen kom i 1939, og året etter ble Carlmar produksjonssekretær for Ibsens neste film, Tørres Snørtevold.

Under andre verdenskrig drev hun både med teater og film. Hun var produksjonsleder for blant annet Bastard og Vigdis for Helge Lunde, Hansen og Hansen for Alfred Maurstad og Det æ'kke te å tru for Toralf Sandø. På grunn av nazifisering av filmproduksjonen valgte hun i 1943 å trekke seg ut av bransjen.

I 1946 var hun tilbake som produksjonsleder for Tancred Ibsens Et spøkelse forelsker seg. Samme år fikk hun reisestipend fra Kommunale Kinematografers Landsforbund, og dro til Storbritannia for å studere regi og produksjonsledelse. I de tre månedene hun var i London var hun med på bedømmelse av opptak og annet faglig arbeid.

Mens hun var produksjonsleder for Tancred Ibsens Den hemmelighetsfulle leiligheten i 1948 planla hun å lage egen film. Inspirert av det hun hadde sett i Storbritannia ville hun lage en god og billig produksjon som kunne tjene som eksempel for andre. Hun etablerte i februar 1949 Carlmar Film sammen med mannen, med ham som produsent og henne som regissør. I løpet av de neste ti åra regisserte hun ti spillefilmer, ni av dem produsert av Carlmar Film og Slalom under himmelen for Polar Film. Hun hadde også manus og regi på sju dokumentarkortfilmer.

Filmene hun lagde hadde samtidstema, men falt innafor forskjellige sjangre. Hennes største suksess var forviklingskomedien Fjols til fjells, som fortsatt står som en av Norges største kinosuksesser og som jevnlig vises på fjernsyn. Debutfilmen Døden er et kjærtegn (1949) var ingen komedie, men en film noir som etablerte henne som en av landets fremste regissører.

Carlmars siste spillefilm, Ung flukt, kom i 1959. I den hadde Liv Ullmann sin første hovedrolle på film. I 2019 ble filmen tatt ut til klassikerprogrammet Berlinale Classics under filmfestivalen i Berlin.[1] Dette var første gang en norsk film kom med i dette programmet.

Etter 1959 ble det flere kortfilmer, før Carlmar begynte å jobbe som skribent og så bibliotekar på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1981 gikk hun av med pensjon på 70-årsgrensa.

Edit Carlmar hadde også flere mindre roller som filmskuespiller, blant annet i Jentespranget fra 1972, Olsenbanden møter Kongen og Knekten fra 1974, Svampe fra 1990 og Giftige løgner fra 1992.

Hun er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

I 2020 ble plassen i krysset Maridalsveien/Fredensborgveien, kalt Trekantplassen gitt navnet Edith Calmars plass etter henne.

Fotnote

Litteratur og kilder