Frigjøringen 1945
Frigjøringen i mai 1945 markerte slutten på andre verdenskrig i Norge, og på fem års tysk okkupasjon. Tyskland kapitulerte betingelsesløst på kvelden den 7. mai. Den 8. mai regnes som frigjøringsdagen i Norge, mens kapitulasjonen egentlig trådte i kraft først ved midnatt mellom 8. og 9. mai. Maidagene 1945 ble preget av gledesrus, men også av frykt for om de 365 000 tyske soldatene i Norge og deres norske allierte i Nasjonal Samling og frontkjempermiljøet ville respektere kapitulasjonen og av behovet for gjenoppbygging og rettsoppgjør.
Tysk reaksjon
Reichskommissar Josef Terboven var etter Hitlers selvmord en talsmann for å fortsette krigføringen i Norge uavhengig av hva man bestemte i Tyskland. Dette kunne ført til en langvarig prosess i Norge, der Milorgs jegere og Polititroppene møtte en enorm overmakt før man kunne fått inn styrker fra andre land.
Den tyske disiplinen bidro til at overgangen gikk svært godt. Det var i forhold til dette en viktig faktor at mange offiserer i Wehrmacht lenge hadde ønsket å få slutt på krigen. Da krigstrette soldater fikk ordre fra like krigstrette offiserer om å forholde seg rolig og avvente ordre fra norske militære myndigheter var de fleste av soldatene nøytralisert. Den tyske overkommandoen på Lillehammer forholdt seg korrekt til meldingene fra overkommandoen i Flensburg.
Faren lå først og fremst i SS, Gestapo og blant norske frontkjempere. Men størstedelen ble raskt avvæpnet og pågrepet, mens resten gikk i dekning uten å yte motstand. Terboven ble avsatt 7. mai, og begikk selvmord en halvtime før kapitulasjonen trådte i kraft. Enkelte andre valgte også denne utveien.
Nasjonal Samlings reaksjon
Vidkun Quisling hadde allerede fra april sett hvilken vei vinden blåste, men var dårlig orientert om den faktiske folkestemningen. Statspolitisjefen Erling Arnljot Søvik hadde gode kontakter med ledelsen i Hjenmmefronten og sørget for å opprette en kommunikasjonskanal mellom denne og Quisling. Den 5. mai gjentok han dette tilbudet. Under et førermøte samme og neste dag ble det klargjort at NS ikke ville gjøre motstand ved en tysk kapitulasjon.
Imidlertid sto Quisling hardt på at han ikke ville stille seg under Hjemmefrontens beskyttelse i en villa i Holmenkollåsen sammen med sin kone da han hevde å lede en lovlig regjering, som måtte bli avløst på vanlig måte, og en tilsvarende beskyttelse måtte i så fall gjelde alle regjeringens medlemmer.. Dette spisset situasjonen noe til.
7. mai fikk Søvik alle fullmakter overfor politiet og de væpnede NS-formasjonene med hensyn til å yte væpnet motstand, og ga orde om at alle skulle holde seg i ro. Det var knyttet en viss usikkerhet til Hirden, og enkelte medlemmer sluttet seg til en gruppe som forskanset seg på Skallum på Stabekk sammen med ministrene Jonas Lie og Sverre Riisnæs og politisjef Henrik Rogstad. De ønsket å kjempe videre, men med bare et titalls mann til rådigheten var utfallet klart. De fleste forlot gården frivillig. Rogstad begikk selvmord, Lie døde av påkjenninger som følge av ekstremt stress og alkoholkonsum, mens Riisnæs overga seg.
De andre regjeringsmedlemmene og ledende partimedlemmer overga seg frivillig den 9. mai.
Norsk militær reaksjon
Den norske hjemmefronten var dominert av Milorg. Det var svært god kontakt mellom motstandsbevegelsen og Londonregjeringen, og Milorgjegerne hadde dermed et klart inntrykk av at de var soldater i Norges tjeneste og ikke partisaner uten noe overhode. Lojaliteten til konge og regjering var sterk, og Milorgledere som Jens Christian Hauge ga klare ordre om hvordan man skulle oppføre seg. Dermed ble det langt mindre selvtekt i Norge enn i de fleste andre land som hadde vært okkupert.
Festen
Festingen brøt ut allerede på kvelden 7. mai. I byene brant folk blendingsgardiner i gatene, og norske flagg ble hentet fram. Festen fortsatte med enda større omfang den 8. mai, slik at da friheten virkelig kom den 9. mai var man allerede inne på den tredje dagen med feiring.
NS-medlemmer og tyskertøser
Utdypende artikler: Tyskertøser og Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya
Tyskertøsene, kvinner som hadde vært sammen med tyske soldater, var blant de få som ble utsatt for selvtekt og utenomrettslige avstraffelser. Mange opplevde å bli snauklippet og offentlig ydmyket i løpet av disse maidagene, et tema som i ettertid er blitt lite behandlet av historikere. Mange av disse ble internert sommeren og høste 1945, offisielt for å unngå lynsjing og spredning av kjønnssykdommer, men dette ble likevel utenomrettslige fengslinger over det tidsrommet som det offisielle begrunnelsen tilsa.
Blant NS-medlemmer varierte reaksjonene. Noen begikk selvmord, mens de fleste valgte å forsøke å distansere seg så raskt som mulig. De fleste ble innhentet av rettsoppgjøret, men mange kom seg gjennom det ustraffet da et betydelig antall saker ble henlagt eller endte med påtaleunnlatelse. Noen ble utsatt for selvtekt, men i de fleste tilfeller var reaksjonen heller utfrysing fra lokalsamfunnet.
Kongefamilien og regjeringen
Rådmenn bestyrte departementene 8.-13. mai. Kronprins Olav kom tilbake til Norge den 13. mai sammen med Regjeringsdelegasjonen under ledelse av Oscar Torp, mens Haakon VII og resten av kongefamilien og regjeringen kom den 7. juni. De ble mottatt med stor jubel i Oslo, hvor de kjørte i åpen bil gjennom byen med Oslogjengen som livvakter.
Galleri
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Fjørtoft, Kjell: De som tapte krigen, ss. 380-444. Utg. Gyldendal. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.