Ein av dei flotte vegkonstruksjonane på driftavegen i Viglesdalen. Foto: Njål Vadla
Driftavegen gjennom Viglesdalen i Hjelmeland kommune i Rogaland er ein gamal ferdselsveg som følger dalføret innover mot turisthytta Stakken og vidare til Nilsebuvatnet og Nilsebu. Vegen er ein del av nettverket av dei gamle ferdselsårene austover fjellet frå Ryfylke til Setesdal. Frå 2020 har ruta status som Historisk vandrerute
Fyrste del av turen er ein imponerande drifteveg som vart bygd av svenske rallarar i åra 1907-1912. Planen var truleg å bygge den vidare austover. Driftevegen går i et fantastisk kulturlandskap langs sørsida av Storånå frem til Viglesdalsvatnet. Ved enden av Viglesdalsvatnet ligg fjellgarden i Viglesdalen, med arkeologiske spor heilt tilbake til jernalder. Den historiske vandreruta fortsett vidare mot Stakken og Nilsebu. Frå Nilsebu kan ein gå ned til Lysestølane. Les mer …
Pipervika med Akershus i bakgrunnen.
Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
Utsikt mot Frognerkilen fra Frogner gård. Grafisk trykk av Georg Haas Foto: Oslo museum
Hvis du stod her, innerst i Frognerkilen, en sommer på 1790-tallet ville du kjent lukten av våt jord. Her residerte enken Karen Maschmann (1738-1797) i sommerhalvåret, og for å anlegge hage måtte området dreneres.
Hagearbeidet var ganske nytt helt innerst i Frognerkilen. Gjennom det meste av 1700-tallet hadde vann, myr eller våt eng preget området. Innerst i Frognerkilen var da en del av Christianias bymark. Bymarken hadde Christianias befolkning mulighet til å bruke fritt som gressgang for kyr, småfe og hester som om vinteren holdt til i bygårdenes fjøs og staller. Langt fra byens søppel og industri må bymarken rett og slett ha luktet landlig for Christianias beboere.
Les mer …
Postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe, 1914)
Kystpostruten fra Stavanger til Trondheim var den siste av de landsdekkende postrutene som ble etablert. Det skjedde først i 1785, men på deler av strekningen var det blitt etablert postgang tidligere. Under gjennomgangen av ruten blir det diskutert hvorfor det tok så lang tid før ruten ble etablert i sin helhet og hvorfor det skjedde mot slutten av 1700-tallet. Lenge var samferdselen for dårlig til at postvesenet kunne benytte hest og vogn. Derfor var det vanlig at postføreren var ridende eller som på Vestlandet måtte benytte båt. Om vinteren ble slede eller i nord pulk benyttet. Flere steder som i Kystpostruten var fremkommeligheten så dårlig at postføreren måtte ta beina fatt og om vinteren benytte ski eller truger. Bildet viser vanlige fremføringsmåter for posten i forskjellige deler av landet omkring 1800. Ukentlig postgang ble besluttet opprettet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem i 1785. Hele rutens lengde ble beregnet til 898 km. Minst krevende var strekningen mellom Trondhjem og Molde, en strekning på i alt 244 km. Forholdene var betydelig vanskeligere på resten av postruten. Strekningen mellom Molde og Bergen var regnet ut til 451 km og mellom Bergen og Stavanger til 203 km. Les mer …
Hester på beite på den nordligste Bergeløkka. Foto: Mette Martinsen)
Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.
Løkkene i Håvet på Kongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren. Les mer …
Struves meridianbue var et prosjekt den tyske astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve utførte i årene 1816 til 1855 for nøyaktig å kunne bestemme jordens form og størrelse. Han ble blant annet bistått av nordmannen Christopher Hansteen og svensken Nils Haqvin Selander i årene fra 1845 og frem til arbeidet ble avsluttet i 1855, og arbeidet var et eksempel på internasjonalt videnskapelig samarbeid. Struve var den første som nøyaktig målte en stor del av en meridian, noe som gjorde det mulig å regne ut jordens størrelse. Dette var et viktig fremskritt i forskningen om jorden og for kartkonstruksjon. I 2005 ble 34 av disse målepunktene plassert på UNESCOs verdensarvliste, blant disse er alle de fire i Finnmark. Les mer …
|