Den skånske krigen

Borggården på Bohus festning, som ble beleiret under krigen.

Foto: Arnfinn Kjelland (2010)

Den skånske krigen var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige i perioden 1675 til 1679, og sprang ut av den fransk-nederlandske krigen, der Sverige var alliert med Frankrike mot Nederland. Brandenburg var derimot alliert med Nederland, og Sverige gikk i desember 1674 til angrep mot Brandenburg. Imidlertid tapte svenskene slaget ved Fehrbellin den 28. juni 1675, hvorpå danskene så sitt snitt til å angripe. Danskene gikk til angrep på den gottorpske delen av Schleswig-Holstein, og inntok sammen med Brandenburg Pommern. Med støtte fra Nederlandene fikk danskene herredømmet over Østersjøen, etter slaget ved Öland 1. juni 1676. Året etter vant danskene ett nytt sjøslag, slaget ved Køge bukt.

Ulrik Fredrik Gyldenløve ledet en norsk hær inn i Bohuslen, og okkuperte store deler av området. Denne delen av krigen har blitt kjent som Gyldenløvefeiden. Nordmennene gjorde også utfall mot Jemtland og Herjedalen. Både Bohuslen og Jemtland/Herjedalen var gamle norske territorier, men områdene ble avstått til svenskene etter tidligere kriger på 1600-talletm ved Freden i Brömsebro i 1645 overtok Sverige Jemtland og Herjedalen, og ved Freden i Roskilde i 1658 måtte Danmark-Norge avstå Bohuslen.

29. juni 1676 gikk danskene inn i Skåne, og etter et halvt år okkuperte de hele området (bortsett fra Malmø), samt Blekinge og det sydlige Halland. I slaget ved Lund 4. desember tapte danskene, og 8 000 soldater mistet livet. Svenskene rykket inn i Skåne igjen.

Selv om Danmark-Norge vant krigen, måtte de under fredsoppgjøret i Lund i 1679 levere tilbake områdene som ble besatt. Sveriges allierte, Frankrike, dikterte vilkårene, og Danmark-Norge fikk bare en symbolsk erstatning.

Gyldenløvefeiden - krigen i Norge

Den norske hær ble ført av stattholder Gyldenløve og besto ved krigens utbrudd av 12 000 mann. Det manglet ikke folk, men krigsnødvendigheter. Først i oktober 1675 fikk hæren dekket noen av sine mangler. Det ankom store forsendelser av våpen, krutt og tøy fra Nederlandene, hvor regjeringen hadde gjort innkjøp til hæren. Næringsmidler for vinteren ble skaffet fra de mange engelske og hollandske skipene som kom inn fra Østersjøen på grunn av sterke stormer. Islandsfarerne, som var lastet med ullvarer, ble også tømt for deres varer. Alt ble betalt med veksler på den danske regjering.

Gyldenløves plan var å få befolkningen i Bohuslen til å reise seg for deres gamle herrer, og når det var mulig, å overfalle enten Bohus eller Marstrand, men ellers bare forsvare grensene. I august sendte han spioner inn i Sverige for å lodde stemningen blant befolkningen og skaffe seg kunnskap om svenskenes planer. De ga tilbakemelding om at det ble bygget magasiner i Vänersborg, og at det ble samlet to korps for å gjøre innfall i Norge, et under Ascheberg ved Svarteborg i Bohuslen, og et annet ved Göteborg. Gyldenløve trakk derfor en del tropper sammen i det sydøstlige Norge: 4 000 mann under Henrik Ruse Rysensten sto ved Fredrikstad, mens 2 000 mann under Hans Løvenhjelm ble stilt ved Elverum, Vinger og i grensepassene i Smålenene.

1675–76

I oktober begynte fiendtlighetene ved at svenskene slo bro over Svinesund og gikk med 1 000 mann frem i Ingedal sogn, mellom Frederikshald (senere omdøpt til Halden) og Fredrikstad. Ruse ilte dem imøte, men da han kom til Ingedal kirke, hadde svenskene trukket seg tilbake over grensen. Han forfulgte dem over Svinesund, og etter å ha fått forsterkninger fra Gyldenløve, gikk han inn i Bohuslen og levde på Sveriges bekostning, inntil troppene hans hadde fortært alle levnedsmidler i vid omkrets.

Fra Bohuslen bega Gyldenløve seg til Løvenhjelm, som hadde samlet 1 500 mann ved Vinger, og befalte ham å innta Eda skanse. Angrepet ble slått tilbake, og Løvenhjelm måtte vende tilbake med uforrettet sak. Et tredje tog ble foretatt i november med galeiflotiljen langs Bohuslens kyster, for å ødelegge magasinene der. Etter å ha gjort landgang flere steder vendte flotiljen tilbake med en del bytte i slutten av måneden, uten å ha lidt noen tap.

I desember tvang mangel på levnedsmidler Gyldenløve til å trekke sine tropper innenfor Norges grenser og fordele dem i spredte kvarterer hos bøndene. Dette skjedde på samme tid som Karl XI foreløpig oppga sin landgangsplan og dro sine tropper fra Skåne til Bohuslen og Västergötland, for å foreta et innfall i Norge. Deres samlede styrke beløp seg til 10 000 mann med 14 kanoner. Kong Karl XI bodde i Vänersborg. I januar 1676 lot han Dalberg foreta et streiftog gjennom Värmland og Eda skanse til Kongsvinger ved Glomma, for å tvinge Gyldenløve til å trekke sine tropper vekk fra det sydøstlige Norge; men forsøket mislyktes. Gyldenløve gjentok besøket og lot sitt kavaleri streife omkring i Bohuslen og Dalsland.

Da den svenske hærens forråd slapp opp, ble den nødt til å følge motstanderens eksempel og spredte seg over de områder som ennå ikke var utpinte. Da våren kom, opptok Karl XI sine planer mot Sjælland og dro med en stor del av sin hær bort fra Norges grenser.

1676

Etter at kong Christian var blitt herre på havet gjennom slaget ved Køge bukt, nølte han ikke lenge med å føre sine hærer inn i Sverige. Angrepet ble åpnet ved den norske hær, som Gyldenløve hadde samlet på Iddsletten ved Frederikshald. Han ble understøttet av sin rådgiver, Jens Juel, og de to generalene Ruse og Løvenhjelm. Hæren besto av ni bataljoner, 400 ryttere og 12 kanoner, tilsammen 4 000 mann. Den var vel forsynt med alt, unntatt levnedsmidler, som det var vanskelig å få fatt i.

8. juni gikk Gyldenløve over grensen og rykket raskt frem i Bohuslen. 16. juni kom han til Kvistrum bro, som de svenske fortroppene, 1 600 mann under general Hans Georg Mörner, forlot etter liten motstand. Med 1 400 forfulgte Gyldenløve svenskene til Uddevalla; resten måtte han etterlate ved Kvistrum bro på grunn av mangel på levnedsmidler. Han angrep Uddevalla 17. juni. Etter en ubetydelig kamp ble svenskene drevet bort; nordmennenes tap var bare 14 mann. Mangel på levnedsmidler tvang igjen nordmennene til å bli stående ved Uddevalla til 24. juni, da de brøt opp mot Vänersborg med en styrke på syv bataljoner, 200 ryttere og åtte kanoner.

Vänersborgs erobring

Landskrona ble erobret i juli-august 1676. Maleri av Claus Møinichen, 1686. Ved Vänersborg hadde Mörner samlet 3 000 mann. Byen ligger på en halvøy i innsjøen Vänern; for å komme inn i byen måtte nordmennene krysse en kanal, kalt «Karlsgraven». Da de kom, rømte svenskene skansene foran byen, og satte ild på broen over kanalen. Nordmennene stanset brannen, og gjorde seg klare til angrep. Da gikk Mörner ut over kanalen, og satte seg fast i en skanse ved Göta älv. Gyldenløve tvang dem til å forlate også denne. De krysset da elven og trakk seg tilbake mot Göteborg.

Svenskene hadde 250 tilbake i Vänersborg, men disse var ikke mange nok til å betjene forsvarsverkene. De stakk derfor byen i brann og trakk seg tilbake til kastellet. Nordmennene slukket brannen, og heiste kanoner opp på en klippe, slik at de kunne bombardere kastellet. 26. juni oppfordret Gyldenløve kommandanten, Lillie, til å overgi seg. Denne forlangte fri avmarsj, men det ble avslått. Nordmennene stilte da opp seks bataljoner og hundre dragoner, for å ta kastellet med storm. Da Lillie forstod at han ville bli angrepet, overga han seg. Besetningen ble ført som fanger til Norge.

Nå lå Västergötland åpent for den norske hær, som lot landet brannskatte i stort omfang. Befolkningen flyktet inn i skogene.

Göteborgs beleiring

I slutten av august sto Gyldenløve i nærheten av Göteborg. Et svensk korps på noen tusen mann som hadde forsøkt å stanse ham, var blitt slått og spredt. Etter nordmennenes angivelser hadde svenskene et tap av 600 døde og 100 fanger. Gyldenløves styrke bestod etter slaget av 3 800 mann. Med denne styrken beleiret han Göteborg, som hadde en besetning på 1 500 mann. Fra sjøsiden omfattet beleirngsstyrken fire linjeskip og fire defensjonsskip under Markvard Rodsten, som gikk inn i Karlssund 17. juli. Her grunnstøtte admiralskipet «København», som ble brent av svenskene. Ved nyheten om en svensk flåtes komme måtte Rodsten forlate Göteborg noen dager senere. Byen kunne dermed tilføres forsyninger, og svenskene ble herrer i Kattegat.

Båhus' beleiring

Gyldenløve turde da ikke sende sitt beleiringsartilleri sjøveien fra Norge. Han opphevet blokkaden i begynnelsen av august, førte fotfolket over på Hisingen, og vendte seg mot Båhus festning. Beleiringsartilleriet ble ført landeveien gjennom Bohuslen under bevoktning av 15 kompanier ledet av Huitfeldt. Underveis ble de overfalt ved grensen mot Dalsland av et svensk korps på 3 000 mann under Gyllenspetz. Her ble svenskene slått og mistet to kanoner. Gyllenspetz samlet imidlertid igjen sine tropper, og trengte inn mellom Vänersborg og Uddevalla, hvor han satte seg fast på Hunneberg. Rysensten, som hadde befalingen i området, sendte 400 ryttere under Løvenhjelm mot dem. Svenskene ble slått igjen og måtte flykte inn i Värmland.

Båhus festning hadde en besetning på 1 400 mann, ledet av oberst Harald Stake. Da denne trakk seg tilbake til festningen, ødela han Kungelv. Han ble oppfordret til å overgi seg, men nektet, fordi han var trygg på å bli unnsatt av en hær under Magnus Gabriel De la Gardie. Gyldenløve opphevet beleiringen og dro tilbake til Uddevalla i september. 16. september fortsatte han tilbaketoget til Vetterlandsbro og gikk inn i Norge over Svinesund. Rysensten fikk ordre om å forlate Vänersborg, hvor festningsverkene ble ødelagt og byen brent.

Iløpet av vinteren fikk nordmennene ordre om å gjøre innfall i Dalsland, for å få svenskene til å sende en del av styrkene sine vekk fra Skåne. 17. desember dro Gyldenløve med et korps på 1 200 mann til fots, 500 ryttere og seks kanoner inn i Västergötland. 20. desember fikk han vite at danskene hadde tapt slaget ved Lund, og ble advart om å trenge lenger inn i landet. Da var han kommet til Toftedal, hvor Løvenhjelm slo tre svenske eskadroner med sitt rytteri. Den videre fremrykning ble oppgitt, og Gyldenløve trakk seg tilbake til Fredrikshald. Han etterlot en besetning på 140 mann med fire kanoner i nærheten av Strömstad, i et blokkhus. To dager etter tilbaketrekningen ble blokkhuset angrepet av et svensk korps på 1 200 mann. Størstedelen av besetningen flyktet, mens resten overga seg etter en kort kamp. Da flyktningene kom til Fredrikstad, ble det holdt krigsrett over dem, og to offiserer ble hengt. Blant de menige ble hver tiende mann hengt, mens de øvrige måtte løpe spissrot.

1677

Marstrands erobring

I juni 1677 brøt en hær under Løvenhjelm opp fra Frederikshald og gikk ned gjennom Bohuslen. Fotfolket besto av de nasjonale regimentene 2. trondhjemske, smålenske, vesterlenske og akershusiske. Noen dager senere ble to fotregimenter under Degenfeld innskipet på en galeiflotilje. Gyldenløve hadde overanførslen og oppholdt seg snart på land og snart på flåten. Han hadde fått befaling om å ta Marstrand, som hadde en besetning på 400 mann og 200 kanoner under oberst Zinklar.

Gyldenløve ankret opp med galeiflotiljen, men et første angrep på to av skansene den 12. juli mislyktes. Nordmennene ble drevet tilbake med tap av 48 døde og 211 sårede. Neste dag ble det oppført batterier, som tvang svenskene til å forlate en av skansene. Fra skansen kunne Marstrand beskytes, og 19. juli ble det gjort landgang ved selve byen, som ble erobret sammen med enda en skanse. Nå sto bare citadellet Karlsten tilbake. Nordmennene heiste to kanoner opp på en klippe, og kunne dermed skyte hull i citadellets tårn. Kommandanten tilbød seg da å overgi festningen mot fri avmarsj. Dette ble innvilget.

Slaget ved Uddevalla

Etter Marstrands erobring ba Gyldenløve kongen om fri, og reiste uten å vente på tillatelsen. Mens han var borte, rykket den svenske rikskansler Magnus de la Gardie frem med en hær på 5 000 soldater, som han hadde samlet ved Vänersborg. Den norske hær trakk seg tilbake til Strömstad. De la Gardie tok stilling ved Uddevalla og besatte Orust. Ved meldingen om angrepet kom Gyldenløve straks tilbake til hæren. Den brøt opp fra Vetterlandsbro 23. august, og samme dag kom fortroppene til Svarteborg. 27. august kom hæren til Kvistrum bro, som var besatt av 12 svenske rytterkompanier under general Bretholtz. Denne trakk seg tilbake, men mistet baktroppene sine.

Da den norske hær ankom utenfor Uddevalla 28. august, sto svenskene i slagorden nord for byen. To norske regimenter ble sendt ut mot øst for å omgå dem. Den svenske feltherren ga da sine avdelinger ordre om å trekke seg tilbake. Nå kastet det norske kavaleri seg over dem, slik at tilbaketoget utviklet seg til flukt. 500 svensker ble tatt til fange og 12 kanoner erobret. På norsk side falt en offiser og et ubetydelig antall menige, mens svenskene hadde 800 døde og sårede.

Hærtoget til Jemtland

Samtidig gikk 2 000 fotfolk og dragoner under generalene Hoven og Schultz over Kjølen inn i Jemtland. Svenskene hadde samlet fire kompanier dragoner og fire kompanier finsk fotfolk ved Mørstille kirkegård, men da de norske dragonene ankom, gikk de svenske dragonene, som var innfødte jemter, over til nordmennene og tvang finnene til å overgi seg. De andre besetningene i landet ble med få unntakk overrumplet og ført som fanger til Norge. Stattholder Sparre unnslapp så vidt og sluttet seg til oberst Ulfsparre, som sto med 1 000 finner ved sydgrensen av Jemtland. Hoven fordrev dem 15. august med sine dragoner og fratok dem fire kanoner. General Schulz ble oppfordet til å fortsette felttoget videre inn i Sverige, men fikk ordre fra Gyldenløve om å vende tilbake til Trondheim. Svenskene tok Jemtland tilbake sent på høsten.

1678

Den norske hær ble dette året forsterket med et dansk korps, som ble overført fra Århus til Uddevalla, og skulle rykke mot Göteborg i april. På samme tid hadde Gyldenløve samlet ti bataljoner fotfolk og åtte kompanier ryttere ved Uddevalla. Han måtte vente en hel måned, før danskene kom frem. I mellomtiden kunne svenskene forsterke Göteborgs befestning og samle så mange tropper der, at Gyldenløve foretrakk å vende seg mot Båhus festning. 1. juni førte han halvparten av sine tropper over på Hisingen, hvor han begynte å beskyte Båhus fra 5. juni. Festningens murer var så sterke, at bombardementet var virkningsløst, og garnisonen, som var på 400 mann, fikk flere ganger unnsetning over Göta älv. Beskytningen måtte dessuten opphøre, fordi nordmennene manglet kuler og krutt. I mellomtiden hadde svenskene samlet en betydelig hær i Västergötland, og fikk 3 000 mann forsterkninger fra Skåne. Oberst Wittenberg gikk med denne styrken over Göta älv. Gyldenløve opphevet beleiringen og trakk seg tilbake til Uddevalla, etter å ha mistet 100 døde og 500 sårede foran Båhus. I resten av året foregikk det ikke stort av betydning langs den norske grensen. Svenskene gjorde et streiftog inn i Trondhjems stiftamt og brente Røros, men trakk seg tilbake til Jemtland da Gyldenløves forsterkninger ankom.

1679

Innfall i Sverige

I februar 1679 ble svenske tropper samlet ved Vänersborg og Göteborg for å gjenerobre Bohuslen. Så snart Gyldenløve fikk melding om dette, førte han noen tusen mann til østgrensen av Bohuslen og besluttet å komme fienden i forkjøpet ved selv å gjøre innfall i de svenske provinsene Dalsland, Värmland, Herjedalen og Jemtland. Et hardt frostvær hadde gjort svenskene trygge, slik at grensevaktene var trukket langt inn i landet. 11. februar brøt Gyldenløve inn i Dalsland med 2 000 fotfolk, 800 ryttere og 10 kanoner. Samtidig gikk oberst Christian Vibe med 1 000 mann og 6 kanoner mot Eda skanse. En del av rytteriet under general Jakob Duncan gikk mot Åmål, hvor 100 svenske ryttere ble tatt til fange. To andre kolonner, den ene under Gyldenløve, den andre under Cicignon, dro gjennom Värmland og Dalsland og ødela 23 sogn. Svenskene samlet imidlertid et korps under oberst Sängershausen på 11 kompanier ryttere, åtte bataljoner samt en del bønder og gikk frem til Högsäter bro. Her slo Gyldenløve dem på flukt. Han ble nødt til å stanse tre dager ved Stegsfjell ble han nødt til å vente i tre dager, inntil han hadde fått brød fra Uddevalla, før han fortsatte forfølgelsen gjennom Dalsland. Etter å ha herjet i hele landet vendte han tilbake til Bohuslen 4. mars og lot folkene gå i sine kvarterer. Dette felttoget, som ødela byen Åmål, minnes i ettertiden som Duncan-Kriget av värmlendingene.

Vibe forsøkte forgjeves å innta Eda skanse, som ble forsvart av 300 mann med 18 kanoner, men til gjengjeld inntok han Mora skanse i nærheten. Deretter trakk han seg tilbake til Vinger. Innfallet i Jemtland ble oppgitt av general Schulz på grunn av dyp snø.

Uddevallas beleiring

Midt i mars gjengjeldte svenskene overfallet, da 3 000 mann under Mörner og Stenbock gikk fra Vänersborg mot Uddevalla. De gikk forgjeves til storm mot Uddevalla skanse, ble overfalt av dragoner og slått på flukt over Göta älv.

Et annet innfall, som oberst Planting foretok med 1 400 ryttere og 800 fotfolk fra Jemtland, ble også slått tilbake. Svenskene sto noen dager ved Røros, men da nordmennene samlet en større styrke nord for kobberverket, brente de det og vendte hjem.

Stenbock dannet en ny hær i Göteborg, og gikk mot Uddevalla med 5 000 mann. Skansen her var besatt med 300 mann og 8 kanoner under kaptein Skov, som forsvarte seg en hel måned. I slutten av juli kom Gyldenløve til unnsetning med størstedelen av den norske hær. Ved å avskjære svenskenes tilgang til levnedsmidler tvang han dem til å oppheve beleiringen av Uddevalla og trekke seg tilbake til Göteborg.

Kilde

• Otto Frederik Vaupell: Den danske hærs historie til nutiden og den norske hærs historie, indtil 1814, 1872. Hentet fra «Den skånske krig» på bokmåls-wikipedia.
• «Hollandse Oorlog» på nederlandsk wikipedia.
• «Skånske Krig» på dansk wikipedia.

---