 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). Les mer …
 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
 Postrutetraseer gjennom Groruddalen med bilde av Bergenske Kongevei.(fotograf: ukjent) inngår som en av 7 løyper som prosjektgruppen Samkult bruker til å belyse avhengigheten mellom samferdsel, kultur og teknologi i årene 1647 – 1814. Det var stattholder i Norge, Hannibal Sehested, kongens svigersønn med base på Akershus festning, som etablerte ruten i 1647, da posttransportbehovet utpekte et stamveinett som skulle bidra til at Norge ble et lydrike under Danmark. De som ønsker flere opplysninger om hvordan samkultgruppen er etablert og hvordan prosjektarbeidet er inndelt og organisert til å belyse utviklingen helt fram til vår tid finner dette i Samkult generelt. Der er det også samlet en del stoff om institusjonelle og organisatoriske forhold knyttet til teknologiske problemstillinger, veihold, veilovgivning og annen samferdsel i unionstiden. Hvorfor Bergen ble ansett som viktig målpunkt med egen postrute og idag kan vise frem mange eksempler på kulturminner skapt gjennom samferdsel behandles i siste kapittel i denne løypebeskrivelsen for Christiania – Bergen. For postransportens vedkommende starter beskrivelsen på et tidspunkt da posttransporten på lange innenlandsruter i barmarkstiden bare kunne utføres av postførere til fots eller ridende på hest eller med båt på vann og fjordarmer. Det var mange spesielt vanskelige strekninger på Bergensruten der også værforhold og nedbør skapte store utfordringer for de som ble pålagt å utføre posttransporten. Les mer …
| 
