Fimbul nr 11 - 1990
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Fra nemnda
av Kjellaug Kulbotten
"Fimbul" kom ikke ut i 1988 og 1989.
Jeg tror det er realistisk å regne med at det vil gå ca 2 år mellom hver utgave både pga stoff/bildetilgang og pga nemndas kapasitet.
Vi er fortsatt interessert i alle slags bilder fra lokalmiljøet - helst med tekst til (navn på personer, sted, årstall oa).
Vi er også fortsatt interessert i skriftlig materiale. Hvem kan f eks fortelle om lagsarbeid/foreningsliv i Evenes før i tiden? Teater? Musikkorps? Annet? Hvordan var de gamle krambodene? Vi har hørt at det var mange flere butikker i Evenes før. Har noen bilder av disse? Kan noen skrive om de gamle butikkene? De var vel noe forskjellig fra dagens supermarked.
Hvem vet noe om medisinplanter som har vært brukt? Seterdrift? Torving? Byggeskikker?
Som leserne forstår, er vi i bygdeboknemnda interessert i å samle og publisere materiale om nær sagt alt mulig. Vi er ganske sikker på at svært mange av dere som leser dette forordet, kjenner til hvordan det har vært i Evenes tidligere. Vent ikke med å skrive ned ting du mener er interessant. Vi venter på ditt bidrag.
En ny livsnerve, riksveg 795
Riksveg 795 (riksveg 19) over Herjangsfjellet åpnes i 1938
 |
Fra åpningen av riksveg 795 (RV 19) over Herjangsfjellet i 1938.
Flagget henger over Øse-skjæringa. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
|
Arbeidsmiljøloven ville neppe godtatt denne standarden.
Midt for døråpninga og til venstre for kortenden av bordet sitter Elias Danielsen, Holmvann. De andre er ukjent. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
|
Fra åpningen av riksveg 795 (RV 19) over Herjangsfjellet.
Nr 1 fra venstre er overingeniør Viik. Nr 3 fra venstre er oppsynsmann Løften. De står ved Skallvann bro. Bildet er utlånt av Dagny Didriksen. |
Da krigen kom til Evenes
av Bjarne Melbøe, (Bjarne Jentoft Melbøe 1910-1991)
En liten beretning og et inntrykk fra krigens begynnelse i Ofoten i aprildagene 1940.
Det første faresignalet om at også Ofotfjordområdet holdt på å bli med i annen verdenskrigs interesseområde, fikk vi da de to gamle panserskipene "Eidsvoll" og "Norge" stevnet inn Ofotfjorden i aprildagene.
Like etter kom to undervannsbåter og la seg ved dampskipskaien på Liland, og forskyningsskipet "Lyngen" la seg på Bogenbukten, visstnok lastet med torpedoer og dypvannsminer.
Sent på kvelden 8. april snakket jeg med en marinemann, som mente at krigen ville være i full gang i løpet av natten, og det stemte. Undervannsbåtene hadde forlatt kaien og senket seg ned på Liland havn 9. april, men kom opp om kvelden igjen. 3B gikk ut fjorden og 1B fikk kjentmann Arvid Nordstrøm med og ble senket i Øysundet. Instrumenter og loggbok ble tatt på land, mannskapet innkvartert på ungdomshuset "Høgda" der de sliten sovnet som stein.
Tidlig 10. april bilte jeg opp og fortalte at nu foregikk et større sjøslag like utenfor - på fjorden. Antakelig fulgte de sjøslaget fra gode utkikspunkter der oppe.
To engelske destroyere gikk ned og på land - skadet.
Så kom det største sjøslaget 13. april hvor blant annet slagskipet Warspite deltok. Sjøslaget foregikk midt på dagen, så man kunne følge med hele tiden, men de fleste av befolkningen fra Liland og utover var da evakuert til sikre steder. En tysk destroyer som lå på andre siden av fjorden, sendte en del torpedoer mot slagskipet, men ingen traff og gikk i fjæra. En av dem eksploderte og ødela et naust og beboelseshus. Bakdelen av den eksploderte torpedoen finnes på Krigsmuseet i Narvik.
Engelskmennene fortsatte inn fjorden og senket alle tyske krigsskip, visstnok 12 stykker.
En litt eldre mann i sid sort frakk opptrådte litt mystisk under sjøslaget. Han fulgte med alt som foregikk på fjorden, var ofte på telefonstasjonen, så vi underrettet lensmannen som kontaktet forsvaret i Harstad og fikk der beskjed at det var en norsk marinekaptein som hadde til oppgave å gi opplysninger om hva som foregikk på Ofotfjorden.
Tyskerne var kommet til Bjerkvik, og det var satt opp en norsk styrke på ca 30 mann av frivillige skytter- og idrettslagsmedlemmer som skulle stoppe tyskerne i Lenvikmark, men tyskerne kom i bakhold og slengte håndgranater og skjøt mot skolehuset som nordmennene hadde som hovedkvarter. Ingen ble såret. De trakk seg tilbake til Lenvik herfra og en del rodde utover mot Bogen. Engelskmennene var nu kommet til Bogen. De trodde det var tyskerne som kom og arresterte alle inntil det ble klart at det var norske frivillige.
I den tiden var alle lastebiler sendt over til Harstad for at ikke tyskerne skulle ha noen transportmulighet om de kom videre. Personbiler ble igjen, og vi var flere som ble utkommandert og kjørte sammen med engelskmennene i nesten en måned.
Natt til 1. mai 1940 kom Polske Amerikalinjens kjente båt "Batory" sigende inn fjorden med 1 a 2 tusen engelske soldater som ble satt i land på Liland av en masse fiskeskøyter. Veien var full av soldater. Disse tok inn på skoler og ungdomshus med videre. På Tårstad opprettet engelskmennene et feltsykehus for soldatene.
Så kom kapitulasjonen 8. juni. Flere avdelinger demobiliserte her på Liland, leverte inn gevær og ammunisjon med videre. Reiste så hjem til en velfortjent hvil og med savnet av de kamerater som hadde mistet livet.
En dag dukket det opp to store ishavsskuter og la til dampskipskaien på Liland. De skulle hente general Ruge med stab, som hadde overnattet på søstrene Hovdes hotell. Neste dag da de skulle reise, heiste flere gårder her på Liland flagget til topps. Jeg hadde den ære og glede at general Ruge med adjutant kom opp til vårt hus og takket for at vi hadde heist flagget. Vi ville på denne måte hylle ham for sin store innsats for land og folk.
Da båten skulle til å gå herfra, hadde det samlet seg en del folk på kaien for å ta avskjed. Jeg hadde fått min mor til å lage en bukett blomster med bånd i nasjonalfargene. Disse ble overlevert Ruge. Vi sang nasjonalsangen, og blant de fremmøtte var også min far som var 1905 veteran. Han stod i stram givakt under hele seremonien. Da vi var ferdig med nasjonalsangen, var general Ruge så rørt at han gikk på andre siden av båten for ikke å vise sine følelser over denne spontane hyllest og deltakelse fra vår side.
I sin bok nevner han den unge mann som kom med blomsterbuketten og at det var Ruges siste dag i frihet, da han jo var krigsfange etterpå.
Krigen varte jo i fem år, men under nesten hele krigen var vi en etterretningsgruppe i Evenes som gav opplysninger til norske og allierte om tyskernes festningsanlegg og bevegelser på land og sjø. Bogen var jo en tid flåtehavn for tyskernes ishavsflåte, med Tirpitz og opptil 14 andre krigsskip liggende oppankret. Så etterretningsgruppen XU med overlege Borch Johnsen som områdesjef for Ofoten, fikk mange viktige opplysninger å gi de allierte.
Hans Olsa Snekkar
etter Nakor Nilsen, (Nakor Naftali Nilsen 1898-1979)
Avskrift av en kassett hvor Nakor Nilsen Leiros forteller.
Det var to brødre. Jan Olsa han var jekteskipper, og han hadde jekteoppsett i Leirosen innfor han Albert Olsa. Også var det broren, han Hans Olsa.
Da Evenes kirke ble oppført var der en arbeidsformann som hette Krøysert. Han var tysker. Hans Olsa for utover til Evenes for å få seg arbeid på kirkebygget. Om han kunne noe med snekkerarbeid er uvisst.
Men denne Krøysert han var ikke så helt enkel. Han skulle egentlig ikke vært kirkebygger, den karen, for det var visst endel trollskap med ham. Det var ikke nødvendig å kunne noe med snekkerarbeid når de skulle ta seg arbeid hos Krøysert. Når de bare tok ham i handa før de begynte, så var de fullbefarne snekkere, men betingelsen var at de måtte ta ham i handa når de slutta i arbeidet også. Når arbeiderne kom, tok han den i handa og bydde dem velkommen, og snekkere var de med en gang.
Så begynte de å høgge til kirka på marka, og kvar stokk låg hulter til bulter. Da de var ferdig med denne høgginga, sa Krøysert: "Hvis nu jeg dør, så får dere ikke opp en eneste stokk". For det var ikke gjort noe arbeid på selve bygget, det var bare tilhugd. Men det ble nu til det at han levde. Og de fikk nu opp kirkebygget. Da kirka var ført opp, så hadde han ikke bruk for arbeidsfolket mer. Da han tok avskjed med dem, tok han dem i handa og takka for godt arbeid. De som ikke kunne noe med snekkerarbeid før de begynte hos Krøysert, de kunne heller ingenting med det etter at de hadde tatt avskjed med ham.
Da han kom til Hans Olsa, fikk han ikke ta ham i handa, for han mente at handa hans var for god. Hva slags innskytelse han hadde fått, er ikke godt å vite. Krøysert ble arg og sa: "Du skal få beholde kunsten, men du skal ikke ha noe hygge av den". Og det skal være visst. Hans Olsa beholdt kunsten. Han var en særdeles flink snekker. Han gjorde sitt håndverk både pent og skikkelig. Men så begynte han å drikke. Han ble periodedranker. Når trangen til alkohol kom over ham, solgte han snekkerverktøyene sine for å få penger til alkohol.
Han drakk så lenge det fantes noe. Han drakk alt ifra seg. Det var bare en liten høvel og en hammer, dem solgte han aldri, dem hadde han tatt unna bestandig.
Når denne rusen var over, så var det å arbeide seg opp igjen. Det første han måtte gjøre, var å arbeide seg nytt verktøy. Han hadde smie i Leirosen nede ved sjøen. Det kalles ennå for Smiberget. Det er der hvor de nye naustene er nå. Han var smed òg, den karen. Han laget alle verktøyene selv, tenger og alt han trengte. Han var låsesmed òg. Slik ble livet for Hans Olsa Snekkar, vekselvis i perioder med hardt arbeid og alkoholrus. Det fortelles en gang han var beruset, da møtte han presten, Hans Allan (prest i Evenes fra 1801-1844). Så sa han: "Goddag, Hans allmektig, her kommer Hans avmektig".
Hans Olsa Snekkar var med og restaurerte prestegården på Evenes. Der skulle også skiftes nye dører, og dem hadde de fått fra Bergen. Men så manglet det ei dør, og presten ba Hans Olsa om å arbeide den døra. Og det gjorde han så godt at den døra blev like fin som de dørene som kom fra Bergen. Da presten såg det, sa han: "Det er jo akkurat som det skulle vært gjort i Bergen".
Prestens begeistrede kompliment ble til et ordtak. Når det var noen som utførte et arbeid særdeles godt og pent, så ble det sagt: "Det er jo akkurat som det skulle vært gjort i Bergen". Hvor det ble av Hans Olsa? Han for nu vel og rak til han døde. Han var like nede i Skorva. Jeg såg jo ei løva som han hadde arbeidet der, hos handelsmann Ellingsen. Han hadde ei løva på porten, og det skulle være Hans Olsa som hadde skåret den ut. Den var ganske stor, større enn en schäfer.
Hans Olsas bror, Jan Olsa, ble gift med min oldemor, det var ho Marit. Det var mor hennes farmor. Hun ble enke. Marit var såpass gammel, det ble ikke barn i det ekteskapet. Så ble Jan Olsa for gammel til å virke med noe, og da solgte han, og da kom Nils Haldorsen fra Lakså inn der, og han ble gift med ho farmor. Det var ho som hette Ingeborg Harr Persdatter.
Fortalt av Nakor Nilsen Leiros til Harald Lambertsen.
Tannverktreet
av J.I.S. (Er dette Joakim Ingvald Sletthaug 1907-1985, tidligere rektor ved Bogen skole?)
Juovvan var noide, men også en flink naturlæge. Det saes at han brukte å ta en tur til en kirkegård og hente kirkegårdsmold.
Han kurerte sykdommer med "lesning", og mange pasienter fikk han på sine rundreiser.
Ofte tok han veien fra Grov til Duorgga når han var på hjemveg, og folk møtte opp og søkte hjelp hos ham.
Blant anna kunne han ta bort tannverk fra en og føre den over på ei bjørk. Slike tre blei kalt for tannverktre. Også Duorgga hadde sine tannverktre.
Stakkars den som var så uheldig å felle et slikt tre. Vedkommende risikerte da å få over seg den tannverken som var i treet.
Forra - glimt fra 1900-tallet
Dette huset ble det holdt skole i fra ca 1850 (?). Vi vet med sikkerhet at Jonette Pedersen (født 1856) gikk på skole i denne stua. Huset sto midt i Forra. Der var tre hus som sto tett i tett. - Gammelstua ble bygd av Abraham Andersen (født 1786 i Gällevare, Sverige) av tømmer som ble hogd i Melkedalen (Ballangen) og frakta ned til sjøen med hest og frakta på flåte over fjorden, til Forra.
- Det var langbord med benker i stua. Mens læreren holdt skole med barna, drev husfolket på med sitt vanlige arbeid.
- Det ble holdt skole i gammelstua helt til i 1893 da Forra skole ble bygd.
av Astrid Rasmussen
Utdrag av grunnbøker for gården Forra.
Løpenummer 74 nå gårdsnummer 31 bruksnummer 8.
1. Bygselbrev fra presten Allan til Abraham Andersen på 18 mrk datert 12. desember 1808 tinglest 1. september 1809 og bygselbrev fra samme av 19. august tinglest 8. september 1820.
2. Kongelig skjøde til Abraham Andersen for 130 spesidaler + jordavgifter diverse årlig å svare datert 13. desember 1856 tinglest 22. september 1857.
3. Skjøde fra Abraham Andersen til Peter Elias Petersen ½ delen av denne gård for 100 spesidaler og årlig kår datert 21. og tinglest 22. september 1857.
5. Husmannsplass fra Peter Elias Petersen til Paul Andersen og hustru på Skavlien - Skavåsen til opprydding for husmannsplass, datert 18. tinglest 29. september 1864.
7. Utdrag av skifte etter Ulrikke Andersdatter, Furre, hvormed ½ delen av eiendommen er utlagt til Adam Mikkelsen for taxten 165 spesidaler + kår til Abraham Andersen av årlig verdi 20 spesidaler datert og tinglest 16. mars 1868.
74a
10. Deling og skylddeling avholdt 18. - 27., tinglest 28. september således (Lamoen)
Løpenummer 74 a1 Adam Mikkelsen brug 4 ort 12 skilling.
Løpenummer 74 a2 Ole Andreas Thomassen 0 - 2 skilling (Thomashaugen utgått) med rett for sistnevnte for havning av 1 ko og 6 småfæ i gårdens utmark.
a1
11. Kjøpekontrakt, hvormed Peter E. Petersen til Nikolai Eilertsen selger sin eiende ½ part i løpenummer 74 Furre samt den i Dines Karlsen Furres brug liggende Slåtteteig, "Trolkjønteigen" for 1200 kroner og kår til selgeren og hustruen. I salget medfølger lidt løsøre, datert 9. oktober 1882, tinglest 10. oktober 1883.
|
Gamle naust i Forra Naustet til høyre tilhører Lamo-familien. Satt opp av Nikolai Eilertsen før århundreskiftet. |
|
Den gang det fantes sommerfjøs Denne sommarfjøsen var sist i bruk ca 1960. Heggelund Antonsen bodde på gården Vollen og hadde oftest 3 kyr. Bildet er utlånt av Astrid Rasmussen. |
|
Eneste torvsjåen i Evenes? Den står på Høystakkmoen, langt oppe i utmarka i Forra. Der var det mange torvsjåer før, i alle fall 6. Det var vanlig at folk stakk (og brente) torv til ut på 50-tallet. |
Husmannsplassen Skavåsen og folket der
av Egil Rasmussen
Til Forra-gården hørte det ikke mange husmannsplasser, bare Finnjorda eller Furestrand og Skavåsen. Paul Andersen var den første som fikk husmannsseddel på Skavåsen i 1864. Som en ser av vedlagte seddel, måtte han svare tre ukers arbeide årlig til gårdeieren, Peter Elias Pettersen.
Paul Andersen, født ca 1811, var gift med Anne Paulsdatter, født ca 1816. Begge er oppført som finner eller lapper i folketellingene. De hadde fem barn:
- Lars født 1838
- Gunnar født 1843
- Anders født 1845
- Beret født 1847
- Amund født 1849
Eldste sønnen Lars, var født før foreldrene ble gift og mens de ennå bodde i Lenvikmark, eller Bogmark som det står. Lars bodde aldri i Skavåsen, men dro rundt på gårdene i Ofoten og strikket og spant til folk. Det sies at han alltid gikk med en stor hvit topplue. I 1875 er han oppført som ugift tjenestedreng hos Ole E. Olsen på Lakså med beskjeftigelse: "budeie". Og det er nok ham vi finner som enslig logerende legdslem hos Eberg Andreassen i Ballangen ved folketellinga i år 1900.
Paul Andersen skulle ikke få gjort så mye på sin husmannsplass Skavåsen. Som de fleste voksne karfolk på den tida, dro han på Lofoten hver vinter. Men den 13. januar 1866 kullseilte han i en forrykende storm fra sydost på Buksnesfjorden og omkom sammen med sine to sønner, Gunnar og Anders. Bare Paul og Gunnar ble gjenfunnet og ført hjem til Evenes.
Yngste sønnen, Amund Paulsen, som var oppfostra hos Knut Jensen i Brenna, overtok nå sammen med mora i Skavåsen. Søstra Beret, var tjenestejente på prestegården på Evenes i 1875, og der ble hun visstnok så lenge hun levde. Amund giftet seg med Beret Andreasdatter, født 1843, fra Lenvikmark. Hun var datter til Andreas Johnsen og Inger Johnsdatter. I 1865 var hun tjenestejente hos Peder Nilsen på nabogården til Skavåsen, Botnmark, men i 1875 var hun tilbake i Lenvikmark hos sin mor som da var blitt enke.
Amund og Beret hadde ingen barn selv, men tok til seg en pleiesønn, Kristian Nilssen, født 1879. Amund hentet han i Flakstad i Lofoten. Når folk spurte Amund hvem det var, svarte han at "det var nå en han hadde i sin svennstid". Etter dette gikk han bare under navnet Krestian Svennstid. Han var en av de fineste ved konfirmasjonen, - hadde fått seg nye klær, både skjorte og dress, av prost Andersen som tok seg spesielt av han.
Kristian kom seg godt frem og flyttet til Odda, hvor han ble predikant som pinsevenn. Han var en tur tilbake i Forra i begynnelsen av 1930-årene. Han holdt da "prediken" i låven hos Johan Mikalsen. Pinsevennene fikk jo ikke slippe til i skolehuset den gang. Under dette besøket tok han seg en tur til Skavåsen hvor han var vokst opp. På denne turen var han så uheldig å miste gullbrillene sine, men de fant heldigvis Anne Kildemo igjen og kunne gi ham dem tilbake.
Skavåsen hadde ikke plass til så store buskapen, men et par kyr og geit hadde de. Om sommeren hadde de kyrne i Dragvika, for i Skavåsen var det ikke noen havnegang for dem og utmarka til gårdeieren fikk de ikke lov å bruke til dette. De få dyrene de hadde stelte de godt, og Amund og Beret fikk til og med premie for det; en sølvskje, visstnok fra Selskabet for Norges Vel. På slutten klarte de ikke å brødfø seg på husmannsplassen og gikk rundt på gårdene og tigde mat. De ble vel understøttet en del av fattigkassen, men Amund med sin lille sekk på ryggen som kom og spurte etter mat, var det mange av de gamle som husket.
Ca 1920 var det definitivt slutt i Skavåsen, da klarte de seg ikke lenger alene der. Den siste geita de hadde, som var hvit og visstnok hette "Rypa", ble da solgt til Laura Aronsen i Høgaksla i Forra. Fattigvesenet fikk ordna det slik at Amund og Beret kom til hennes bror, Joel Andreassen og Ellen Johnsdatter i Lenvikmark. (Deres datter Inga Joelsdatter gifta seg med Anders Mikkelsen som overtok gården etter Joel). Amund og Beret ble hentet fra Skavåsen og ned til Jens Jakobsen i Forra. Han og kona hadde fått ordna med en del nye klær som de skulle få med seg. De takket og gråt før de måtte gå den tunge gang ned til Heimsjøen. Herfra ble de skyssa med båten "Forsøk" til Lenvik, og det var flere fra Forra som fulgte dem dit. Her ble de hentet med hest og vogn og kjørt opp til Lenvikmark. Amund og Beret levde ikke så lenge etter dette. Amund døde av tuberkulose 30. september 1922 og ble etter sigende gravlagt på Evenes. Beret døde av alderdomssvakhet som det står, 2. mai 1923 og ble gravlagt på Lenvik kirkegård.
Husene i Skavåsen tilfalt i følge husmannsseddelen gårdeieren, som da var Nikolaus Eilertsen. Den store løa fikk Harder Pedersen på Ner-Lemmen (Dalhaug), og den ble satt opp igjen der. Skavåsen er et fint sted som har vært målet for mang en skitur eller søndagstur til fots. Naturen og skogen er nå på god vei til å ta tilbake de små åkerlappene der, men ennå kan en såvidt se tuftene etter husene. De som er litt kjent på stedet, kjenner jo også til "Varge-Pål hula" der. Men om det er Pål (Paul Andersen) som har fått sitt navn knyttet til denne, eller det er den "Varge-Pål" som Inga Bjørnson skriver om i sin bok "Dundor-Heikka", det vet jeg ikke.
- PS Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sjekket alle årstall i kirkebøkene, men brukt en del folketellinger, og de er ikke alltid helt korrekte når det gjelder fødselsår og alder. DS
Tilføyelse av redaksjonen
"Varge-Pål" er far til Amund Paulsen. (Varge-Pål" og Paul Andersen er samme person).
Bilder fra Østervik
|
I forgrunnen Isleiv Nilsen, til venstre Henning Hansen.
Huset nærmest i bakgrunnen er Adolf Johansens hus. Plassen kalles "Olahåjen". Til høyre for dette ser vi et hjørne av Karl Ingebriktsens hus. |
|
Til høyre Martin Hansens hus i Østervik, neste er Hans Hansens hus og Peder Ingebriktsens hus og Leonard Arentsens hus.
I forgrunnen, potetsetting. Ragnhild Nilsen og hennes mor Julie. Henning Hansen, Margit Nilsen og lengst borte, Hans Hansen. |
|
Gammelhuset til Hans Hansen, Østervik.
Fra høyre en sommergjest fra Narvik, Hjalmar Johansen, Hans Hansen og hans kone Julie, Hjalmar Johansens kone og deres datter Herdis og Oluf Larsen, sønn til Andreas Larsen. |
|
Seilskuta "Moshulu" som ligger oppi fjærsteinan er ei finsk skute som låg som lossement i Øysundet. Den sleit seg laus i stormen først på vinteren i 1946 og rak i land i Østervik.
Huset midt på bildet er Oskar Jensens hus. Det blei revet ned på Ljøra* i Lenvik og flytta til Østervik omkring 1910. Lenger til høyre står Hilda Olsens stue og fjøs. Stua blei revet i Ballangen og ført opp i Østervik i 1905. Bak Hildas hus skimter vi husene til Martin Hansen. I høyre bildekant Hans Hansens fjøs. * Ljøra er navnet på gården til Karstein Pettersen i Lenvik. |
|
Dette er et bilde av den gamle hengebrua over Østervikelva.
Det var Harald Nilsen og Bernhard Olausen Lenvik som foreslo å få den bygd, for at de skulle slippe å ro barna over når de skulle til skolen. |
|
Østervik skole fotografert i okkupasjonstida (1940-45).
Røykskyene kommer fra tyske røykbomber. |
Et treffende svar
Omgangsskolen hadde tilhold i huset hos Hans Kristoffersen i Lenvik. Det som her fortelles fant sted omkring 1890.
Lærerinna hette frøken Nilsen.
I en av skoletimene fikk elevene i oppgave å fortelle hva det menneskelige legeme bestod av. Det kom mange forskjellige svar som lærerinna var mer eller mindre fornøyd med. De var særlig blyg og tilbakeholdne med å svare når det gjaldt magen. En av elevene som hette Andreas, begynte å bli irritert og forbauset over at de andre ikke visste hva som var i magen. Han visste det i alle fall. Når det blev hans tur å svare, kom det høyt og tydelig fra Andreas: "Bærre skit".
Blåbærturen
av G. O. Gulljord (Gudrun Marie Elise Olaussen 1908-2001)
Skal fortelle om en blåbærtur til Strand Vassbotn. Det var Hanna, mitt søskenbarn, nu Hanna Sørensen, også Dagny Rørvik. Vi rodde fra Vassbotnheia, der var det fint med blåbær. Vi hadde kvær sine vassbøtter med oss. Det var ikke ryggsekker i den tida, eller ransler som det da hette. Så bar det ned, det var ikke lett å bære. Tenker vi var i 14 års alderen. Hanna var 15 år og ett år eldre enn jeg og Dagny. Så mens vi var oppe på heia, begynte det å blåse en frisk vind. Dette måtte være austavind, det var nu vind etter oss ned over vannet. Så ble vi enige om at vi skulle gå og bryte older og lage lauvsegel. Har jo vært med når min far og onkel Emil har segla over vatnet med lauvsegel. Jo, det gikk aldeles fint. Fart hadde vi nu, det husker jeg. Hanna og Dagny passet seilet, og jeg styrte. Så landa vi med Hesjebakknesset. Men det var nu et godt stykke å gå til vi var heime. Bøttene var nu tunge og dra over Åsmyra og ned i Geitbogen, også veien innover.
Fra Bergvik
Gudrun Gulljord (Gudrun Marie Elise Olaussen 1908-2001)
- Barndomsminner kjære hjem
- vandrer tanken ofte hen
- der min vugge sto engang
- der jeg sang min barndomssang.
- Barndomsminner kjære hjem
Så må jeg fortelle et minne fra første verdenskrig.
Det var lite med mat da også. Husker at det kom en mann og skreiv opp det vi hadde i huset av mat og det som var spiselig. Men fisk var det nok av, og kokmat var det to ganger om dagen.
vi høsta da i Vassbotn når vi var ferdig heime. Kan huske at Hanna, min kusine, (nu Hanna Sørensen) og jeg måtte være heime og vente til mor og tante Manda hadde kokt middag.
Far og mine brødre og onkel Emil og sønnene rodde tidlig på mårran, dem begynte tiidlig å slå, det var jo blom. Det var ikke noget mark som var opplagt der da. Ja, så var det middagsmaten vi bar til Vassbotn: Fisk og poteter og blåbærsuppe. Ja, det var lang vei fra Bergvik og til Vassbotn: Utover Sanbakkan og Geitbogen, oppveien over spåret, over Åsmyra, forbi Navnberget (det er et berg hvor det er risset inn navn og årstall) og Saltsteinen, over Hesjebakkan og ned Oran, også Røyråkeren og Slettnesset. Så var det en stor stein som vi kalte for Kvilarsteinen, også var det Heimerteigen, også Middagselva. Når sola var over Middagselva, da var klokka ett (13:00) og da var det middagstid og hvilestund. Også var vi kommet til Kroksletta. Det var der rasteplassen var. Der brukte slåttefolket å koke kaffe og spise. Når været var godt, var det koselige dager. Vi barnan måtte jo være med og bære frem blomen der dem ikke kom frem med hesten. Jeg tror ungene i den tida hadde gode dager selv om de måtte arbeide. Nu er det jo mest idrett og lek. En blir ikke sterk av lek.
Så synes jeg sjøl at det var godt gjort av to 10 og 11 åringer å bære såpass tung bør en sånn lang vei.
Jeg tror ikke det hadde blidd mange nu for tida som ville ha gjort det samme uten å få et merke for innsatsen. Ja, det er nu bare noen tanker fra ei gammel kjerring.
fra redaksjonen
Vi synes "den gamle kjerringa" (som hun selv uttrykker det) har mange gode og fine tanker om livet og arbeidet før i tida.
Vi kaster med dette hansken videre til andre "gamle kjerringer", ja, "gamle kaller" også - skriv til oss om ting dere husker fra gamle dager. Det er fantastisk interessant og artig og lærerikt for oss etterkrigsgenerasjonen å få et innblikk i livet til dere som bygde opp landet vårt.
|
Lengst til venstre Samuel Nilsens gård, så kommer Simon Jensens gård, og bak den er Albert Nilsens stue. Midt på bildet er den gamle stua. Emil Andreassens hus, og det blei revet i 1939. Bak den står Toralf Bergviks hus. Den gamle fjøsen til høyre tilhører Reidar Bergvik. Rytteren i forgrunnen er Åge Bergvik, sønn til Bernt Andreassen. |
|
Dette er et bilde fra Bergvik. Huset tilhører Bernt Andreassen Bergvik. Bildet er fotografert i 1926. |
Spøkelseshistorier
av J.I.S. (Er dette Joakim Ingvald Sletthaug 1907-1985, tidligere rektor ved Bogen skole?)
Det spøkte mye i Duorgga i gamle dager. Mange både såg og hørte. I høstmørkna var det ikke greit for mange å ferdes ute aleine. Det hendte at enkelte også kom bort i spøkelser i de lyse sommernetter. Før dødsfall, eller når en ventet at noen kom til å dø snart, fikk enkelte forvarsler. Slike spøkelseshistorier var et kjærkomment innslag i de lange mørke høstkvelder når en satt "skjømming" om kvelden før lampa blei tent. Da blei det fortalt mange historier både fra virkeligheten og fantasiens verden.
Barna var de ivrigste tilhørere, og når det gjaldt det "overnaturlige", så satt de "med ører på stilker" og kjente at det kriblet nedover ryggen av bare spenning. Også mange voksne var ivrige tilhørere, og endel godtok alt uten kritisk sans eller vurdering. Andre som ikke trode på spøkelser, blei bare avfeid med at "de manglet evnen til å høre og se". Spøkelser kunne en komme bort i hvor som helst. Noen spøkelser i Duorgga hadde likevel sine faste tilholdssteder, som for eksempel Tverrelvbrua, skolen og bekken oppafor Høghågen.
Det var ikke trygt for noen å komme seg over Tverrelvbrua, helst når det var mørkt, for det "spøkte" når en gikk over brua. Det knakte og smalt i treverket, særlig når det var værskifte.
Etter råd fra noen eldre, holdt skolebarna hverandre i hendene og leste "Fader vår" mens de sprang over brua i høstmørkna. Det nyttet også å synge bestemte vers av salmeboka. Selvsagt har ikke dette hendt til alle tider.
Så var det skolen da. Noen såg lys på skolen i mørke kvelder, selv om det ikke var folk inne der, lys som ikke ga gjenskinn, - altså spøkelseslys. Det hendte også at det knakket og smalt av og til oppe på mørkloftet på gammelskolen. Da gikk det kalde ilinger nedetter ryggen på enkelte. Var en riktig heldig, såg en "overnaturlige vesener" både i skolen og utafor. En kar på tur hjem forbi skolen, såg en mann som vokste og blei større og større. Til slutt sto han der "himmelhøg". Et godt middel mot spøkelser var å ha med seg ei bøtte med ulmende glør. Det spøkte som sagt mye på skolen, og da grenda fikk en ny lærer som bodde på skolens lærerrom, sa mange eldre folk at læreren kunne ikke være "riktig", for det spøkte jo så mye på skolen.
På Høghågen tok folk gjerne "en pust i bakken" når de var på vei til Duorgga. Men det brukte å spøke i bakken oppfor. Der var det nesten ufremkommelig på grunn av vierkjerr og krongelbjørk. Det saes at ei ung jente pleide å vaske seg i bekken som rant gjennom dalen.
Var en aleine, og det var mørkt, måtte en ikke stanse på det vanlige hvilested hvis en ville unngå å høre eller se spøkelser.
Gamle minner og Gammelstua på Kildbakken
av Birger Gulljord
Litt om gammelstua på Kildbakken (Kjilbakkan)
Byggeåret for dette huset er ikke kjent. Men under utskiftinga av gården Lenvik i 1865, er huset på kartet som ble laget den gangen.
Det var Jakob Jensen, som ble gift med Lisbeth Einersdatter, Lenvik som satte opp huset. Han bygslet jord i Lenvik, og flyttet visstnok huset fra Tjeldsund. Huset har antakelig stått på Hol. Det var ca 5 x 10 meter, og det viste seg under rivinga i 1971 at det hadde vært påbygd flere ganger. Den eldste tømringa var en bolling på ca 5 x 5 meter og omtrent 2 meter høgt på raften. I denne delen hadde det vært glattet innvendig mellom omfarene med ei blanding av leire og kalk. Tømmeret her var så forkalket at det var omtrent umulig å sage i eller hogge i med øks.
I nord-vestre enden av huset opptok ei gruve med bakerovn ca ⅓ av lengden på hele bygget. Gruva og bakerovnen var satt opp av naturstein og blåleire og det var satt opp bordvegger rundt dette for å hindre at vind og regn skulle vaske ut leira.
I denne bakerovnen fortaltes at det kunne bakes opptil 24 brød samtidig. Man fyrte da opp med ved inne i selve bakerovnen, lot det brenne til steinen omkring var ordentlig oppvarmet. Deretter raket man ut aske og glør og satte inn brødemnene til rundsteiking. Kjerringene fra hele Lenvikgården pleide å samles der for å bake lofotkost før kallene dro på fiske.
Huset var også brukt til omgangsskole.
Det var bebodd fram til årsskiftet 1964/65 og ble som før sagt revet i 1971.
Seks generasjoner hadde da levd under dette taket. Av disse var fem generasjoner født der.
På trappa nede ved gammelstua.
Karl og Solveig og farmor.
Med sykkel og skinnsekk
av Aslaug Olsen
Selvstendig ærhvervsdrivende med sykkel og skinnsækk.
I moderne tid er "jobbskaping" et nytt ord som er kommet inn i vårt ordforråd.
En slik jobbskaper var Hanna Øse fra Lenvikmark. Hun var født 14. august 1899 som nr 9 i en søskenflokk på 12. I en søskenflokk er det jo slik at de større barna må passe de mindre. Også i Hannas tilfelle blev dette aktuelt da mora døde tidlig og de eldste søsken var fløyet ut av rede.
Når konfirmasjonen var unnagjort, var det å ta tjenerstaven fatt. Og hun reiste til Narvik og tok huspost. Men dette var en livsform som ikke passet for Hanna. Hun var altfor selvstendig til å finne seg i å bli komandert av andre, så hun blev ikke lenge i den bransjen. Hennes store drøm var å finne et arbeide hvor hun kunne være selvstendig. Men hva skulle hun slå inn på med to tomme hender? Det bodde en god forretningskvinne i henne. Hun hadde teft og handelsånd. Sans for tall hadde hun også.
I den tida var det ingen i Lenvikmark som sendte melk til meieriet. De separerte melka. Nogen solgte fløte, andre kjernet smør, og de reiste til Narvik og solgte sine produkter.
Da var det Hanna fikk en idè. Enn om hun kunne reise til byen og selge disse varene for dem. Hun lanserte ideen for sine naboer, og responsen var positiv blant noen av dem, og snart foretok hun sin første tur som handelsreisende. Dette blev opptakten til et enestående og særegent yrke og livsgjerning, for ikke å snakke om slit som bare Hanna med sitt ukuelige pågangsmot og tøffe innstilling kunne holde ut.
Men i motsetning til andre handelsfolk som driver forretning i fine lokaler, hadde Hanna sin forretning i en sekk på ryggen. Det var i slutten av 1920 årene hun begynte å reise. Riktignok var veien kommet til Lenvikmark, men den blev jo ikke brøyta om vinteren, det var bare kjørt med hest og slæde. En kan jo tenke seg hvilket slit det var å komme seg ned til Lenvik med et kobbel av fløtespann på sparken og en fullstappet sekk på ryggen. Hun måtte starte klokken 3:30 om natta for å nå melkebåten i Lenvik. Når det var uvær og snøfokk, måtte det være forferdelig å ta seg fram i beksvarte natta. Og slitet var vel ikke mindre når hun kom til byen og skulle dra disse fløtespannene opp Sjøbakken og gå fra hus til hus og by det ut. Men hun anskaffet seg snart faste kunder i byen.
Det varte ikke lenge før flere og flere av naboene begynte å sende varene sine med Hanna, og vareutvalget utvidet seg til å omfatte ost og smør, egg, ryper og ørret. Også bær. Til transporten av slike varer fikk hun sydd seg en skinnsekk. Til fremkomstmiddel på sommerføre kjøpte hun en sykkel. Sykkelen blev hennes varemerke, med skinnsekken på bagasjebæreren og fløtespann hengende på sykkelstyret. Men det var ikke bare til byen hun var læsset med varer. Det hendte vel ofte at hun var like tungt lastet på hjemveien.
Når det var noe naboene trengte å få hjem fra byen, så var det bare å sende med Hanna. Det var de utroligste ting hun kunne ha med seg hjem, fra wienerbrød og snus til store jerngryter. Huskeliste skrev hun visstnok aldri, men hun hadde med seg hjem alt det folk ba henne kjøpe for seg. Hun drev forretningen sin på den måten at hun gikk rundt på gårdene og samla opp varene. Når hun kom hjem fra byen, gikk hun samme ruta opp igjen for å lønne ut sine leverandører. Regneferdighetene var det ingenting i veien med. Når hun kneip øyan igjen og regna i hodet, da gikk hun kalkulatoren en høy gang! Så fisket hun pengeboka opp av barmen og talte opp pengene. Selvfølgelig blev det trukket fra et lite beløp til vederlag for hennes umak. Hun var ikke den som trekte opp noen. At hun hadde for vane å bære pengeboka på barmen, reddet henne fra å bli ranet engang hun blei overfalt i huset sitt. Hanna bodde fremdeles i sitt barndomshjem. Og i tillegg til reise og handelsvirksomheten, hjalp hun også til med å stelle sin syke og sengeliggende far. Da faren døde, flyttet Hanna. Hun leide seg et hus der det var mest lettvint for den handelen hun drev med.
Hun fikk en større og større kundekrets i Narvik. I okkupasjonstida blev hun virkelig populær og verdsatt. Folk gikk og ventet på henne. I den tida fikk hun også leverandører fra Grovfjord. Selvsagt økte varemengden med det, og hun anskaffet seg en skinnsekk til. I krigstida var det jo visse restriksjoner og kontroller av forskjellig slag, men dette var ikke til hinder for hennes handelsvirksomhet, for hun hadde kunder og forbindelser også blant dem som håndhevet slike bestemmelser.
Utallige blev hennes turer med melkebåten til Narvik. Skipperen på melkebåten var en myndig herremann med temperament. Men når sant skal sies så hadde også Hanna vært langt fremme i køen når temperamentet blev utdelt!
Det kunne nok hende at denne skipperen kom i skade for å la utålmodigheten løpe av med seg når Hanna kom drassende ombord med sykkel og skinnsekker og munter med fløtespann og diverse annet som hun drog med seg. En gang var det til og med en levende geit med i varebeholdningen. Kanskje ikke så underlig om skipperen blev lei noen ganger. Men Hanna blev ikke svar skyldig, og det utspant seg mange skarpe orddueller i mellom de to. Som for eksempel den gangen de gikk fra henne i Narvik. Hanna skulle hjem etter endt handelstur og kom i seneste laget ned på kaia. Melkebåten hadde akkurat lagt fra og var på vei ut. Hanna vifta og ropte. Skipperen såg henne, men brydde seg ikke om å snu. Båten gikk og Hanna blev stående igjen. Tilfeldigvis lå "Barøy" ved kaia og skulle gå om en stund. Kapteinen hadde lagt merke til hva som skjedde og tilbød Hanna å komme ombord, så skulle han praie "Haldis" når de nådde den utpå fjorden. Hun tok imot tilbudet og gikk ombord. Skipperen på melkebåten blev både forbauset og oppbrakt da han blev praiet og fikk se at det va Hanna med sekken og spann som kom ombord. Da var det hun som triumferte. Hun var ikke den typen som var redd for å si hva hun syntes, og det gjorde hun med ettertrykk.
Det går mange anekdoter om hennes frittalenhet og tøffe måte å være på. Tyskerne var hun spesielt forarga på, og hun var ikke redd for å si dem sin hjertens mening.
Det fortelles om en hendelse ombord på "Haldis". Det var helt fullt på damelugaren, og hun fikk ikke sitteplass. Blant annet satt der en tysker og sov. Hanna visste på råd. Hun gikk og fylte sykkelpumpa med vann, kom inn i lugaren og spruta vannet i ansiktet på tyskeren, og sitteplass fikk hun.
Hanna drev sin handelsvirksomhet under krigen og. Det blev mindre og mindre mat etterhvert, og de som bodde i byen, hadde det ikke så greit bestandig. Nå blev hun ønsket virkelig velkommen med sekken sin. Kanskje det var mulig å få kjøpe litt landmannsprodukter. Og Hanna sviktet ikke sine gamle kunder. Hun delte så godt hun kunne slik at det kunne bli litt til hver. Til og med noen av dem som sympatiserte med okkupasjonsmakten, var hennes kunder.
Hun fortsatte med reisinga. Nå fraktet hun ikke bare smør og ost i sekken sin. Det hendte også at hun hadde radiobatterier og slike ting med seg tilbake.
Hannas spesielle egenskap var gjestfrihet og sparsomhet, og bak hennes tøffe og barske ytre banket det et varmt og medfølende hjerte. Kom man på besøk til henne, hendte det ikke at man fikk gå derifra uten å få mat og kaffe. Hun blev irritert hvis noen sa nei takk. Omsorg for sin neste hadde hun også.
Hennes høyeste ønske var å få sitt eget hus, og det fikk hun anledning til etter krigen. Men nå var det blitt mere ordnede forhold når det gjaldt omsetning av jordbruksprodukter, og Hannas krets av leverandører var blitt betraktelig mindre. Nå var det stort sett bare dem i Grovfjord igjen. Derfor bygde hun huset sitt i Atterskogen, ikke langt fra grensen til Troms fylke. Dette gjorde hun for å være nærmere de leverandører hun hadde igjen. Og nå brukte hun bussen som fremkomstmiddel. Der bodde hun alene i mange år uten naboer. Ikke hadde hun elektrisk lys og ikke telefon. Men radio hadde hun, for hun likte å følge med i hva som skjedde. Nyhetene og ønskekonserten var populær. Hun likte sang og musikk, og hun hadde selv en god sangstemme, så radioen blev som en kamerat for henne.
Hun trivdes med å bo alene, og hun hadde det bra. Men en hardt slit i vær og uvær hadde satt sitt preg på henne. Hun fikk vondt i en fot, og helsa begynte å skrante. Allikevel fortsatte hun med å reise til byen.
Hanna hadde en kjeller under huset sitt med en nedgang gjennom en luke i kjøkkengulvet. På undersiden av denne luka var det en krok så den kunne hektes igjen på den sida.
En dag Hanna var i kjelleren et ærende, kom det inn en kar. Han hadde til hensikt å rane henne. Han ropte på henne, og da hun tittet opp fikk hun en tegelstein kastet i hodet. Hun var lynsnar å lukke luka igjen og hekta kroken på. Han på sin side lukket opp stuedøra og stilte den på skrå over luka så hun ikke skulle komme seg opp. Så endevendte han skuffer og skap, men fant ingen penger, for dem hadde hun på barmen som nevnt ovenfor.
Hun måtte tilbringe natta i kjelleren med blødende sår i hodet uten mulighet til å komme opp. Neste dag kom en mann som skulle hjelpe henne med noe arbeide. Han fikk henne til læge og det måtte syes flere sting. Men hun lot seg ikke skremme med dette. Hun fortsatte å bo alene i skogen langt fra folk. For hun var en hård nøtt og ikke lett å skremme.
Nå blev turene til Narvik sjeldnere. Helsa begynte å svikte mer og mer. Hun måtte gå med stav eller støtte seg til sykkelen. Det hårde slitet gjennom årene hadde satt sine spor, og gikta herjet i kroppen hennes. Den hadde satt seg fast i alle lemmer. Likevel tok hun en Narvik-tur nå og da. Hun kunne nesten ikke slutte, for de turene var liksom blitt livsinnholdet for henne.
Men så fikk hun en alvorlig sykdom som forårsaket operasjon og flere sykehusopphold. Nu gikk det raskt nedover med henne. Hun fikk likevel oppleve å få innvilget invalidetrygd som det hette den gangen, men det var bare på papiret. Hanne trengte ikke de pengene lenger. Hun var ferdig, og nå skjønte hun det sjøl også. En dag sa Hanna plutselig: "Jesus henter meg". Straks etterpå sovnet hun inn.
Hun døde på Narvik sykehus den 3. januar 1962, vel 62 år gammel. Hun hadde lagt ned staven for godt, og var kvitt alle bekymringer. En sliten sjel hadde funnet hvile.
Hun vil bli husket først og fremst for den slitsomme og uvanlige jobben hun utførte, men også for sin gjestfrihet og sitt gode hjertelag.
Etter hennes død blev det lille huset hennes solgt, og når man en sjelden gang går forbi der, så er det med vemod man tenker på Hanna og alt hun strevet med.
Denne beretningen om Hanna Øse er blitt meg fortalt av hennes brordatter, Dagny Didriksen.
Første skolehus i Lenvikmark
Det hvite huset i høyre bildekant er Dalbakk, videre til venstre er huset på Heimly. Så kommer gammelstua hennes Berit Olsen og sommerfjøset hennes.
Så kommer stua og fjøset til Ole Olsen, og helt til venstre oppe ved veien, sommerfjøset hans. Fjellet i bakgrunnen er Sauen, og kollen til venstre er Snubbakollen. Neset i forgrunnen er Joneset.
av Aslaug Olsen
Dette er Ole Jakobsens hus Lenvikmark. Han bosatte seg på denne plassen i 1847.
I en gammel skoleprotokoll finner man at det har vært skole i dette huset fra 1852 til 1859.
Også omkring 1885-1895 var det vekselvis skole i dette huset, og i nabohuset hos John Mikkelsen.
I følge muntlige beretninger var det Ola Jakobsens sønn, Lars Jakob Olsen som vikarierte som lærer. I beretningen heter det videre at han var så flink i konfirmasjonsskolen. Derfor blei han av presten oppfordret til å vikariere som lærer.
Denne gammen blei også benyttet som forsamlingshus.
Ole Jakobsen var født i Norr-Kaitum i Gillevara sogn den 10. mars 1815 og han hadde slektsnavnet Nibla.
Han blei ekteviet i Evenes kirke den 8. desember 1843 med Beret Knutsdatter, enken etter Lars Johnsen Bogfjell. Hun kom fra Elveneshaug i Gratangen, men var født i Talma i Jukkasjärvi sogn, omkring år 1805. Hennes far var Knut Olsen Stor.
Ole Jakobsen var predikant i den læstadianske forsamling. Han var en varm kristen som hadde omsorg for sine egne og for sine naboer og medmennesker. Han var predikant i Bogen forsamling til sin død. Hans sønn Lars Olsen var også predikant og virket trofast for Guds sak.
I den store gammen deres, som var inndelt i to rom, blei det holdt mange samlinger. Under disse samlingene var gammen som oftest stapp full av folk, for det var mange fra sjøgårdene som søkte til samling i Lenvikmark. Det var Lars Olsen som holdt disse samlingene og predikte Guds ord. Han var en alvorlig kristen som var meget belest i den Hellige skrift. Og han påminnte menneskene om hvor nødvendig det er å gjøre seg ferdig og beredt til den siste reise til evigheten. I artikkelen "Petter-Hansaveien" i Fimbul nr 6 - 1982 omtaler John Mikal Løvli, Lars Olsa, og plassen hvor denne gammen sto.
Mer om Ole Jakobsen
I en samtale med Kristian H. Lenvik forteller Lars Olsens sønn, Anders Larsen om sin bestefar Ole Jakobsen: Han kom til Lenvikmark som reinpasser og bosatte seg her som rydningsmann.
Ole blei gift med Lars Johnsens enke Beret Knutsdatter. Enken hadde disse barn fra første ekteskap: 1. Jo Larsen 2. Knut Larsen 3. Anders Larsen som flyttet til Sølvsteinlia 4. Ole Larsen som flyttet til Laberg i Astafjord.
I ekteskapet Ole og Beret var det sønnen Lars Olsen som overtok farsgården til han overlot den til sønnen Andres. Ole Jakobsen berettet at da han kom til Lenvikmark var all jord Kongens eiendom.
Til bolighus var å nytte torvgammer likeså til fjøsgård, men til høyhus og uthus forøvrig var nyttet byggemateriell av bjørk og furu som var tatt av statsskogen, og bjørkenever nyttet til taktekke under torva, og mellom torva og innerveggen i bolighuset og fjøset.
Om vinteren dreves det en del husflidsarbeide av dem som ikke var på fiske på Lofoten og Finnmark.
Materiell hertil var hentet fra skogen av bjørk og furu. Det husflidsarbeide som blev fremstillet var auskar, reker for fjøs og for snømåking, bagstetrau, vassbøtter, melkebonke og skåler, alle i diverse størrelser, tvarer, auser og spiseskjeer til kjøkkenbruk. Husflidsarbeide blei omsatt til handelsmannen på Fagernes i varebytte med kolonialvarer av diverse slag, tøyvarer og sytråd med videre. En 14 dager før jul blei varene brakt til Botn i indre Bogen og lastet ombord i en ottring som føringsbåt.
Av de ivrigste husflidsarbeidere på gården på den tid var Ole Jokobsen, Johan Olsen som senere flyttet til Myrnes og fikk seg jord der som han drev til sin død, og som da blev overtatt av hans sønner Ole Johansen og Nils Johansen.
I begynnelsen av det 18. århundrede var ulven en plage for reineierne og bønderne, hvorved disse mistet rein og bufè, mest sauer og gjeiter.
Når nå reineierne startet som rydningsmenn og tok fast bopel førte det til at reinpassen blei vanskjøttet og vargen - ulven - fikk mere rådebelde over reinflokkene og reduserte disse så reindriften til sist tok slutt.
En tid etter at Ole Jakobsen hadde bosatt seg på Lenvikmark bestemte han seg for et besøk til slekt og venner i Sverige. Turen blei foretatt om vinteren med ski som befordringsmiddel. Og reiseruten lagt over Herjangen, Vassdalen, derfra til Tårnetræsk i Sverige og videre til bestemmelsesstedet Gillevara. Utrustningen til turen var: Underbukse av hvitt stoff, utenpå en bukse av sort vadmel. Så var det en kofte nærmest kroppen av hvitt stoff og utenpå en kofte av sort vadmel. Hertil kom så en bukse av reinskinn og en pesk av reinskinn for å ta på seg hvis en blei overfalt av regn eller snøstorm på veien.
På føttene var det skaller av reinskinn med foring av sennegress hentet fra bekkefar og vasskjønner, og som var tørket til dette bruket. Strikkede strømper var ikke nyttet av samene i de dager. På hodet var det lue av ulveskinn og på hendene var det strikkede våtter med reinskinnshanserk utenpå.
Ferdakosten hans var: Røket tørket fårekjøtt, tørket ost av geitmelk, kandis-sukker, klappakaka, landssmør brent kaffe og kaffekjel av kobber, samt svovelstikker og fyrtøy i reserve. Hertil kom så jaktgevær med solid jaktkniv. Mens han var på besøk hos sin brors familie og andre nære slektninger, deltok han i, og besøkte de derværende læstadianske forsamlinger og møter, hvor Lars Levi Læstadius og Johan Ratama prediket. Hans slektninger tilhørte den læstadianske lære.
På denne turen blei han oppvakt og begynte etter sin hjemkomst til Lenvikmark og fortelle om kristendommen og predike Guds ord. Etter en stund blei han oppfordret til å holde offentlige samlinger. Som virkefelt hadde han distriktene Grovfjord, Herjangen, indre og ytre Bogen, Lavangseidet, Ballangsmark.
Ole Jokobsen sies å ha vært skoleholder i årene 1852-60. Skolelærere i disse årene var P. Bergfjord i 1853-57 og Lars Pedersen i årene 1858-59. Skoletiden pr år var 1853-54 14 dager. I årene 1855-60 21 dager pr år.
Ole Jakobsen døde på Lenvikmark 22. februar 1893, 78 år gammel.
Kilder:
Gamle skoleprotokoller
Kirkebøker på mikrofilm
Muntlige beretninger
Sitat fra Anders Larsens beretning til Kristian H. Lenvik
Konfirmasjon - gamle bilder
|
Konfirmanter fra Lenvikmark 30. juli 1922
Fra venstre: |
|
Konfirmanter fra Lenvikmark 4. juli 1926
Fra venstre: |
|
Sittende fra venstre: Jonette og Nikoline Sletthaug. |
|
Konfirmant fra Lenvikmark 11. juni 1916.
Bakre rekke fra venstre: |
|
Til høyre Anna Broderstad født 16. januar
1904 som konfirmant i 1914.
I midten, hennes tante Karen. |
|
Maren-Anna Johansen som konfirmant i
Salangen kirke 1903. |
|
Ole Olsen, Myrnes 1909. |
|
Magda Myrnes |
|
John Johansen Myrnes konfirmert i 1929. |
|
Forrest i midten:
Anna Olsdatter Tverrfjell som var konfirmant 1899. |
Livberging i ei fjellbygd
John Mikal Løvli forteller (John Mikal Løvli 1898-1996)
Fortalt av John Mikal Løvli til Aslaug Olsen i 1988. Skrevet den 10. februar 1990.
Folketellinga i år 1900 viser at det var 10 husstander i Lenvikmark med tilsammen 61 personer, 37 voksne over 15 år, 16 menn og 21 kvinner. Og det var 24 barn under 15 år, 16 jenter og 8 gutter.
Næringsgrunnlaget var hovedsakelig småbruk og fiske. I tillegg salg av famnved, og for endels vedkommende også jakt, og tilvirkning av husflidsgjenstander.
Inntekten av småbruket gikk for det meste ut på å produsere kjøtt til salg. De avlet opp oksekalver og slakta og solgte. Det blei jo litt penger av det.
Melka var det verre å få avsetning for på grunn av vanskelige transportforhold. Så de laga smør og ost av melka, og var sjølberga på det området, kanskje det kunne bli litt til salg og. Når "Haldis" begynte å gå i rute til Narvik, blei det muligheter til avsetning for melkeprodukter, og folk i Lenvikmark reiste til byen og solgte fløte.
Om vinteren reiste de fleste mannfolka på Lofot- og Finnmarkfiske og da blei det husmora som måtte slite alene og ha ansvaret for hjemmet og husdyra. Det kunne nok mange ganger bli en tøff jobb for et kvinnfolk, særlig hvis det blei pinvår og bunød. Det var ikke innlagd vann i den tida, så det måtte bæres vann både til fjøset og husholdninga. Bare det alene var et stort slit. Når barna blei såpass stor, måtte de hjelpe til med alt forefallende arbeide.
Når det lei utpå vinteren og foret begynte å minke, da blei det aktuelt å bruke tang til dyra for å drøye foret. Å stå i fjæra og skjære tang det var ingen ønskejobb. Det var et kaldt og vått arbeide. De brukte sigd å skjære med, men noen reiv den bare laus med hendene.
Enkelte ganger lånte de båt i Østervik og rodde til Skogøya for å skjære tang. Så blei tanga kjørt heim med hest og slede. Da det blei lenger ut på våren og veien blei bar nærmere sjøen hadde de vogna stående der det begynte å bli bart. Når de hadde vært nede i fjæra og henta tanglasset, så var det å laste om fra vogn til slede og kjøre videre på vinterføre. Tanga blei kokt i fjøsgryta før den blei gitt til dyrene. Denne jobben var kvinnfolkarbeide når mannfolka var borte på fiske.
Vedskogen var også god å ty til som inntektskilde. Det hendte nok at et besøk hos handelsmannen med et lass famnved kunne være redningen når det kneip om. Det fulgte med tilbake såpass mye matvarer at det blei livberging for ei stund.
Folk i Lenvikmark brukte å kjøpe ved i statsskogen. De saga den opp til famnved og solgte den. For å få ei famn måtte de ha 20 store bjerketrær. Hvis det var mindre trær, gikk det med 22 stykker. For det betalte de 2 kroner. For en famn ved fikk de 15 kroner. Så det blei 13 kroner i fortjeneste.
Anders Henriksen Nergård var skogvokter (John Løvlis far). En av oppsitterne i Lenvikmark, John Mikkelsen, drev med slik famnveddrift etter at han hadde overdradd jordbruket til sine sønner. Han kjørte veden fram til Jansbakksletta, og der saga han den opp til famnved, John Mikal var med og hjalp ham med saginga.
Han kjøpte også furutrær i statsskogen, og om somrene arbeidet han store og små auskar. De store kaltes for borauskar. De små for skvettauskar.
Når fisket i Lofoten begynte, reiste han dit for å selge dem. Han reiste også mye til Finnmark, trolig i samme ærende. Noen ganger for han til Nord-Trøndelag om somrene for å arbeide auskar, for der var furua mer kvistfri og lettere å arbeide med. Av andre kilder er det blitt meg fortalt at på en av John Mikkelsens turer til Finnmark reiste også Kongen med hurtigruta. Underveis kom Kongen i prat med John Mikkelsen, og han spurte hvorfor han reiste på billigste klasse. John Mikkelsen svarte da at han ikke hadde råd til noe bedre. Da hadde Kongen skrevet ut en fribillett til ham og sagt at nå kunne han reise med hurtigruta så mye han ville. John Mikkelsen skrøt da også av at han hadde reist 105 ganger over Austhavet.
(Tilbake til John Mikal Løvlis beretning).
Vinteren 1927 hadde han ikke fått solgt alle auskarene i Lofoten. Han drog da direkte til Finnmark. Da han kom til Mehamn, tok han inn på et losjihus. Om morgenen den 2. mars 1927 fant de ham død. Han blei 84 år gammel.
Den som var litt nevenyttig og hadde anlegg for det, han kunne tjene penger på husflidsarbeide. Henrik Henriksen Øse var en av dem. Han arbeidet ræker eller snøskufler, treøser, deigtrau og fat og forskjellig annet, og reiste til byen for å selge det. Han tok 50 øre for en treøse og 4 kroner for ei ræka.
En gang han reiste til byen med varene sine var det en skjelm ombord i båten som hadde funnet på å forandre disse prisene. Han hadde føid til en null, og da blei det 5 kroner (500 øre), for en treøse og 40 kroner for ei ræka.
Da Øse stilte opp på torvet for å selge, var det ingen som kjøpte. De bare såg på varene og la dem fra seg igjen, Øse forsto ikke hvorfor ingen ville kjøpe. Så kom det en mann og såg på ei ræka. Han sa: "Du skal vel ikke ha 40 kroner for denne her". Da blei fantestreken oppdaget og prisene forandret og salget gikk strykende.
Også gårdsredskaper og andre bruksgjenstander blei arbeidet hjemme på gården. Når de kjørte hjem vinterveden, såg de etter om der fantes emner til sledemeier og vognskjæker og mangt annet. Disse stokkene tok de til side og økset dem til og plasserte dem på en plass hvor de kunne tørke. Denne plassen kunne somme tider være under kjøkkentaket.
Det fantes også flinke smeder blant oppsitterne i Lenvikmark.
Nu var det ikke bare mennene som drev med husflidsarbeide og håndverk. Kvinnene kunne også hevde seg på sitt område. Det var mange av dem som sydde komager og vevde komogband, spant senetråd som blei brukt til komogsying.
De kardet og spant ull til strømper og votter, og de vevde tøy som de sydde undertøy av. De sydde også samekoftene som de brukte.
Alle oppsitterne heroppe eide jord i den tida, og de sådde bygg og avlet poteter. Byggen blei moden. I den første tida måtte de dra til Gausvik for å få byggen malt (omkring 1905-10). Det var ikke mølna nærmere. Da var det å kjøre med hest til Evenskjer, låne båt der og ro til Gausvik. De måtte overnatte både på frem- og tilbaketuren, og det gjorde de hos slektninger og bekjente på Lavangseidet. Senere kom det mølna på Skjomnes, og da rodde de dit med firroring. Tilslutt kom der ei mølna i Dragvik, og da var det ingen sak å få kornet malt når man slapp å dra så langt avgårde.
Den gamle kjøreveien fra marka og ned til sjøen var både smal og kronglet og ganske bratt på sine steder, og det bød på mange vanskeligheter når for eksempel en skulle føre et stort famnvedlass ned til sjøen. Når det var holka, batt de kjettinger rundt sledeneiene for å bremse på farten i de bratte unnabakkene.
En plass hvor det var spesielt vanskelig å komme frem om vinteren, det var i Rapet (mellom Jansbakk og Fossli). Her var det bratte bakken ovenfor veien og en like bratt bakke på nersida imot Østervikelva. Som oftest føk veien igjen i Rapet, så det var ofte det måtte måkes snøskavler her.
Når det hadde snedd så mye at veien måtte brøytes opp, da foregikk brøytinga på den måten at et par mann gikk på ski og leide løse hester som trakket spor. Etter dem kom da flere hester med slede. Skavlene måtte måkes.
Når lege skulle hentes, da var det å kjøre hest til Lenvik og ro til Liland. Da veien blei ferdig til Liland, da kjørte de helt frem. Og legen måtte jo bringes tilbake igjen, så det blei 4 turer frem og tilbake Lenvikmark - Liland for en legeskyss.
Når det var begravelse, så var det å kjøre båra ned til Lenvik og ro til Evenes. Skjedde det om vinteren, så gikk naboene sammen om å brøyte veien som nevnt ovenfor. Dersom det var dårlig vær, så hendte det at begravelsesfølget ikke rakk å komme hjem samme dagen.
Ved begravelser hadde folk i Lenvikmark den skikken at når begravelsesfølget hadde kjørt forbi hele grenda og var kommet opp på en høyde nedenfor siste huset, så stoppet følget og så sang de siste verset av nr 416 i gamle Landstad salmebok (nr 415 i revidert);
- O verden hav da gode nat!
- I himlen er min sjæleskatt.
- Jeg vil fra jorden hige.
- Din lyst ditt guld, din høihet ei
- skal hindre mig oppå min vei.
- Farvel vil jeg dig sige,
- kom søde himmelrige. (Rettelse er tatt inn i Fimbul nr 12)
John Mikal kan ikke huske nøyaktig nårtid de begynte å arbeide vei i Lenvikmark. Men han husker at da han blev konfirmert i 1912, da var det ennå ikke starta opp med noe veiarbeide. Det var visstnok omkring 1914 det skjedde.
De starta opp fra to steder. Fra Nergårdkrysset og nedover, og fra Ol-Olsasvingen og oppover. Omkring 1916 var veien ferdig igjennom hele grenda. De to veistubbene blei sammenkobla ved skolen.
Fra Ol-Olsasvingen og nedover var det bare å fortsette etter den kronglete gammelveien som før. Men her blei den omlagt endel slik at de unngikk det stykket av gammelveien som gikk rett opp av avkjøringa ned til Dalen.
Omkring 1925 var veien gjennombrutt fra Lenvikmark og ned til sjøen.
Nødsarbeid blei ofte nyttet for å få fullført dette veianlegget, og det hendte at de måtte ta til takke med 2 kroner dagen. Til å begynne med var det bare ei stokkebru over Jansbakkelva. Først i 1929 blei brua over denne elva ferdig.
Når den første bilen var oppe i Lenvikmark, kan man ikke si så sikkert, men John Mikal Løvli husker at da hans bror gifta seg den 1. juli 1927, da var her to biler oppe på Nergård og henta brudefolket og kjørte dem til Evenes og tilbake igjen. Veien over Herjangsfjellet blei åpna i 1938. Det var oppsynsmann Løften som åpna veien ved Skallvassbrua.
"Utborerskriket" som ble avslørt
av A.K.M.
Far var i skogen og hugde vinterved. Denne skogteigen låg langt fra hjemmet. Det tok va 2 timer å gå dit. Det var om høsten - i oktober måned. Dagene var jo ikke så lange på den tida av året, så han arbeidet til det begynte å mørkne.
Før han startet på den lange hjemveien, gjorde han opp et lite bål og varmet opp en kaffeskvett som han hadde på skogskjelen. Blåste gjorde det og, så det var surt og kaldt. Mens han satt og drakk denne kaffen hørte han et stygt skrik. Han skvatt jo til, og det første han tenkte på var spøkelser og "utborer". Men så bestemte han seg for at dette skulle han ha en forklaring på. Han tok øksa med seg og begynte å gå i den retningen "skriket" kom fra. Der "skreik" det på nytt, men nu var det nærmere. Han bare fortsatte å gå i retning av lyden. Enda engang "skreik" det, og da enda nærmere. Mørkt var det også blitt, så det var nifst. Plutselig "skreik" det til rett ved sida av ham, og da så han hva det var.
Lyden eller "skriket" kom fra to tynne bjerketrær som sto og gnisset mot hverandre i vinden. Han var ikke sen om å hugge ned det ene treet. Dersom han hadde vært overtroisk, da ville han trodd at det var en "utborer". Og da hadde det blitt enten "dåpsseremoni" eller god fart på hjemveien.
Denne fortellinga kan jo stå som en naturlig forklaring på "utborerskrik" som folk i gamle dager kunne høre i skogen. Jeg vil hermed ikke avsanne myten om at det finnes mere mellom himmel og jord som vi ikke kan forklare.
Bildet er tegnet av Elise Danielsen, Ballangen.
Dundor Heika læi stuor bienna-vuočče Husmanråkken eret. Sån vuoči 55 bienna ja oaččoi bálkasæme gånágas Oscar II.
Elise Danielsen Balagis le sargun gåva.
av Aslaug Olsen
Det er ikke mange som vet hva familienavnet Dondor betyr. Gjennom slektsgranskning er man kommet frem til at navnet må ha sin opprinnelse i ordet fjell.
På samisk heter fjell, "duottar".
På finsk skrives det "tunturi" og uttales "dondori".
Det antaes at familien har bodd "oppe i fjellet", som på samisk vil si "duoddaren" og at navnet Dondor er en utledning av ordene "duottar - dondori - duoddaren".
I kvæfjordboka bind II Gårds og slektshistorie står det at "Dondor-Heikas" datter Elen født 15. mars 1855 var gift med Anders Gunnarson Nupuk født 25. februar 1845 og bosatt på gården Gullholm i Gullesfjorden.
I samme forbindelse er det anmerket at "Dondor-Heika" var tolk mellom Kong Oskar II og reinsamene på Sandtorv i 1877. Doundor-Heika var for øvrig en dyktig bjørneskytter. Han var født 20. august 1827 på Husjord i Skånland.
Gamle bilder
|
På fjelltur på Stortinden
Bak: |
|
--- men hva er dette?
Kan noen av leserne hjelpe oss? |
1739 - 1989. Skolejubliéet
Skolejubliéet ble avviklet etter planen i uke 17. Tilstelningen må sies å være vellykket.
Utstillingen var åpen alle dager fra og med tirsdag til og med lørdag. Vi hadde tida fullt belagt med skoleklasser, men der var også et jevnt sig av bygdefolk.
Interessen for bildemontasjene var stor, og det hendte også at besøkende brakte med seg gamle gjenstander av interesse. Artige innslag var de klassene som hadde kledt seg ut og fremførte skuespill fra gamle dagers skole.
Bygdekvelden var ukas clou. Innslagene var ymse, fra Asle Zimmermanns foredrag om pietismen, Erling Gabrielsens kåseri om skolen gjennom tidene, til kaffeservering ved Lionsdamene. Og allsang runget fra et fullsatt lokale. Unge lærere sto for musikken - gamle elever i alderen 20 til 80 levde seg inn i de gamle skolesangene. Som Aslak Markusson sa - så mye lys - så mye varme!
Tross korporlig avstraffelse, armod og ressursmangel på alle vis, vi forlot tilstelningen med overbevisning om at vi hadde feiret en verdiskapende institusjon.
Skolejubliéet 1739 - 1989
Kåseri ved Erling Gabrielsen (Erling Gabrielsen 1913-2001)
På slutten av 1600-åra oppstod det ei religiøs vekkingsrørsle i dei lutherske kyrkjene nede i Europa. Det er blitt kalla Pietismen. Det var ei indrekyrkjeleg reformrørsle som spreidde seg fort, og fekk særleg fotfeste i hoff- og adelskrinsar og ved universiteta.
Til Danmark-Noreg kom Pietismen under Fredrik IV, konge 1699-1730, og etterkomaren hans, Christian VI - konge 1730-1746. Fredrik IV gav stønad til Hans Egedes misjon på Grønland og til Thomas von Westens misjon mellom samane i Nord-Noreg. Christian VI sette i verk fleire tiltak for å styrke kristenlivet i "tvillingriket".
I 1736 kom lov om konfirmasjon, to hundre år etter at den katolske konfirmasjonen vart avskaffa. Slottsprest og professor Erik Pontoppidan fekk i oppdrag å skrive ei lærebok i kristendomskunnskap for almuen, og i 1737 kom boka "sandhed til Gudfrygdighed" - ei forklaring til Luthers Katekismus. Denne boka vart brukt i den norske barneskolen i nesten 200 år.
23. januar 1739 kom så lov om almueskolar. Vi må med ein gong slå fast at den skolen som vart oppretta etter denne loven, var ein rein kristendomsskole. Før den tid hadde opplæringa i kristendomskunnskap (dåpsopplæringa) vore ein del av presten sine plikter. Det var då gjerne ordna slik at presten heldt "skoletime" etter høgmessa. Det let seg ikkje gjere å samle ungdommen og ungane elles i veka, for då var dei opptekne med arbeid.
Her i Ofoten hadde pietisk-presten Thomas von Westen alt i 1716 sett i gang misjon mellom samane. Han fekk tilsett to misjonslærarar, og det vart sett opp skole- og forsamlingshus på Rundhaugen i Herjangen og på Elvegård i Skjomen. Dette opplæringsarbeidet kom også bumannsfolket til gode. Ved bispevisitas i Eveneskjerka 3. pinsedag 1734 står det i visitasprotokollen: "Ingen steder er det hørt bedre lesning og svar. De gamle andektige, og de fleste havde psalmebøger". 19. juni 1738 er det igjen visitas i Evenes, for bumenn og samer, som "alle viste sin ferdighet i å lese opp sin børnelærdom og gjøre rede for spørsmål".
Ved loven av 23. januar 1739 fekk vi skolen som sjølvstendig institusjon, men likevel som "kirkens forlengede arm". Dette siste var markert mellom anna ved at det var soknepresten som oppnemnde skolestyret, eller skolekommisjonen som det då heitte, og presten var sjølv formann.
Skolen var pliktig for alle mellom 7 og 15 år. Målet var at dei skulle lære å lese så dei kunne tileigne seg eit visst minstemål av kristensomskunnskap, dvs dei ti buda, trusartiklane, Herrens bønn og innsettingsorda til dåps- og nattverdssakramenta, - alt med Luthers forklaring til.
Dessuten ei lang rekke spørsmål og svar frå Pontoppidans forklaring. Dette måtte dei kunne for å bli konfirmert. Dei som ikkje oppfylte kravet, vart "attvist" med ordre om å kome att neste år. Og det hende nok at somme kom att år etter år til dei var oppi tjueåra før dei slapp igjennom. Ingen fekk lov å gifte seg før dei var blitt konfirmert! Såleis vart konfirmasjonen i over hundre år den sterkaste motivasjon for skolegang. "Attvisninga" vart avskaffa i Ofoten omkring 1880. Elles er det lite vi veit om skolen her i bygda dei første hundre år, då det ikkje blei ført skoleprotokollar og ikkje var vanleg med skriftlege meldingar til myndighetene.
Men i 1836 kom det påbud om skriftleg årsmelding frå "skoleholder" til soknepresten, og frå skolekommisjonen til biskopen. Underskrivne har i Statsarkivet i Trondheim sett ei slik melding frå skolekommisjonen i Ofoten, datert 20. juni 1838. Av sakene som kommisjonen hadde hatt oppe i møte nyleg, kan nemnes: Bygging av skolehus. Det var gitt påbud om at i hovudkrinsen skulle det vere fast skole i eige hus. Saka blei utsett, då dei ikkje var samde om kor skolen skulle ligge. Skoleholderen for samebarna på Lavangseidet blei oppsagt, då han ikkje kunne skrive. Som ny skoleholder blei tilsett ein kårmann frå Laksaholmen. Skriveopplæring var ikkje obligatorisk fag i skolen. Årsmeldinga fortel at "12 gutter i Ofoten får frivillig skriveopplæring". Nokre år seinare vart det vanleg med skoleprotokollar. Den eldste vi har bevart er frå 1850-åra.
I 1860 kom det påbud om at skolevesnet skulle deles inn i faste krinsar. Det som no er Evenes kommune pluss Boltåsen blei delt i 11 krinsar, stort sett inndelinga som galdt ned til vår tid. På den tid var skriveopplæringa blitt vanlig i skolen, og vi ser tegn til forsøk på å få nye fag inn.
I 1863 gav sokneprest P. A. Jensen, Bergen, ut ei Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet. Den vakte sterk motstand i visse krinsar fordi det var kome med for mykje "verdslig" stoff. Og dette var lesestykke frå det vi ville kalle orienteringsfag.
26. juni 1889 kom det ny Lov om Folkeskolen på Landet. No kom orienteringsfaga inn for alvor. Men enno fanst det ikkje lærebøker i desse faga. Læraren skulle "meddele kunnskapen muntlig".
Ser vi så på ein skoleprotokoll frå 1902, så finn vi at på 10-12 år er skoletida dobla her i Evenes, frå 6 til 12 veker. Og her er ført opp desse faga: Kristendomskunnskap, norsk, rekning, skriving, jordbeskrivelse, historie og naturkunnskap. Frå hundreårsskiftet er det vanleg at elevane har lærebøker i alle fag, men berre eitt eksemplar i kvar familie. No hadde landet fått ein folkeskole slik som vi hugsar han frå vår eigen skolegang.
"Omgangsskolen" vart avskaffa i 1889. Før den tid var bøndene pliktige å yte gratis husrom med bord og benkar til skolen. Det vart då ordna på det viset at dei etter tur tok skolen inn i stuene sine, som regel ei veke på kvar gard. Når veka var omme, måtte læraren og elevane ta benkane med seg og vandre til neste gard. Det var dette som heitte omgangsskole. Frå 1890 var det vanleg at kommunen leigde ei brukbar stue til skolehus heile sesongen i dei krinsane som ikkje hadde eige skolehus.
Første skolehus i Evenes vart vel bygd i 1850-åra, og då 1800-åra gjekk ut, var det bygd skolehus i dei fleste krinsane. Dei siste som fekk skolehus var Snubba i 1914 og Laksa i 1918.
Landsfolkeskolen var ingen einsarta skole i alle kommunane. Loven fastsette eit minstetall for årlege skoleveker. Men så kunne kommunar som syntes dei hadde råd til det, plusse på nokre veker. Såleis hadde skolane i Evenes i 1920-åra 12 og 16 veker skole i små- og storskolen, medan nabokommunen Ankenes hadde 18 og 21 veker. Likeeins fastsette Departementet ei "minstelønn" for lærarane, med høve for kommunen å gje kommunalt tillegg. Her i Nord-Noreg var det nok berre bykommunane som såg seg råd til å yte tillegg til "minstelønna".
I 1949 vart det sett i verk lov om lik løn for lærarane i heile landet. Det skulle ikkje lenger vere høve for dei velståande kommunane å "kjøpe" dei lærarane som hadde best utdanning. Og i 1960 vart Landsskolelova og Byskoleloven avskaffa, og vi fekk felles lov for skolen i by- og landkommunar, og dermed noksånær same grunnskoletilbud til alle, enten dei var bybarn eller "bon-ungar".
Gårds- og slektshistorie, denne gang Liland og Bjelgam
Liland
av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 15. juni 1964.
Gaarden er for tiden gårdsnummer 17 i Evenes herred i Ofoten, Nordland fylke.
Liland antas aa vere an av de elste gaarder i Ofoten, men naar den ble ryddet og bygget vites det for tiden ikke noe om.
Gaardsnavnet skreves tidligere slik: 1432-40 Lidaland, 1567 Lilanded, 1610 Liland, 1614-1664 Lilland, 1701 Liland, 1762 Lieland, 1801-1819 Lieland, 1838 Liland (Lidaland).
Det sies at kirken ved bispen i Nidaros har hatt disposisjon og raadevelderetten over gaarden fra og med 1432, fra Aslak Bolts tid, nordlendingen fra Tjötta som var bisp i Nidaros i tiden 1407-1430, til aar 1671, da det kom noen eiendomsbesiddere som ble kaldt odelsbönder med serskildt skatt som saadan.
Fölgende har blant annet ryddet, bygget og drevet jordveg paa gaarden som bøxlere, leielendinger og selveiere i nedennemnte aar:
| ---------- |
| 1432-40 | Gislaug af Lidaland | med V spand jordskyld |
Det heter blant annet i Aslak Bolts Jordbok fra 1432-49, "af lidalande (Liland) V spand er Gislaug gaf nædra g. oll eign liger til seluide eguer oc fiske". Etter dette kan en anta, at angjeldne Gislaug har vert enke og eier av hele Lilands gaard paa denne tid, og herav overført til kirken ½ parten av gaarden for sjelemesse eller lignende kirkelige handlinger. | ||
| ---------- | ||
| 1521 | Oluff paa Lidaland | med | 11 lodd sølv i tiendeskatt | |
| Amund paa Lidaland | med | 1 lodd sølv i tiendeskatt | ||
| Olluff paa Lidaland | med | 1 lodd sølv i tiendeskatt | ||
Skatten tilsammen 13 lodd svarer til kr 26,- (1964) etter vaar verdivurdering. Grundbyrden ble senere endret til Wog fisk (tør) eller deler derav. Deretter til Daler med 2 lodd sølv pr Dalenen = kr 4,00. | ||||
| ---------- | ||||
| 1567 | Per Eriksøn | med 1 wog fisk + landskyld ¾ wog |
| Erik Eriksøn | med 1 Pd fisk + landskyld ¼ wog | |
| Erland Eriksøn | med ½ Pd fisk | |
Av Hvorvidt om det var utlagt flere bruk paa gaarden som da laa øde, kan en ikke uttale seg noe om. | ||
| ---------- | ||
| 1610 | Axel Olsøn | med 2 wog fisk |
| Christopher Axelsøn, leielending -husmann?- | ||
Av Olav Engelbrektssøns jordebog av 1533, fortegnelsen over St Olavs jorder -Sancte Oluffz jorder- er "Item aff Lydelandd j spann" tatt med. | ||
| ---------- | ||
| 1650 | Seneve Jensdatter | med 2 wog fisk |
| Anders Mogensøn, hendes søn | ||
| Hans Arnesøn, hendes søn | ||
Det heter at hun ved makeskifte med kirken og Kongelig bevilling fik gaarden paa Liland ved å overføre til kirken bruk hun hadde paa Maarnes og Kjerringøy tilsammen 3 woger skyld. Det kan tenkes at hun vart to ganger gift, men enke da hun overtok gaarden paa Liland. Hvorvidt det var flere brukere paa Liland dette aaret har en ikke oversikt eller materiell til aa kunne bedømme. | ||
| ---------- | ||
| 1664 | Øvre-Liland 1st familie |
Enken Lisabeth | med 2 wog fisk | |
| Axel Persøn, hendes søn | 20 aar | |||
| Didrik Olesøn, husmandsøn | 14 aar | |||
| Ole Hanssøn, husmand | 60 aar | |||
| ---------- | ||||
| Nedre-Liland 2den familie |
Christen Axelsøn | 50 aar | med 1 wog fisk | |
| Guldbrand Anderssøn, husmand | 50 aar | |||
| ---------- | ||||
| Nedre-Liland 3die familie |
Carl Ediæsøn, lensmand | ? | med 1 wog fisk | |
| ---------- | ||||
| 1667 | Det vart matrikultaksering dette aaret med etternemnte resultat. | |||||||
| Øvre Liland | Enken Lisabeth | med 2 wog fisk | ||||||
| Saar | 8 | tønder korn | Er lige Usupra-Nedre Liland | |||||
| Kjør | 13 | stykk | Takst: | Leeding | ½ wog | |||
| Ungnød | 7 | stykk | Korntiende | 16 | ||||
| Søffder | 25 | stykk | Ostetiende | 1 pund 2 skilling | ||||
| Gjeder | 25 | stykk | ||||||
| Hester | 2 | stykk | ||||||
| ---------- | ||||||||
| Nedre Liland | Kristen Axelsøn | med 1 wog fisk | ||||||
| Carl Ediæsøn | med 1 wog fisk | |||||||
| Saar | 8 | tønder korn | Ingen Brændeved og Jorden meget Myrlændet med stor besværlighed saa det kand iche paalæges. | |||||
| Kjør | 13 | stykk | ||||||
| Ungnød | 7 | stykk | Takst: | Leeding | 2 Pund | |||
| Søffder | 25 | stykk | Korntiende | 16 | ||||
| Gjeder | 25 | stykk | Ostetiende | 26 skilling | ||||
| Hester | 2 | stykk | ||||||
| ---------- | ||||||||
| 1671 | Christen Jenssøns arfinger | med 2 wog fisk skyld | Alle Odelsjorder |
| Christen Jacobsøn, Bieldgam | med 1½ wog fisk skyld | ||
| Carl Ediæsøn | med ½ wog fisk skyld | ||
| ---------- | |||
| 1673 | Jacob Anderssøn | med 1 wog fisk | + 2½ ort Leeding |
| Axel Pedersøn | med 1 wog fisk | + 2½ ort Leeding | |
| Christen Carlsøn | med 2 wog fisk | + 1 daler 1 ort Leeding | |
| Gudbrand Oudisøn, husmand | 1 Ort Leeding | ||
| De to første bruk var Ole Hanssen Nysted eier av, og bruk tre var Christen, Bieldgam eier av og siste bruk-plass var C. Ediæsen eier av. | |||
| ---------- | |||
| 1674-78 | Jacob Anderssøn | med 1 wog fisk | + 2½ ort Leeding |
| Axel Pedersøn | med 1 wog fisk | + 2½ ort Leeding | |
| Ole Gabrielsøn | med 1½ wog fisk | + 3 ort 60 skilling Leeding | |
| Gudbrand Oudisøn, husmand | 1 ort Leeding | ||
| Christen Axelsøn | med 1½ wog fisk | + 3 ort 18 skilling Leeding | |
| De samme eiere som nemnt under 1673, saakaldte proprietærer. | |||
| ---------- | |||
| 1682-91 | Christen Axelsøns enke | med 1 wog fisk + 1 pund Leeding |
| Ole Gabrielsøn | med 1 wog fisk + 1 pund Leeding | |
| Jacob Anderssøn | med 1 wog fisk + 18 skilling Leeding | |
| Axel Pedersøn | med 1 wog fisk + 18 skilling Leeding | |
| Brukseiere var Anders Joesøn av de to første bruk, og de to siste var C. Ediæsen, lensmand, Tielde eier av. | ||
| ---------- | ||
| 1697 | Karen Axelsøn, enke | med 1 wog fisk + 1 pund Leeding |
| Ole Gabrielsøn | med 1 wog fisk + 1 pund Leeding | |
| Jacob Anderssøn | med 1 wog fisk + 18 skilling Leeding | |
| Axel Pedersøn | med 1 wog fisk + 18 skilling Leeding | |
| De som er nemnt under 1682-91 var ogsaa eiere av samme bruk som nemnt der. | ||
| ---------- | ||
| 1701-06 | Ole Gabrielsen | bruker av 1 wog fisk | 53 aar | Eier av bruket A. Joesøn. | |
| Gabriel Olsøn | hans søn | 16 aar | |||
| Olla Olesøn | hans søn | 8 aar | |||
| ---------- | |||||
| Jacob Andersøn | bruker av 1 wog fisk | ? aar | Eier av bruket C. Ediæsøn, lensmand | ||
| Peder Jacobsen | henses søn | 15 aar | |||
| Axel Jacobsen | henses søn | 12 aar | |||
| ---------- | |||||
| Axel Pedersøn | bruker av 1 wog fisk | 67 aar | Eier C. Ediæsøn, lensmand | ||
| Jonas Larsøn | fosterglunt, født i Bergen | 11 aar | |||
| ---------- | |||||
| Carl Ediæsøn | lensmand | med 1 wog fisk | 67 aar | Eier av bruket C. Ediæsøn, lensmand | |
| Christopher Larssøn | tjenestekarl | 49 aar | |||
| Joen Christophersen | tjenestekarl | 25 aar | |||
| Carl Christophersøn | 10 aar | ||||
| ---------- | |||||
| De forannemnte brukere er fra skattemanntallet for forannemnte aar. | |||||
| ---------- | |||||
| 1712-15 | Johan Pedersøn | med 2 wog fisk skyld | + 4 Daler 1 Ort 4 Skilling i Krigsstyreskatt. |
| Knud Ingebretsøn | med 1 wog fisk skyld | ||
| St Hans Olle Ramsvigens søn | med 1 wog fisk skyld | ||
| ---------- | |||
| 1718 | Knud Ingebretsøn | med 1 wog fisk skyld | + 11 Riksdaler Krigsstyreskatt. Forordning av 26. april 1718. |
| St Hans Olls Ramsvigens søn | med 1 wog fisk skyld | ||
| Hans Pedersøn | med 2 wog fisk skyld | ||
| ---------- | |||
| 1762 | Bruket eies av Proprietærene Erik og Peder Har. | ||
| Christen Hveding | skipper | med 2 wog fisk skyld | |
| Hans hustru - uten navn | |||
| Olav Olsen Har | dreng | ||
| Erik Har | dreng | ||
| Joen Christensen | tjener | ||
| Erik | tjener | ||
| Anders Hansen | tjener | ||
| Marit Hansdatter | tjener | ||
| Mette Jacobsdatter | tjener | ||
| Trine Sørensdatter | tjener | ||
| Mette Nielsdatter | tjener | ||
| Karen Mortensdatter | tjener | ||
| ---------- | |||
| Bruket eiedes av Henrich Meiers og Carl Knudsens arvinger. | |||
| Hans Knudsen | bruker | av 1 wog fisk skyld | |
| Hans Quinde - uten navn | |||
| Jacob Gabrielsen | tjenner | ||
| Hans Quinde - uten navn | |||
| ---------- | |||
| Eiere av eiendommen var H. Meiers og C. Knudsens arvinger. | |||
| Anders Axelsøn | bruker | av 1 wog fisk skyld | |
| Hans Quinde - uten navn | |||
| Guner Andersdatter | deres datter | 12 aar | |
| ---------- | |||
| 1801 | Folketellinga dette aar viser følgende individer paa gaarden: | |||||
| Øvre Liland 1st familie |
Knud Olssen Aas | husbonde | 54 aar | gift 1. gang | Skipper og gaardbruker | |
| Christense Hønichen | hans kone | 56 aar | gift 1. gang | |||
| Barbro Knudsdatter | deres datter | 12 aar | ugift | |||
| Ole Anderssen | fosterbarn | 15 aar | ugift | |||
| Ola Olsen | Fosterbarn | 7 aar | ugift | |||
| Ola Andersen | tjenestefolk | 34 aar | ugift | |||
| Maren Pedersdatter | tjenestefolk | 26 aar | ugift | |||
| Uldricca Erichsdatter | tjenestefolk | 20 aar | ugift | |||
| ---------- | ||||||
| Knud Olssen Aas der var jækteskipper, var søn av Ole Knudsen Aas. Hans Hustru Christense var datter av gjestgiver Didrik Hønichen, Sandtorg og skulle være hans søskenbarn. Datteren Barbro ble gift med Didrik Didriksen Hønichen som var bonde på Liland. Knud Olssen Aas farfar var Knud Ingebrigtsen Aas fra Salten. Knud Olssen Aas døde i 1806. | ||||||
| ---------- | ||||||
| 2den familie | Erich Michelsen | husbonde | 50 aar | gift 1. gang | Jordløs husmand | |
| Malena Christhofersdatter | hans kone | 49 aar | gift 1. gang | |||
| Aron Erichsen | deres søn | 8 aar | ugift | |||
| ---------- | ||||||
| 3die familie | Anders Jenssen | husbonde | 63 aar | enkemann | Bonde og gaardbruker. Comisær i Forliks Comisjon | |
| Mette Andersdatter | hans datter | 23 aar | ugift | |||
| Erich Erichsen | tjenestefolk | 14 aar | ugift | |||
| Peder Erichsen | tjenestefolk | 23 aar | ugift | |||
| Peder Hanssen | tjenestefolk | 38 aar | ugift | |||
| Maren Andersdatter | tjenestefolk | 37 aar | ugift | |||
| Martha Jonsdatter | tjenestefolk | 47 aar | ugift | |||
| Øllegaard Thomasdatter | logerende | 32 aar | enke | Lever af handarbeide | ||
| Eseria Esaiasdatter | hendes datter | 1 aar | ||||
| ---------- | ||||||
| Nedre Liland 1st familie |
Petter Dass Agersborg | husbond | 40 aar | gift 1. gang | Skipper, gjæstgiver og gaardbruker | |
| Ana Bendikte Hveding | konen | 38 aar | gift 1. gang | |||
| Petter Jørgen Agersborg | søn | 7 aar | ugift | |||
| Mette Nyested Agersborg | datter | 4 aar | ugift | |||
| Joseph Mattisen | fosterbørn | 14 aar | ugift | |||
| Knud Poulsen | fosterbørn | 7 aar | ugift | |||
| Petter Jørgen Danielsen | tjener | 22 aar | ugift | |||
| Andreas Nielsen | tjener | 34 aar | ugift | |||
| Jon Eliassen | tjener | 31 aar | ugift | |||
| Eric Gunnarsen | tjener | 47 aar | gift 1. gang | |||
| Birgitta Aasmundsdatter | tjener | 57 aar | gift 1. gang | |||
| Ingeborg Henrichsdatter | tjener | 24 aar | ugift | |||
| Margret Aronsdatter | tjener | 21 aar | ugift | |||
| Bertha Maria Aahsdatter | tjener | 24 aar | gift 1. gang | |||
| ---------- | ||||||
| Petter Dass Agersborg var lensmannsøn fra Vefsn som kom til Liland som handelsmann Christen Hvedings handelsbetjent og ble gift med dennes datter Ane. Overtok sin svigerfars forretning i 1785 og drev denne til sin død i 1822, da han omkom paa reise fra Ballangen til Liland med en tømmerlast som skulle brukes til ny gaard. Var en tid ogsaa konstituert som lensmann i Ofoten. | ||||||
| Det var svigersønnen John Klæboe som omkom på vei fra Ballangen. | ||||||
| ---------- | ||||||
| Nedre Liland 2den familie |
Thommas Thommassøn | husbonde | 47 aar | gift 1. gang | Inderst, fisker | |
| Thina Raffuensdatter | hans kone | 63 aar | gift 2. gang | |||
| Ole Christensøn | hendes søn | 27 aar | ugift | |||
| ---------- | ||||||
| 3die familie | Peder Amundsøn | husfar | 41 aar | gift 1. gang | Jordløs husmand, Smed | |
| Elen Edisdatter | hans kone | 46 aar | gift 1. gang | |||
| Anna Pedersdatter | deres barn | 6 aar | ugift | |||
| Giertrud Pedersdatter | deres barn | 2 aar | ugift | |||
| Peder Jenssen | fostersøn | 13 aar | ugift | |||
| ---------- | ||||||
| 4de familie | Jens Jenssen | husbonde | 38 aar | gift 1. gang | Gaardbruker | |
| Ingeborg Harr | hans kone | 31 aar | gift 1. gang | |||
| Aron Jenssen | deres børn | 8 aar | ugift | |||
| Benedict Jensdatter | deres børn | 5 aar | ugift | |||
| Maria Jensdatter | deres børn | 3 aar | ugift | |||
| Niels Jacobsen | tjenestefolk | 19 aar | ugift | |||
| Beret Christophersdatter | tjenestefolk | 22 aar | ugift | |||
| Susanna Gabrielsdatter | tjenestefolk | 31 aar | ugift | |||
| Gunnil Larsdatter | tjenestefolk | 25 aar | ugift | |||
| Erich Hanssen | logerende | 32 aar | ugift | Selvforsterkarl | ||
| ---------- | ||||||
| 1819 | Matrikulfortegnelsen for dette aaret utviser følgende brukere paa gaarden. Løpenummer 17 Matrikkelnummer 33. | ||
| Johannes Olsen | = sum 4 woger skyld | ||
| Jens Jensen | |||
| Peter Agersborg | |||
| John Klæboe | |||
| ---------- | |||
| 1827 | Distriktssammenligningen for dette aaret paa gaarden Løpenummer 17 Matrikkelnummer 33, var disse brukere av jord på gaarden: | ||
| Johannes Olsen | = sum 4 woger skyld | ||
| Jens Jensen | |||
| Peter Agersborg | |||
| John Klæboe | |||
| ---------- | |||
| 1838 | Jordmatrikulen for dette aaret viser at etternemnte var brukere av jord paa gaarden, nytt Matrikkelnummer 16, gammelt Matikkelnummer 33. | ||||||
| Lnr 34a | Handelsmand Christensen | med gammel | skyld | 1 wog | 2bp | 15 m | |
| med ny | skyld | 2 Daler | 2 Ort | 6 Skilling | |||
| Lnr 35 | Øde -leieledig- | ||||||
| Lnr 34b | Didrik Hønøk | med gammel | skyld | 0 wog | 0 bp | 9 m | |
| med ny | skyld | 0 Daler | 0 Ort | 19 Skilling | |||
| Lnr 37 | Erik Ellingsen | med gammel | skyld | 1 wog | 0 bp | 0 m | |
| med ny | skyld | 1 Daler | 1 Ort | 13 Skilling | |||
| Lnr 36a | Niels Nikolai | med gammel | skyld | 0 wog | 1 bp | 12 m | |
| med ny | skyld | 0 Daler | 3 Ort | 6 Skilling | |||
| Lnr 36b | Hans Pedersen | med gammel | skyld | 0 wog | 1 bp | 12 m | |
| med ny | skyld | 0 Daler | 3 Ort | 6 Skilling | |||
| Samlet ny skyld = 5 Skylddaler, 1 Ort, 2 Skilling | |||||||
| ---------- | |||||||
| 1862 | Dette aaret den 21. juli paabegyndtes en Offentlig Utskiftningsforretning paa gaarden og ble avsluttet 28. juli 1863, Tinglest 15. desember 1863. Hvem som var grundeiere og brukere paa gaarden da har en for tiden ikke noen oversikt over. | ||||||
| ---------- | |||||||
| 1865 | Dette aaret vart det foretatt offentlig folketelling med følgende resultat mv, vedkommende gaarden folketall og besetning: | |||||
| Lnr 34a Lnr 35 1 bolighus 2 familier |
Jacob P. Christensen | husfar, selveier | enkemann | 57 aar | født i Lødingens Præstegjeld | |
| Christen Christensen | hans søskendebarn | ugift | 59 aar | født i Holsten | ||
| Eva C. Andersdatter | hans husholderske | ugift | 36 aar | født i Sverige | ||
| Paulus Peret | hendes søn | ugift | 2 aar | født i Ofoten | ||
| Hanna Larsdatter | tjenestepige | skilt | 46 aar | født i Ofoten | ||
| Mette M. Isaksdatter | tjenestepige | ugift | 43 aar | født i Ofoten | ||
| Petter G. Pettersen | tjenestedreng | ugift | 24 aar | født i Ofoten | ||
| Jacob Hanssen | logerende, snedker | ugift | 35 aar | født i Tingvold Præstegjeld | ||
| Gabriel Anderssen | inderst | gift | 56 aar | født i Ofoten | ||
| Barbro B. Pedersdatter | hans kone | gift | 53 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Risnæs 1 bolighus 2 familier |
Erik Olsen | husmand med jord, tømmermand m.m. | gift | 66 aar | født i Romsdalen | |
| Maria Jensdatter | hans kone | gift | 68 aar | født i Ofoten | ||
| Ingeborg Johnsdatter | deres tjenestepige | ugift | 58 aar | født i Ofoten | ||
| Johan Henriksen | inderst, fisker | gift | 40 aar | født i Sverige | ||
| Karen B. Haagensdatter | hans kone | gift | 38 aar | født i Salten (?) | ||
| Hans Johansen | deres søn | ugift | 3 aar | født i Salten (?) | ||
| Mathias Jensen | logerende fisker | ugift | 52 aar | født i Salten (?) | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning lnr 34a & 35: | 2 hester, 13 kuer, 30 sauer, 1 gjet, 3 griser | |||||
| Utsæd: | 5 tønder byg, 12 tønder poteter | |||||
| Besetning paa Risnæs: | 1 ku, 6 sauer, 1 gris | |||||
| Utsæd: | ¼ tønde byg, 2 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 1 familie |
Elling Eriksen | husfar, husmand uten jord | gift | 44 aar | født i Hafslo Præstegjeld | |
| Hanna Hveding | hans kone | gift | 43 aar | født i Ofoten | ||
| Edvind Ellingsen | deres søn | ugift | 2 aar | født i Ofoten | ||
| Anne C. Lokkersdatter | hendes datter | ugift | 11 aar | født i Vaagens Præstegjeld | ||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 2 familier |
Ole Johansen | husfar, husmand uten jord, fattiglem | gift | 57 aar | født i Ofoten | |
| Elisabeth Caspersdatter | hans kone | gift | 43 aar | født i Ofoten | ||
| Lars M. Olsen | deres søn | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Petter K. Stenersen | inderst, fisker | gift | 29 aar | født i Sønmør | ||
| Johanna E. Olsdatter | hans kone | gift | 27 aar | født i Ofoten | ||
| Stavius E. Pettersen | deres søn | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 1 familie |
Lyder Andersen | husfar, husmand uten jord | gift | 51 aar | født i Ofoten | |
| Anne K. Johannesdatter | hans kone | gift | 51 aar | født i Ofoten | ||
| Andreas Lydersen | deres søn | ugift | 12 aar | født i Ofoten | ||
| Berthine Lydersdatter | deres datter | ugift | 8 aar | født i Ofoten | ||
| Bergitte Lydersdatter | deres datter | ugift | 4 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Liland Lnr 34a & 35 ½ part 2 bolighus 1 familie |
Peter D. Klæboe | husfar, selveier, handelsmand | gift | 47 aar | født i Ofoten | |
| Petrica Klæboe | hans kone | gift | 36 aar | født i Ofoten | ||
| Nikolaus Klæboe | deres søn | ugift | 6 aar | født i Ofoten | ||
| Marie Klæboe | deres datter | ugift | 4 aar | født i Ofoten | ||
| Constanse Klæboe | deres datter | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| Emma Klæboe | deres datter | ugift | 1 aar | født i Ofoten | ||
| Stasius Schjønning | handelsbetjent | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| Arnt Berg | handelsbetjent | ugift | 19 aar | født i Trondhjem | ||
| Svend Fløistad | tjenestedreng | ugift | 30 aar | født i Romsdalen | ||
| Mical Abrahamsen | tjenestedreng | ugift | 30 aar | født i Ofoten | ||
| Elius Johansen | tjenestedreng | ugift | 24 aar | født i Ørlandets Præstegjeld | ||
| Elias Henriksen | tjenestedreng | ugift | 25 aar | født i Ofoten | ||
| Nils Simonsen | tjenestedreng | ugift | 23 aar | født i Bergen | ||
| Nils Eriksen | tjenestedreng | ugift | 24 aar | født i Bergen | ||
| Oluffine Killengren | husjomfru | ugift | 26 aar | født i Trondenes Præstegjeld | ||
| Karen Berg | husjomfru | ugift | 47 aar | født i Vaagens Præstegjeld | ||
| Liland | Michael Berg | Karen Bergs søn | ugift | 15 aar | født i Vaagens Præstegjeld | |
| Dorthea Olsen | tjener | enke | 44 aar | født i Bergen | ||
| Ulrikka Aronsdatter | tjenestepige | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| Axelia Andersdatter | tjenestepige | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| Karen Johnsdatter | tjenestepige | ugift | 23 aar | født i Trondenes Præstegjeld | ||
| Dorthea Steffensdatter | tjenestepige | ugift | 38 aar | født i Namdalen Præstegjeld | ||
| Ingeborg Johnsdatter | tjenestepige | enke | 72 aar | født i Ofoten | ||
| Gjertrud Hansdatter | tjenestepige | enke | 60 aar | født i Ofoten | ||
| Mette N. Agersborg | lægdslem | enke | 68 aar | født i Ofoten | ||
| Anton Bakken | løskar, fisker | ugift | 28 aar | født i Ørlandets Præstegjeld | ||
| Petter Andreas Nilsen | løskar, fisker | ugift | 30 aar | født i Herø Præstegjeld | ||
| Johan Henriksen | løskar, fisker | ugift | 40 aar | født i Sverige | ||
| Arnt Jacobsen | løskar, fisker | ugift | 44 aar | født i Wefsens Præstegjeld | ||
| Peder Nilssen | løskar, fisker | ugift | 28 aar | født i Ofoten | ||
| Lars Olsen Hjellet | løskar, jordarbeider | ugift | 24 aar | født i Gudbrandsdalen | ||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 1 familie |
Jacob Madsen | husfar, skipper | gift | 35 aar | født i Sønmør | |
| Susanna Madsen | hans kone | gift | 30 aar | født i Bergen | ||
| Hans Madsen | deres søn | ugift | 8 aar | født i Bergen | ||
| Jacob Madsen | deres søn | ugift | 6 aar | født i Bergen | ||
| Georg Madsen | deres søn | ugift | 2 aar | født i Ofoten | ||
| Johanna Johnsdatter | tjenestepige | ugift | 22 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning lnr 34a & 35: | 1 hest, 14 kuer, 10 sauer, 1 gjed, 3 griser | |||||
| Utsæd: | 1 tønde byg, 18 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Liland Lnr 34a 1 bolighus 1 familie |
Jacob L. Eide | husfar, selveier, skipper | gift | 51 aar | født i Bjørnø Præstegjeld | |
| Maria Eide | hans kone | gift | 46 aar | født i Brønø Præstegjeld | ||
| Fredrik M. Eide | deres søn | ugift | 16 aar | født i Lødingens Præstegjeld | ||
| Therese Eide | deres datter | ugift | 23 aar | født i Trondhjem | ||
| Nicoline Pettersdatter | pleiedatter | ugift | 14 aar | født i Ofoten | ||
| Hanna Nilsdatter | tjenestepige | ugift | 31 aar | født i Ofoten | ||
| L. E. Steenbuch | logerende, forstkandidat | ugift | 28 aar | født i Valders Præstegjeld | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning: | 1 hest, 3 kuer, 1 gris | |||||
| Utsæd: | ¼ tønde rug, 1¼ tønde byg, 5 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Liland Lnr 36a & 36b 2 bolighus 1 familie |
Andreas Gjedeboe | husfar, selveier, lensmann | gift | 47 aar | født i Trondhjem | |
| Henriette Gjedeboe | hans kone | gift | 40 aar | født i Loppens Præstegjeld | ||
| Hedvig Gjedeboe | deres datter | ugift | 9 aar | født i Øxnæs Præstegjeld | ||
| Hilma Gjedeboe | deres datter | ugift | 11 aar | født i Øxnæs Præstegjeld | ||
| Asta Gjedeboe | deres datter | ugift | 7 aar | født i Øxnæs Præstegjeld | ||
| Karen Gjedeboe | deres datter | ugift | 7 aar | født i Ofoten | ||
| Harald Gjedeboe | deres søn | ugift | 5 aar | født i Ofoten | ||
| Thore Thoresen | tjenestedreng | ugift | 35 aar | født i Tolgens Præstegjeld | ||
| Lorentz Gjedeboe | hans bror, sindsyk | ugift | 54 aar | født i Trondhjem | ||
| Karen Gjedeboe | hans søster | ugift | 56 aar | født i Trondhjem | ||
| Jørgen Johansen | tjenestedreng | ugift | 16 aar | født i Ofoten | ||
| Johanna Pedersdatter | tjenestepige | ugift | 43 aar | født i Ofoten | ||
| Erikka Gabrielsdatter | tjenestepige | ugift | 24 aar | født i Ofoten | ||
| Maria Bergfjord | tjenestepige | ugift | 17 aar | født i Ofoten | ||
| Johanna Torbergsdatter | tjenestepige | ugift | 18 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning: | 2 hester, 10 kuer, 14 sauer, 4 griser | |||||
| Utsæd: | 3 tønder korn, 18 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 1 familie |
Peder Svendsen | husfar, husmand uten jord, skomaker | gift | 56 aar | født i Vossvangens Præstegjeld | |
| Ingeborg Svendsen | hans kone | gift | 61 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Risnæs 1 bolighus 2 familier |
Henrik Christensen | husfar, husmand uten jord, fisker | gift | 30 aar | født i Ofoten | |
| Anne Andersdatter | hans kone | gift | 36 aar | født i Ofoten | ||
| Michael Henriksen | deres søn | ugift | 9 aar | født i Ofoten | ||
| Thrine Henriksdatter | deres datter | ugift | 7 aar | født i Ofoten | ||
| Johanna Henriksdatter | deres datter | ugift | 5 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Peder Mikkelsen | husfar, inderst, kjører | gift | 64 aar | født i Ofoten | ||
| Andrea Pedersdatter | hans kone | gift | 61 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 2 familier |
Paul Hovde | husfar, selveier, gårdbruker, smed | gift | 44 aar | født i Voldens Præstegjeld | |
| Barbro Hovde | hans kone | gift | 35 aar | født i Ofoten | ||
| John Olai Hovde | deres søn | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| Karen Hovde | deres datter | ugift | 4 aar | født i Ofoten | ||
| Elen Hovde | deres datter | ugift | 1 aar | født i Ofoten | ||
| Erik Ellingsen | hendes far, føderaadsmann | enkemann | 60 aar | født i Saltdalens Præstegjeld | ||
| Johanna Axelsdatter | tjenestepige | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| Karen Thomasdatter | tjenestepige | ugift | 17 aar | født i Ofoten | ||
| Mathea Abrahamsdatter | logerende | ugift | 28 aar | født i Ofoten | ||
| Bertheus Pedersen | logerende, fisker | ugift | 42 aar | født i Ofoten | ||
| Peder Christiansen | logerende, fisker | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Iver Dalbach | inderst, skipper | gift | 37 aar | født i Namsos | ||
| Elvire Dalbach | tjenestepige | gift | 23 aar | født i Altens Præstegjeld | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning: | 2 hester, 8 kuer, 4+3 sauer, 2 griser | |||||
| Utsæd: | ¼ tønde rug, 4 tønder byg, ¼ tønde havre, 10 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Tæjen 1 bolighus 1 familie |
Lars Jonasen | husfar, husmand med jord, fisker | gift | 40 aar | født i Ofoten | |
| Andrea T. Andersdatter | hans kone | gift | 36 aar | født i Ofoten | ||
| Adolf T. Larssen | deres søn | ugift | 12 aar | født i Ofoten | ||
| Jens E. Larssen | deres søn | ugift | 10 aar | født i Ofoten | ||
| Martin Larssen | deres søn | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Besetning: | 5 sauer, 1 gris | |||||
| Utsæd: | ¼ tønde byg, 2 tønder poteter | |||||
| ---------- | ||||||
| Liland 1 bolighus 1 familie |
Annanias Johansen | husfar, husmand uten jord, bødker | gift | 41 aar | født i Bergen | |
| Ingeborg A. Jensdatter | hans kone | gift | 36 aar | født i Ofoten | ||
| Josefine Annaniasdatter | deres datter | ugift | 3 aar | født i Ofoten | ||
| Albert J. Annaniassen | deres søn | ugift | 1 aar | født i Ofoten | ||
| Barbro Aronsdatter | logerende | ugift | 26 aar | født i Ofoten | ||
| ---------- | ||||||
| Folketellinga utviser at det var 123 tilstedeværende individer paa gaarden. | |
| ---------- | |
| 1869 | Dette aaret var det ogsaa utskiftning paa gaarden som paabegyndtes 2. august i følge rekvisisjon av Peter D. Klæboe av 9. oktober 1867. | |||||
| De som optraadte som interesserte og brukere var: | ||||||
| Eier av Lnr 34 & 35 | av skyld | gammel | 1 wog | 1 pd | 15 mrk | |
| ny | 2 daler | 2 ort | 6 skilling | |||
| Eier av Lnr 37 | av skyld | gammel | 1 wog | 0 pd | 0 mrk | |
| ny | 1 daler | 1 ort | 13 skilling | |||
| Eier av Lnr 34b | av skyld | gammel | 0 wog | 0 pd | 9 mrk | |
| ny | 0 daler | 0 ort | 19 skilling | |||
| Peter D. Klæboe var eier av Lnr 34 og 35 Paul Hovde var eier av Lnr 37 og John Eide var eier av Lnr 34b Forretningen ble bestyrt av Utskiftningsformann Johan Parelius med mennene Esten Andreassen, Osmark og Petter E. Pettersen, Furre som skjønsmenn. I denne forbindelse kan nemnes: Peter D. Klæboe var søn av John Klæboe, der var innflyttet fra Saura i Nesna, Helgeland, søm døde ved et forlis i 1822. Peter D. Klæboe var gift med Petrikke Jales Ravn, datter av Nils Ravn, Taarstad og som saadan datterdatter til sokneprest Hans Allan, Evenes. Paul Johnsen Hovde var innflyttet til Liland fra Volden paa Sønmør. Ved siden av gaardsbruket, drev han som smed og var postfører en tid mellom Liland og Sandtorv. Han døde i 1872. John Eide var jægteskipper og kom til Liland fra Bjørnø, og satte seg ned her da han var ansatt skipper en tid paa Peter D. Klæboes jægt med fart på Bergen. | ||||||
| ---------- | ||||||
| 1891 | Nymatrikuleringen dette aar i henhold til Kongelig Resolusjon av 29. mai og 6. desember 1886, hvor det fremkommer at etternemnte var grunneiere og brukere paa gaarden. | |||||||
| ---------- | ||||||||
| Nytt | Gammelt | Matrikkelskyld | ||||||
| Gnr | Bnr | Matr nr |
Lnr | Bruksnavn | Eier | Gammelt Daler-Ort-Skilling |
Nytt Matrikkel-Øre | |
| 17 | 1 | 16 | 34a1/34b 35a1/a1 |
Liland | Handelsmand Klæboe | 2 daler | 5,56 | |
| 17 | 2 | 16 | 34a2 35b1 |
Liland | Ole Olsen | 0-2-6 | 1,27 | |
| 17 | 3 | 16 | 34b | Liland | Jakob Eide | 0-0-19 | 0,51 | |
| 17 | 4 | 16 | 36a1/a2 34b1 (36b) |
Liland | Lensmann H.J.Winnem | 1-1-12 | 3,72 | |
| 17 | 5 | 16 | 37 | Liland | John Hovde | 1-1-13 | 3,70 | |
| = sum skyld | 5-1-2 | ny 14,76 | ||||||
| ---------- | ||||||||
| 1946 1964? |
Naa er gaarden oppdelt i 49 bruksnummer medregnet tomtebrukene, men tar med bare de fem laveste bruksnummer og eiernes navn er disse: | |||||||
| Bnr 1 | Liland | Eilif Andreassen | av skyld | 2,44 | ||||
| Bnr 2 | Liland | Peder Fjellheim | av skyld | 1,27 | ||||
| Bnr 3 | Liland | Bjarne Melbøe | av skyld | 0,40 | ||||
| Bnr 4 | Liland | Peder Fjellheim | av skyld | 2,50 | ||||
| Bnr 5 | Liland | Trygve Hovde | av skyld | 1,83 | ||||
| ---------- | ||||||||
| Paa grunn av leiforholdene i gamle dager med et aars tagen og tre aars tagende som det heter, er navn paa alle leielendinger som har drevet jord ikke kommet med, og som saadan er det oppstaatt endel lakuner mellom de forskjellige aar. | ||||||||
| ---------- | ||||||||
Bjeldgam
Del 1 av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 26. august 1964.
For tiden Gaardsnummer 19, tidligere Matrikkelnummer 17. Navnet uttales Bje'llgamm. Tidligere skreves navnet slik: 1567 Biellegam, 1610 Bielgamb, 1614 Bielgam, likesaa i 1661 og 1723.
Navnet kan vere et utled av blomsternavnet bjølla sammensatt av det lapiske gamba.
Gaarden har vistnok vert disponert av kirken. Nidaros bisp -til reformasjonen - reformatsen- i 1589, hvoretter den gik over til kongen -staten-, dog med visse intekter av avkastninga av gaarden skulde vere som en løn til soknepresten -kapelanen-, som vart utliknet i tør fisk i Vog eller deler derav til det ble bestemt at disse naturaliaer skulde utredes i penger.
Noen eiendomsoverdragelser fra kongen-kirken til private ble vistnok ikke foretatt før i 1802, da presten Aron Artander fik kjøpe gaarden, ialfall en halvpart av denne.
Etter skatteregnskaperne, skattemantallene og folketellingslisterne, har etternemnte ryddet og bygget paa gaarden som böxlere, leielendinger og eiendomseiere i nedennemnte aar.
| --------- |
| 1610-25 | Laurids paa Bielgam | 2 Pd skyld | |||||
| 1667-77 | Christen Jacobsön, födt 1624 | 2 Pd skyld | |||||
| Det vart matrikkeltakst i 1667 med følgende antegnelser: | |||||||
| Saar | 4½ | tønde korn | Hafuer Brende och ved. Dyrking god til foder, faar dette paaleg | ||||
| Kjör | 8 | stk | |||||
| Ungnöd | 4 | stk | 1 Pd Takst: | Leding | 1 | Wog | |
| Söffder | 20 | stk | Korntiende | 8 | Wog | ||
| Gjeder | 10 | stk | Ostetiende | 16 | stk | ||
| Hester | 2 | stk | |||||
| 1678-1701 | Carl Ediesön, lensmann i Ofoten | 3 Pd skyld | |||||
| Ediesön disponerte ogsaa bruk paa Liland, Taarstad og hele Tjelde gaard hvor han bodde. Jägteier ogsaa. | |||||||
| 1711-25 | Knud Ingebrigtsen Aas | 3 Pd skyld | |||||
| Disponerte vistnok endel av Övre-Liland. | |||||||
| 1762 | Er det Ole Knudsen, skipper som er odelseier av gaarden. Vistnok hele gaarden etter skattemanntallet for 1762-64 aa dömme. | ||||||
| 1801 | Ses enke Maren Pedersdatter Aas aa hadd raadevelde over gaarden, födt i 1737. Under gaarden var det 2 husmannspladser som dreves av Peder Olsen Aas og Haagen Haagensön. Maren døde vistnok i 1807. | ||||||
| 1819-38 | Kommer lensmann Heitmann som driver av hele gaarden matrikkelnummer 28, løpenummer 38. Han var gift med Ana Dorthea Aas, födt i 1778, datter av forannemnte Maren Pedersdatter Aas. | ||||||
| 1851 | Kommer Niels Ravn, Taarstad inn i bilede som eier av gaarden i det han faar skjöte paa eiendommen av sin svigerfar sokneprest Allan, da han var gift med hanses datter Marie i 1853. | ||||||
| 1723 | Utdrag av matrikulprotokollen, jordbrukstellinga dette aar gjeldende gaardsmatrikelnummer 10 Bielgam av matrikelskyld 1 Wog 1 Pund og deledes av Kongen med 2 Pund og Carl Eidiäsen 2 Pund.
Skog til husbehov og fisk til bordhold. Utsäd: Blandkorn 9 tönder, hvilelaund 5 tönder Höstresultat: Blandkorn 20 tönder samt 20 las höe. Besetning: 12 Kiör, 2 Ongfä, 24 saufer, 2 hester. |
| 1825 | Folketellinga dette aar utviser fölgende paa gaarden Bjelgam Matrikelnummer 28. Paa gaarden 1 husholdning med 1 ekteskap.
Folketallet etter aldersgruppering: | |||||||
| Personer | intil 10 | aar av mandkjön | 1 | kvindekjön | 0 | |||
| 10 - 20 | aar av mandkjön | 2 | kvindekjön | 1 | ||||
| 20 - 30 | aar av mandkjön | 2 | kvindekjön | 2 | ||||
| 30 - 40 | aar av mandkjön | 0 | kvindekjön | 0 | ||||
| 40 - 50 | aar av mandkjön | 1 | kvindekjön | 1 | ||||
| 50 - 60 | aar av mandkjön | 0 | kvindekjön | 1 | ||||
| Sum | Mandkjön | 6 | Kvindekjön | 5 | = 11 individer | |||
| 1 selveier og 1 leielending, 4 tjenestefolk | ||||||||
| 1835 | Folketellinga dette aar utviser bl a fölgende for gaarden Bjeldgam gaardsnummer 18. 1 husholdning og følgende folketall: | |||||||
| Individer | med 1 til 3 | aar, mandspersoner | 1 | kvinder | 0 | |||
| 3 til 10 | aar, mandspersoner | 0 | kvinder | 0 | ||||
| 10 til 20 | aar, mandspersoner | 1 | kvinder | 1 | ||||
| 20 til 30 | aar, mandspersoner | 0 | kvinder | 1 | ||||
| 30 til 40 | aar, mandspersoner | 0 | kvinder | 1 | ||||
| 50 til 60 | aar, mandspersoner | 2 | kvinder | 1 | ||||
| Sum | mandspersoner | 4 | kvinder | 4 | = 8 individer | |||
| Utsäd: 5½ tönde byg, 3 tönde poteter.
Besetning: 2 hester, 12 stor-fä, 20 faar, 18 gjeder, 2 svin. | ||||||||
Del 2 av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 25. april 1964.
| 1838 | Av matrikkelfortegnelsen for dette aar ses Niels Ravn aa være bruker av løpenummer 6, av gårdsnummer 3, gammelt matrikkelnummer 31, i Ofoten av skyld gammelt 1 Pd 12 Mk, ny 1 daler og 2 ort. | |||
| 1854 | Skjøter Nils Ravn gaarden til sine to sønner Willatz og Hartvig som da tar op driften av gården. | |||
| 1865 | Da var det almindelig folketelling, og Willatz optrær da som eier av hele gaarden. Folketellingen utviser: | |||
| Willatz Ravn | gaardbruker, selveier, fisker | 34 år | ||
| Jonette Ravn | hans kone | 42 år | ||
| John C. Ravn | deres søn | 8 år | ||
| Nils J. Ravn | deres søn | 7 år | ||
| Oluf Ravn | deres søn | 6 år | ||
| Marie Ravn | deres datter | 12 år | ||
| Anne Ravn | deres datter | 9 år | ||
| Caroline Ravn | deres datter | 4 år | ||
| Julie Ravn | deres datter | 3 år | ||
| Emelia Ravn | deres datter | 1 år | ||
| Besetning: 2 hester, 16 storfæ, 30 faar, 5 svin. | ||||
| Utsæd: 6 tønder byg, 14 tønder poteter. | ||||
| Det tillaa 3 husmandsplasser med jord. Herav samlet besetning 2 hester, 22 storfæ, 39 faar, 8 svin. Utsæd: 7¼ tønde byg, 22 tønder potet. | ||||
| Willatz Ravn var en person som var meget nyttet til skønsmann under Offentlige utskiftninger som paagikk i Evenes i aarene 1850-70. Videre var han i 1894 valgt som valgmann fra Evenes for valg av representanter til Stortinget fra Nordlands Amt. Valgman-varamann i aarene 1862, 1865, 1876, 1879 og 1888. | ||||
| 1865 | Ved folketellingen dette aaret ses at Niels Ravn, Taarstad aa ha overdratt sin eiendom paa Taarstad til sin søstersøn Hartvig J. Olsen, Taarstad som da var driver. Niels Ravn var da paa dette tidspunkt 79 aar, enkemann og kaartager. | |||
| 1891 | Ved nymatrikuleringen dette aaret er Willatz Ravn fortsatt eneeier av gaarden, gnr 19, bnr 1 av gammel skyld 4 daler 3 ort 8 skilling, ny skyld 4,70 skyldmark. | |||
| 1893 | Willatz Ravn overdrar da gaarden til sine 3 sønner, Nils Ravn ½ parten, John Ravn ¼ part og Oluf Ravn en ¼ part. | |||
|
For tiden er gaarden oppdelt i 36 bruksnummer medregnet tomtebrukene. | ||||
Redaksjonen
Redaksjonskomitéen er identisk med bygdeboknemnda.
Eva Svendsen
Bjørg Melbøe
Asmund Tverfjell
Ingrid Elvemo
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten