Folkeavstemningen om prins Carl av Danmark som norsk konge
Folkeavstemningen om prins Carl av Danmark som norsk konge ble gjennomført 12. og 13. november 1905, i etterkant av at unionsoppløsningen var godkjent gjennom Karlstadkonvensjonen. Stortinget ønska å gi regjeringen myndighet til å oppfordre prins Carl av Danmark til å la seg velge som Norges konge. I og med at det ikke var noen annen kandidat var dette i realiteten et valg mellom republikk og monarki, men spørsmålet i avstemningen var formulert som et ja eller nei til prins Carl. Det endte med 78,9 % ja og 21,1 % nei, og prins Carl aksepterte tilbudet den 18. november. Som Haakon VII ankom han med sin familie Kristiania den 25. november 1905.
Bakgrunn
Før avstemningen stilte regjeringa i praksis kabinettspørsmål, ved å erklære at den ville gå av dersom det ikke ble et ja-flertall. Statsminister Christian Michelsen var egentlig republikaner, men både han og andre kjente tilhengere av republikk som styreform valgte å arbeide for monarkiet. Hovedårsaken til dette var at man ønska å skape ro i samfunnet etter de opprivende selvstendighetsprosessen, og at man ville ha et godt forhold til andre europeiske stater. Det var på det tidspunktet bare to republikker i Europa, Frankrike og Sveits. I og med at kravet om en selvstendig norsk utenrikspolitikk hadde stått helt sentralt i prosessen fram mot unionsoppløsningen, var det naturlig at man vektla et godt utgangspunkt på det feltet.
Selve kongevalget førte også med seg et naturlig bånd til Danmark, Sverige og Storbritannia. Kongsemnet var nemlig dansk prins med svensk mor og britisk kone.
I utgangspunktet var regjeringa klar for å velge prins Carl som konge uten noen folkeavstemning. Men det var et tydelig krav fra republikanerne, og da prinsen ba om en folkeavstemning for å få bekrefta om han hadde folkets støtte ble det slik.
Valgkamp
Tidligere på året hadde det ikke vært noen reell valgkamp før folkeavstemninga om oppløsning av union med Sverige. Denne gang ble det agitert for og mot monarkiet, og regjeringa kom som nevnt med en trussel om å gå av. Dette var et svært sterkt innspill i debatten; en regjerings avgang kan være dramatisk nok i seg selv, men i en situasjon hvor landet nettopp hadde fått selvstendighet kunne det ført til et betydelig kaos.
Gjennomføring
Menn over 25 år hadde, uavhengig av inntekt eller eiendom, stemmerett ved folkeavstemningen. Kvinner hadde ikke stemmerett. Dette var samme ordning som ved folkeavstemningen om unionsoppløsningen tidligere samme år. Valgkretsene var fylkene og byene. Det var det totale antall stemmer som avgjorde, ikke antall kretser som ble vunnet.
Det var 439 748 stemmeberettigede. 331 230 stemmer ble avgitt, og av disse ble 328 827 godkjent. Det var 259 563 ja-stemmer (78,9 %) og 69 264 nei-stemmer (21,1 %).
Samtlige fylker hadde ja-flertall. Størst var det i Vestfold, med hele 93,4% ja. Telemark var fylket med høyest andel republikanere; der ble det 58,9 % ja og 41,1 % nei. Flere kommuner i fylket hadde nei-flertall. På landsbasis var det nei-flertall i 52 av 437 landkommuner. Det tydeligste resultatet kom fra Tysfjord og Kautokeino med 100 % ja-stemmer, og fra Herdla kommune der det var én nei-stemme og 99,8 % ja-stemmer.
De fleste byene stemte for forslaget, men det var to byer som hadde nei-flertall: Narvik endte på 56,9 nei, mens Vardø hadde 57,1 % nei.
Litteratur
- Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Steine, Bjørn Arne: Folkeavstemningen om monarki i 1905 på Norgeshistorie.no.