 Bilde av bred sti i høstlyng på vidda Foto: Postruta i nærheten av Ravnastua Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.
Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta og omegn turlag (AOT) har ansvaret for en etablert T-merka ruta mellom Østerelvdalen og Ravnastua, og betegnelsen Postruta er brukt for å knytte denne til den historiske bruken. I arbeidet med å oppgradere ruta og gi den status som historisk vandrerute, har stipendiater fra UiT samlet historisk materiale og ruta har blitt remerket av frivillige. Les mer …
 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
 Turen kan enten gås fra Josdal eller Salmeli, og den kan gås som en rundtur. Detaljert rutekart finnes på UT.no. er en historisk vandrerute som går langs en gammel ferdselvei mellom kommunene Sirdal og Kvinesdal. Ruta er i dag laget som en rundtur hvor det er mulig å starte enten fra Josdal i Sirdal eller fra Salmeli i Kvinesdal. Navnet brudleruta har sitt utgangspunkt i «brudled» – et brudefølge. I Agder er det spesielle at et brudled ikke bare var selve brudefølget, men også en rad med steiner lagt etter hverandre i en linje på bart fjell. Historien forteller at det var brudefølget som la steinene til minne om bryllupsdagen da brudefølget gikk over heia. Det kunne være heieovergangen mellom bryllupsgården og kirken, eller det kunne være heieovergangen der bruden kom i fra og heieovergangen der brudgommen kom i fra. For hver deltaker i brudefølget ble det lagt ned en stein. Historien forteller at de største steinene skulle symbolisere brud og brudgom. I noen brudler finnes det mindre steiner, og det var gjettet på at det var barn som la ned de små steinene. Les mer …
 Postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe, 1914) fra Stavanger til Trondheim var den siste av de landsdekkende postrutene som ble etablert. Det skjedde først i 1785, men på deler av strekningen var det blitt etablert postgang tidligere. Under gjennomgangen av ruten blir det diskutert hvorfor det tok så lang tid før ruten ble etablert i sin helhet og hvorfor det skjedde mot slutten av 1700-tallet. Lenge var samferdselen for dårlig til at postvesenet kunne benytte hest og vogn. Derfor var det vanlig at postføreren var ridende eller som på Vestlandet måtte benytte båt. Om vinteren ble slede eller i nord pulk benyttet. Flere steder som i Kystpostruten var fremkommeligheten så dårlig at postføreren måtte ta beina fatt og om vinteren benytte ski eller truger. Bildet viser vanlige fremføringsmåter for posten i forskjellige deler av landet omkring 1800. Ukentlig postgang ble besluttet opprettet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem i 1785. Hele rutens lengde ble beregnet til 898 km. Minst krevende var strekningen mellom Trondhjem og Molde, en strekning på i alt 244 km. Forholdene var betydelig vanskeligere på resten av postruten. Strekningen mellom Molde og Bergen var regnet ut til 451 km og mellom Bergen og Stavanger til 203 km. Les mer …
«Bergenske Kongeveg» i Hole i Buskerud følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, det vil si at den stort sett følger terrenget, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945.
Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | .JPG)
