Grevefeiden

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Mange borgere og bønder ønsket Christian II tilbake på tronen.

Grevefeiden var en dansk konflikt som brøt ut etter Frederik Is død i 1533. Fordi Norge og Danmark var i personalunion fikk den stor betydning for Norge, hvor det ble et interregnum fram til 1536/1537. Feiden la grunnen for gjennomføringen av reformasjonen i Danmark og Norge, og for at Norge gikk fra å være et selvstendig land til å bli et dansk lydrike.

Bakgrunn

Frederik I hadde kommet til makten etter å ha avsatt sin nevø Christian II i 1523. Han hadde i 1532 fått sperret Chrsitian II inne på Sønderborg slott, og den avsatte kongen skulle komme til å tilbringe resten av sitt liv i fangenskap. Men Frederik hadde ikke sittet lenge nok på tronen til at hans krav hadde blitt allment akseptert. Han hadde hele tiden hatt stor støtte blant adelen, men blant borgere og bønder var det mange som ønsket Christian II tilbake.

Det hadde også betydning av Frederik hadde gitt lutheranere religionsfrihet i Danmark, og at hans sønn Christian bekjente seg til den lutherske tro. Den danske geistligheten var villige til å akseptere at Frederiks slekt beholdt tronen, men ønsket å få Christians mindreårige halvbror Hans som konge.

Videre var det også utenrikspolitiske faktorer med i bildet. Lübeck ønsket å bryte en allianse mellom Danmark og de nederlandske handelsbyene, og støttet derfor grev Christian av Oldenborg, som krevde tronen i Christian IIs navn. Det er etter grev Christian at feiden har fått sitt navn.

Åpen strid

Det danske riksrådet klarte ikke å komme til enighet om hvorvidt hertug Christian eller prins Hans skulle velges til konge. De utsatte derfor kongevalget til 1534. I mellomtiden skaffet hertug Christian seg kontroll over Jylland og Fyn med hjelp fra farens hærfører Johan Rantzau. Christian ble valgt til konge, og i løpet av 1535 sikret han seg de fleste av byene. I 1536 fikk han kontroll over hele Danmark.

I Norge hadde striden mindre omfang, men det politiske spillet krevde menneskeliv også her. Blant de sentrale personene var erkebiskop Olav Engelbrektson som kjempet mot at lutheraneren Christian III skulle bli konge av Norge, og Christian IIIs mann Claus Bille. I januar 1536 ble Vincens Lunge tatt av dage, og erkebiskop Olav var dermed rikets de facto leder. Men i løpet av våren vendte biskopene seg mot ham, og han måtte flykte. For Norges vedkommende ble dette ikke bare en strid om hvem som skulle være konge, det ble også klart at det også var et spørsmål om Norge skulle være et selvstendig rike eller ikke.

Konsekvenser

Alle parter i krigen hadde brukt tyske leiesoldater, og dette hadde tæret hardt på økonomien. Reformasjonen la kirkegods under kronen, skaffet nye inntekter og kunne deles ut til adelsmenn for å sikre lojalitet og kontroll. Innen handel fikk svenskene bedre kontroll over sin egen handel, mens Hansaens posisjon i Østersjøen ble svekket.

Norge ble etter feiden et dansk lydrike, og reformasjonen ble gjennomført og sikret Danmark full politisk og økonomisk kontroll over Norge. Island ble annektert av Danmark. Med overgangen fra personalunion til et samlet Danmark-Norge var Kalmarunionen oppløst for godt.

Litteratur