Fimbul nr 25 - 2007

Forsidebilde: Postfører Nils Eriksen.
Tegning av Solfrid Fjellaksel Pedersen.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forord

Dette er et gammelt bilde av Liland som vi ikke har fullstendig tekst til, men vi håper på opplysning fra leserne. Helt til høyre er Arthur Ravns hus som opprinnelig var bygd i en etasje, så fjøsen hans. Videre mot venstre er Ingvald Ravns gård med "blåhuset " og den store fjøsen. Så Karoline Ravns hus med flaggstang. Huset med trær i hagen er den gamle doktorgården. Øverst, helt opp mot skogen, er Jon Ravns gård. Midt på bildet er Hjalmar Hovdes gård. Hvem kjenner til eierne av resten av bygningene?

bygdeboknemnda

I årets utgave av "Fimbul" fortsetter Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao gårds- og slektshistorien om gnr 29 Botn i Evenes. Vi har fått svært positiv reaksjon på 1. del av gårdshistorien som ble publisert i forrige nr av "Fimbul". Håper stoffet i dette nummeret blir like godt mottatt.

Postfører Nils Eriksen var en kjent person i Evenes, og nå har etterkommerne hans tatt initiativ til å formidle hans livshistorie slik han selv fortalte den. Nils Eriksen var en foretaksom og fargerik person som det er interessant å lese om. Hans historie vekker nok minner hos de eldste av "Fimbuls" lesere.

Vi i bygdeboknemnda har lenge hatt planer om digitalisering av bildearkivet vårt. Tanken er å få bildene lagt inn på nett slik at de blir gjort tilgjengelige for interesserte. Vi trenger frivillige til å hjelpe oss, en slags dugnad. Dersom dette høres interessant ut, må du melde deg.

Takk til alle som har bidratt med stoff / bilder til heftet.
Nøl ikke med å ta kontakt dersom du har interessante bilder / historier / annet gammelt fra Evenes.

God jul!
Hilsen redagsjonen

Søndagsbetraktning

ved prost Jak. J. Andersen, Ofoten

Mat.7v.1-6

4. søndag etter trinitatis 111

Mel: Vor Jesus kan ei noget herberg finde. L. 144

Gud Fader, la ditt rike til oss komme
med fred og glede i rettferdighet.
La urettferdigheten være omme
i blant oss og la Åndens hellighet
oss rense fra de bitre tanker,
som over andres synd, men ei vår egen anker.

Din Sønn har lært oss så å bede: Fader,
forlat oss, o, forlat oss all vår skyld,
som selv vi våre skyldnere forlater.
O, Gud, du med hans frelsersinn oss fyll,
så vi hans Ånd i oss fornemmer
og alltid minnes at vi er hverandres lemmer.

Lær oss ved bønnen selv å blive fromme
av sinn og milde i vår tankegang,
som troende vi kan imøtekomme
hverandre med den varme hjertetrang
som dømmer ei, men hjelper kjærlig
enhver, som trenger til håndsrekning, tro og ærlig.

Evenes prestegård, 14. juni 1913

Kvinneforening hos Eide på Liland

av Finn O. Suseg og Alfred Arntsen

Jeg husker at min bestefar nevnte Dina Pettersen, når han nevnte navnene på damene. To av Julie Susegs barnebarn synes at damen til høyrefor Julie ligner på Ane Suseg (Tægan), men sikre er de ikke. Foto utlånt av Alfred Arntsen og Finn O. Suseg.

Guttene foran:
John Eide: Dette er John Pareli Jacobsen, født 1889 i Lilandskar, sønn av Jacob Pareli Hansen og Petrikke Karoline Pedersdatter. John ble oppfostret i Eide-familien og brukte Eide som slektsnavn. Han flyttet til Tromsø sammen med fosterforeldrene. Han var forretningsmann i Tromsø, men flyttet senere med sin familie til Oltedal ved Stavanger.

Rasch, Narvik: Ukjent

1. rekke, nr 1 fra venstre: Julia Susæg
Dette er Julia Augusta Berg Kaspersdatter, født 1863 i Evenesmark, datter av Casper A. Hansen og kona Karen J. Hartvigsdatter. Julia var gift med Lorentz Hilmar Susæg, født 1860 i Lien. Julia og Lorentz var bosatt på Liland og hadde 10 barn.

1. rekke, nr 2 fra venstre: Hanna Nilsdatter
Hanna Oline Nilsdatter, født 1835 i Kleiva, datter av Nils Olsen og Karen Oline Pedersdatter. På begynnelsen av 1860-tallet var hun i tjeneste hos Eide-familien på Liland. Der losjerte også forstassistent Ludvig Emil Steenbuch, født 1838 i Nord-Aurdal. Og så ble det til at de fikk et barn sammen, Laura Steenbuch Eide, født 1866 på Liland. Laura ble oppfostret hos Eide-familien og tok Eide som slektsnavn. Hun ble gift med Ole Ingebrigtsen i Østervik.
Hanna ble gift med Christen Abrahamsen fra Bakkejord i Herjangen. De ble bosatt på Liland og hadde ikke barn sammen. Hanna fortsatte trolig i tjeneste hos Eide-familien, og vi kan regne med at hun var sterkt knyttet til denne familien.

1. rekke, nr 3 fra venstre: jordmor fru Jensen
Dette er Maria Elisabeth Martinusdatter,født 1862 i Kleiva, datter av Peroline Nilsdatter og mannen Martinus Olaus Benjaminsen fra Stunes. Hun sitter altså ved siden av sin tante Hanna Nilsdatter. Maria ble gift med snekker Edvard Jensen, født 1860 i Nordfold. Rundt 1900 bodde de på Liland, men flyttet senere til Bogen. De hadde 7 barn, blant annet lærerinne Elfrida Giska-Olsen, Kristian Elvheim og Asmund Elvheim.

l. rekke, nr 4 fra venstre: fru Persen
Her har vi å gjøre med Magdalena (Malene) Berg Olsdatter, født 1831 på Hergot, datter av Ole Hans Aas Olsen og kona Abelone Berg Olsdatter. Hun ble gift i 1860 med Hans Elias Pedersen (Persen), født 1824 i Leirosen. De ble bosatt på Vold hvor Hans virket som gårdbruker og skipper. De hadde 7 barn, og blant barnebarna kan nevnes statsråd og høyesterettsjustitiarius Terje Wold.

l. rekke, nr 5 fra venstre: fru Øie
Dette er Marianne Dorthea Hansdatter, født 1861 på Vold, datter av Hans Elias Persen og Magdalena Berg Olsdatter. Hun sitter med andre ord ved siden av mora. Marianne ble gift med lærer Peder Guttormsen Øie, født 1861 i Ulstein på Sunnmøre (Ulfstens Præstgjeld). De var bosatt på Vold og hadde mange barn.

1. rekke, nr 6 fra venstre: Bergitte (bodde ved Tegen)
Dette kan være Bergitte H. Lydersen, født 1862 på Liland, datter av Lyder Andersen og Anne Johannesdatter. Bergitte bodde i 1900 på Liland hos husmannsenka Mathea Abrahamsdatter og livnærte seg ved landbruksarbeid.

l. rekke, nr 7 fra venstre: Ane Susæg
Ane Bergitta Pedersdatter, født 1860 i Kleiva, datter av Peder Balthus Nilsen og kona Petrikke Kristine Benjaminsdatter. Hanna Oline Nilsdatter var tanta hennes, og hun var søskenbarn til jordmor Marie Jensen, se foran. Ane var gift med smeden Theodor Kristian Susæg, født 1855. De var bosatt på husmannsplassen Tægan på Liland, og Ane er kjent som "Ane i Tægan". Hun og mannen hadde 5 barn.

2. rekke, nr 1 fra venstre: Anna Pettersen
Vi har ikke funnet ut hvem hun er.

2. rekke, nr 2 fra venstre: Ukjent

2. rekke, nr 3 fra venstre: Ukjent

2. rekke, nr 4 fra venstre: Mette Knudsen Tanem
Dette er trolig ei meierske som kom til Liland.

3. rekke, nr 1 fra venstre: Inga Olsen Pedersen
Inga Olsdatter, født 1880 på Liland, datter av Ole Olsen fra Hemne, Sør-Trøndelag og kona Elisabeth Gabrielsdatter fra Tårstad. Inga ble gift med Jens Joakim Pedersen fra Dragvik. De hadde 10 barn, og mange av barna tok Fjellheim som slektsnavn.

3. rekke, nr 2 fra venstre: Anna Olsen
Dette kan være søster til Inga, og er i så fall født på Tårstad.

3. rekke, nr 3 fra venstre: Mathilde Vold
Mathilde Olsdatter, født 1878 på Lakså, datter av Ole Mathias Olsen og kona Aronia Arctander Danielsdatter. Hun ble gift med Peder Bernhard Persen Vold, født 1865 på Vold, sønn av Hans Elias Persen og Magdalena Berg Olsdatter. Svigermora Magdalena og svigerinna Marianne sitter med andre ord i 1. rekke. Mathilde og Peder var bosatt på Lakså og hadde barna Olaus Voll og Ragnvald Voll.

3. rekke, nr 4 fra venstre: Anne Eide
Dette er vertinnen. Anne ble født ca 1864 i Mo i Rana og gift med Fredrik Eide, født 1850 i Lødingen sogn, men oppvokst på Liland. Anne og Fredrik skulle ha en sønn, Terje, og også flere fosterbarn.

3. rekke, nr 5 fra venstre: Helga Eide
Vi finner ingen Helga Eide på Liland. Dette er kanskje Helga Carlsen, født 1882 i Balsfjord som i 1900 var i tjeneste hos Eide-familien. Som vanlig i denne familien tok i alle fall fosterbarna Eide som slektsnavn.

3. rekke, nr 6 fra venstre: Ukjent
Dette kan være pleiedatteren Hanna Kristiansdatter, født i Evenes.

Albert Susæg, sønn til Julia og Lorentz Susæg, har fortalt at der også var ei Dina Pettersen på dette fotografiet. Dina er sikkert en forkortelse, og det er vanskelig å finne noen på Liland i 1900 som kan passe.

Julie og Lorentz Suseg sammen med sine barn. Bildet er tatt høsten 1909. Foran fra venstre: Ingeborg, gift Olsen Lilandskar, Julie med Marie på fanget, Lorentz med Bertha på fanget, Henny, gift Wollan Narvik. Bak fra venstre: Aasta, gift Utnes Kjeldebotn, Albert bosatt i Ballangen, Konstanse, gift Kongsvoll Narvik, Julie, gift Rishaug Narvik. Marie og Bertha døde begge i ung alder og var ikke gift. Finn O. Suseg

Jonette Korsmo sammen med sine barn. Bildet er tatt etter at hun ble enke. Foran fra venstre: Inga bosatt Fåvang, Jonette, Konstanse bosatt Gravdal. Bak fra venstre: Andreas bosatt Liland, Jette bosatt Skjomnes, Emma bosatt Sandefjord, Jentoft bosatt Asker.

Fotografiet er tatt i tiden 1905-1910 i Narvik etter et avsluttet snekkerkurs. Siden de unge herrene er så oppstaset, kan man kanskje tro at bildet er tatt etter avlagt svenneprøve. Første rekke til venstre: Albert Martin Ingemar Suseg, født 1885 på Liland, eldste sønn av Lorentz Hilmar Suseg og kona Julie Kaspersdatter. Han ble gift med Alvilde J. Andreasdatter fra Ulvik i Tysfjord. De var bosatt i Ballangen hvor Albert var leder av snekkerverkstedet ved Bjørkåsen Gruber. Han var en anerkjent dyktig fagmann og fikk blant annet ros fra et engelsk støperifor sine utmerkede støperiformer. Første rekke i midten: Dette er Edvard Magnus Kongsvoll, født 1883 på Kongsvold i Øverbygd, sønn av Erik Eriksen Kongsvold og Oleanna Andersdatter. Han var utlært snekker da dette bildet ble tatt og var lærer på dette snekkerkurset. Han ble senere gift med Konstanse Antonette Suseg, født 1887 på Liland, datter av Julie og Lorentz Suseg. Han ble med andre ord svigerbror til Albert Suseg som sitter til venstre. Edvard og Konstanse bodde i Narvik hvor han var formann ved snekkerverkstedet på Bolaget. Første rekke til høyre: Ivar fra Målselv. Bakerste rekke til venstre: Denne unge mannen er Peder Jacobsen, født 1889 i Veggen, sønn av Jacob Pettersen og Marie "Maja" Ingebrigtsdatter. Han ble gift med Helene Botnmark, født 1893 i Botnmark, datter av Hans Olsen Botnmark og kona Kristine Thomasdatter. Peder virket som snekker i Narvik, og han og kona var bosattpå Fagernes. Bakerste rekke i midten: Johan fra Tysfjord. Bakerste rekke til høyre: Adolf Kornelius Iversen, født 1887 på Medby i Bjerkvik, sønn av Iver Lech Axelsen og kona Maren A. Hartvigsdatter. Adolf ble gift med Sofie Bjørklund fra Melbu. De var bosatt i Narvik hvor Adolf var snekkermester. Finn O. Suseg og Alfred Arntsen

Historie fra 1800-tallet nedskrevet og fortalt av Nils Eriksen

(Lars Eriksen, Krokstadelva, har skrevet dette akkurat som Nils Eriksen (Nils Mikal Eriksen 1862-1947) har skrevet, uten å legge til eller trekke fra noe. Der det er xxxx har han ikke maktet å tyde, men man kan jo selv tenke seg til hva det skal være).

For over 150 år siden var det hungersnød over hele landet. Finnene og mye mørke folk på Lavangseidet og andre steder i distriktet levde bare på bjørkebark som tilleggsmat. Bark hakket sammen med høy og halm og forskjellige røtter som de grov under sneen. Som regel så visste de hvor sådanne gressarter vokste. Dette ble igjen tørket og malt opp på håndkvern, og de som ikke hadde håndkvern måtte bruke en flat stein og en rund stein som de knuste det med. Av det fikk de vinterkost. På den tiden døde mange mennesker av sult, og mange av disse menneskene ble gravlagt på forskjellige steder. Nå for tiden går vi nesten daglig på våre forfedres graver som vi ikke har det minste tanke om, at der og der ligger våre forsultne forfedre uten noen begravelse og uten kirkegård. På noen steder er alle forra trærne på en eller annen måte bortdødd, så vi ser at forfedre har vært helter. Før i tiden har det vært rikelig med sådanne kostbare trær.

Men vi mennesker som har levende ånde, oppfyltes de Guds ord. Jeg gjør miskunnhet i tusende ledd mot den som elsket meg, og holder mine bud helt sikkert slik vi gjør etter de bud som Gud ga Moses på Sinaiberget. Der står jeg og sørger Fedrenes ånd som vi ser og hører nå i våre dager at det tøyner seg som nå tildags. Alt ondskap er slør mellom land og folk.

Etter at de hadde blandet melet begynte de å klappe seg brød eller kaker og det stektes på gløderxxxx. Uten brødjern laget folk brød, de hadde en flat stein som ble nyttet som brodjern til og lage på.

Men så fikk vi hunger år i 1867, da var maten svært kostbar. Korn og poteter frøs bort. Den 6 juli samme år begynte de så og hakke halm og bjørkebark. Det var ikke mer forra trær igjen da. På den tiden var også sild og fisk svært kostbart. Det fantes nesten ikke sild og få kjøpt, den silda som var, var så liten som en knappenål. Og prisen var svært høy den. 6 shilling for en skål fisk, 23 shilling for halvt kilo småsei. Det fantes også stor sild eller havsild, den kostet 8 shilling stykket. 27 øre for fattigfolk på den tid var mye, så de fikk ikke råd å kjøpe det, men med hell kunne de få kjøpt for 2 shilling, 7 øre stykket. Det fortelles at fiskene døde bort i vannene og elvene. Det hendte den tid at enkelte fant på å grave bekker og sumper til elvene der hvor det fantes 4 beinede dyr, som man kaller frosk. Den som var så heldig å finne et sådannet dyr han hadde et fint måltid. Den servertes på følgende måte, innvollene ble tatt bort, fisken ble flekt og så ble den tredd på en pinne og så ble den stekt på gløder uten salt og annet krydderi. Noen tider brukte de sur melk og fin gress og tørket gress, kråkebær og alt som kunne tenkes å spise. De spiste både mose og gress og torv. De prøvde å spise alt som kunne tenkes og spise. Enda var det ikke tale om å få ondt i magen eller noen slags sykdom.

Tjenerens lønn var ganske gode i de følgende årene, 2 spesidaler om vinteren, 8 kroner om sommeren. 3 daler 12 kroner var fortjeneste lønn når de daglige og tro tjenere noen gang overbød over halve lønn til foreldre. Forresten gikk de godt kledt både om ørkedagene og helgendagene.

Blant finnene var det alminnelig skikk at ingen skulle kle seg i trøye eller sko. Dem måtte gå i lappeklær både fattig og rike. Noen gikk kledt i vide kofter og vide benklær med sløre. De som gikk med slør med en rød busle i sida var tegn på glede. Noen gikk kledd i skinnklær både menn og kvinner.

En voksen kar hadde en del mark og spesidaler og 36 kroner i årslønn. Enda gikk han orentlig kledt. En annen kar reiste til Lofoten for 5 daler, 2 kroner i måneden. Enda maktet han å føde både seg selv og familien. Noen arbeidet bare i en måned, enda klarte de å få klær til seg. Er det ikke forferdelig å tenke, men jeg sier som sant, jeg har selv sett at mange kler seg i overdådige klær.

I gamle dager fantes det ikke jern eller stål så langt opp til lands. Det fortelles at for over 100 år siden var det et dansk fartøy som forliste på en skjær ved Sandtorv. Skipets kaptein gikk i land på Sandtorv og bosatte seg der som en handelsmann. Den tid var ikke så nøye om det ikke var så stor kapital i norsk kledte folk. De fikk gods for en spått pris. Således skulle det være betalt S (eller 5) daler og 20 kroner for to kanner brennevin. For et alminnelig jord gods var det i Ofoten, Trondenes og Lødingen og Nord over. Handelsmannen på Sandtorv beholdt nevnte fartøy for der var det jern om bord.

Det bodde en gammel mann i Boltås, han brukte å være hos handelsmannen og fikk jern. Av jernet arbeidet han kniver og økser, sev om han ikke var noe smed. Han hadde heller ikke noe ambolt, så han brukte en stein og til hammer bruktes også en stein. Ettersom jeg kan huske var det bare en steinsmed, han bodde i en gamme med grue mot gulvet hvor han varmet jernet rød. Det var mange som skulle kjøpe kniver og økser så smeden hadde det travelt. Smeden ble kalt for å være en god smed. Han arbeidet kniver, Økser, og spett. En passelig kniv kostet 10 øre og 16 shilling. 130, 140 hvis den var av stål. Smeden ble rost for den beste mann som kunne skaffe kniver som kunne bæres på seg. Belte med slire. En øks kostet opptil 6-8 øre, og det var meget godt betalt. Bare for et jern stykke som ikke er tale om i våre dager fikk en beholde det for ingen pris. Senere i årene kom opplysningen om at de var blitt narret av nevnte smed da det kunne opplyses at en mann hadde vært i Bergen med en sjakt (sjark). Der hadde han kjøpt en Øks for 1 daler 4 kroner En kniv til 8 shilling 27 øre. Derfor måtte vedkommende smed forlate plassen p.g.a. sin bedrageri. Han måtte da reise bort, det fortaltes at han gikk til fots over fjellet til Nord Lavangen. Han skulle ikke reist videre, for han måtte lide. Det ble en sak av det som ble ganske mye rask av.

For vel 100 år siden var det ikke korn og potet forekomster igjen. Her i bygdene i nærheten skulle det være noen enkelte finner på enkelte steder som begynte å avle. Næpene ble ganske stor. Men plutselig da syntes normenn at finnene hadde det for godt til å være så langt opp til lands. Derfor begynte normennene å flytte og de bosatte seg langt opp til lands. Etter det de så på marken, bestemte de seg for å bli boende oppe i marken. De kunne leve av smør og ost istedenfor brød. Så kan de dyrke også næper. Finnene måtte de jage lengre opp til fjells, derfor var det at finnene ble boende så langt opp til fjells. De ble plyndret og måtte rømme. Men de som tenkte å leve på smør og ost, de så at det ikke ble ost og smør når det led så langt som til februar og mars. Det var i den tiden det også ble så altfor smått med høy til de kuene og geitene de hadde. Så måtte de i skogen og bryte ris. De var ikke vant til å gå på skier når det var så dyp sne og langt var det til sjøen. De måtte bære langt på ryggen, det fantes ingen kjørevei. Da tenkte de som så at det kanskje var best og forlate sånn etter St. Hans. Finnene måtte bo langt oppe i svarteste fjellet og de levde godt.

Så begynte de å dyrke poteter igjen på følgende områder som det skal fortelles om her: En finn fra Lavangseidet fikk på kreditt 1 tønne poteter fra en kjøpmann i Trondenes. Potetene var kommet fra Danmark med en sjakt (sjark) fra Bergen. Potetene var svært fine. Han som tok dem med fra Bergen var lensmann i Lavangseidet. Derfor var han ansett som å være betro. Nevnte potetene og en halv tønne korn måtte han sortere. De måtte kunne den rette kunsten og redskaper måtte han ha, men så husket han ikke kunsten og redskapene var for store. Hvis han ikke fikk de hakket måtte han selge dem. Han solgte dem for 12 shilling, 40 øre for 2½ kg og 1/16 av 1/3 tønne poteter ble solgt for 12 shilling 40 øre. Denne poteten skulle brukes til settepotet.

Man begynte å bruke en stav eller trepinne for å sette hull i torven eller marken. Sånn begynte de å sette poteter, men de forstod ikke engang at de måtte ha møkk eller jødning til for at potetene skulle vokse. Men så var det de steder der man begynte å sette poteter hvor man hadde tatt gresstorven bort. Så på de steder fikk de en l. klasses potet. De brukte ikke å hippe potetene eller renske den bort for ugress.

Da de tok den opp om høsten så de at det vokste altfor små poteter. Så begynte de å spekulere på hvordan de skulle få bedre poteter. De laget et passelig bestykke med xxxxx i, dermed kunne de ta opp potetene. Plogen ble bare arbeidet av tre, harv av trepinner, for det fantes ikke noe jern eller spiker.

Så ble det laget hestevogner i bare tre i 1872. Den første vogn var kjøpt av en finn på Lavangseidet. Den var kjøpt av handelsmannen på Sandtorv. Vogna var kjøpt for 16 daler 64 kroner. I den tiden bruktes også komfyr eller ovn. Til ovn bruktes 4 sammensatte steiner. Alle hus hadde en sånn ovn både fattig og rik. Sånn ovn hadde de i 1880 åren, ja faktisk helt til 1884.

Om skole kan det fortelles at i en skole krets var det 42 skoleelever. De skolte 14 dager i året. De skole i vanlige hus. Skolelønnen var det ikke så nøye med, bare at læreren fikk mat og hus. Det var heller ikke så nøye om læreren ikke var utlært. Bøkene som bruktes til lærebøker, ABC bok og spørsmålsbøker, forklaringsbøker og litt skriv. Det som en var nødt til å lære var Fadervår og budene. I den tiden leses det ikke særlig godt. Noen ganger var læreren så mett at det ikke ble noe undervisning. I den tiden lærte elevene lite. Læreren kunne lite norsk, og elevene lærte lite norsk. Derfor var det en trøtt og søvnig lærer ved dagens slutt. "Les, les barn, les og hør vel" brukte de og lese i kor. Læreren ble så søvnig at han sovnet av og sånn som han snorket. Evenes, Tårstad, Liland, Bogen og Lavangseidet var i gamle dager bare en skolekrets. Skolen lå på Lien, mellom Evenes og Liland. Det var en liten tømmerhus. Læreren var sønn til kirketjeneren. De skolte i 2 uker i året. Da ungdommen skulle konfirmeres kunne de godt på 20-30 til 50 års gamle folk blant seg som skulle konfirmeres.

I Evenesmark var det heller ikke mange beboere, der var bare faste beboere. Det bodde opp til 6 stykker der. Det var nesten fritt for skog der da de første beboere kom dit. Men likevel var det skog noen plasser, de måtte rydde først skogen for at de skulle på hustomt. I den tiden var det mest gamle folk som bodde der. Hederlige folk, god oppdragelse fikk barna deres. De som hadde barn bodde for det meste hjemme, mens noen drog til Amerika, til støtte og trøst for sine gamle foreldre.

I gamle dager da jorddyrkningskunsten ikke var kommet over alt, så var det slik at enkelte gikk uten videre om natten i mørket til potetåkrene og grov opp poteter. Så bar de det hjem og likte det. Da eieren kom og skulle ta poteter til seg selv var nesten alle av hans poteter borte. I gamle dager var det mye tyveri. Mange måtte ha føde. Der de visste at det var rike folk og at de hadde mel, kjøtt, ost og smør og flesk i stabburet. Så var det at det gikk 2-3 stykker i kompani for å hente seg levebrød. Det var den måten de levde på. I den tiden var det ikke så gode låser heller.

For ca. 100 år siden var det at den første dampskip begynte å trafikk(k)ere her nord. Posten gikk en gang hver 14. dag fra Narvik til Liland. Videre til Sandtorv og tilbake om Tårstad - hvor det var abbonering av post. I Evenes var det poståpneri på Liland og Tårstad. Da der var samlet nok post - gikk det båt fra Liland til Fagernes. I den tiden var det at postmannen måtte gå til fots med posten. Engang var det en mann som ikke fikk et xxxx brev. Det kom snart opp at det var postmannen som hadde mistet det. Brevet var verdt ca kr 1,20 eller 30 spesidaler.

Det hendte for ca. 100 år siden at en mann som kaltes for Erik - med slengenavnet penge-Erik. Han hadde den kunsten at han arbeidet falske penger av tinn, han drev lenge med det, så han levde bare av det. Men så ble han oppdaget for sitt falskneri da han var inne hos Krambaden Hus hos handelsmannen Klæboe på Liland for å kjøpe noe. Da merket fruen at det var dårlig klang i pengene - ½ daleren = 2 kr. Fruen sa ingenting til mannen, men varslet lensmann L. Jedebo. Det gikk ganske lang tid for det ble forhør. Det ble en dyr del for mannen å betale, han måtte arbeide for sitt falskneri både dag og natt. Etterpå måtte han ligge i arresten hvor det var god lås og jerngitter for vinduene. Men arrestanten var utspekulert. Det lå noen bjærke staker i fengslet. Arrestanten spurte lensmannen om han ikke skulle reise dem opp. Det fikk han lov til. Snart skulle fengslet ødelegges, tenkte arrestanten. Han benyttet det til noen som ikke lensmannen var klar over. Om natten da arrestanten var i arresten hadde han laget hull i taket ved hjelp av de opprøskede stokkene. Han sprang ned til sjøen når han var kommet seg ut. Siden har man ikke hørt om han, men lensmannen som mistet arrestanten ble fra den dag sinsyk. Broren måtte overta som lensmann. Siden fikk han tillatelse til og være lensmann, dette skjedde for 97 år siden.

Det var også i gamle dager at folk tok selv mord. Det hendte engang at han Erik var tatt for tyveri på Liland hos den handelsmannen. Denne mannen het varg Erik. Han skulle være meget tapper og farlig. Han bar med seg gevær. Da folk satte etter han forbi Lilandsfjellet. Da man var nær ved å nå han og nesten skulle gripe han, så sa han at hvis de kom for å fengsle han skulle de bli skutt, eller så skulle han skyte seg selv. Det var det siste man hørte. Da han sprang nedover en bakke så hørte man et skudd. Derfor hadde varg Erik skutt seg i hjel for å unngå straff.

Her skal også fortelles om han varg Paul. Han var også en som streifet omkring og stjal mat, ja også sauer. Han gikk i bar overdel fra Liland til Evenesmark om høsten i en knedyp sne. Han rømte når folk var i nærheten for å arrestere han. Han bodde i 14 dager alene i en berghule ved Svinholla i Stunesmarka. Men så reiste han til Lofoten med sine 3 sønner. Han forliste på turen og kom aldri tilbake med sine 3 sønner. Dette hendte ved Brandsholmene i vest Lofoten. Men så viste det seg likevel at hans 3 sønner var i live. Den første het Lars Paulsen, han bodde ved Stunes.

Amund Paulsen i Forramarka og Nikolai Paulsen i Salangen som er kommet sammens med bra folk. Men så er det en sønn av etterkommende Nikolai, han var nemlig kalt for galne Bertes. Han drev på med å stjele i ca. 40 år. Alt som han kom over det stjal han. Han bar det langt til skogs så han var sikker på at ingen skulle finne det. Han hadde vært straffet 4 ganger for tyveri og slagsmål.

Det hendte engang at det var en mann og kone som kom fra Sandtorv, hvor de hadde vært å handlet til jul. Da de kom til Tennås på hjemveien ba mannen kona å gå inn her og spørre om kaffen var kokt. Etterpå da kona kom ut igjen var manen forsvunnet. Sagnet gikk at han hadde gått å henge seg nesten to mil fra Liakollen. Det var ingen som fant han, men etter ca 20 år etterpå var det en mann som fant hans kniv med slire samt noen neste oppråtnede bein og noen brennevinsflasker.

I 1720 skulle det finnes svovelkis i Evenesmark. Denne steinen var blank som gull. De gamle folk som levde i den tiden trodde det var gull, derfor var det en gang en mann som fant en slik steinart og han ble så glad over dette rike funn som han hadde gjort. Han tok da noen slike stein i en sekk. Så bar han det varsomt til den tids prest. Han ville ikke at noen skulle se han. Da han kom sa han til fruen at han ville snakke med pastoren. I dag har jeg funnet et rikt funn, jeg har funnet gull i skogen. Da måtte presten se på det. Mannen gav presten sekken som han hadde gull i. Presten så at det var svovelkis, men sa ikke noe til mannen. Presten gav han en halv tønne korn for de medbrakte steiner. Derfor går det rykte den dag i dag at det er gull i Evenesmark. Derfor er det at noen gamle folk går og graver i jorden på forskjellige steder.

I gamle dager i den hedens tiden var det alminnelig at det ble satt trolldom eller gainn blant finner og norske folk. Det var aller sikrest i blant gamle stygge kjerringer og kaller visst det var noen som ble sint på en nabo eller annet menneske. Så var det råd å knipe til et trussel eller om å sette gainn, dette førte med seg forskjellige stygge forbannelser. Noen brukte kirkegårdsmold i en sekk, noen et par dødes ben. Dette går i arv den dag i dag. Så ble det laget et ordspråk: Med forbannelse skal en sette gainn. Enda i begynnelsen av 1900 tallet var det noen som hadde dette som arv etter foreldre.

I gamle dager laget kjerringer til melk på denne måte: Først tok dem rømkolle og slo bort surmelken i en kopp eller skål. Senere ble melke skålen lagt på golvet. Så lot de hunden slikke litt av det. Etter at den hadde slikket litt ble skålen tatt opp, således fikk de god søt melk uten å gjøre noe ved det. På denne måten ble surmelk til søtmelk og det sies at det er legedom i hundekjeften.

Sagnet forteller Ofoten og Nordland om hvordan de arbeide fiskeredskaper på 1700 tallet. Krokene ble laget av tre med skarpe steiner, såkalte angler Til tøm bruktes tæger eller bjørke roder. Historien forteller senere at man lagde tømmer til sette tømmer. Først båt arbeide man på følgende måte. Man surret sammen noen gamle trestammer til en stor flåte, slik at 2-3 stykker kunne sitte i den i lag å fiske. De brukte ingen redskap til årer. Det fortelles at når man skulle lengre ut på vannet måtte man passe nøye når vinden falt fra land. Nevnte båt var bundet fast på land. Sammenviklete røtter som bruktes til flesk. Med denne snoren halte man seg i land igjen. Men så hendte det engang at denne feste gikk av da vinden var ganske sterk. Folkene som var på båten var rådløs og de hadde livet på spill. Derfor kom kunsten at man begynte å spekulere om årene. Dette fortellede sagnet skal være så lenge siden at vi nu er i 6 eller 7 ledd etter at dette hendte.

Trærne ble hugd på denne måte: Det ble brukt en skarp stein når det var et tykt tre. Det gikk en hel uke - ja kanskje 3 uker før man fikk treet å falle. Så var det å hugge den i stykker. På denne måte arbeides det med et eneste tre i 2 måneder eller lengre.

Drikke kopper og skåler ble arbeidet av tre og stein. Verktøyene ble laget av stein. De arbeidde da de nydeligste gjenstandene man nesten aldri hadde sett.

Omkring 300 år siden skulle Nordland eller Nord Norge være hjemsøkt av fiender. Sagnet forteller at det skulle være russer og svensker. De gikk i flokker til fots. De røvde og plyndret hvor de kom. Sagnet gikk enda for 40 år siden. I den tiden brukte man å gjemme seg i jordhulen når røverne kom. Slike jordhuler kan finnes den dag i dag.

Det hendte engang at det kom en hel flokk med russer til en rik beboer. Kjerringa var hjemme, hun sa til dem at det var bra de kom for ho skulle nettopp gå bort til hennes rike bror som bodde på andre siden av vannet. Vel, russerne ble med ho, de skulle gå tvers over vannet, kjerringa sa at vannet ikke var dyp. De kunne godt gå for det gjorde ikke noe om de ble litt våt. Hun hadde laget seg noe av never som hun kunne gå på i vannet. Disse tok hun på seg og begynte å gå utover vannet. De gikk i en rekke og holdt hverandre i hånden. Da de kom på dypet så slapp plutselig kjerringa den første som holdt henne i hånden. På den måten ødela hun hele følget. Kjerringa fløt godt med nevra og hun kom levende over vannet.

Spinnerokk og karrer bruktes i gamle dager og neve ull. Dermed ble ulla karret og tullet på en stein eller trestokk. Til rokk bruktes også en tre pinne med en trille i midten. Således ble den svinget rundt med fingrene. Den spinnemåten ble enda brukt i 1880.

Saks til å klippe sauer med brukte man ikke i gamle dager. Kjerringene klipte sauene etter at de var slaktet. Skinnet ble lagt sammen til den ble halv tørr, da førsten ble ulla røsket av. Så ble den karret og spundet. Hadde nutids kvinner sett hvorledes gamle folk lagde sine saker og fikk gjort det så godt, så hadde de vel trodd at det var trolldomskunst. Vevetøy brukte ingen, men så etterpå ble tøyet vevet med hendene. Tøyets bredde var 6 tommer og det ble sydd sammens til den ble 1 alen bred. Dette ble sydd til klær. Fottøy eller sko komoger ble nu sydd av barket skinn og Iær. Men xxx xx ble litt brukt blev de dårlig og da råtnet de. Noen tider ble man snart barfotet når man var ute på lengre besøk, men etter hvert begynte de å ta med seg 2 par sko - et par sko til reserve. Men så begynte de å spekulere om hvordan de skulle få det sterkt nok. Så en gang hendte det at en kjerring kokte komogene i kokende vann. Disse skoene var hard og sterk i begynnelsen, men så oppfant de at de skulle barke det, men måtte setes i vann med litt salt i. Ja det ble enda sterkere, helt til man begynte å barke rognebark og xxx bark, disse barkene var lettest.

Sagnet forteller at det er som er hendt i gamle dager virkelig er umulig for oss, man lever nå for tiden. I gamle dager kunne man mange slags trolldomskunster. Det var mange slags forbannelser. Det fortelles at det skulle finnes de menn, ja også kvinner som kunne omdanne seg til en bjørn og således ødela de sine nabo's kyr. Det fortelles at slike forbannede bjørner var det ingen som kunne overleve for hvis de hadde gjort noe galt.

Det var også en annen trolldomskunst som hadde mye undrende. Man blandet sammen en bryst knapp av sølv og litt gull og bly - 3 sorter av dette skulle gjøre det slutt på mange slags forbannelser. Således skulle man prøve å skyte dette på bjørnen. Bjørnen falt ved første skudd. Når man skulle til å flå bjørnen da oppdaget de at det var deres nærmeste nabo. Dette sagnet skal fortelles den dag i dag - slekt etter slekt og dette skal være sant.

I gamle dager bruktes det mange slags trolldomskunster og gudsofring. Noen ofret store steiner som de hadde innbyttet. Noen ofret seg til gamle træstammer og trodde det var levende vesener i det. Det hendte en gang i Rombakken at noen bønder ofret seg til sine guder ved en stor stein. Der xxxx de ofte, bar ost og kjøtt om kvelden. Neste dag da de kom dit var alt borte. Denne ofringen skjedde fra 1720 1860. Det hendte seg at mange gang var det andre som gikk om natten og oppbevarte de frembrakte offer, det var derfor det var de som hadde mindre å ofre. De begynte å stjele de andres offer, de levde godt innen at de til slutt ble oppdaget. Det hendte seg at det mang en gang ble slagsmål for dette. Mange måtte rømme til et annet strøk i området.

Etter hungersårene i 1869-70 var det mesteparten av Nordlands befolkning begynte å reise over til Amerika, men fra hele landet at de dro over havet til Amerika, Ordspråket var "nu reiser vi til Nord Norge der vi skal finne Amerika. Det var gode tider, der fikk de fisk fra Lofoten. Derfra rodde de til Finnmark på fiske. Vi skal slå oss ned der og bli rike folk. Således var det at det kom en stor mengde og slo seg ned på forskjellige steder i Nordland. Noen fikk de beste garder for billig betaling. En stor del av disse som slo seg ned ble rike. Men så var det at mange flyttet fra bygdene sine. De fleste flyttet nordover. Mange var ikke velkomne i sine hjem, derfor måtte de reise, noen til Finmark og noen til Svenskegrensen.

Sagnet forteller om hvordan man fanget sild i Ofotfjorden. De hadde ikke sildgarn og ikke var det tale om not. Ja, det ble spekulert om hvordan man skulle lage not. De laget mange forskjellige redskaper, men de kunne ikke brukes til å fange sild med. De hadde ingen råd, men så skulle det være en gammel kjerring i Herjangen som var meget klok og forstandig. Hun sa til mennene i gården, frykt ikke for vi skal snart få redskapen i stand og fange sild med den. Det ble samlet alt i tepper og sengeklær sammens. Alle menn, kvinner og barn var nede i fjæra for å sy dette sammen. De sydde det til en stor seil, således fikk nevnte kjerring 2 sild noter i stand. Det ble tatt en mengde sil. Hele Ofotfjorden ble fri for sild. Historien er nok xxxxxx, men sagnet er gammel og sier at dette er sant.

På samme tid forteller sagnet om kornet hvor dyr den var. Der hvor man så en eneste korn så var man ikke stiv i ryggen for å bøye seg å ta den opp. Så dyrt holdt de kornet for å være. Det fortelles også at en neve full med korn deltes til et korn for hvert enkelt menneske. Noen steder ble det spist kun en eneste gang for døgnet.

I gamle dager var Vågan, Lødingen, Tysfjorden og Ofoten en eneste kirke sogn. La oss tenke oss det, i den tid var det kun et sogn, nu for tiden er det 5 eller 6. Det er 13 kirker her omkring hvor det kun var en kirke i gamle dager for ca. 250 år siden.

Men så husker i for ca. 100 år siden. Det ble ikke født et eneste uekte barn i sognet. Det var visst bare en pike som fikk et barn, så var ho akkurat som i Russland, hun torde ikke komme fram for noen på et par år eller mer. Da ble hun betraktet som æreløs. Men hva ser vi nu i vår tid, djevelen har forvent det, nu synes unge piker at det er en ære å påta seg et barn uten og være gift. Dette er jo i mot det 6 bud og Luther sier: Vi skal leve et rent liv. Enkelte mennesker gleder seg nokså mye og tror at dette er etter Guds behag, men likevel er det etter djevelens behag.

Stuneshaug og folket der

Nils Eriksen i full uniform.

Nils Eriksens barn fra 3. ekteskap (bildet tatt i 1920):
Bak fra venstre: Nikoline, Olaf Eriksen (som var konfirmant).
Foran fra venstre: Hansine Hansdatter (Hansine var datter av Ellen, Nils Eriksens eldste datter). Nils Nordbakk.
Rettelse tatt inn i Fimbul nr 26

Bak: Nils Nordbakk. Foran: Olaf Eriksen.

av Inga Nordbakk Andersen (født 1939, barnebarn av Nils Eriksen, Nils Nordbakks eldste datter), 8. jaunuar 2007.

Anders Thommesen (gift Karen Nilsdatter Øreløs fra Myrnes) er en av de første vi hører om som bodde visse deler av året ved Svartvatnet med sine rein. De var flyttsamer fra 1750-1800. Blant samene gikk han under navnet "Rik-Anders" fordi han hadde så mange rein og store rikdommer av gull og sølv nedgravd. Om vinteren hadde han sine reinflokker på Svartvannsmyrene, om sommeren drev han dem til fjellene mellom Rismålstind og Dragvik. Anders døde i sitt telt ovenfor Dragvik, og hans nedgravde rikdommer kom bort og ingen vet hvor de ble begravd. "Rik-Anders" hadde mange barn. Etterkommere er spredd over hele landet.

Svigersønnen til "Rik-Anders", Paul Eriksen (1785-1835), visstnok fra Osmark slo seg ned som rydningsmann på Stuneshaug. Han giftet seg i 1815 med Kristine Andersdatter (1775-1873), datter av "Rik-Anders", og de ble boende på plassen til sin død.

Deres sønn, Erik Paulsen (f. 1816) interesserte seg lite for gårdsbruk. I 1842 ble han gift med ei enke, Maren Nilsdatter, som var 25 år eldre enn han. De bodde på Øverland i Steinjord, og fikk ingen barn. Han ble enkemann og giftet seg i 1854 med Petrikke Askildsdatter (født 1832 i Trondenes prestegjeld), og flyttet tilbake til Stuneshaug igjen.

I dag kan man si at Erik Paulsen hadde sitt yrke som komiker, for han reiste rundt på markedene og handelsstedene, gjorde ablegøyer og narrestreker som folk kunne le av, og fikk god betaling for alt dette. Det var jo underholdning for folk, men han var ærlig og pålitelig, og folk sendte ofte penger med han.

Aslaksen på Sandtorg skrev en fribillett som Erik Paulsen fikk festet på ryggen når han var ute og reiste, og den lød slik:

"Erik finn, reiser fritt, portofritt hvor han vil, alle sine veier"

Erik fikk mange barn i sitt andre ekteskap.

Fra folketelling i Evenes 1875 under gården Stunes er denne familien oppført som husmenn:

Erik Paalson, husmann med jord, født 1815

Petrikka Axelsdatter (skal være Askildsdatter), Eriks kone, født 1832, Trondenes

Paul A. Paalsøn, deres sønn, ug (ug=ugift), født 1855

John M. Paalson, deres sønn, ug, født 1856

Nils Paalson, deres sønn, født 1862

Mikael Paalson, deres sønn, født 1875

Inger Paalsdatter, deres datter, født 1868

Anne Paalsdatter, deres datter, født 1872

Ole J. Paalsøn, deres sønn, født 1858

Disse kalte seg for Eriksen i ettertid.

Paul Eriksen (gift med Ane Olsdatter fra Steinjord) bosatte seg på Stuneshaug som husmann under gården Stunes som var eid av Petter Ingebrigtsen.

Han hadde barna:

Anne Marie, født 1884, døde ung

Nikoline, født 1887

Ole Paulsen, født 1890

Marit, født 1893, døde ung

Inga, født 1896

John, født 1898

Thomas, født 1901

Andreas, født 1904, døde som barn

Andreas, født 1905

Ole Paulsen (født 1890), ble gift med Amanda Olsen fra Boltås. De slo seg ned på Stuneshaug og hadde barna:

Ole Paulsen, født 1929, ugift

Anne, født 1931, gift Josefsen, bodde på Evenes

Elly, født 1933, gift med Peder Johnsen fra Ballangen

Inga (født 1896), ble gift med Ole Johnsen fra Husjord. De bodde i en liten brakke på Stuneshaug.

Andreas (født 1905) var en kjent skomaker I bygda. Hit kom folk fra alle kanter og fikk lappet sine sko og vesker. Andreas, Thomas og John bodde i gammelhuset, og de var meget glade i katter. Ca 20-30 katter oppholdt seg i huset sammen med dem.

John Eriksen (født 1856), gift med Oline, bosatte seg på Seljestad I Harstad. Han jobbet på Kaarbø Verksted. Han hadde også mange barn som er spredd i hele landet. Olaus (Ole) Eriksen (født 1858), ble gift med Berit Johnsdatter fra Dalhaug. Han bodde der hvor gården Nordbakk er i dag. Ole døde ung, og enka ble gift på nytt i Trøssemark. Hans barn Anne, født 1886, ble gift med Nils fra Planterhaug. Deres etterkommere kaller seg for Oppholt.

Lars Eriksen (født 1891), ble gift med Sara Olaussen fra Kvitfors. Deres datter Petra Storelv fikk mange barn.

Eriks yngste sønn Nils Eriksen (f. 1862) er i følge "Dondor Heika" en lettvint, modig, foretagsom og energisk mann. Han hadde ikke annet middel i hende enn sine egne arbeidsnever der han bygde gamme av skogen, og arbeidet opp potet- og kornåker. Familien bodde langt oppe i marka. Fattigdommen var utbredt, men han klarte seg uten fattighjelp. Hans gamle mor bodde hos han til hun døde i 1912, vel 80 år. Han fikk kommunebidrag og en god del frivillige gaver slik at han fikk bygd vei (hestekjørevei) fra garden og til hovedveien ved Dalhaugen.

Fra Danmark kjøpte han fiskeyngel og satte ut i vannene rundt omkring. Folket i marka hadde ingen forbindelse med poståpneriet, og det var lang vei til Liland. Det Nils Eriksen var mest kjent for er at han var det første landpostbudet i Evenes. Han søkte fylkesmannen i Nordland for å få opprettet landpostrute den 16. februar 1911, og tilbød seg selv å være postfører. Ruten var fra Liland til Kirkhaug, og han fikk 2 kroner per tur. Men han syntes det var lite lønn, for ruten ble utvidet og den målte ca 55 kilometer.

Han sier i "Dondor-Heika" (av Inga Bjørnson):
"Men det er trollskap å holde på med slik lønn og gå i alle krokan, somme tider må jeg bære opp til 30 kilo, og svøm i snøen til knes. No e han Nils Eriksen på tur. Æ vil søke, og du (Inga Bjørnson) skal hjelpe meg til å få 300 kroner om året. Et ikke urimelig forlangende og jeg skrev.." Men om han fikk det beløpet, vites ikke.

Det fortelles at når han nærmet seg bebyggelsen i Evenesmark etter å ha hentet posten fra Liland, blåste han på posthornet sitt. Det var ikke postkasser da, så de gårdene som lå nærmest veiene, fungerte som et slags oppbevaringssentral.

Ved siden av landpostbud drev han et gårdsbruk. Vi vet ikke når han og hans bror ble sjøleiere, men det var vel i begynnelsen av 1900-tallet. Han bygde etter hvert etter forholdene en stor gard med 3-4 kyr, hest, sauer og høns.

Nils Eriksen var gift tre ganger:

1. gang: Ellen Nilsen som døde ung.

Barn:

Ellen Nilsen (født 1883). Hun hadde ei datter med Hans Mikalsen fra Sørvik, Hansine født 1906, gift med Ole Mikkelsen i Boltås.

2. gang: Elen Susanne Larsdatter (født 1866)

Barn:

Anna (døde ung)

3. gang: Inga Larsdatter fra Husjord (døde 1918 i spanskesyken)

Barn:

Lars Eriksen (født 1900), døde i spanskesyken

Nikoline (født 1902), gift Amund Johnsen, Boltås. 7 barn

Olaf Eriksen (født 1905), gift med Lilly Larsen. 6 barn, men 3 barn døde tidlig.

Nils Nordbakk, (født 1909), gift Marie Larsen, Boltås. 7 barn, 1 barn døde

Nils Eriksen fikk deretter barn med Anne Johnsen, men de giftet seg ikke.

Barn:

Hilmar Eriksen

Hans søster Inga Marie, født 1867, ble gift til Steinjord. Hun hadde ingen barn.

Ei anna søster, Anna Katrine, ble gift med en finsk-svenske, kalt Kalle. Derfor fikk hun navnet "Kall-Anne". De bodde en stund på Stuneshaugen, enda finner vi stedsnavn som "Kalle-Anne skogen", "Kall-Anne brønn", men senere flyttet familien til Narvik. De hadde tre barn.

Inga Knutsen var også ei som bodde øverst på Stuneshaugen. Hun hadde ingen slektninger her. Hennes mor fra Trøssemark hadde giftet seg med Ole Andersen. Inga hadde ei søster som het Alette. Hun døde ung. Etter at hennes stefar døde i 1930-årene, ble hun boende alene i ei brakke. Men hun klarte seg, var mye hos folk og jobbet som hushjelp. Hun passet oss mye da vi var små. Inga hadde godt humør og hennes latter var smittende. På sine gamle dager bygde Olaf Eriksen ei hytte ovenfor sin bolig. Der følte hun seg trygg, og var hverdagsgjest hos naboene, spesielt hos Olaf og Lilly Eriksen. Så ble hun syk og måtte bo på en slags legd hos andre. Til slutt kom hun på Evenes sykehjem i 1976, og der døde hun i 1983.

Før var det mye aktivitet og mange folk som bodde her, men i dag er det bare noen pensjonister som bor her.

Mitt søskenbarn Lars Eriksen, som bor i Krokstadelva utenfor Drammen, Olaf Eriksens sønn, har funnet noen gamle skriv i huset etter at hans mor Lilly Eriksen døde i 1999. De er skrevet av Nils Eriksen fra 1920-30 årene, og Lars har skrevet av ordrett hva som sto i disse skrivene.

Kilder:
"Dundor-Heikka" av Inga Bjørnson, 1916, Alb. Cammermeyers forlag,
Trondenes bygdebok, Skånland, 1978, Trondenes bygdeboknemnd,
Fimbul nr 6, 1982, Evenes bygdeboknemnd

Fra redaksjonen.
Nils Eriksen leide bil til å ha i posttransporten, men han kjørte ikke selv. Bilen blei kjørt av sønnene Nils Nordbakk og Olaf Eriksen. Nils Nordbakk sa at han var den første i Markebygdene som tok sertifikat, i 1930. Olaf Eriksen var egentlig den som kjørte mest for faren.

Nils Eriksen var født i 1862 og døde i 1947. Han hadde svært lite skolegang og vokste opp med samisk som heimespråk. På skolen blei det snakka norsk. Til tross for mangelfull norskopplæring var han i stand til å uttrykke seg meget godt på norsk noe som hans historie fra 1800-tallet er det beste bevis for.
Redaksjonen takker Lars Eriksen og Inga Nordbakk Andersen for at de lar oss få et innblikk i Nils Eriksens interessante liv.

Leiekontrakt

Side 1		Side 2
Leiekontrakt mellom A/S ANCO Trondhjem og Nils M. Eriksen, Liland i Ofoten for leie av automobilen Ford 1926 Touring. Skrevet 23. juni 1930.

Nils Eriksens gård på Stuneshaugen

Tegninger og beskrivelser

• 
• 
• 
• 

Gode minner

1940: Karl Bakkebø prikler ut kålplanter hos Peder Fjellheim.
Peder Fjellheim har tatt bildet.

Karl Bakkebø

Det jeg har skrevet ned, er minner fra jeg var ca 7-8 år til 14-årsalderen. Det jeg minnes best, var det naturen kunne gi en, det en gledet seg over. Det triveligste var når man tok fiskestanga, gikk til elva og fisket ørret og sjøbørting.

Jeg husker godt sommeren 1934, som 7-åring. Far og jeg tok flere turer til Merskarbotn for å plukke blåbær, der var det massevis å ta av. Bøttene ble snart fulle. Den gang var det ikke å bile til Laksåvatnet eller Nordkapp, nei, man måtte vandre etter ku- og sauestiene opp fjellet. Kaffe kokte vi like ved Sprutelva. Vi så mange plukkere borte i Merskartinden, disse var antakelig fra Kvitforsen. Så var det å vandre heimover. I Siriåsen traff vi gjeteren fra Trøssemark. Han passa alle kyrne på Lakså, 50-60 stykker til sammen. Det var ulv i fjellet den sommeren. Gjeteren bodde hos gårdbrukerne. Hos dem som f.eks. hadde 5 kyr, skulle han overnatte i 5 netter, hos dem som hadde 4 kyr, skulle han overnatte i 4 netter osv.

I 11-årsalderen arbeidet jeg i gartneriet hos Peder Fjellheim. Arbeidet bestod i å prikle kålplanter i drivbenkene. Under hvert vindusfag gikk det ca 800 planter. Man la to planker over benken, den ene skulle du sitte på, den andre for å legge beina på. Ingen fare med ryggen i den alderen.

Våren 1940 var jeg 13 år. Da bestod arbeidet i å måke fram mange drivbenker som det skulle plantes i. Oppe i lufta var det mange tyske fly, og på Bogen lå det en del engelske skip. Et tysk fly slapp noen bomber, men ingen ble truffet.

Å arbeide i gartneriet var trivelig, penger tjente jeg, og Fjellheim var en god arbeidsgiver. Annet arbeid jeg utførte var å reparere vindusfag der glassa var knust, skjære til glass, kitte og stifte. Jeg fikk også prøve meg på støyping av blomsterpotter. Der brukte vi sand og sement. Jeg var med og planta kål på åkeren, lugga ugress, hyppa og sådde salpeter. Tynning av gulrot var det verste, for det var ikke lett å finne gulrota mellom all arven. Nå ligger åkeren under asfalt.

I midten av 40-åra drev jeg og mitt søskenbarn, Henry, med linefiske. Det foregikk som regel nedenfor Dragvik, fra naustan, sydvestover mot Aspenes, vinkla deretter østover til Øykalvbakken. Vi fikk mye fisk som vi solgte til folk i bygda. Det var som regel sild vi brukte til agn, men flere ganger rodde vi til Sennholmen der det fantes stor, fin mark.

Karl Bakkebø forteller om 9. april 1940.
Tidlig om morgenen den 9. april våkna vi av en kanonade så huset rista. Vi gikk da ut på altanen for å se. Skytinga kom fra Ofotfjorden utafor Liland og østover mot Narvik. Det hadde snødd mye om natta, men det klarna opp med fint solskinn. Mellom Skogøya og Bjelgam så vi en del av fjorden, 3 krigsskip for da vestover i god fart mens de skaut. Hos onkelen min var alle ute for å se. Jeg ropte da på Henry, søskenbarnet mitt: "Nå tar vi på oss skiene, så stikker vi opp på Laksåfjellet." Vi så gjorde. Det var mye snø, så føret var tungt, men vi var godt trena, så det gikk greit. Henry var 12 år, jeg 13. Starten gikk fra Fjellheim, gikk opp på østsida av Laksåfjellet, vinkla så vestover til vi kom på et høydepunkt som kalles Nattmålskaret. Der hadde vi god utsikt over hele fjorden, også vest for Tårstad. På Ballangsida lå et engelsk krigsskip og brant, mye røyk. Mens vi stod der, hørtes kanonade og eksplosjon vestafor Tårstad med en svær røyksøyle stigende til værs. Det var et tysk forsyningsskip som skulle til Narvik. Skutt i senk ved Finnvika. Straks etter kom Lorents Rones opp fra Dragvika. Vi kjørte da heim, det var skoledag, men det blei ingen skole den dagen.

Karl Bakkebø forteller om mai 1940.
I mai 1940 gikk det rykter om at det var sluppet ned 3 tyskere i fallskjerm ved Grønnlia vest for Brattforsen eller like ovafor østre del av Osvannet. Franske militære som var stasjonert på Høgda på Liland fikk med seg to nordmenn fra Bogen som veivisere. Oppe på Nøkkemyra fikk franskmennene se disse 3 "tyskerne" på den andre sida av Laksåelva der hvor Brattforsen vasshus ligger i dag. Disse 3 var jo nordmenn som rydda et potetland for Stein, murte opp en steinkrysse, la et steingjerde mot naboeiendommen.

Mens vi arbeidde der, var det mye tyske fly i lufta. Dcn engelske flåten lå ved Evenskjer og Bogen og skaut med luftvernet mot flya. En god del splinter plukka vi av åkeren, og om natta hadde en granat falt bare ca 50 meter fra der vi arbeidde. Da franskmennene ikke kom over elva på grunn av flom, måtte de ned til Lakså og følge elva på nordsida til de kom der vi var. Jeg og bror min rydda stein av landet far min satt og bora på en stor stein. Plutselig var vi omringa med våpen mot oss. Vi forstod ingen ting hva dette var for noe. Franskmennene skjønte fort at vi var nordmenn. De var hyggelig mot oss og ga oss havrekjeks og rødvin. Jeg var bare 13 år, men det blei noen munner på meg også. Deretter gikk vi sammen ned til Lakså.

Møller i Laksåelva
Mølnskogen ligger i Laksåmarka fra der huset til Brattforsen vassverk står og ned til Laksåelva i en bredde av ca. 200 meter. Like ovafor der Oselva møter Laksåelva ligger Mølnbergan. Der har det tidligere vært malt korn av brukerne fra Øvre Lakså og muligens Leirosen i eldre tid. I bergan var det hogd inn flere bokstaver som var vanskelig å tyde, men K.H.L. vistes veldig klart. Det kan muligens være forbokstavene til Konrad Hansen Lakså, min bestefar. I dag brukes ikke navnet Mølnskogen lenger. Det samme er det med Mølnbergan. Nå sier folk Trangbergan. Det er synd at de gamle navna faller bort. Det var ei mølle i Brattforsen også som antakelig tilhørte gårdbrukerne på Nedre Lakså. Det var også ei mølle i Dragvikelva like ovafor riksveien.

Byxelbrev
Thomas Einarsøn, født i 1796, hustru Susanna M. Axelsdatter.
Byxelbrev fra Pastor Allan, datert 26. oktober 1825, tinglest 7.juni 1826.
Hans E. Thomassen var gårdbruker, selveier, født i 1830 i Evenes.
Fra folketellinga 1845. ("Fimbul" nr 12).

Bildet viser et eldre hus på Øvre Lakså. Når dette var bygd. kjenner jeg ikke til, men omkring 1860-65 bodde min oldefar, Hans Thomassen, og hans far, Thomas Einarsøn, der. Hans Thomassen hadde 5 barn. Hans sønn, Konrad Hansen, var min bestefar. Omkring 1973 blei huset revet.

Gjengroing

bygdeboknemnda

Det er mye snakk om at landskapet gror igjen, og det er vel ingen tvil om at det er et faktum. Jeg veit ikke sikkert når dette øverste av disse to fotografiene er tatt (på -70-tallet?), men her er det i alle fall mye mindre skog enn i dag. I forgrunnen på bildet ser vi en snipp av Skogøya før beitemarka/slåttemarka blei overvokst av skog og kratt. Lilands-bakkene er jo også mye snauere enn i dag. Det vi kaller for Hestgjerdet er heilt skogfritt. Men gå dit i dag, heilt overvokst!

Liland Dampmeieri heilt til høyre, den gamle Andreassen-fjøsen midt på bildet. Dette var før rundballenes tid. Men når er dette bildet tatt?

Bogen på 1950-tallet

Guttorm Flygel har sendt oss dette bildet av Bogen fra 1950-tallet. Den gang var det fjøs og husdyr i Bogen.

Krigsfangeleiren i Bogen

På rekke og rad. 17. mai-toget i 1945 i Geitbogen.

17. mai-toget vandrer etter dagens kommunale veg (Bergvikveien).
Rettelse tatt inn i Fimbul nr 26

Polsk tropp forbi brakke 8. Den polske troppen sammen med sivile i 17. mai-toget i Bogen.
Rettelse tatt inn i Fimbul nr 26

Kullstiftbilder.
Russere holder kullstift-tegninger under 17. mai-feiringen etter frigjøringen i 1945.
(Lille-Niingen/Domingen i bakgrunnen.)
Rettelse tatt inn i Fimbul nr 26

Barn i tog. En flokk barn er med i toget.

Bogen Sangforening som sto for arrangementet, og andre i god blanding.
Rettelse tatt inn i Fimbul nr 26

Danskeferga i Bogen. Ei av danskefergene som ble brukt til troppetransport ved tysk tilbaketrekning.

Randulv Pedersen har skrevet ned denne historien og oversendt den til bygdeboknemnda sammen med bilder og utdrag fra en avhandling om fangeleirer av M.N. Soleim, Universitetet i Tromsø 2004. Randulv Pedersen som er sønn av de nå avdøde Dagmar og Ivar Pedersen, vokste opp på Bergviknes, bare noen hundre meter fra den russiske fangeleiren. I sitt yrkesaktive liv har han vært i skoleverket, sist i Steinkjer. Som pensjonist har han flyttet tilbake til Bogen hvor han blant annet er leder for pensjonistforeningen.

Hvorfor ble krigsfangeleiren lagt i grenda Bergvika i Bogen høsten 1942?
Hitler hadde krevd styrket beredskap i Nord-Norge for å kunne kontrollere områdene i nordlige farvatn. Spesielt gjaldt det konvoitrafikken mellom Amerika og det nordvestlige Sovjet med havnebyene Murmansk og Arkangelsk, samt trafikken med svensk jernmalm fra Narvik til Tyskland. I denne sammenhengen bygde tyskerne marinehavn i Bogen i Ofoten og trengte arbeidskraft. Her kunne krigsfanger brukes. Bogen er omgitt av høye fjell mot vest, nord og øst. I sør ligger Skogøya med et grunt sund mot fastlandet i vest. Dermed var Bogen godt skjermet mot angrep både fra luft og sjø. Innløpet til Bogen som er en sidearm på nordsida av Ofotfjorden, er en åpning på ca. 3 km mellom Forra og Skogøya. Denne strekningen ble sperret med dobbelt ubåtnett, ca. 30 m djupt og holdt oppe av store flytebøyer av jern. Midt på var det en port som ble åpnet og lukket etter behov av slepebåt, som var stasjonert på stedet. Innenfor og i ly av fjella fikk krigsfartøyer "båsplass". Se verket "Norge i krig", bind 3, side 15 øverst og bind 6, side 221. Alle disse 3 bildene er fra Bogen. Av kjente, tyske krigsskip som hadde havn i Bogen i perioder, kan nevnes: Slagskipene Tirpitz (først Åsenfjorden, sidearm til Trondheimsfjorden, og sist Alta i Finnmark) og Scharnhorst, samt krysserne Admiral Hipper, Düsseldorf og Köln. Ellers destroyere, jagere og ubåter. Havna hadde flytedokk, kaianlegg, verksteder og en mengde boligbrakker innenfor et relativt lite område. Flytedokken hadde stadig skip inne til reparasjon og overhaling. Sommeren 1943 er det beregnet at det befant seg mer enn 20000 tyskere i Bogen (på skip og på land). Sivil befolkning i samme område var ca 500.

Fangeleiren og fangene.
Fangeleiren ble plassert på et ca 3 da stort område i grenda Bergvika og helt ned til sjøkanten. Leiren besto av ei større og ei noe mindre brakke, og det hele var omgitt av et høyt piggtrådgjerde med vakttårn. Brakkene var innredet med liggeplasser i 2 høyder på begge sidene av en midtgang. Her lå fangene tett sammen uten madrass og sengetøy og uten oppvarming av rommet. Hygienen kan en tenke seg. Vann ble kjørt til leiren i store beholdere, men svært lite i forhold til behovet. I den ene brakka var det et slags kjøkken der enkel mat ble laget til, suppe av erter og kålrabi for det meste. En del fisk ble fast levert til leiren av fiskehandler Hilmar Bakkebø. Noe brød ble fordelt mellom fangene. Matrasjonene var svært knappe. Det vitnet utmagrete fjes og sykelige kropper om. Dette bedret seg noe med innsats fra modige sivile. Uten illegal hjelp fra sivilbefolkningen ville det blitt ille for fangene. Det var rike fiskeforekomster både innenfor det avsperrete fjordområdet og ellers i Ofotfjorden. Fisk og potet ble løsningen. Husmødre kokte, rensket potet og fisk og laget pakker som ble plassert på strategiske steder der fangene fant dem. Pakkene ble gjemt i store lommer på innsiden av de vide uniformfrakkefillene de hadde på seg. I leiren ble innholdet delt. Ja, en hadde inntrykk av at storparten av fangene var preget av empati og hjalp hverandre. Etter freden, 8. mai 1945, ga fanger uttrykk for det. Utover høsten 1944 og fram til freden kom Bogen i en særstilling når det gjaldt de militære forsyningene. Tyskerne trakk seg ut av Finnmark, Nord-Troms og Finland med alt av tropper og krigsutstyr. Landeveien ble brukt for det meste. Fra og med Ofoten og videre sørover ble de avhengig av 5 fergestrekninger før de var framme i Røsvik i Sørfolda. Kapasiteten på 5 relativt små ferger var for liten. Derfor ble Bogen utskipningshavn. 2 store, danske ferger ble satt inn med direkte transport til Røsvik, eventuelt andre steder. De gikk i skytteltrafikk. Likevel var det ikke nok. Det hopet seg opp med tropper og materiell i Bogen. Tallet på tyskere ble langt høyere enn på sommeren 1943. Dette førte til matmangel både for fanger og tropper. Også tyskere fikk fisk og poteter mot at sivilbefolkningen mer fritt kunne hjelpe fangene. Alt i alt kan en si at de russiske krigsfangene i Bogen hadde det bedre enn fanger i mange andre leirer.

Hva fangene arbeidet med.
I den summariske oversikten over fangeleirer som jeg fikk fra Falstadsentret, går det fram at fangene arbeidet mest med, sitat: "lossing, lasting, veibygging til tyske leirer." sitat slutt. I tillegg må en framheve bygging av festningsanlegg (Evenestangen) og luftvernkanonstillinger på forskjellige steder i Bogen området. Da gjaldt det graving, transport og støypearbeid.

De tyske vaktsoldatene.
De tyske soldatene som holdt vakt over fangene når de var ute på arbeid, kunne være svært forskjellige i sin oppførsel. Noen var greie, og hadde sans for at lite næring ikke ga grunnlag for stor arbeidskapasitet. Andre kjeftet og smelte, mens atter andre kunne både sparke og slå. Det var slike som likte å trakassere fanger. En var blitt kjent for å bruke geværkolben som slagvåpen og bajonetten til å stikke med. Han lemlestet en fange til døde med bajonetten. Fangen hadde forsøkt å opponere mot trakasseringen.

Fangenes hevn.
Da krigen var slutt, og fangene i puljer kunne slippe ut av leiren, jaktet de på den tyske bøllen. Han møtte skjebnen sin en dag i mai 1945. Jeg var på tur til fangeleiren og ble vitne til dramaet på få meters avstand. En flokk eksfanger var samlet på landeveien ovenfor leiren. Tre tyske soldater gikk ved siden av hverandre foran meg. Da de nådde fram til russerne, ble den som gikk i midten, grepet og slått overende. Deretter gikk de på han, hele flokken russere, slo og sparket, brukte kjepper, hoppet og tråkket på tyskeren. Han mistet livet. De to andre forsvant fort. En annen nordmann, Kurt Olsen, i dag over 75 år gammel, kom også til og var vitne til det hele. Han husker dramaet. En fange, offiser, hadde overfor tyskerne erklært seg som motstander av kommunismen og Stalin, og som tilhenger av Hitler og nazismen. Han fikk friere forhold og ble satt til kommandant over de andre fangene. Nokså snart etter 17. mai 1945 ble han likvidert av medfanger. Det har versert ulike forklaringer på hvorledes det skjedde. Det mest sannsynlige er tvungen drukning. Han er ikke blitt gravlagt sammen med 4 andre russere som er blitt gravlagt på Lenvik kirkegård, ca 1,5 kilometer øst for fangeleiren. 2 fanger havnet der i 1942, 1 i 1943 og den siste i 1944. En bauta på stedet har inskripsjoner med navn, fødselsår og dødsår.

Fangers takknemlighet.
Mange fanger ønsket å vise sin takknemlighet overfor sivilbefolkningen for den hjelpen de hadde fått, og laget morsomme gjenstander av tre og metall. Tingene ble smuglet ut av leiren, men etter freden bar de tingene med seg fritt og oppsøkte gjerne dem de ville gi tingene til. Det kunne dreie seg om morsomme fugler av tre med vinger og stjert, små esker av metall (aluminium eller messing) med dekor for eksempel, og annet. Verktøy var det smått med. Noen fanger var plassert på verksteder, og derfra forsvant det nok småting som kunne være til hjelp.

Underholdning, musikk, sang og dans.
Da freden var et faktum, og fangene etter hvert hadde oppnådd en bedre helsestatus, oppvartet de med sang, musikk, dans og turn utenfor brakkene i leiren. En del enkle strengeinstrumenter hadde fangene laget. Ellers fikk de låne en del instrumenter av nordmenn. Dette skjedde på de lange og lyse vår- og sommerkveldene. Enkelte av fangene hadde sikkert vært turnere tidligere. De utførte fantastiske sprang, saltoer osv. Russisk folkedans ble framført. Vakre, ofte melankolske folkesanger skapte en egen stemning. Alle aktører deltok i sangene. Hva kunne det røre seg i sinnet deres av smerte, usikkerhet, lengsel og håp? Det var mange våte øyne blant publikum som hadde samlet seg på veien ovenfor leiren. Tyskerne holdt seg unna, men fulgte forestillingen på avstand og hadde sikkert sine tanker om det hele. Det nærmet seg enden på fangenes opphold i Bogen, og en dag i slutten av juni var de borte. Vi satt igjen med både vonde og gode minner, kanskje ikke minst mange spørsmål.

17. mai 1945.
17. mai 1945 ble en helt spesiell dag. Godt vær, glade mennesker, krigen slutt Oppslutningen dagen var stor. Russiske krigsfanger, tsjekkiske og polske tvangsarbeidere, nå frie, ønsket å delta. Polakkene og tsjekkerne hadde vært fagarbeidere knyttet til verkstedene i marinehavna. De russiske eksfangene som deltok var plukket ut blant dem som var i best fysisk stand. Blant dem var det en kunstner. Han hadde tegnet bilder av Stalin, kong Håkon 7., Lenin, Roosevelt og Churchill. Det helt spesielle med disse bildene som var tegnet på grov, hvit papp, var at kunstneren hadde brukt sotbrente pinner av vier å tegne med. Dessverre ble bildene ikke tatt vare på, men ble båret tilbake til leiren og mest sannsynlig brent.

Etterskrift.
Hva skjedde med de russiske krigsfangene etter at de kom heim til Sovjetunionen? Mange rykter svirret da det var gått ei tid. Det ble hevdet at myndighetene med Stalin i spissen felte en felle dom over dem: De var landssvikere som hadde latt seg ta til fange. Derfor ble de sendt til arbeidsleirer, for det meste østover i Sibir, og måtte leve under strenge og fornedrende forhold. Våren 1982 deltok jeg i en gruppe lærere og lektorer på en 10 dagers tur til Moskva og Leningrad (St. Petersburg) for å studere russisk skolevesen på grunnplanet. Vi fikk en kvinnelig guide/tolk. Hun var ca 50 år gammel og snakket svensk. En sein ettermiddag etter at dagens program var unnagjort, spaserte jeg en tur på den røde plass og møtte tilfeldig guiden vår. Vi ble stående og snakke sammen ei stund. Jeg fortalte henne da om hva jeg hadde opplevd med russiske krigsfanger i 1940 årene. Jeg fortalte også at jeg flere ganger hadde forsøkt å få kontakt med 4 av dem, også gjennom sovjetisk ambassade i Oslo og norsk ambassade i Moskva, men alltid forgjeves. De fangene det gjaldt, kunne både snakke og skrive engelsk godt.
Guiden ble stille, og plutselig begynte tårene hennes å renne. Hun så seg forsiktig rundt og sa stilt: "Jag kan inte seja nogot". Jeg følte meg ille til mote, og det skjønte hun. Hun lyste opp i et smil og ønsket meg lykke til med det videre oppholdet i Moskva og Leningrad. Dagen etter stakk hun til meg en minnemynt fra 1970 (25 år etter freden i 1945). Mynten skulle jeg få fordi jeg hadde fortalt henne om krigsfangene. Kanskje hadde hun noen av nær slekt blant dem som hadde havnet i Norge? Hvem vet?

Utdrag angående leiren i Bogen, episoder i 1945

Fra avhandling, M. N. Soleim UITØ 2004. Marianne Neerland Soleim, dr art i historie fra UiTø

I enkelte områder ble det også gitt egne instrukser for de norske vaktene ved eks-fangeleirene. Ved eks-fangeleiren i Kvitsandøra i Narvik hadde norske vakter militær myndighet. Ingen frigitte krigsfanger skulle forlate leiren uten permisjonskort. Slike kort skulle bare utleveres av russiske vakter, som kunne permittere inntil 20% av det totale antallet krigsfanger. De norske vaktene skulle påse at ingen frigitte krigsfanger passerte utenfor fritidsområdet uten passerseddel, som var utstedet av norsk militær myndighet. Eventuelle overtredelser ble meldt snarest til leirens russiske ledelse. Norske vakter skulle også påse at ingen sivile uten passerseddel bega seg inn i leiren, og i samarbeid med leirens russiske ledelse skulle de opprettholde ro og orden.

Til tross for et detaljert reglement vedrørende norsk vakthold av frigitte sovjetiske krigsfanger, ser det ut til at det likevel var mulig å slippe unna noen steder. En viktig faktor var at overgangen fra norsk til russisk eller alliert vakthold ga noe uoversiktlige forhold ved hver enkelt leir. Hvorvidt de norske vaktene var opptatt av å følge reglementet, ble også avgjørende. Ved en leir i Bogen i Ofoten ble det meldt om uroligheter, og avsnittsjef oberstløytnant Bryhn i Narvik hadde forklart at det var tyske soldater som drakk og holdt spetakkel og forstyrret både russere og nordmenn. En norsk soldat hadde forsøkt å roe dem ned, men da hadde en av de tyske soldatene gått løs på han og tatt fra han våpenet. Deretter angrep to russere tyskeren, og flere hundre sovjetiske eks-krigsfanger forlot leiren.

Nordmennene klarte likevel å få alle mann tilbake på 20 minutter. Urolighetene resulterte i at en russer ble skutt i underlivet. Bryhn kunne opplyse at leiren i Bogen administrativt sett var en av de beste med hensyn til orden og disiplin. Major Thompson uttrykte i den forbindelse at tyskerne trengte en oppstrammer for at de stadig sendte feilaktige rapporter. I samme området var det flere vanskeligheter, og fra norsk side ble det rapportert om slagsmål mellom sovjetiske eks-fanger og tyskere ved det tyske feltsykehuset i Bogen. Russernes regimentskommandant og menn fra hjemmefronten fikk etter hvert skilt partene og jaget tyskerne inn i brakken og roet ned de sovjetiske eks-fangene. Etter denne episoden mente fenrik Mathiesen at den eneste løsningen var å frata samtlige tyskere alle våpen og at vaktholdet ble overlatt til hjemmefronten og de militære styrker. Han ba om at en mann fra den russiske kommisjonen måtte sendes til leiren i Bogen for å klarlegge forholdene for de sovjetiske eks-fangene og forsøke å berolige dem. Om dette ikke ble gjort, var han redd for at de ville miste enhver respekt for de norske styrkene. Dette viser at det til tider var vanskelig å holde rede på hva som faktisk skjedde i hver leir i tiden etter frigjøringen og frem til hjemsendelsen av eks-fangene. Ved en leir i Beisfjoren i Narvik var det ifølge den tyske majoren Keppler problemer med både tyskerne og russerne. To tyskere erklærte seg for kommunister og oppholdt seg sammen med russerne. Av disiplinære årsaker var de nødt til å få dem ut igjen fra leiren. Keppler påpekte dessuten at vaktkompaniet i Beisfjorden var nytt og russerne hadde forlatt leiren, og en god del var på vei inn til Narvik. Han ba derfor om bistand fra norske tropper for å få dem tilbake. Bryhn forsikret Keppler at de skulle gjøre et forsøk på å få tyskerne ut av leiren.

En annen episode ved russerleiren i Bjerkvik utenfor Narvik viser at tyskerne var Opphisset over de sovjetiske eks-fangene. I dette tilfelle hadde 7 eks-fanger stjålet en ubrukelig motorsykkel fra Wehrmachts leir. Feldgendarmeriet ble tilkalt og sørget for at motorsykkelen ble levert tilbake til Wehrmachts.

Til tross for at saken ble oppklart, alarmerte den tyske majoren Wecke både OT-leiren og Wehrmachtleiren. Han stilte opp 10-12 bevæpnede menn og mer enn 100 mann utstyrt med store kjepper. Majoren informerte de tyske soldatene om at de fremdeles var soldater og at det enda kunne bli bruk for dem. Deretter dro han og to kapteiner til den norske vakten ved russerleiren. Samtlige var sterkt beruset da dette skjedde, og den norske vakten opptrådte svært bestemt og fikk roet ned tyskerne. Episoden gir klart uttrykk for at bagateller kunne provosere tyskerne og viser også hvilken utfordringer norske vakter sto overfor.

I et møte med Zone Commander den 10. juni var følgende representert i en felles alliert kommisjon til stede; Brigader Sanders, oberstløytnant Mac Watters, Kaptein Gundry, en engelsk lege, oberstløytnant Bryhn, kaptein Nøkleby, fenrik Nielsen, løytnant Hansen (tolk), diplomat Karavajev og major Sjevtsjenko. På dette møtet meddelte Karavajev at transporten som etter planen skulle starte den 13. juni var utsatt på ubestemt tid. Karavajev kom dessuten med en del bemerkninger og krav. Han nevnte blant annet rasjonene, og at det måtte gis ordre om full rasjon til eks-krigsfangene og opplysninger om hva denne besto av. Det ble også fremsatt krav om at klær og mat måtte skaffes i tilstrekkelig mengde i Tromsø, Narvik og Bodø. Flere ganger henviste Karavajev til overenskomsten på Jalta-konferansen.

I anledning av en hendelse i Bogen ønsket Karavajev en gjenpart av straffedokumentene omkring saken om en russer som var skutt ned med pistol. Zone Commander tvilte på om han kunne gi disse opplysningene til andre enn den allierte kommisjonen. Karavajev påpekte at han var medlem av denne kommisjonen, og han ønsket også at de tyske vaktene ved russiske leire skulle bli fjernet. På dette møtet ble det ikke tatt noen egentlig avgjørelse omkring disse spørsmålene.

Zone Commander fremholdt at det var viktig å kontrollere at russerne fikk den proviant de skulle ha, og dessuten at de ikke brukte opp provianten for fort. Det ble også fremhevet at alle ordrer til fangene med hensyn til transport og annet måtte komme fra Karavajev. Avsnittskommandoens oppfatning var derimot at disse ordrene burde gå gjennom norske militære myndigheter.

Russerfangene i Norge under andre verdenskrig

Rettssak "Forraskjæret"

bygdeboknemnda

Utskrift i
Ekstraretssak 67/09: Gjesteretssak:
Mikal Adamsen m. fl. mot
notbas Ole Jörgensen, av Gisund i Tromsö amt
Sorenskriveren i Steigen gjør vitterlig:

Aar 1909 den 17. september blev ekstraret sat i skolehuset paa Liland i Evenes, bestyret av sorenskriverns edsv. fuldmegtig i overvær av de tilsagte, edfæstede retsvitner gaardbrukerne:
l. Petter Bartolsen Leiros og
2. Anton Nilsen Leiros

Hvordan foretogkes: Ekstraretsak 67/09:
Gjesteretssak: Mikal Adamsen, Nikolai Eilertsen, Gabriel Karlsen, Jentoft Karlsen, Peder Nilsen, Rasmus Nilsen, Ole Olsen, Jakob Olsen, Aron Pedersen, Simon Olsen og Jakob Berg Olsen, samtlige av gaarden Forra, mot notbas Ole Jørgensen av Gisund i Tromsö amt.
For citanterne mötte sakf. Qvale og fremla gjesteretsstevning av gaars datum, idet han begjæret forliksmægling anstillet angaaende citanternes paastaaede ret til det saakaldte Forraskjær og dermed deres berettigelse til at kræve og oppebære landslot av samme.

Det fremlagte indtages her saalydende:
Gjesteretsstevning:
Notbas Ole Jørgensen av Gisund i Tromsö amt, for tiden om bord paa jagt "Magdalene" som ligger i Öisundet ved Liland, har blandt andet i september 1909 gjort sildestæng ved gaarden Fura i Evenes med det av ham ledede notbruk. Han har under stængningen benyttet et utenfor gaarden Furra, ca 80 favne fra land liggende skjær "Furraskjæret" kaldet for at beholde sin fangst.
Furraskjæret utgjör endel av gaarden Furra, hvis oppsittere har brugt og bruker dette blandt andet til fisketörring.

Overnevnte notbas har imidlertid efter av opsittere paa Furra, gnr 31, at være foreholdt sin pligt til at betale landslot for benyttelsen av nevnte skjær nægtet dette, idet han mener at skjæret ligger utenfor Furra's eiendomsomraade.

For at faa stadfæstet oppsitternes ret til at kræve landslot for benyttelsen av skjæret 0g Ole Jørgensen's pligt til at betale samme stævnerjeg herved paa vegne av Mikal Adamsen, Nikolai Eilertsen, Gabriel Karlsen, Jentoft Karlsen, Peder Nilsen, Rasnms Nilsen, Ole Olsen, Jakob Olsen, Aron Pedersen, Simon Olsen og Jacob Berg Olsen alle av Furra gjesteretsvis hr Ole Jørgensen av Gisund at möte mig eller fuldmægtig inden retten ved hösttinget for Evenes i skolehuset paa Liland fredag den 17. september 1909 kl 10 fmd. for at se breve og beviseligheter fremlagt, procedure og paastand at fornemme samt dom at motta efter nærmere paastand inden retten.

Liland 16. september 1909 Andreas Qvale o.r.sakförer

Aar 1909 den 16. september kl 7½ aften er denne stevning lovlig forkyndt Ole Jørgensen om bord i hans fartöi Magdalene i hans korte fravær for fartöiets kok Rasmus Sivertsen, der leveredes bekræftet gjenpart med forkyndelsespaategning, hvilket han lovede at overlevere indst. ved tilstedekomsten senere i aften. Dette bevidnes av undertegnede stevnevidne for Ofoten i henhold til avlagt ed. - Edv. Susæg.

Forkyndelsen	2,40
Bekr. gjenp.	0,80
	3,20

tre kroner tyve öre, debiteret Hr. o.r. sakf. Qvale. H. J. Winnem.

Han fremstillede for cit.erne hr. Nikolai Eilertsen Forra som mægler.
Indst. mötte personlig. Sakförer Qvale fratraadte, hvorefter forliksmægling blev anstillet; men uten resultat-

Qvale fremstillet til avhörelse de godvillig mötende vitner, Edvard Tommassen, Jens Jakobsen, Peder Aronsen av Forra, samt Gudmund Lorentsen Botn, og forela dem fölgende spörsmaal:
1. Har vi. Bodd længe paa Forra?
2. Vet v. om Forras opsittere alltid har anset Forraskjæret som en del av sin eiendom?
3. Paa hvilken maate har opsitterne benyttet skjæret?

Videre fremlaes attest fra stedets lensmand av d.d. og forevistes kart over Ofoten, hvorpaa Forraskjæret findes avsat.
Det fremlagte indtaes her saalydende:
./. Paa anledning erklæres herved som min bestemte formening at "Forraskjæret" tilhörer gaarden Forra. Omkring i distriktet findes mange holmer og skjær i lignende avstande fra land som Forraskjæret og tilhörer altid den eller de gaarde utfor hvilke de ligger.-
En antagelse, som skal være hævdet, nemlig at Forraskjæret er statens eiendom, er efter min mening det rene nonsens.

Liland den 17. septbr. 1909 H. J. Winnem. Lensmand.

Derefter fremsto som
1ste vidne, Edvard Mathias Tommassen, 53 aar gl., fisker og gbr., bopæl Forra i Evenes, gift med Mikal Adamsens söster, forøvrigt uforb. og uinteresseret.
2det vidne, Jens Alfred Jakobsen, 21 aar gl., fisker, bopær Forra i Evenes, brorsön av Aron Pedersen, forövrigt uforb. og uinteresseret.
3die vidne, Peder Martinius Johan Aronsen, 31 aar, gl., fisker, bopæl Forra i Evenes, sön av Aron Pedersen, söstersön av Mikal Adamsen, brorsön av Jakob Olsen, förövrigt uforb. og uiteresseret.
4de vidne, Gudmund Olai Lind Lorentsen, 63 aar gl. gbr. og fisker bopæl Botn i Evenes, svigerfar til Ole Olsen, Forra forövrigt uforb. og uinteresseret.

V. forberedtes, edfæstedes og avtraadte med undtagelse av

1ste vidne, som svarte:
Ad. l. Henimot 50 aar
Ad. 2. Ja. V. har alltid siden han var liten gut hört at Forraskjæret ble som tilhörende opsitterne paa Forra.
Ad. 3. Skjæret har været benyttet av alle opsitterne, som har skaaret tang der, hengt fisk der og til forskjellig andet.
V. tilföier paa anl. at ogsaa de ældre opsittere like som v.s far, som var husmand paa Forra, har benyttet skjæret til at hænge fisk der. Videre tilf. V. paa anl. at bunden ut til skjæret hele veien er synbar, naar skjøen er klar.

Opl. og vedt.

2det vidne, svarte:
Ad. l. V. er födt, og har hele tiden siden bodd paa Forra.
Ad. 2. Ja. V. husker ogsaa at hans farfar, der var opsitter paa Forra brugte at henge fisk paa skjæret.
Ad. 3. Opsitterne har skaaret tang og tare paa skjæret samt hengt fisk der.

Opl. og vedt.

3die vidne, svarte:
Ad. l. V. har bodd paa Forra al sin tid.
Ad. 2. Baade de ældre og de nuværende opsittere har betragtet og brugt Forraskjæret som en del av eiendommen, likesom de altid har benevnt det Forraskjæret.
Ad. 3. Til at skjære tang og til at hænge fisk paa.

Opl. og vedt.

4de vidne, svarte:
Ad. 1. Ja, i omtrent 30 aar.
Ad. 2. Ja
Ad. 3. Opsitterne har i fællesskap skaaret tang der og har dessuten benyttet skjæret til törring av fisk. Paa anl. tilf. v., at han selv har været eier av et bruk paa Forra og som saadan brugt skjæret som sin eiendom.

Opl. og vedt.

Qvale fremstillede nu som 5te vidne, Mathias Hansen, Kleven og bad ham forelagt fölgende spörsmaal:
4. Har v. bodd længe i Bogen?
5. Hvor længe har v. været notbas?
6. Kjender v. det saakaldte Forraskjær?
7. Vilde v. som indehaver av notstæng ved skjæret efter sit kjendskap til forholdene uten indsigelse betalt landslot til Forras opsittere?

5te vidne, Mathias Olai Hansen, 75 aar gl. forhv. gbr. og fisker, bopæl Kleven i Evenes, uforb. og uinteresseret. V. forberedtes, edfæstedes og svarte:
Ad. 4. Ja, i al sin tid.
Ad. 5. I 34 aar.
Ad. 6. Ja, like fra barndommen.
Ad. 7. Ja, av den grund, at v. altid har betragtet opsitterne paa Forra som eiere av Forraskjæret. Paa anl. tilf. v. at han antar det intetsteds mellem Forra og Forraskjæret er dypere vand end 10 favne, og han tror man i klart veir kan se bunden hele veien ut til skjæret.

Opl. og vedt.

Adm. bemerket, at dybden mellom Forraskjæret og landet ret ind fra skjæret paa det foreviste kart staar angit til 10 meter.

Qvale derefter tilförte, at hans parter nu hadde bestemt sig til at indgaa forlik med indst., hvilket bedes formuleret av retten.

Indst. og Nikolai Eilertsen erklærte nu, at de er blit enige om at forlikes paa vilkaar, at indst. inden 3 dage under eksekutions tvang utbetaler citianterne landslotten med kr. 630,00, men cit. erne betaler sakens omkostninger.

Nikolai Eilertsen		Ole J. Jörgensen
Qvale derefter begjærte saken hævet.
Saken derefter hævet som forlikt.
Retsvidnerne hadde intet at bemerke.
Retten hævet.
V. Winter Hjelm	Peder Bartolsen	Anton Nilsen
Aktens kostende 5 maskinskrevne sider - 2 haandskrevne ark a. 80 øre - 1,60 - en 60/100 kroner. Betalt		Saaledes at være overenstemmende med det akterte og protokollerte bekræftes.

Gårdsnummer 29 Botn i Evenes, gårds- og slektshistorie del 2

Løpenummer 69 Botn av 18 mark (1/4 våg) skyld, senere bruksnummer 2 Botn av Skyldmark 2,29.

Av Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao

I forrige nummer av Fimbul skrev vi om den generelle historien i Botn, og om brukere, eiere og beboere i Botn frem til og med Peder Thoresen, hans koner Ragnhild Olsdatter og Margrethe Johansdatter, og om barna til Peder i de to ekteskapene. I første ekteskap hadde han blant annet sønnene Nils Pedersen, født 25. mars 1723, se til høyre, og Erik Pedersen, født 1726. Erik fikk bygsel på halvdelen av Botn, nemlig løpenummer 68 Øvergård. Om Erik Pedersen og de som senere brukte og eide jord på løpenummer 68 berettet vi om i forrige nummer av Fimbul.

I dette nummer av Fimbul skal vi fortelle om brukere, eiere og beboere på løpenummer 69 Botn, og starter med en oversikt over bruksdelingen på løpenummer 69 opp gjennom tidene.

Bruksdeling på løpenummer 69 Botn. All utmark er ikke tatt med.

Nils Pedersen, født 25. mars 1723, var fjerde barnet til Peder Thoresen og Ragnhild Olsdatter. Da han giftet seg den 5. desember 1752 hadde allerede den yngre broren Erik fått bygsel-seddel på hele Botn. Men nå ble bygselen delt, og på høsttinget i 1753 fikk Nils Pedersen bygsel på 18 mark (1/4 våg), det vil si halvdelen av Botngården. De to brødrene bodde nok med sine familier under samme tak, for i 1769 er Nils nevnt som inderst (losjerende).

Da det i 1786 ble satt opp ny matrikkel satt Nils som bruker av en halvdel av Botn (løpenummer 69), og den andre halvdelen (løpenummer 68) ble brukt av nevøen Hans Eriksen. Nils er nevnt som fattig både i 1763 og 1769, så vi kan nok regne med som sikkert at det opp til da hadde vært trange tider i Botn, både for Nils og broren Erik.

Da Nils ble gift i 1752 var det med Elen Hansdatter, født ca 1725/1726. Hun bodde i Østervik da hun ble gift, og dette samt ett par andre forhold tyder på at hun var datter av Hans Pedersen og Elen Jørgensdatter. Men i så fall kan hun ikke finnes døpt i Evenes. En annen mulighet er at hun var datter av Hans Pedersen og Marit Samuelsdatter i Leiros, som hadde ei datter Elen til dåpen 16. september 1725.

Elen døde 15. august 1756 på barsel med sitt tredje barn. Nils var enkemann i vel et år til han den 25. november 1757 giftet seg med lenvik-jenta Synnøve Jacobsdatter, født ca 1728, datter av Jacob Nilsen og Ingeborg Tollefsdatter.

Nils Pedersen og første kona Elen Hansdatter hadde 3 barn:
1.	Peder Nilsen, født i september 1753 og døpt 22. september 1753. Han døde i november 1753.
2.	Paul (Povel) Nilsen, født i august 1754, døpt 1. september 1754. Han døde i september 1760, 6 år gammel.
3.	Elias Nilsen, født i august 1756. Den 5. september 1756 ble hjemmedåpen av Elias stadfestet i Evenes kirke. Også Elias døde som spedbarn; i oktober 1756. Han ble gravlagt 17. oktober 1756.

Nils og hans andre kone Synnøve hadde 5 barn:
4.	Elen Nilsdatter, født 1758, og døpt 24. juni 1758. Som skikken var ble hun oppkalt etter Nils si første kone. Da faren døde i 1806 bodde hun som ugift på heimgården i Botn.
5.	Jacob Nilsen, født 14. februar 1761, døpt 22. februar 1761. Han ble gift 11. desember 1788 med enka Ane Catrina Jacobsdatter, født 1758 i Forra, datter av Jacob Svendsen og kona Karen Amundsdatter. Jacob og Ane var bosatt i Forra.
6.	Ingeborg Nilsdatter, født 28. mars 1763 i Botn, død 20. april 1763.
7.	Ole Nilsen, født 30. september 1765, døpt 6. oktober 1765. Han overtok bygselen etter faren.
8.	Pernille Nilsdatter, født 28. juni 1770, døpt 1. juli 1770. Da faren døde i 1806 var hun ikke gift, og bosatt på heimgården i Botn.

Folketellingen i 1801 viser følgende beboerne i Botn:
l. familie
Nils Pedersen, husbonde	78 år	gift for 2. gang
Synneve Hansdatter, hans kone	67 år	gift l.gang
Elen Nilsdatter, deres barn	40 år	ugift
Ole Nilsen, deres barn	35 år	ugift
Pedernille Nilsdatter, deres barn	30 år	ugift
Ole Olsen, tjenestedreng	14 år
2. familie
Hans Eriksen, husbonde	46 år	begge i første ekteskap
Maria Gregoridatter, hans kone	43 år
Elen Hansdatter, deres barn	16 år
Peder Hansen, deres barn	13 år
Ingeborg Hansdatter, deres barn	10 år
Lisbet Hansdatter, deres barn	7 år
Erik Hansen, deres barn	4 år
Lars Jakobsen, fostersønn	11 år
Johannes Eriksen, tjenestedreng	29 år
Lisbet Hansdatter, husbondens moder	86 år	enke etter første ekteskap

I 1801 var Nils Pedersen blitt 78 år gammel, men satt fortsatt med bygselen. Den oppga han ikke så lenge han levde. I 1801 var det tre godt voksne og ugifte barn heime, nemlig Elen på 43 år, Ole 36 år og Pernille på 31 år. Der var også en 14 år gammel tjenestedreng, Ole Olsen, født ca 1787. Han kan ikke finnes døpt i Ofoten. Nils Pedersen var onkel til Hans Eriksen, husbonden i 2. familie, så nærmest alle beboerne i Botn i 1801 var i nær slekt med hverandre.

Nils Pedersen døde i 1806, og ble begravet 19. januar 1806. Kona Synnøve Jacobsdatter døde et halvt år senere, og ble gravlagt 27. juli 1806. Det ble sønnen Ole Nilsen som etterfulgte faren som driver Botn. Men før vi fortsetter med Ole Nilsen, skal vi fortelle om en familie som holdt til i Botn omtrent samtidig ned Nils Pedersen.

Samen Henrik Mikkelsen var født 26. november 1722 i Heggholla i Lenvik, sønn av Mikkel Olsen og Kirsten Eriksdatter. Han giftet seg 22. august 1748 med Inger Andersdatter, som trolig var født i Botnmark av foreldre Anders Amundsen (Anders Hestsnider) og kona Eli. Henrik og Inger bodde trolig et sted mellom Botn og Botnmark (som på den til ble kalt Furremark = Forramarka). På neset like før veien tar opp til Botnmark (der Edvard Botten bodde) er det ei vik som kalles Lappstøa. Det er kanskje et minne om Henrik Mikkelsens virke i Botn, men det kan jo også være vika hvor den gamle samiske befolkningen i Botnmark pleide å sette opp båtene sine. I dødsboskiftet etter Henrik er bostedet oppgitt til "Lappgammen i Botten".

Henrik og Inger hadde 6 barn som er kjent:
1.	Inger Henriksdatter, født 1748 og døpt 26. desember 1748. Hun er nevnt i 1786 i skiftet etter faren, men er ellers ukjent. Men det finnes ei Inger-toft i nærheten av veien opp mot Botnmark, og det kan jo være etter boplassen hennes.
2.	Mikkel Henriksen, født 1751, og døpt i Evenes kirke den 25. august 1751. Han ble gift 12. oktober 1778 med Maren Knudsdatter, født 1751 i Snubba, datter av Knud Ånetsen og Maren Reiersdatter. Mikkel og Maren bosatte seg i Boltås, og fikk to barn. Trygve Lysaker skriver i Trondenes historie at Mikkel var den første rydningsmannen i hele Boltåsen.
3.	Marit Henriksdatter, født 1754 og døpt 5. mai 1754. Hun er nevnt i skiftet etter faren i 1786, men er ellers ukjent.
4.	Hans Henriksen, født 1758 og døpt 2. april 1758. Han er nevnt i skiftet etter faren i 1786. I Botn er det et sted som kalles Hans-gamtofta, og det kan være boplassen til Hans. Det er ellers ingen opplysninger om han.
5.	Anders Henriksen, født 1761 og døpt 13. september 1761. Også Anders var i live da faren døde i 1786, men ellers vet vi ikke noe om han.
6.	Kirsti Henriksdatter, født ca 1764. Hun er nevnt i skiftet etter faren, og trolig ble hun boende i Botn. På stien mellom Botn og Botnmark er det et sted som kalles Kjersti-gamtofta. Det kan være boplassen hennes, og kanskje har hun også gitt navn til Kjersti-elva?

I 1786 var det skifte i "lappgammen i Botn" etter avdøde "Finn-Lapp" Henrik Mikkelsen. Skiftet er meget interessant, og er beskrevet nærmere til slutt i denne artikkelen om Botn. Skiftet viser et netto overskudd på 14 daler. Da naboen Nils Pedersen døde i 1806, viste skiftet etter han et overskudd på 26 riksdaler. Disse to skiftene viser omtrent samme levestandard i de to familiene, og det sier oss at både bumann og same i Botn klarte seg godt i den siste delen av 1700-tallet.
Ser vi nærmere på skiftet etter Henrik Mikkelsen, så finner vi at han ikke var virksom med reindrift, men hadde satset på fehold og hjemmefiske. Og tiden 1750 - 1786 tatt i betraktning, må det ha vært en meget vellykket satsning, som ikke står noe tilbake for bumennene i Botn. Men på ett punkt er det en betydningsfull forskjell mellom Henrik og bumennene. Vi ser at han ikke har gjeld til lokale handelsmenn eller Bergens-kjøpmenn. Årsaken er sikkert den at han ikke betalte landskyld, og således ikke trengte å delta i de store fiskeriene for å skaffe tørrfisk til landskyld og andre skatter. I så måte ligner dette skiftet på de gamle sjøfinnskiftene fra Ofoten som man kjenner til. Og da reiser det seg et spørsmål: Hvor fant Henrik slåtteland og beite til den relativt store buskapen? Oppsitterne på de matrikulerte gårdene var ellers raske med å hevde sin rett til skog og beiteland. Kan det være at Henrik høstet den gamle sjøfinne-rydningen på Forrastranda (Finnjord, Finnvik), og at dette har vært akseptert av leilendingene (bumennene) i Forra og Botn etter de gamle rettighetene som sjøfinnene hadde?

Så tilbake til leilendingen Nils Pedersen og hans etterkommere. Det ble yngste sønn som etterfulgte faren som bygselmann på dette bruket.
Ole Nilsen, født 30. september 1765 fikk i juni 1806 bygselseddel på 18 mark (halve Botngården), som faren tidligere hadde brukt. Ole var 41 år da han ble bruker av gården, 0g det skulle gå enda 2 år før han fikk på seg bryllupsklærne. Den utkårede var Angis Andersdatter, født 10. juli 1774 på Lengenes i Skjomen, datter av Anders Olsen og kona Ane Amundsdatter. Agnes var i tjeneste i Bjerkvik da hun ble gift med Ole. Vielsen fant sted i Evenes kirke den 6. oktober 1808.

Angis og Ole hadde sønnen
1.	Anders Olsen, født 1809, døpt 23. juli 1809 i Evenes. Han døde i 1811, og ble gravlagt 9. juni 1811 på Ankenes.

Som vi ser ble sønnen Anders begravet på Ankenes. Det kan synes som om Ole Nilsen har måttet gå fra gården i Botn rundt 1810, men vi har ikke funnet bevis for det i tingbøker eller andre dokumenter. Men alt tyder på at familien rundt 1810 flyttet til Narvik, hvor Ole døde 3. mai 1828. Ole Nilsen var den siste av Peder Thoresen sine etterkommere som var gårdbruker i Botn.

Nils Jacobsen, født i 1782, fikk sogneprest Allans bygselseddel på denne gårdparten den 16. desember 1815, tinglyst 6. juni 1816. Ved folketellinga i 1801 finner vi Nils i tjeneste på Liland hos ekteparet Jens Jensen og Ingeborg Olsdatter Harr. Nils kan ikke finnes døpt i Ofoten, og bevarte historier innen familien vil ha det til at han kom fra Bergen. Så hundre år etter at Bergens-drengen Peder Thoresen slo seg med i Botn var en ny Bergens-mann i ferd med å sette bo i Botn.
Nils hadde tilhold på Evenes da han 14. oktober 1812 ble gift med Anne Margrethe Hansdatter, født 25. oktober 1785 på Tårstad, datter av Hans Hartvigsen og kona Synnøve Hansdatter. Som forlover finner vi handelsmannen Petter Dass Agersborg på Liland, som Nils sikkert var eller hadde vært i tjeneste hos.
De nygifte må ha slått seg ned i Botn allerede da de ble gift, for da de fikk det første barnet i 1813 var de bosatt i Botn. Men bygselseddel fikk de ikke før 2 år senere. Det skulle ikke bli noe langt ekteskap, for Anne Margrethe døde ved årsskiftet 1818-1819 på barsel med sitt tredje barn.

Nils og Anne Margrethe sine barn:
1.	Jacob Petter Nilsen, født i juli 1813 i Botn. Han ble gift med Ane Agnetta Andreasdatter fra Beisfjord, og ble bosatt der. Blant etterkommerne til Jacob Petter og Ane Agnetta kan nevnes den kjente læstadianerpredikanten Anton Karlsen i Beisfjord, og urmaker Johan Karlsen i Narvik.
2.	Maren Christense Nilsdatter, født 1816 i Botn, døpt 18. august 1816. Hun ble gift 8. november 1842 med enkemannen Peder Pedersen, født 31. mars 1794 i Lenvik, sønn av Peder Larsen og Susanna Olsdatter. Peder og Maren bodde både i Lenvik og i Botn. Det kan godt være at de var de første som bodde på husmannsplassen Bjørnåsstranda, senere kalt Utstrand. Peder døde 18. desember 1848, og Maren ble gift på nytt i 1863 med enkemannen Hans Andreas Mikkelsen fra Lavik i Gratangen. Dette ekteskapet ble kortvarig, for Maren døde i Lavik allerede i 1865.
3.	Hans Olai Nilsen, født i desember 1818. Han døde 14 dager gammel, og ble gravlagt 6. januar 1819 sammen med mora.

Nils Jacobsen var enkemann i knapt ett år. Den 3. november 1819 giftet han seg på nytt med Maria Elisabeth Sørena Asbjørnsdatter, født 23. juni 1788 på Fjelldal i Tjeldsund, datter av Asbjørn Gabrielsen og Ingeborg Maria Johannesdatter.

I 1819 er det nevnt at Nils Jacobsen hadde en tjenestedreng, Anfind Pedersen, født 16. juni 1806 i Evenesmark. Anfind var sønn av østervikmannen Peder Anfindsen og kona Margrethe Jensdatter fra Kleiva, som hadde bosatt seg i Evenesmark. Peder døde i 1813, og enka Margrethe flyttet til Botn sammen med sine 2 barn. Hun var svært fattig da hun døde i Botn i 1819. Anfind Pedersen ble nok værende hos Nils Jacobsen helt til han giftet seg i 1827, og bosatte seg som husmann på Østervikstranda (Pederplassen).

Nils og hans andre kone Maria Elisabeth fikk 4 barn:
4.	Anton Nilsen, født i mai 1820, døpt 22. mai 1820. Han ble å overta gården i Botn.
5.	Berte Gabrikke Nilsdatter, født 9. mai 1821. Hun ble gift med Cornelius Martinus Jacobsen fra Lenvik, og bosatt der.
6.	Asbjørnina Nilsdatter, født 24. mai 1825, død 7. mai 1828.
7.	Ingebrigt Martin Nilsen, født 29. august 1827. Han ble gift med Karen Axelia Olsdatter fra Østervik, og bosatt der.

Maria Elisabeth kom seg ikke etter den siste fødselen, og døde 26. oktober 1827. Som verge for barna hennes ble oppnevnt Nils Ravn på Rambø i Tjeldsund, senere Tårstad. Nils Jacobsen var atter enkemann, og nå med 6 mindreårige barn i huset. Eneste løsningen var å finne seg en ny kone. Og også denne gangen fant han henne utenfor Ofoten. Den tredje kona hans ble Lea Kirstina Jørgensdatter, født 1786 i Harstad, datter av Jørgen Mikkelsen og Dorte Pedersdatter. Lea var nærmere 43 år da de giftet seg den 30. januar 1829 i Evenes kirke, og noen barn ble det ikke i dette ekteskapet.

I den nye matrikkelen av 1838 fikk løpenummer 69 Botn en landskyld på 2,29 skyldmark.

Nils Jacobsen var blitt om lag 68 år gammel da han omkom på sjøen den 5. november 1849. Skiftet etter Nils viste at boet var fallitt, men det hindret ikke enka Lea Jørgensdatter i å søke om å få kjøpe gården i Botn. Ved kongelig skjøte av 4. januar 1851 ble hun den første selveieren i Botn, og betalte 130 spesiedaler for gården. Den 30. desember 1854 overdro hun gården til stesønnen Anton Nilsen for 130 spesiedaler. Lea Kirstina Jørgensdatter døde i Botn den 10. oktober 1857, og ble gravlagt 4. november 1857.

Anton Nilsen, født i mai 1820 i Botn, fikk 30. desember 1854 skjøte av stemora Lea Jørgensdatter på denne eiendommen for 130 spesiedaler. Men Anton var nok den reelle driver av gården i Botn allerede fra farens død i 1849.
Anton var blitt gift 4. november 1850 i Ankenes kirke med Gabrikke Karoline Amundsdatter, født 8. januar 1826 på Seines, datter av Amund Olsen og Karen Maria Rasmusdatter.

Anton og Gabrikke Karoline fikk 9 barn:
1.	Nicoline Rabbine Elisabeth Antonsdatter, født 24. september 1852, død 5. oktober 1853.
2.	Adolf Nicolai Kristian Antonsen, født 17. juni 1854. Han var heime hos foreldrene i 1865, men hans videre skjebne er ikke kjent.
3.	Markus Gabriel Antonsen, født 10. april 1856. I folketellingen i 1875 er han oppført som sykelig, og han døde også kort tid etter, den 25. desember 1876.
4.	Lorentse Margrethe Antonsdatter, født 19. juli 1858, død 1. august 1858.
5.	Karen Marie Antonsdatter, født 1. oktober 1859. Hun ble gift med Ove Andreas Larsen, og bosatt på heimgården i Botn, se bruksnummer 3.
6.	Elisabeth Gabrikke Antonsdatter, født 17. juli 1862. Hun ble gift 27. juli 1893 i Evenes med Jakob Kristian Schøning Olsen, født 3. april 1853 i Buksnes i Lofoten. De var bosatt på Skotnes i Buksnes, og tre barn er nevnt i folketellinga i 1900, nemlig Adolf født 1895 på Skotnes, Elias født 1897 i Ankenes og Agnes Konstanse Hansine, født 9. juli 1900 i Evenes. De hadde trolig flere barn født etter år 1900. Det er fortalt at Elisabeth og Jakob senere flyttet til Narvik, og at flere av barna døde i ung alder.
7.	Anna Karoline Antonsdatter, født 19. juli 1864. Hun overtok en del av heimgården i Botn, se bruksnummer 2 nedenfor.
8.	Karl Olaf Antonsen, født 7. november 1866. Han og søsteren Anna overtok hovedbruket, bruksnummer 2 Botn, se nedenfor.
9.	Nedra Elisabeth Antonsdatter, født 9. juni 1869 og døpt 22. august 1869. Ved folketellinga i 1900 bodde hun heime hos mora, men ble så gift få år senere med smeden og håndverkeren Kristian Johansen, født 18. juli 1848 på Hamarøy, sønn av Johan Unger Eliassen og Martina Johanna Henriksdatter. De bosatte seg på Ankenesstrand hvor Kristian hadde smie. Kristian hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde 4 barn i første ekteskap. Nedra var kjent for å ha god hukommelse og for å være en god forteller. Det ble et munnhell på Ankenesstrand at "å være som ho Nedra", det betydde at vedkommende hadde meget god hukommelse. Kristian døde 11. november 1918, og Nedra døde 20. mars 1933. Både hun og mannen er gravlagt på kirkegården i Håkvik. Nedra og Kristian hadde ei datter: Antona Johansen, født 30. juli 1906 på Ankenesstrand.

Kristian Johansen

Nedra Elisabeth Antonsdatter, og datteren Antona (ca 1919).

Kristian si datter Sara fra første ekteskap ble gift i 1912 med Harald Haakon Jessen, født i 19. juni 1885 på Myreng i Tana. De var bosatt på Skuggemælen i Tana, og fikk fire barn før Sara døde i 1929. På begynnelsen av 1930-årene dro Antona til Tana for å hjelpe svigerbroren med barna og gården. Og så ble det til at hun etter noen år ble gift med svigerbroren, og de fikk 3 barn: Solfrid, Åshild og Håkon Tormod. Alle barna er nå bosatt sørpå.
Før hun ble gift hadde Antona sønnen Kristian Halvorsen. Han ble med mora til Tana, og ble senere gift og bosatt i Oslo-området.

Ved folketellinga i 1865 bodde Anton Nilsen med kone og 5 barn på gården. Også Gabrikke Karolines far, enkemannen Amund Olsen, bodde her. Han var født 5. april 1793 på Øyjord, og døde på Seines den 14. mai 1874, og ble gravlagt 31. mai 1874 på Ankenes. I folketellinga i 1865 er Anton nevnt som selveiende gårdbruker og fisker. Han hadde hest, 6 kyr og 12 sauer. I 1875 bodde foreldrene heime med 6 barn: Markus, Karen, Elisabeth, Anna, Karl og Nedra. Anton er nå bare nevnt som gårdbruker, så kanskje var han ikke lenger like aktiv fisker som tidligere. Han hadde omtrent samme buskapen i 1875 som i 1865.

Datteren Karen Marie giftet seg 24. juli 1883 i Evenes kirke med Ove Andreas Larsen, og i 1888 fikk hun og mannen fradelt halvdelen av heimgården hennes, se bruksnummer 3 Nyhus. Resten av eiendommen satt Anton med til han døde 15. januar 1900 knapt 80 år gammel. På skiftet etter Anton gikk eiendommen (bruksnummer 2) over til barna Anna og Karl for kr. 800,-, pluss kår til mora Gabrikke Karoline. Hjemmelsbrevet til Anna Karoline Antonsdatter og Karl Olaf Antonsen er datert 29. januar 1903, og tinglyst 2. februar 1903. Gabrikke Karoline Amundsdatter, trolig kalt bare Karolina til daglig, døde 29. desember 1903.

Bruksnummer 2 Botn av skyldmark 1,14
Som nevnt tidligere ble det opprinnelige bruksnummer 2 Botn delt i to like store bruk ved skylddeling 27. juni 1888, men først tinglyst 17. juni 1901. Det utskilte bruket fikk bruksnummer 3 Nyhus av skyldmark 1,15. Anton Nilsen var eier av hovedbruket, bruksnummer 2 Botn, fram til han døde i januar 1900. På skiftet etter Anton Nilsen og gjenlevende hustru Gabrikke Karoline Nilsen ble det utstedt hjemmelsbrev datert 29. juni 1903 til barna Karl Olaf Antonsen og Anna Karoline Antonsen, for kroner 800,- pluss kår til mora Gabrikke.

En gang før 1912 må Agur Danielsen ha kjøpt halvdelen av denne eiendommen av Karl Antonsen og Anna Antonsen, men uten at det ble foretatt skylddeling eller skjøting. Dette ser vi av at Agur Danielsen den 27. mars 1912 utsteder en panteobligasjon på kroner 800,- til Evenes Sparebank, med pant i blant annet halvdelen av denne eiendommen. Skylddelingen fant imidlertid ikke sted før i 1922, og det utskilte bruket fikk bruksnummer 11 Nordmo. Det er trolig at det dreier seg om Karl Antonsens halvdel av bruksnummer 2.

Karl Olaf Antonsen, født 7. november 1866 dreiv gårdsbruk ved siden av fiskeri og forefallende arbeide. Han ble gift ca 1905 med Marie Kristine Larsdatter, født 1879. Vi har ikke funnet hennes foreldre, så hun kan være innflyttet til Ankenes - Narvik.

Marie brakte en datter med seg til Botn:

1.

Olga Marie Johansen, født 11. september 1903, og hjemmedøpt 14. esember 1903. Faren hennes var ugift steinarbeider Nils Oskar Johansen, født 1876. Han bodde i Narvik i 1903. Dåpen ble først stadfestet i Evenes kirke den 16. juli 1905, og da bodde mora i Botn. Olga underskrev noen skiftepapirer i 1929. Det fremgår ikke hvor hun da bodde, men de som bevitnet hennes underskrift var Arla Eriksen og Josefa Kjelle.

Karl Olaf Antonsen døde 30. september 1910, og enka Marie bodde fortsatt på gården i 1929. I 1937 synes hun å være bosatt i Narvik.

Anna Karoline Antonsdatter, født 19. juli 1864, fikk i 1889 en sønn med Julius J. Monsen, født 25. mars 1862, fra Beiarn. Han var baker og bodde i Kjøpsvik i Tysfjord da sønnen, Edvard Juliussen Botten, ble født i Botn den 27. september 1889. Anna Karoline ble gift ca 1912 med enkemannen Ole Sivert Jacobsen, født 13. oktober 1850 på Tømmernes i Skjomen, sønn av Jacob Hansen og Ane Edisdatter. Han dro til Lofoten som ung mann, og i 1875 var han tjenestedreng hos Hans Didriksen i Dølvik i Skrova. Han ble værende på Skrova, og i 1882 ble han gift med den unge enken Emilie Johanne Carlsdatter, født 30. april 1857 på Helland på Lille Molla, datter av Carl Pedersen og Caroline Pedersdatter. Emilie hadde vært gift med Leonhard Marelius Lorentsen, født 1855. De fikk 2 barn, Marie Christine, født 1876 og Ludvig Martin Emil, født 1878. Leonhard døde av tæring i 1878, bare 23 år gammel.

Botn- og Østervikungdom:
Bakerst fra venstre:
Jenny Karoline Olsen, Kristine Hansen, Anna Jenssen.
Foran fra venstre:
Oskar Jenssen, Olaf Emil Olsen, Bjarne Ingebrigtsen.
(Kanskje er bildet fra bryllupet mellom Kristine og Oskar?)

Ole Sivert og Emilie bosatte seg i Dølvik, og fikk 4 barn, som alle kom til Botn:
1.	Dagny Lovise Karoline Olsen, født 19. september 1882 i Skrova. Hun ble gift med Anton Andreassen fra Botn, se bruksnummer 10 Elvemo.
2.	Agnes Amalia Olsen, født 28. juni 1885 i Skrova. Hun ble gift med en Bendiksen. De var ei tid bosatt i Narvik, før de emigrerte til USA. De hadde 3 barn, og den yngste sønnen falt under andre verdenskrig.
3.	Olaf Emil Olsen, født 6. juli 1894 i Skrova. Han bodde i Botn hos søsteren Dagny og hennes mann Anton Andreassen. I 1922 fikk han datteren Olaug med Haldis Simonsen fra Bergvik. Olaug vokste opp i Botn hos faren, og ble gift med Ole A. Olsen i Østervik. Olaf Emil Olsen døde i Botn den 27. desember 1963.
4.	Jenny Karoline Olsen, født 1. mai 1896 i Skrova. Hun emigrerte til Amerika i 1924, og ble gift der med en mann av svensk avstamming. Hun besøkte Botn i 1947. Hun og mannen hadde 2 barn.

Foran: Anna Antonsdatter og sønnen Edvard.
Bak: Nedra Antonsdatter.

Den 18. september 1922 ble det tinglyst skylddelingsforretninger hvor 3 bruk ble utskilt fra denne eiendommen (bruksnummer 2 Botn):

• bruksnummer 11 Nordmo av skyldmark 0,57, eier Agur Danielsen
• bruksnummer 12 Skoglund av skyldmark 0,03, eier Jørgen Eilertsen
• bruksnummer 13 Heimstad av skyldmark 0,01, eier Maren Olsen

Hovedbruket hadde etter dette en skyld på 0,53, og det ble ved skylddelingen i 1922 opplyst at Edvard Juliussen Botten var eier av hovedbruket. Men formelt sett var det dødsboene mora Anne Karoline Antonsdatter (gift Jacobsen) og onkelen Karl Olaf Antonsen som sto som eiere av hovedbruket. Ole Sivert Jacobsen døde 12. desember 1917, og kona Anne Karoline Jacobsen døde 27. mai 1920. Først på skifte i 1929 etter søsknene Karl og Anne fikk hennes sønn Edvard Juliussen Botten hjemmel på eiendommen.

Bruksnummer 2 Botn av skyldmark 0,53
Edvard Juliussen Botten var født 27. september 1898 i Botn, sønn av jente Anna Karoline Antonsdatter og ungkar Julius J. Monsen. På skifte i 1929 etter mora og onkelen fikk han skjøte av arvingene på denne eiendommen for kroner 880,-. Men allerede i 1922 er han nevnt som eier av gårdsbruket, så i realiteten var det nok han som sto for driften av gården etter at mora døde i 1920. Men Edvard fikk arbeide som sporskifter ved LKAB i Narvik, og han ble mindre interessert i gårdsdriften. I 1929 skilte han ut en parsell av gården, bruksnummer 17 Blomåsen av skyldmark 0,13, hvor han bosatte seg, og ukependlet mellom Botn og Narvik. Hovedbruket solgte han i oktober 1929. Se mer om Edvard Botten under bruksnummer 17 Blomåsen.

Bruksnummer 2 Botn av skyldmark 0,40
Ole Amundsen Berg, var født i 7. oktober 1887 på Berg, Buksnes i Lofoten. Han kjøpte denne eiendommen av Edvard Juliussen Botten for kroner 2.500,- ved skjøte datert 30. september 1929, og tinglyst l. oktober 1929. Ole Amundsen Berg hadde giftet seg på begynnelsen av 1920-årene med Margrethe Amundsen, født 30. juni 1902 i Dragvik, datter av Ingeborg og Amund Olsen. Ole Amundsen Berg solgte i 1936 denne eiendommen til Karl Kristiansen, og flyttet til Dragvik. Ole og Margrethe hadde døtrene Alma, Amanda, Eline og Petrikke.

Bruksnummer 2 Botn av skyldmark 0,40
Karl Ludvik Kristiansen, født 16. juni 1908 i Botn var sønn av Lovise og Kristian Andreassen på bruksnummer 7. Han kjøpte denne eiendommen av Ole Amundsen Berg for kroner 2.250,-. Skjøtet ble grunnbokført 16. oktober 1936. Karl var gift med Andrea Rebekka Rasmussen, født 8. september 1907 i Forra, datter av Hilma og Rasmus Nilsen.

Karl og Andrea hadde 4 barn:
1.	Ruth Kristiansen, født 27. september 1928 i Botn. Hun ble gift med Are Ottar J. Strøm, 21. april 1916 i Blokken i Sortland. Are kom til Botn som handelsbetjent hos Agur Danielsen, og overtok etter hvert virksomheten som dampskipsekspeditør. Da Mathilde Danielsen, enka etter Agur Danielsen, avviklet i Botn i 1947 overtok Are også landhandelen, telefon og post. Han la ned driften i Botn i 1966, og flyttet til Bogen, hvor han fortsatte med post og kolonialforretning. Ruth og Are fikk 4 barn: Kjell, Terje, Atle og Marit. Are J. Strøm døde 20. mai 1986, og Ruth Strøm døde 17. juni 1997.
2.	Liv Kristine Kristiansen, født 11. mars 1935. Hun ble gift med Jens Johan Fredly fra Evenesmark. De er bosatt på Ankenesstrand, og har barna Roy, Ketil, Bjørnar og Sølvi.
3.	Arnold Karl Kristiansen, født 16. oktober 1938. Han er gift med Bjørgunn Bergvik fra Østervik. De er bosatt i Narvik, og har barna Magne, Jonny og Rita.
4.	Rolf Kristiansen, født 11. februar 1946. Han er gift med Gunhild Andersen og bosatt på Ankenesstrand. De har barna Roger, Linda og Svein.

Karl Ludvik Kristiansen døde 12. oktober 1969, og Andrea Kristiansen døde 21. august 1998.

Bruksnummer 3 Nyhus av skyldmark 1,15
Denne eiendommen ble utskilt 27. juni 1888 fra bruksnummer 2, men skjøtet ble ikke utstedt 0g tinglyst før 23. september 1901 fra Gabrikke Karoline Amundsdatter (enka etter Anton Nilsen) til Ove Andreas Larsen for kroner 900,-.
(Ove) Andreas Larsen var født 2. november 1860 på Emmenes i Ankenes, men oppvokst på husmannsplassen Huggvik under Forra. Foreldrene hans var Lars Andreas Olsen og Karen Johanna Eliasdatter. Til daglig ble han kalt Andreas, og er best kjent under dette navnet. Han hadde giftet seg 24. juli 1883 med Karen Marie Antonsdatter, født 1. oktober 1859, datter av Anton Nilsen og Gabrikke K. Amundsdatter.
Andreas var gårdbruker og fisker i Botn, og ved folketellinga i 1900 bodde han og kona og deres 9 barn på gården. Etter 1900 fikk de sønnen Otto.

1.	Kristian Magnus Abel Andreassen, født 28. mai 1883. Se bruksnummer 7 Molund.
2.	Åsta (Asta) Konstance Larsen Steinmo, født 21. april 1885. Hun giftet seg 26. desember 1905 med Gabriel Gustavsson Kärkäinen fra Kuopio i Finland. De fikk tre barn: Helmi, Weinö og Anny. Gabriel Kärkäinen døde ca 1910-1911, og Asta og barna bosatte seg senere på Steinmo på Østervikstranda. Familien vil bli nærmere beskrevet under Østervik.
3.	Anton Konrad Johan Andreassen, født 26. februar 1887. Se bruksnummer 10 Elvemo.
4.	Lind Konrad Randor Andreassen, født 4. mars 1889. Han overtok heimgården.
5.	Andreas Emil Martin Botten, født 23. mars 1891. Han giftet seg med Nikoline Pedersen, født 19. april 1900 i Kleiva. De bosatte seg i Kleiva.
6.	Olaf Gerhard Andreassen, født 10. september 1893 i Botn. Han var ung da han døde i Lofoten.
7.	Konstanse Karine Larsen, født 7. oktober 1895. Se bruksnummer 11 Nordmo.
8.	Nakor Martin Andreassen, født 18. april 1898 i Botn. Han døde ung.
9.	Harder Nikolaus Andreassen, født 26. september 1900. Harder ble gift med Annie Marie Nilsen, født 26. juni 1896 på Skarstein på Andøy. De var bosatt der, og hadde 3 barn: Albin Håkon Andreassen, født 26. juni 1924. Han er gift med sitt søskenbarn Kamilla Andreassen, datter av Lind Andreassen. De er bosatt på Emmenes. Halfrid Andreassen, født 25. juli 1927, gift med Kåre Wikhaug, og bosatt på Andøy. Karin Andreassen, født 24. mai 1931, gift med Hendry Pedersen.
10.	Otto Arktander Botten, født 29. juni 1902. Otto dreiv fiske, og hadde båt sammen med brødrene Kristian og Lind. Otto dro nordover til Troms og Finnmark på forskjellig arbeide. Han ble gift med ei dame fra Målselv, og det fortelles at de gikk fra hverandre, og det betyr sikkert at de ble skilt. De hadde ikke barn sammen. Da krigen kom var Otto i arbeide på Spitsbergen, og kom seg over til England. Han var senere i Amerika, men det er litt usikkert om det var under krigen eller like etter krigen. Ei tid etter krigen kom han heim til Botn, men dro videre til Finnmark, hvor noen sier at han dreiv med båter, men andre sier at han var handelsreisende. Til sist kom han tilbake til Botn, hvor han døde 31. mai 1988.

Den 3. september 1904 skreiv Andreas Larsen skjøte på en parsell av gården til eldste sønn Kristian Andreassen. Bruket fikk bruksnummer 4 Bjørnåsmoen av skyldmark 0,15.

Ved skjøte 29. juli 1909 overdro Kristian bruket tilbake til faren for kroner 500,-, det samme som han hadde kjøpt parsellen for 5 år tidligere. I 1915 søkte mora Karen (Antonsdatter) Larsen om å få bruksnummer 4 sammenføyd med hovedbruket bruksnummer 3, og i 1917 ble sammenføyingen tinglyst.

Den 23. juli 1911 ble bruksnummer 7 Molund utskilt fra bruksnummer 3, og den 27. april 1912 fikk Kristian Andreassen skjøte av mora på dette bruket for kroner 600,-. Den 3. juli 1914 ble ytterlig et bruk utskilt fra hovedbruket bruksnummer 3. Nå var det sønnen Anton Andreassen som ved skjøte av 23. oktober 1915 ble eier av bruksnummer 10 Elvemo.

Den 27. september 1920 utstedte så Karen Marie Antonsdatter skjøte på bruksnummer 3 (hovedbruket) til sønnen Lind Andreassen.
Faren til (Ove) Andreas Larsen, Lars Andreas Olsen, født 1820 på Emmenes, bodde den siste tiden sin i Botn, og døde her den 15. januar 1894.
Gårdbruker (Ove) Andreas Larsen døde 2. november 1910, og kona Karen Marie Antonsdatter døde 4. oktober 1940, 81 år gammel.

Bruksnummer 3 Nyhus av skyldmark 0,41
Lind Konrad Randor Andreassen, født 4. mars 1889 i Botn, sønn av Andreas Larsen og kona Karen Marie Antonsdatter, ble ved skjøte av 27. september 1920 fra mora eier av dette gårdsbruket for kroner 600,-. Lind og søskene hans hadde sikkert hjulpet mora med gårdsdriften helt siden faren døde. Sammen med de to eldre brødrene Kristian og Anton eide han fiskebåten "Brødrene", som de brukte både til heimefiske og på Lofoten. Lind giftet seg i 1914 med Edith Petrea Arntine Eriksen, født 8. oktober 1893 i Veggen (Veggfjellet), datter av Edvard Eriksen og kona Kristine Andreasdatter.

Lind og Edith hadde 7 barn:
1.	Arthur Konrad Andreassen, født 23. april 1914 i Botn. Han ble gift med Hulda Fredrikke Simonsen, født 1915 i Bergvik, datter av Elise og Oluf Simonsen. De var bosatt på Ankenesstrand og hadde 6 døtre. Hulda døde 3. februar 2001, og Arthur døde 22. januar 2003.
2.	Ester Kristine Antonette Andreassen, født 8. januar 1917 i Botn. Hun var gift med Lars Lind Jakobsen, født 12. februar 1904 i Sørdalen på Ofotbanen. Han var sønn av Theus Jacobsen fra Evenesmark og kona Peroline Pedersdatter. Ester og Lars bodde på Ankenesstrand og de hadde ikke barn. Lars var en velkjent skikkelse i Narvik og på Ankenesstrand. Han ble kalt "Theus" etter faren, og var kjent som en slagferdig og replikksterk fyr. Det er fortalt mange historier om "Theus", både fra hans sjømannstid og fra hans tid som sesongarbeider på jernbanen. Ester døde 7. oktober 1975, og mannen Lars "Theus" Jakobsen døde 16. mai 1988.
3.	Helene Annette Andreassen, født 24. februar 1919 i Botn. Hun døde som barn.
4.	Alvilde Karine Andreassen, født 15. oktober 1921 i Botn. Hun var gift med Kurt Goos, og bodde mange år i Tyskland. Hun og hennes 5 barn kom tilbake til Ofoten. Alvilde døde 2. mars 2002.
5.	Gudrun Andreassen, født 23. mars 1924 i Botn. Hun er gift med Hans Klimek, og bosatt i Tyskland. De har 2 sønner.
6.	Kamilla Elette Andreassen, født 6. april 1927 på Ankenesstrand. Hun var først gift med en Tofte, som var sjømann, og omkom i ei ulykke i England. Deretter ble hun gift med sitt søskenbarn Albin Andreassen, sønn av Harder Andreassen. De bor på Emmenes, og har 3 barn.
7.	Lenhard Andreassen, født 3. januar 1930 på Emmenes. Han bygde bolig like ved siden av heimgården på Emmenes (Hatteberget). Lenhard var gift med Gunhild Langvann fra Steigen, og de hadde 4 barn. Lenhard døde 16. oktober 2005.

I begynnelsen av 1920-årene, eller kanskje noe før, fikk Lind arbeide på Bolaget i Narvik. Han pendlet i noen år mellom Botn og Narvik, men dette ble i lengden tungvint, så rundt 1925-26 flyttet Lind med familien til Hatteberget (Emmenes) på Ankenesstrand. Her bygde han hus. I de vanskelige tidene i 1920-årene var det ikke lett å finne kjøper til bruket i Botn, og i 1930 ble gårdsbruket solgt på auksjon. Men de husene som sto på gården ble ikke solgt, de beholdt mora Karen (Antonsdatter) Larsen. I en artikkel i Årbok 2002 fra Ofoten Museum forteller Bernt Braseth om Bolaget som arbeidsplass. Han skriver blant annet: "Opplagsformann på vårt skift fra da av (desember 1946, red anm.) og i noen år, het Lind Andreassen, en real mann som man fikk respekt for. Trengtes det en "påblåsning", ble det gjort der og da og ferdig med det." Edith Andreassen døde i 29. mars 1966, og Lind døde 2 år seinere, den 3. november 1968.

Bruksnummer 3 Nyhus av skyldmark 0,41
Weinø Steinmo, født 17. desember 1907 i Botn, sønn av Asta Larsen Steinmo og Gabriel Kärkäinen på Østervikstranda, fikk auksjonsskjøte datert 11. februar 1930 på bruksnummer 3 for kroner 4.100,-. Weinø dreiv et etter forholdene godt gårdsbruk i Botn. Han var gift med Lilly Marie Olsen, født 13. juli 1908 Vardø, datter av Peder Nikolai Alfred Olsen og kona Marie Everine Dakkinen. Hennes eldre søster Helga var gift med Arne Lund i Forra, og det var kanskje årsaken til at Lilly kom til Evenes.

Weinø og Lilly fikk 3 barn:
1.	Gustav Asmund Peder Steinmo, født 11. juni 1930 i Botn, død 18. mars 1931.
2.	Kirsten Malene Steinmo, født 13. juli 1932 i Botn. Kirsten ble gift med Eilif Berntsen fra Bogen, sønn av Berit og Olaf Berntsen. De fikk sønnen Viggo i 1948. Kirsten og Eilif ble skilt etter kort tid. Eilif ble gift på nytt og bosatt i Mo i Rana, og hadde en sønn i dette ekteskapet. Kirsten giftet seg på nytt med Harald Olsen fra Sør-Lavangen. De bygde seg hus på Høybråten i Oslo, men hadde ikke flyttet inn da Kirsten døde 22. november 1956.
3.	Venche Steinmo, født ca 1934. Hun ble gift med Sverre Festvåg fra Gimsøy. De bosatte seg i Mo i Rana, og fikk 3 barn. Venche døde ca 2000-2001.

I 1954 overdro Weinø gården til dattersønnen Viggo Berntsen Steinmo. Weinø Steinmo døde 9. januar 1981, og kona Lilly døde 15. mars 1998.

Bruksnummer 7 Molund av skyldmark 0,33

"Brødrene" av Botn på fiske i Risvær.

Dette bruket ble utskilt 23. juni 1911 fra bruksnummer 3. Et år seinere, den 27. april 1912, fikk Kristian Andreassen skjøte av mora på eiendommen for kroner 600,-.
Kristian Magnus Abel Andreassen var født 28. mai 1883 i Botn, sønn av Andreas Larsen og Karen Antonsdatter. Han hadde i 1904 fått utskilt ett annet bruk av heimgården, nemlig bruksnummer 4 Bjørnåsmoen, men hadde solgt dette bruket tilbake til foreldrene i 1909. Kristian giftet seg 16. oktober 1904 i Evenes med Lovise Karoline Nikolaisdatter, født 14. april 1880 på Liland, datter av Nikolai Anton Nilsen og kona Ingeborg Olsdatter. Kristian dreiv småbruket i Botn, og også heimefiske. Han kjøpte seg en brukt skomakermaskin, og syslet litt som skomaker. Sammen med brødrene Anton og Lind eide han fiskebåten "Brødrene", som de også brukte til fraktefart på Ofoten. "Brødrene" ble også brukt som kirkebåt til Eveneskirka, og vekslet med Danielsen-brødrenes "Content" om denne oppgaven. Kristian var en årviss deltaker på Lofotfisket, og det er fortalt at han hadde over 50 sesonger bak seg på Lofoten.

Kristian og Lovise hadde 8 barn:
1.	Ågot Kasbara Kristiansen, født 2. juli 1904 i Botn. Hun ble gift med Sverre Nilsen fra Røst, hvor de var bosatt. Ågot og Sverre hadde barna Svein, Kristian (Jan), Nils, Eldrid, Marit, Gunnhild og Guttorm. Ågot Nilsen døde 2. august 1990.
2.	Astrid Karine Molund, født 23. august 1906 i Botn. Hun var i tjeneste flere steder i Nord-Norge. Hun kom tilbake til Botn, og bodde hos broren Hans. Hun døde ugift i Botn den 28. juli 1975.
3.	Karl Ludvik Kristiansen, født 16. juni 1908. Han kjøpte bruksnummer 2 Botn, se foran.
4.	Olufine Gerharda Kristiansen, født 15. januar 1912. Hun arbeidde i mange år flere steder i Nord-Norge som kokke for anleggsarbeidere i Televerket. Hun ble gift med Artur Arktander Utstrand fra bruksnummer 8. De var bosatt i Mo i Rana, og hadde ikke barn. Artur døde 17. oktober 1974, og Olufine døde 21. september 1988.
5.	Kåre Emil Kristiansen, født 22. oktober 1913 i Botn. Han var gift med Andora (Mossa) Klaussen, født 14. september 1913, fra Ballstadøy i Lofoten. De var bosatt på en liten parsell av heimgården hans i Botn. Kåre dreiv mye med fiske, men også som snekker og anleggsarbeider. Kåre og Andora hadde datteren Jorunn Kristiansen, som er gift med Magnar Rasmussen fra Forra, og bosatt i Harstad. Kåre Kristiansen døde 8. september 1987.
6.	Hans Ingmar Kristiansen, født 15. oktober 1915. Han overtok heimgården i Botn, og arbeidde som post- og dampskipsekspeditør, og vaktmester på feriehjemmet "Malm". Han var aktiv Arbeiderpartipolitiker, og var ordfører i Evenes i tiden 1969 til 1971. Hans var samboer med Anne Ohrvik. De hadde ikke barn. Hans Kristiansen døde den 11. november 1991.
7.	Inga Olufine Kristiansen, født 25. juli 1918. Hun ble gift med Magne Strøm, født 25. juli 1920 i Blokken i Sortland. Magne var bror til Are J. Strøm, som var gift med Ruth Kristiansen, se under bruksnummer 2. Inga og Magne var lenge bosatt i Botn, hvor Magne arbeidet som fisker og bygningssnekker. De fikk barna Leif og May. Magne Strøm var ordfører i Evenes i tiden 1962-1963. Familien flyttet til Harstad i 1975. Magne Strøm døde 30. mai 1984, og Inga døde 7. april 2006.
8.	Ingeborg Kristiansen, født 15. juni 1921 i Botn. Hun ble gift med Rolf Hansen Kleiving, født 28. mai 1922 i Kleiva, sønn av Vibekke og Alfred Hansen. Rolf ble utdannet maler hos Bertheus Strand fra Bogen, som var malermester i Harstad. Ingeborg og Rolf bor i Harstad og fikk barna Rigmor, Vidar og Vebjørn. Vidar døde i 1998.

Før hun ble gift hadde Lovise sønnen: Nikolai Antoni Antonsen, født 21. desenver 1900 i Sommervik i Evenes. Faren var Anton Lund Johansen, født ca 1875 i Vefsn. Da Nikolai ble født var faren i Sildvik i Rombaken, og sikkert i arbeide på Ofotbanen. Nikolai vokste opp i Botn, og som ungdom dreiv han fiske sammen med stefaren Kristian. Senere dro han til Troms og Finnmark sammen med onkelen Otto Botten, og det endte med at han bosatte seg i Tromsø. Nikolai var gift med Eldora Adriana Nilsen, født 9. april 1903 på Nygård i Ankenes, datter av Adolf Johan Nilsen og kona Jonette Bergitte Johansdatter. Anton Nilsen flyttet omkring 1920 som enkemann til Ramnes i Evenes/Tjeldsund hvor han var blitt ansatt som oppynsmann i militæret. Anton var en stor og røslig mann, og gikk under navnet "Stor-Anton". Når han skulle noen steder så satte han seg i robåten og rodde. På en av sine roturer hadde han med seg datteren Eldora, og langt ute på sjøen et sted (kanskje Bogen-bukta) traff de på en svømmende ung mann, som vinket til jenta i robåten. Det var Nikolai, som var en ivrig og svært god svømmer. Eldora vinket tilbake, og faren lurte på hvem det var. Å, det er nå bare en jeg kjenner, svarte Eldora. Men dette møtet på sjøen førte til at de siden ble bedre kjent, og det endte med giftemål.

Nikolai og Eldora hadde ikke barn, men fostret Eldora si søsterdatter Ellinor. Hun er gift Rossing, og bosatt i Tromsø. I Tromsø arbeidde Nikolai først som motormann i kystfart, og kankje også på fiskebåter. Men han sluttet med sjølivet, og fikk arbeide i bygningsbransjen som grunnarbeidet Han døde 13. november 1972, og Eldora døde 7. januar 1993.

Lovise Andreassen døde 20. februar 1959, og Kristian Andreassen døde 22. juli 1961.

Bruksnummer 10 Elvemo av skyldmark 0,41
Anton Andreassen var født 26. februar 1887 i Botn, sønn av Andreas Larsen og Karen Antonsdatter på bruksnummer 3. Den 23. oktober 1915 skreiv mora skjøte til Anton på en parsell av heimgården. Parsellen fikk bruksnummer 10 Elvemo, og Anton måtte betale kroner 600,- pluss kår til mora. Anton dreiv som gårdbruker og fisker. Han ble gift med Dagny Lovise Karoline Olsen, født 19. september 1882 i Dølvik på Skrova. Faren hennes hadde giftet seg med Anton si tante Anna Karoline Antonsdatter, se under bruksnummer 2 foran.
Anton og Dagny hadde ikke egne barn, men de hadde fostersønnen Thorleif Odvar Andreas Johansen, født 22. juli 1910 i Narvik. Hans yngre bror Charles var adoptert av Agur Danielsen. Thorleif hadde sitt arbeide i Narvik, hvor han døde ugift. <br/ Ved skylddelingsforretning avholdt 12. mai 1939 ble det utskilt ei tomt, bruksnummer 21 Bjerkely av skyldmark 0,01. Den 29. november 1947 ble nok ei tomt utskilt, nemlig bruksnummer 24 Holmlund av skyldmark 0,01. Anton og Dagny dreiv småbruket i Botn, men hovedvirksomheten til Anton var som fisker. Han hadde 52 sesonger bak seg på Lofoten og Finnmark som mannskap på båtene til Johan Hansen i Veggen. Dagny sin bror Olav Emil Olsen, født 6. juli 1894 i Skrova, bodde hos Anton og Dagny sammen med sin datter Olaug. Hun ble gift med Ole A. Olsen i Østervik. (se også foran under bruksnummer 2.) Olav Emil Olsen døde i Botn den 27. desember 1963.

Anton Andreassen døde 16. september 1970, og kona Dagny døde 31. juli 1975. Anton sin nevæ Olav Larsen, se bruksnummer 11, overtok eiendommen etter at Anton og Dagny var død.

Bruksnummer 11 Nordmo av skyldmark 0,57, utskilt fra bruksnummer 2 Botn
Agur Arctander Jentoft Danielsen, født 27. juli 1878, dreiv handel i Botn fra heimgården sin på bruksnummer 6 Nordgård, og under bruksnummer 18 Solbrå, se forrige nummer av Fimbul. Allerede i 1912 ser vi at han pantsatte halvdelen av bruksnummer 2 Botn, og måtte altså ha en form for råderett over denne eiendommen, som sannsynligvis var Karl Antonsen sin halvdel av bruksnummer 2. Men skylddelingen ble ikke gjort før i august 1922, og bruket fikk da bruksnummer 11 Nordmo. Samtidig med denne skylddelingen, og før Agur hadde fått skjøte på bruksnummer 11, ble det utskilt en parsell av bruksnummer 11 som fikk bruksnummer 14 Oldermo av skyldmark 0,05. Agur fikk først skjøte på bruksnummer 11 på skifte etter Karl Antonsen. Skjøtet er datert 18. juni 1925, og Agur betalte 1.420,- for bruksnummer 11, med bruksnummer 14 innbefattet. Også bruksnummer 11 Nordmo var pantsatt i Evenes Sparebank, og ved krakket i virksomheten i 1930 ble også denne eiendommen solgt på auksjon. Ved auksjonsskjøte datert 21. desember 1932 kjøpte Agur eiendommen tilbake til sine barn Charles og Gerd for kroner 2.100,-. I 1933 ble tomten bruksnummer 19 Sahara av skyldmark 0,01 utskilt fra bruksnummer 11, og overdratt til Olav Winnem. Bruksnummer 19 er senere slått sammen med bruksnummer 1.

Agur Danielsen fortsatte handelsvirksomheten i Botn fra sin eiendom bruksnummer 8 Solbrå, se forrige nummer av Fimbul. Men virksomheten gikk dårlig, og i 1938 ble denne eiendommen (bruksnummer 11) igjen tatt som pant for lån. Ved skjøte av 26. oktober 1939 kjøpte Agur denne eiendommen på nytt for kroner 2.600,-, og nå sto han selv som eier.

I 1943 ble parsellen bruksnummer 22 Bergstad av skyldmark 0,11 utskilt og solgt til Vilhelm Botnmark.

På skiftet etter Agur i 1946 solgte barna Charles og Gerd sine arveandeler i bruksnummer 11 til sin mor Mathilde. I juli 1946 skilte hun ut en parsell bruksnummer 23 Fjellet av skyldmark 0,14, som ble solgt sammen med boligeiendommen bruksnummer 18 Solbrå til Erling Aagesen, født 24. januar 1907 i Kvæfjord. Senere samme år solgte Mathilde Danielsen det som var igjen av bruksnummer 11 Nordmo til Konstanse Karine Larsen for kroner 3.000,-.
Se ellers under bruksnummer 18 Solbrå i forrige nummer av Fimbul om hvordan Mathilde Danielsen ordnet med hele avviklingen i Botn i 1946-1947.

Bruksnummer 11 Nordmo av skyldmark 0,26
Konstanse Karine Larsen var født 7. oktober 1895 i Botn, datter av Andreas Larsen og Karen Antonsdatter på bruksnummer 3. Konstanse var ei tid bosatt sørpå, og kom tilbake til Botn i 1925 sammen med de to barna sine. Ved skjøte datert 2. august 1946 kjøpte hun bruksnummer 11 av Mathilde Danielsen for kroner 3.000,-. Det som da var igjen av bruksnummer 11 var to teiger med dyrka mark, den ene i grensen mot gårdselva og sjøen, og den andre teigen ligger på sjøsiden av hovedveien, rett nedenfor husene og jorda til Olav Winnem på bruksnummer 1. Det kan ikke sees at det var igjen noen utmarksteiger som ble å tilhøre bruksnummer 11.

Konstanse bodde ikke på bruksnummer 11, husene hennes sto på bruksnummer 10 på andre siden av gårdselva.

Konstanse hadde 2 barn:
1.	Aslaug Karine Bjørkbakken, født 7. februar 1919 i Botn. Faren var Harald Emilsen, født i 1897. Han var trolig fra Vang på Hedemark, og sønn av Emil Eriksen og kona Mathilde Madsdatter. Aslaug døde 19. oktober 1934 av tuberkulose, samme året som hun ble konfirmert.
På begynnelsen av 1920-tallet var Karine noen år sørpå, og da hun kom tilbake til Botn i 1925 hadde hun med seg sønnen:
2.	Olav Narve Larsen, født 15. april 1922. Han er oppkalt etter de to onklene sine, Oluf og Nakor, som begge døde unge. Olav dreiv i mange år gårdsbruket sammen med mora. Han ble gift med Lilly Hansen, født 12. november 1921 i Skar. De fikk sønnen: Ketil Larsen, bosatt i Narvik Lilly hadde to sønner før hun ble gift med Olav Larsen, nemlig Leirold Hansen og Arne Magne Haugan. Lilly Larsen døde 10. september 1986.

Konstanse Karine Larsen døde 21. januar 1953. Olav Larsen overtok bruksnummer 11 Nordmo etter mora, og han eier også bruksnummer 10 Elvemo etter onkelen Anton Andreassen.

Bruksnummer 12 Skoglund av skyldmark 0,03
Denne eiendommen, som er en liten skogparsell som grenser opp mot Botnmark, ble fradelt bruksnummer 2 ved skylddeling 30. august 1922, og tinglyst 18. september 1922. Skjøte kan ikke sees tinglyst, men kjøper var Jørgen Eilertsen fra Forra. Men Jørgen var bare 14 år i 1922, så det var nok mora Johanna Botnmark som var den reelle eier. Hele kjøpet kan være iverksatt av Johanna sin far Hans Olsen Botnmark. Johanna Botnmark har senere utøvet råderett over denne parsellen.

Bruksnummer 13 Heimstad av skyldmark 0,01
Også dette bruket ble fradelt bruksnummer 2 ved skyldeling 30. august 1922, tinglyst 18. september 1922. Dette lille bruket ligger i grensen mot Botnmark. Kjøper var Maren Magdalene Olsdatter, født 24. april 1878 i Botnmark, datter av Ole Peder Mikkelsen og Amalie Nikolina Dortea Grønning.
Maren fikk først skjøte på eiendommen i 1937 fra arvingene etter søskene Karl og Anna Antonsen. Det var ei lita stue på eiendommen, hvor hun bodde sammen med mora Amalie. Maren fikk ikke beiterett, men må likevel ha hatt litt småfe, for i alle fall under krigen er det kjent at hun hadde sauer. Hun var litt brysk og annerledes av seg enn folk flest, og både voksne og unger ga henne nok et slengord i ny og ne. Da reagerte hun kraftig, og ungene var litt redd for henne. Og det var nå ikke fritt for at foreldrene skremte ungene sine med "ho Maren i Hågen". Men når det kom til stykket så holdt nok både unger og voksne seg litt på avstand, for Maren kunne "ganne". Det var vel hennes måte å forsvare seg på.

Bruksnummer 14 Oldermo av skyldmark 0,05
Dette bruket ble fradelt bruksnummer 11 ved skylddeling 30. august 1922, og tinglyst 18. september 1922. Dette er en bra teig som går fra sjøen i lille-Botn, og blir bredere lenger opp i sørmarka, før den igjen smalner av og ender i en spiss i grensen mot Botnmark. Det ble gjort avtale om felles havnegang. Agur Danielsen var selger, og kjøper var Ole Kornelius Hansen (Ol'Hansa) fra Mølnhågen i Østervik. Ole hadde ikke skogteig eller beiterett på eiendommen sin i Østervik, og det var nok særlig med tanke på vedhogst at kan kjøpte denne teigen. Men også beiteretten kan ha vært viktig.
Ole K. Hansen tinglyste ikke skjøte på eiendommen, men pantsatte den likevel i 1924 sammen med eiendommen sin i Østervik. Og grunnen til at det gikk sent med skjøtingen må ha vært at Agur Danielsen ikke hadde formell hjemmel til eiendommen i 1924. Det var først i 1925 at han fikk tinglyst skjøte på bruksnummer 11, og da var bruksnummer 14 Oldermo inkludert. De formelle papirene mellom Ole Hansen og Agur Danielsen må ha blitt ordnet senere, for slekta etter Ole Hansen eier fortsatt denne teigen i Botn.

Bruksnummer 17 Blomåsen av skyldmark 0,13

Edvard Botten (til venstre) og arbeidskompisen Magnus Erlandsen (ca 1925).

Edvard Juliussen Botten, født 27. september 1889 i Botn, fikk i 1929 hjemmel på bruksnummer 2 Botn på skifte etter mora og stefaren, se under bruksnummer 2. Samme år skilte han ut parsellen bruksnummer 17 Blomåsen, hvor han bosatt seg. Han ble gift med Vibekke "Bekka" Mikalsen, født 22. september 1895 i Forra, datter av Mikael Adamsen og kona Ingeborg Olsdatter. Edvard dreiv gårdsbruket i Botn, men hovedbeskjeftigelsen hans var som sporskifter ved LKAB i Narvik.

Edvard og Bekka fikk to barn:
1.	Bjarne Wilhelm Botten, født 11. februar 1927, død 19. januar 1988. Han bodde ugift på heimgården i Botn, men hadde sitt arbeide på Bolaget i Narvik.
2.	Ester Botten, født 1928 i Botn. Hun ble gift med Sigvald Opdal fra Forrastranda, og bosatt på Tverrlandet i Bodø.

Gårdsbruket i Botn er fortsatt i familiens eie.

Bruksnummer 22 Bergstad av skyldmark 0,11
Dette bruket ble utskilt 8. juli 1943 fra bruksnummer 11, og er en trekantet skogteig i sørgrensen mot Botnmark. Agur Danielsen solgte parsellen til Vilhelm Botnmark.

Bruksnummer 23 Fjellet av skyldmark 0,14
Ved skylddeling 22. juli 1946 ble dette bruket utskilt fra bruksnummer 11 Nordmo. Dette er en stor utmarksteig øst i sørmarka, som går helt fra nordmarksteigene og sørover til grensen mot Botnmark. Mathilde Danielsen, enka etter Agur Danielsen, solgte senere i 1946 denne eiendommen sammen med bruksnummer 18 Solbrå til Erling Aagesen, født 24. januar 1907 i Kvæfjord, for kroner 19.000,-. Det var nok våningshuset på bruksnummer 18 som betinget den høye prisen. Se ellers under bruksnummer 18 Solbrå i forrige nummer av Fimbul om senere eiere av bruksnummer 18 og bruksnummer 23 Fjellet.

---

Forfatterne takker alle som har bidratt med opplysninger og fotografier. Takk også til prestekontoret i Evenes, og til Evenes bygdeboknemnd som bidro med opplysninger fra arkivet sitt. Det gjorde det muligfor oss å skrive noe om folk i Botn før år 1700.

Eventuelle feil i det vi har skrevet, eller komntentarer og spørsmål kan sendes til bygdeboknemnda.

Skifte etter Finn-Lapp Henrik Mikkelsen, Botten av Ofotens fjerding

Skiftet åpnet 26. september 1786.
Den ??? 1786 ble av lensmann Ole Har en lovlig Registrering og Vurdering (sammen med) 2 Mend Anders Jensen Liland og Johan Olsen Lenvig, foretaget uti Finn-Gammen i Botten hvor Henrik Mikkelsen ved Døden var avgaaet, til Skifte og Deling mellom hans efterlevende, og ved forretningen nærværende enke Inger Andersdatter og 6 Børn, nemlig:

Sønnene Mikkel, Hans og Anders, døtrene Inger (ugift), Marit (ugift) og Kirsti (ugift).

		Skilling	Mark	Ort
Kobber:	1 kjedel	9
Jern:	1 gryte	?
	1 gammel øks	?
	1 gammel skievring	?
	1 ditto	?
	2 økshammere	?
Trævare:	1 trøskebomme uten Nøyel	?
	6 skaaler	?
	3 kvarter	?
	2 barket skind	?
	14 renbellinger	?
	1 gammel Okse Renskind	?
	1 gammel Grene	?
	1 ........ Skind	?
Creaturer:	1 Koe kaldet Soløye	4	3	0
	1 Koe kaldet Penna	4	3	0
	1 marks Kvige	3	0	0
	1 kvigekalv		3	8
	1 oksekalv		3	0
	3 voksne Geeder	1	3	12
	3 heine	1	0	12
	1 års kied		1	8
	3 små bokke kied		4	8
	2 små års kied		2	0
	2 voksne sauer	1	0	0
	6 Giømmer		4	8
	2 små Wehrer		4	8
	2 årslam		2	8
	2 bokke skind
	1 gammel børse	1	0	0
	1 gammel færing	1	0	0
	1 bøyel Line	1	0	0
	1 walben		1	8
	1 Dybsagn (jukse) u/jernsteen		2	0
	1 nye Boe	1	0	0
	1 halvbygd ditto		3	0
	1 Eke Tønde	1	3	0
	1 kobber kiele	2	3	0
	Sum eiendeler	34	1	0

Creditorer:	Skilling	Mark	Ort
Joen Jensen Øyen		5	8
Thomas Lenvigen		3	0
Anders Liland	1	1	0
Morten Kleven	1	2	12
Klocker Niels Arnesen		3	0
Hans Pedersen Lien		2	4
Jacob Larsen		2	8
Ole Pedersen Østervigen	2	2	0
Anders Einersen Lenvig	1	1	0
Presten Arctander			12
Eric Pedersen Botten		1	4
Ole Henriksen Lilandskar		4	4
Gabriel Lavangen	1	0	0
Ole Tomassen Lenvigen	1	1	0
Anders Enersen	2	0	0
Amund Jacobsen Finvigen		4	0
Sum:	14	4	0
Skifteomkostninger	5	2	12
Total gjeld	20	0	12

Redaksjonen

Aslaug Olsen
Kjell Asbjørn Pedersen
Kjellaug Kulbotten
Martin Hansen
Ole Parten
Asbjørn Pettersen
Svein Dahlseng

Referanser til Utdrag angående leiren i Bogen, episoder i 1945

<references>I Nord-Hålogaland Infanteriregiment nr 15, Troms infanteriregiment nr 16: Instruks for norsk vakt ved ex-fangeleiren i Kvitsandøra, Narvik l.juni 1945.

<references>Avsnittskommando Narvik: Møte med major Thompson og diplomat Karavajev 4. juni 1945. <references>Nord-Hålogaland infanteriregiment nr 15, Troms infanteriregiment nr 16: Rapport fra fenrik Mathiesen 8. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Møte med major Keppler 5. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Rapport om urolighetene ved russerieiren, Bjerkvik, natt til 8. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Møte med Zone Commander, 10. juni 1945.