Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.  Forstvesenets øksemerke på ei furu Foto: Lise Brekmoe/NTRM
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …
 Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre. Foto: Svein Erik Ski Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Vang sentrum/Ellingbø gard ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.
Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt. Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
 Postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe, 1914) fra Stavanger til Trondheim var den siste av de landsdekkende postrutene som ble etablert. Det skjedde først i 1785, men på deler av strekningen var det blitt etablert postgang tidligere. Under gjennomgangen av ruten blir det diskutert hvorfor det tok så lang tid før ruten ble etablert i sin helhet og hvorfor det skjedde mot slutten av 1700-tallet. Lenge var samferdselen for dårlig til at postvesenet kunne benytte hest og vogn. Derfor var det vanlig at postføreren var ridende eller som på Vestlandet måtte benytte båt. Om vinteren ble slede eller i nord pulk benyttet. Flere steder som i Kystpostruten var fremkommeligheten så dårlig at postføreren måtte ta beina fatt og om vinteren benytte ski eller truger. Bildet viser vanlige fremføringsmåter for posten i forskjellige deler av landet omkring 1800. Ukentlig postgang ble besluttet opprettet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem i 1785. Hele rutens lengde ble beregnet til 898 km. Minst krevende var strekningen mellom Trondhjem og Molde, en strekning på i alt 244 km. Forholdene var betydelig vanskeligere på resten av postruten. Strekningen mellom Molde og Bergen var regnet ut til 451 km og mellom Bergen og Stavanger til 203 km. Les mer …
«Bergenske Kongeveg» i Hole i Buskerud følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, det vil si at den stort sett følger terrenget, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945.
Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan. Les mer …
 Kjøkkenutstyr kan også være kulturminner, som dette bakstejernet fra Nordmøre. «Dagliglivets kulturminner» er tema for Kulturminneåret 2009.
Foto: Olve Utne Kulturminneåret 2009 er et markeringsår som skal gjennomføres i 2009 for å gi arbeidet med å verne og bevare kulturminner et løft. Under kulturminneåret 1997 hadde man en kulturminnestafett der hver kommune i landet plukket ut et kulturminne de ville fremheve. Det viste seg at svært mange valgte nyere kulturminner, fra beste- og oldeforeldres generasjoner. Dette fokuset på minner som såvidt befinner seg utenfor manns minne førte til at man bestemte at temaet for Kulturminneåret 2009 skal være «Dagliglivets kulturminner».
Anbefalingen om å ha et nytt kulturminneår kom fra Stortinget i Stortingsmelding nr. 16 (2004–2005), Leve med kulturminner. Regjeringen tok imot anbefalingen, og har uttrykt et ønske om at markeringen skal gjennomføres som et samarbeid mellom frivillige, organisasjoner og det offentlige.
Markeringen skal ikke bare fokusere på de materielle kulturminnene, men også på slikt som sanger, historier og personlige minner. Gjennom året skal 52 kulturminner få en spesiell presentasjon, et for hver av årets uker. Les mer … | 
