 Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv. Foto: Kristin Høidalen Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta. Les mer …
 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
 Hannibal Sehested Stattholder i Norge 1642-1651. Kopi av maleri utført av Karl von Mander, Wedellsborg
Den regulære postgangen i Norge begynte med at stattholder Hannibal Sehested etablerte Postverket i Norge i 1647. Han var stattholder mellom 1642 og 1651, kongens svigersønn og hans viktigste representant i Norge. Kongen het Christian IV, og regjerte i 60 år (1588-1648). Regulær postgang var allerede blitt opprettet i Danmark i 1624 og ennå tidligere ute i Europa. Det hadde riktignok vært foreslått en form for postgang i Norge helt tilbake på 1500-tallet, men det hadde ikke blitt noe av forslaget. Norge var fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for regulær posttransport. Les mer …
Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten) var av stor betydning fordi Nordområdet lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen ( 1611- 1613) hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Handelsmenn i Bergen og i Trondhjem hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondhjem sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert tre kjøpsteder (byer i moderne terminologi) i Nord-Norge: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. Les mer …
Folldal Gruver i Folldal kommune i Hedmark fylke startet driften i 1748 og var i drift frem til nedleggelsen i 1993. Gruvedriften var av avgjørende betydning for utviklingen av Folldal og de fleste bygdene i kommunene rundt.
I 1745 fant Ole Husum malm i Folldal, og tre år senere startet gruvedriften. Det ble vunnet sink, kobber og svovel fra hovedgruven frem til 1941 da den var tømt for grunnstoffer. Andre forekomster ble funnet, og det ble startet produksjon ved gruvene i Nordre og Søndre Geitryggen, Nygruva, Grimsdalsgruva og Hjerkinn. Hjerkinn var den yngste av disse, produksjon ble startet i 1968 og driftet frem til nedleggelsen i april 1993. Les mer …
| 
