Gråtopp-reisningen

Gråtopp-reisningen i 1438 var det siste av de store folkelige opprørene mot unionskongen Erik av Pommerns (1389 – 1442) politikk. Opprøret ble ledet av telemarksbonden Hallvard Gråtopp, som fikk følge av bøndene fra Nedre Telemark, Lier, Asker og Bærum. Etter en periode med angrep på og plyndring av fogder og godseiere ble reisningen slått ned med makt, og de som deltok fikk strenge straffer.

Opprøret kom i kjølvannet av opprøret i 1436. Trolig lå det også sosiale motsetninger bak opprøret. Slik sett var opprøret en forsettelse av opprørene i årene 1436-37, som ble ledet av Amund Sigurdsson Bolt, og som samlet bønder fra hele det sentrale Østlandet. I dette opprøret var det bøndene i Nedre Telemark som gikk til opprør, men også bønder fra Øvre Telemark var ned i begynnelsen.

Opprørsflokken dro først mot futegarden Mæla i Gjerpen, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la de veien om adelsgården Brunla i Brunlanes, setegården til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Hun var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Også den danske futen Jusse Jakobsøn bodde på Brunla, og han måtte søke tilflukt sammen med familien i Tanum kirke som lå like i nærheten.

Senere gikk opprørsflokken med en stadig større oppslutning mot Oslo for å «fordærve oc skade byen», og da sluttet også almuen i Asker og Bærum seg til opprøret.

Den noe uorganiserte flokken ble lett slått ned av soldater fra Akershus festning under ledelse av den tidligere høvedsammen Jöns Nilsson Svarteskåning («Svarte-Jens») som bisto høvedsmann Olav Bukk. Opprørerne ble strengt straffet etter angrep på og plyndring av godseiere og fogder. Men bøndene fikk lov til å legge fram sine klager på den kommende møtet i Riksrådet i Oslo den følgende sommeren. Mye tyder på at Hallvard Gråtopp var død da dette ble avtalt, og det kan også forklare hvorfor oppstanden ble slått ned såpass lett.

Alle de involverte fra Telemark fikk kollektive straffer, og måtte bøte det samme, uanset om de var rike eller fattige. Boten var en ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. I tillegg fikk personer utenfor Telemark som hadde sluttet seg til opprøret og hatt en ledende rolle individuelle straffer. En av disse var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vært med i opprøret til Amund Sigurdsson Bolt, han måtte gi fra seg gården Kauserud i Kisa. Denne boten knyttet dette opprøret til de tidligere opprøret ledet av Amund Bolt. Dette kan tyde at Hallvard Gråtopp var identisk med Hallvard Toresson, en av lederne i Bolts opprør.

Se også

• Liste over opprør

Kilde

• Bjørkvik, Halvard: «Folketap og sammenbrudd» i serien Helle, Kjeldstadli, Lange & Sogner (red.): Aschehougs norgeshistorie bind 4, Aschehoug, 1996 Oslo.
• Bjørkvik, Halvard: Hallvard Gråtopp i Norsk biografisk leksikon