 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
St. Olafs kyrkje, óg kalla Engelskkyrkja, er ei anglikansk kyrkje i Balestrand. Ho vart reist i 1897, og er ei etterlikning av ei stavkyrkje, men ho er reist med laft, ikke stavar.
Bakgrunnen for at det ligg ei engelsk kyrkje i Balestrand er stadens popularitet hjå engelske turistar på 1800-talet. Ei av dei var Margaret Sophia Green Kvikne, som var prestedotter og klatrepioner. Ho gifta seg i 1890 med Knut Kvikne, som var vert på Kviknes Hotel i Balestrand. Ho døydde der av tuberkulose i 1894, og på dødsleiet hadde ho røpa for mannen at ho hadde ein draum om å få ei engelsk kyrkje på staden. Knut æra dette ynskjet, og skilde ut ei tomt. To amerikanske kvinner ga store pengegåvar, og berre tre år etter Margaret Kviknes død kunne kyrkja innviast. Les mer …
Liktvorane i Vik kommune ligg der Vikjabukti tek til, og staden vart nytta som vaktpost både av nordmenn før og av tyskarar under andre verdskrig. Frå slutten av 1939 fram til 1. mai 1940 var garden Liktvoren med det gode utsynet midt i Sognefjorden ein norsk luftvarslingspost. Etter dette tok tyskarane over. Fram til krigen slutta hadde tyskarane ein vaktstyrke på 8-10 mann på denne vaktposten 3 km frå Vikøyri. Les mer …
 Det fremste av dei to reinsdyra på Sagelv helleristningsfelt sett frå motsett side av elva. Foto: Olve Utne er eit helleristningsfelt ved Sagelva i Hamarøy kommune i Nord-Salten. Feltet inneheld to konturframstilte reinsdyr innslipt i naturlig størrelse. Begge desse er rista inn nedom kanten på det bratte svaberget fleire meter over elva. Det finst fleire ulike syn på dateringa av feltet — frå så tidlig som ca 7000 fvt. til så seint som 3000–2500 fvt. Dateringa av Sagelv helleristningsfelt er omdiskutert. Den tidligaste dateringsmodellen tek utgangspunkt i at steinalderfolket ikkje hadde dei taua ein treng for å henge nedover berget og riste inn reinsdyra, og at ristningane derfor må stamme frå den tida at havet stod heilt opp hit og ein kunne riste inn direkte frå båt. Les mer …
 Kart over området rundt Semsvannet. Foto: Asker Turlag/Jan Martin Larsen Husmannsplassene under Tveiter ligger i Semsvannet landskapsvernområde i Asker kommune i Akershus. Verneområdet ble opprettet i 1992 for å bevare det egenartede og vakre kulturlandskapet rundt Semsvannet. Semsvannet er Askers tusenårssted, og området er en av Askers største utfartssteder. Vannet har en rekke fiskeslag, og det drives oppdrett av ørret i anlegget ved Sem. Det er et bratt jordbrukslandskap der gårdene Tveiter, Store Berg og Sem har store beiteområder. På turen går du forbi husmannsplassene Kølabonn, Mobråtan, Svensrud, Tømmervika, Tangen og Hajem.
Folketellingen i 1801 lister opp tre plasser under Tveiter - riktignok uten navn - men det må være plassene Svensrud, Kullebund og Mobråten.
Husmennene under Tveiter ble ilagt arbeidsplikt som betaling av leie for plassen. Les mer … | 
