Grete Prytz Kittelsen
Grete Prytz Kittelsen (født 28. juni 1917 i Vestre Aker, død 25. september 2010 i Oslo) var gullsmed, kunsthåndverker og designer, femte generasjon i gullsmedfirmaet J. Tostrup. Hun ble med sine emaljegjenstander og smykker en banebryter i etterkrigstidens formgivning, gjerne regnet som en av Scandinavian Design-periodens mest kjente utøvere.
Familie
Grete Prytz Kittelsen - opprinnelig Adelgunde Margrethe Prytz - var datter av gullsmed, rektor Jakob Tostrup Prytz (1886–1962) og Ingerid Juel (1888–1962), og var gift to ganger; først i 1945 med arkitekt, professor Arne Korsmo (1900–1968), ekteskapet oppløst i 1960, deretter i 1971 med direktør, cand.jur. Sverre Kittelsen (1915–2002). Hun var sønnedatter av arkitekt, senere gullsmed Torolf Prytz (1858-1938), og tippoldebarn av gullsmed Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup (1806-1890).
Liv og virke
Grete Prytz var femte generasjon i gullsmedfirmaet J. Tostrup i Oslo, som ble grunnlagt av tippoldefaren Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup (1806–1890) i 1832. Hun tok examen artium i 1935, og utdannet seg deretter til gullsmed ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Etter diplomeksamen i 1941 hadde hun praksis i familiefirmaet.
Grete Prytz var i Stockholm de siste to krigsårene, hvor hun giftet seg med Arne Korsmo, og i 1945 ble hun ansatt hos J. Tostrup. Her forble hun ansatt til firmaet ble solgt ut av familien i 1986. Hun laget de kommende årene en rekke gjenstander i sølv, emalje og plast, noen i samarbeid med ektemannen, blant annet bestikket Korsmo.
Grete Prytz Korsmo var i USA med Fulbright-stipend 1949-1950, hvor hun blant annet studerte ved Institute of Design i Chicago. I 1950 bidro hun til et samarbeid mellom J. Tostrup og Sentralinstituttet for industriell forskning for utvikling av nye typer emaljer. Gjenstander laget med denne teknikken ble første gang utstilt i 1952, og resulterte også i en kolleksjon som skaffet henne en Grand Prix på Triennalen i Milano i 1954. Blant gjenstandene var et fat på 70 cm. i sølv og blå emalje, som gjerne regnes som et av hennes hovedverk.
Prytz Korsmos emaljeeksperimenter fortsatte utover på 1950-tallet, og resulterte blant annet i produksjon i større skala i form av bruksgjenstander i emaljert stål. Mellom 1955 og 1972 var hun også tilknyttet emaljeverket Cathrineholm i Halden som designer.
Grete Prytz Kittelsen gjorde seg også bemerket innen formgivning av smykker, blant annet formga hun uformelle smykker i sølv og emalje uten dyre steiner. Blant arbeidene hennes var store halssmykker i sølv og glass, utviklet sammen med den italienske glasskunstneren Paolo Venini på slutten av 1950-tallet.
Grete Prytz Kittelsen var også kjent utenfor Norge, og hun regnes blant de fremste utøverne innen Scandinavian Design, et stilbegrep fra 1950-tallet, inspirert av funksjonalismen, men med en mykere linjeføring.
Kittelsen deltok i en rekke kollektivutstillinger i utlandet. Hun mottok en rekke priser, blant annet Lunningprisen i 1952, gullmedalje på Deutsche Handwerkmesse i München i 1960 og ved Triennalen 1957 og 1961, i tillegg til den nevnte Milano-utmerkelsen i 1954. I 1972 ble hun utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Hun hadde også flere verv, blant annet var hun president i Landsforbundet Norsk Brukskunst 1975-1978, og i 1979 var hun med på stiftelsen av Foreningen Brukskunst. Hun var også styremedlem 1977-1983 i World Crafts Council.
Enkelte bosteder
Etter krigen bosatte ekteparet Arne og Grete Korsmo seg i Korsmos egentegnede bolig i Havna allé 12 i Oslo fra 1933. Etter et par år flyttet de til St. Olavs gate 31, og deretter til Løkenveien 9 på Bygdøy.
Midt på 1950-tallet tegnet Korsmo tre unike boliger i Planetveien på Vettakollen i Oslo, sammen med Christian Norberg-Schulz. Ekteparet Korsmo bosatte seg i en av boligene, Planetveien 12, og der bodde Grete Prytz også etter at hun ble skilt fra Korsmo, helt fram til sin død. Boligen, inkludert interiøret, ble fredet i 2014 av Riksantikvaren, blant annet begrunnet i at den hadde vært benyttet som arbeidshjem av både Arne Korsmo og Grete Prytz Kittelsen.
Ettermæle
I 1982 ga Kunstindustrimuseet ut en 150-års jubileumsbok for gullsmedfirmaet J. Tostrup (usignert), og der ble Grete Prytz Kittelsen gitt denne beskrivelsen (utdrag):
| Den som kunstnerisk har satt sitt preg på firmaet i femte generasjon, er Grete Prytz Kittelsen. Hun har opprettholdt Tostrups internasjonale anseelse. Det er emaljen som er hennes metier, og på dette område har hun vært en fornyer. ... Da Grete Prytz Kittelsen for alvor tok fatt i 1945, gikk hun grundig og fordomsfritt til verks. Hennes mål var klart. Hun ville foredle selve materialet, anvende det på større gjenstander og gjøre den stive guillochering fri og levende. Alt dette oppnådde hun - og internasjonal suksess i tillegg, med Grand Prix i Milano 1954, gullmedaljer, den høythengende Lunningprisen som den første i Norge osv. | ||
Grete Prytz Kittelsen er gravlagt sammen med sin andre ektemann på Ris kirkegård i Oslo.
Kilder
- Adressebok for Oslo 1946
- Adressebok for Oslo 1947
- Adressebok for Oslo 1955
- Adressebok for Oslo 1960/61
- Aftenposten 2. oktober 2010: nekrolog over Grete Prytz Kittelsen av Widar Hallen fra Nasjonalmuseet.
- Astrid Skjerven om Grete Prytz Kittelsen i Norsk biografisk leksikon.
- Riksantikvaren om fredning av bygninger i Planetveien i Oslo, 10. januar 2014.
- Kunstindustrimuseet i Oslo: Tostrup, 1832-1982 : seks generasjoner i ett museum. Kunstindustrimuseet i Oslo, 1982.Digital versjon på Nettbiblioteket
- Grete Adelgunde Prytz Kittelsen i Historisk befolkningsregister