Giord Andersen (1651–1720)

Giord Andersens selvsikre signatur i Fogderegnskap Aker og Follo, 1699, side 205.

Foto: Riksarkivet

Giord Andersen (født 5. mars 1651, ukjent sted, sannsynlig på Jylland, død 19. april 1720 i Christiania) var assessor i Overhoffretten, tollforpakter og generaltollforvalter og handelsmann i Christiania.

Andersen var sentral innen handelseliten i Christiania rundt 1700, og huskes i ettertiden særlig for den rollen hans spilte i «det store tollsviket i Christiania», det største organiserte tollsviket som er avslørt i norsk historie.

Bakgrunn

Hans familiebakgrunn er ukjent, men han må ha kommet ganske ung til Norge, som en av mange jyder som kom til Norge på den tiden og arbeidet innen handel og som embetsmenn. Han er første gang nevnt i norske kilder da han 26/27 år gammel i 1678 giftet seg med Elisabeth Trane (1650-1713), datter av sogneprest til Nes på Romerike Samuel Povelsen Trane (ca 1617–1677) og Bente Jacobsdatter Hjort (1621-1691): se Thrane.

Året etter han ble gift, fikk han borgerskap i Christiania, og kunne da begynne oppbyggingen av sitt handelshus som baserte sin virksomhet på importvarer og eksport av trelast til Amsterdam, London, København og andre havner. Han ble i 1692 stadshauptmann og sjef for byens borgervæpning.

Handelshus

Andersen greide å slå seg opp som kjøpmann, og bygget også opp et rederi og var på et tidspunkt byens nest største reder. Som reder eide han både skipsparter og hele skip.

Med utgangspunkt i eiendommer på Romerike hvor hans hustru var fra og hvor han fikk et stort nettverk blant viktige personer, kjøpte han opp eiendommer som ga ham kontroll på ressursene i skogene og sager hvor han kunne skjære eget tømmer eller tømmer kjøpt fra bønder. Fra 1693 forpaktet han Stockfleth-godset i Fet på Romerike med tre sager i Glomma og deres eksportkvoter. Han begynte i løpet av dette siste tiåret av 1600-tallet å kjøpe opp gårder med skog og sager langs Akerselva.

Andersen eide Fossesholmgodset fra 1697 til 1710.

Foto: Eao (2006).

I 1697 kjøpte han seg også opp langs et tredje vassdrag, da han sammen med kjøpmannen Jørgen Poulsen (Neumann) (1653-1709) kjøpte Fossesholmgodset på Eiker, og med dette kjøpet fulgte også fem sager ved Drammenselva.

I 1699 ble han utnevnt til kommerseråd. Året etter tok han sin største investering, da han kjøpte av enken etter justitiarius Christian Lund tre sager i Akerselva, flere gårder og nær 90 000 mål skog, dette var halvparten av det som senere ble kjent som Nordmarksgodset. I Christiania eide han allerede en stor bygård med krambod i Kongens gate 20, flere sjøboder, en lysthave og lystgården Bislet utenfor byen. Han sikret seg også storgårdene Åker og Disen i Vang i Hedmark. I 1705 var han en av byens og landets rikeste menn.

Som illustrasjon på hans oppkjøpsvirksomhet var hvordan over flere år kjøpte opp Nordberg og deler av den nærliggende Berg gård i Aker. Berg var den gang delt i Nordre og Søndre, men etter en rekke oppkjøp av gårdsparter i tiden fra 1680- eller 1690-årene i Berg nordre, og fram til han kjøpte Berg søndre i 1711 ble gården igjen samlet.

Politisk aktør

Andersen var en svært dyktig nettverksbygger og opparbeidet seg et stort sosialt og politisk kontaktnett med folk av betydning og myndighet innen handel og embetsverket, både i Christiania og i København som var stedet for alle viktige beslutninger i det sentraliserte eneveldet Danmark-Norge. Wilhelm Edinger(1659-1733), vinhandler i København og direktør for Der Ostindiske Komp. (og gift fra 1686 med Else Margrethe Wigand Michelbecker [1668-1720]) «må ha vært Andersens vekselmegler i København, i hvert fall inntil 1709», skriver Ola Teige i sin studie av 2008, «Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680-1750», på s. 184.

Han var derfor mye i København som representant og talsmann for den sosiale, økonomiske og politiske eliten i Christiania og fungerte som en uformelle leder for denne og var fast førsteunderskriver på supplikker til kongen.

Den store tollsviket

Oppgangstiden i perioden mellom 1660 og 1700, var særlig knyttet til den sterke veksten i trelasthanden. Denne hadde imidlertid behov for sterke reguleringer, og fra 1688 regulerte sagbruksprivilegiene både hvilke sager som kunne skjære for eksport, og volumet.

På denne tiden lå også merkantilismen til grunn for den økonomiske politikken, hvor en gjennom toll og reguleringer søkte at eksporten var større enn importen og dette eksportoverskuddet ble dekket av import av sølv og gull. Det ble derfor en høy toll på mange importvarer, og denne tollinnkrevingen ble forvaltet av en svak og dårlig lønnet tolletat. Kombinert med landets lange kyst, store avstander og vanskelig geografi for overvåking av grensene, åpnet for utstrakt smugling og korrupsjon av tolletaten.

I Christiania hadde handelsmennene og tollbetjentene satt korrupsjonen og tollunndragelsen i system, helt siden 1690-årene. Her lot tollbetjentene handelsmennene slippe toll på halvparten av importen, og trelasthandlerne fikk eksportere mer enn den enkeltes kvote, mot betydelige bestikkelser. Også Andersen var med på dette og da det begynte å gå rykter ay handelmannen Christen Tobiesen hadde tystet til kongens menn i København om dette, gikk Andersen i spissen for mottiltak. Særlig tilspisset ble det da Tobiesen i 1700 ble utnevnt til tollinspektør ved Christiania tollsted.

Andersen og de andre handelsmmenene møtte trusselen fra Tobiesen ved å invitere ham inn i tollsviket og gi ham en andel av bestikkelsene, og Andersen tilbød også Kongen i 1703 å forpakte tollen sønnafjells. Slik forpaktning var ganske vanlig på denne tiden, og garanterte Kongen inntekt og sparte tilsvarende også store utgifter ved tollinnkrevningen. Det kan også antas at forpaktere var mer vidgjære i tjenesten, da dette økte deres inntekter. Andersen dro nytte av sine København-kontakter og klarte å gå tildelt tillforpaktningen og ble ansatt som generaltollforvalter. Dette var utvilsomt primært fra Anderseens side for å beskytte seg selv og sine medsammensvorne mot uønsket statlig kontroll.

Tobiesen svarte imidelertid med å fortelle ledelsen i Rentekammeret i København om alt han visste, og Kongen sendte i 1705 en undersøkelseskommisjon til Christiania for å etterforske og dømme i saker som måtte komme opp. I denne prosessen ble hele tiollsviket rullet opp og både kjøpmmenn og skippere fikk straffefritak for å legge kortene på bordet.

Andersen forsøkte å distansere seg mest mulig fra saken og la ansvaret på tollbetjentene. Disse viste på sin side til Andersen og hevdet at han både visste og deltok i tollsviket. I løpet av 1706 gjennomførte kommisjonen rettsaker mot tollbetjentene, som ble funnet skyldige og straffet hardt. Kommisjonen anslo kronens tap som følge av tollsviket til 100 000 riksdaler.

Ettermæle

Ludvig Ludvigsen Daae brukte i 1871 Andersen som eksempel på dansketidens grådige og selvbevisste kjøpmenn. Samme gjorde også Edvard Bull den eldre i Kristianias historie fra 1924, hvor han slår fast at Andersen var medskyldig i tollsviket og at frikjennelsen av ham var feil da bevisene var gode nok.

I Hans-Jørgen Jørgensens Det norske tollvesens historie fra 1969 blir Andersen vurdert som en manipulerende bakmann, som slapp unna å bli dømt for korrupsjon selv om bevisene var gode nok.

Historikeren Ola Teige skriver i sin doktorgradsavhandling av 2008 (s. 186): «Vi kan sammenligne Gjord Andersen med mannen som 80 år senere hadde omtrent samme posisjon som ham, som den rikeste matadoren i Christianias trelasthandel og en lederskikkelse i byens elite, nemlig Bernt Anker».

Etterkommere

Andersen hadde to sønner, Jacob Giordsen (1688–1718) og Anders Giordsen (1680– cirka 1721) som begge ble offiserer, men som også døde unge.

Hans to døtre ektet også offiserer:

Datteren Bente Giords (Giordsdatter) (1684-1752) ble i 1704 gift i Christiania med daværende major, senere generalløytnant og overgeneraldirektør for fortifikasjonene i Danmark-Norge og hertugdømmene, Hans Heinrich Scheel (1668–1738): se Scheel (utdypende artikkel).

Datteren Dorothea Giords (1686-1742) ble i 1728 gift med daværende oberstløytnant, senere stiftamtmann i Akershus stiftamt fra 1740 til 1750 og deretter overpresident i København, Frederik Otto von Rappe.

Døtrene med ektemenn arvet Giord Andersen, og det store Nordmarksgodset ble solgt til kjøpmann Peder Eriksen Grøn (1682-1737) i Christiania.

Kilder

• Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 119f.
• Teige, Ola: «Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680-1750» (2008), dr.avh. ISSN 0806-3222.
• Gjord Andersen i Norsk biografisk leksikon
• Gjord Andersen i Store norske leksikon