Hellefoss

Tresliperiet til selskapet A/S Holmen-Hellefos.

Foto: Eiker arkiv (rundt 1905).

Hellefoss AS er en papirfabrikk ved Drammenselva i Hokksund i Øvre Eiker som produserer bokpapir. Bedriften startet opp med avispapirproduksjon i 1898 da Hellefos Træsliberi fusjonerte med Holmen Papirfabrikk og ble til AS Holmen-Hellefos, som senere endret navn til Borregaard Hellefos AS og så kun Hellefoss.

I 2010-åra var Hellefoss er en av de mange norske treforedlingsbedriftene som fikk store økonomiske problemer. 5. april 2013 ble fabrikken slått konkurs, etter å ha gått med underskudd de siste åra. I 2011 hadde bedriften et underskudd før skatt på 27,5 millioner kroner av en omsetning på 251,8 millioner. Hellefoss kom imidlertid i gang igjen noen uker seinere, etter at Hellik Teigen AS kom inn på eiersida.

Eierskifter

I 1917 flyttet bedriften fra Drammen og opp til Hellefoss ved Hokksund hvor det fra før lå et tresliperi. Den relativt nye papirmaskinen fra 1905 var en del av det store flyttelasset, men i denne artikkelen skal vi først og fremst se på eierskifter og aksjeovertakelser i bedriften, økonomi samt introduksjon av nye papirkvaliteter.

Før 1917 hadde firmaet fått ny eier 3 ganger på 2 år. Bankforbindelsen var Drammens privatbank. For å motvirke den krisen som hadde oppstått i 1915 pga kapitalmangel gikk et forslag ut på å nedskrive aksjenes verdi fra 500 til 150 kroner og nytegning av inntil 3298 aksjer. Planen kom fra bankens direksjon og ble vedtatt, men aldri gjennomført og da tilsynelatende av formelle grunner. En forhandlingskomite kom i stand, som hadde fullmakt til å forhandle med banken. Den ønsket imidlertid ikke å bli industrieier og begynte å lete etter kjøpere av de nye aksjene. Bedriften bestod således av to fabrikker, og noen så for seg en løsning med å selge de to hver for seg. Drammen kommune var dessuten ikke uvillig til å kjøpe bedriften på Holmen. Dermed lå det an til en oppløsning av Holmen-Hellefos, 18 år etter starten.

Arbeidsstokken ved tresliperiet på Holmen-Hellefos i 1904. I første rekke til høyre sitter Nils Heireth, som hadde vært sliperibestyrer siden starten i 1889. Bildet tilhører Hellefoss AS.

I oktober 1916 kjøpte skipsreder Fred. Olsen fabrikkene etter at aksjonærene hadde godtatt et tilbud på 250 kroner pr aksje. Men Olsen var typisk nok ikke interessert i å sitte lenge på aksjeposten, og hans strategi lå mer i å få tilgang til havna på Holmen til fordel for sitt skipsrederi. Allerde i juli året etter solgte han aksjene videre til styreformann for Hellefos, Julius Stephansen, papirgrosserer K. Nordskog, skipsreder H. B. Sanne og den ledende forsikringsmannen Alf Whist. En ekstraordinær generalforsamling skrev ned pålydende verdi til 250 kroner. Stephansen forlot styret og ble daglig leder og administrerende direktør i selskapet. Strategien bak disse akjsetransaksjonene viste seg da generalforsamlingen vedtok endelig flytting av papirfabrikken. Stephansen hadde beregnet kostnadene ved flyttingen av fabrikken til 500 000 kroner, men som endte på 3 millioner. For å dekke opp for nok en utilstrekkelig egenkapital tegnet grosserer Nordskog aksjer for 1,5 millioner kroner og ble dermed nesten eneeier. Salget av papiret tok Nordskog seg også av.

I 1922 stod bedriften nok en gang foran en trussel om konkurs. Aksjekapitalen ble nedskrevet fra 2.5 millioner til bare 250 000 kroner, og dermed hadde eierne tapt nesten hele investeringen. Nå ble det i stedet tegnet for hele 4. millioner kroner i ny såkalt preferansekapital hvorav 3/4 kom fra DnC. Tømmerkreditorene fikk 100 000 kroner i kontanter og resten av sine lån omgjort til egenkapital. Nordskog var også nok en gang villig til å ta en aksjepost. Stephansen forlot bedriften, og i 1923 hadde Hellefos på sine første 25 år ennå ikke utbetalt aksjeutbytte. Men en gjeld på 3,8 millioner bestod. DnC ble en stabil eier og valgte å sitte på aksjene i 20 år. Etter 1923 gikk produksjonen bedre, og to år etter gikk det for første gang utbytte til aksjonærenes hånd, 5 % av preferanseaksjene, ialt 200 000 kroner. Nå var bedriften også gjeldfri. Men det var en engangsutbetaling for Hellefos valgte å pløye overskuddet tilbake i bedriften. Da DnC ble majoritetseier så de ikke for seg en stor profitt, men først å unngå konkurs. De håpet på en oppgang i markedet på lang sikt og eventuellt senere utbytte, men bankens avkastning ble tilsist på bare 150 000 kroner selv etter 20 års eierskap.

I slutten av 1930-årene var det klare tegn på at markedet tok seg opp, og bedriften stod på nå relativt trygge føtter etter store investeringer. Med den tysk okkupasjonen av Norge fra 9. april 1940 brast imidlertid disse forutsetningene, og DnC bestemte seg for å selge.

Hellefossen med bedriften Holmen-Hellefos sett fra Dynge. Bildet er tatt etter utvidelsen av tresliperiet i 1904, men før byggingen av papirfabrikken i 1917. Båten i forgrunnen driver fiske etter laks med drivgarn. Bildet tilhører kjøpmann Arne Andersen i Hokksund.

Rindefamiliens overtakelse

I 1942 kjøpte Norsk Elektrokjemisk Aktieselskab (NEA) Hellefos. Bak dette firmaet stod Sigurd Rinde (1889-1972) fra Kragerø og Thorvald Johnsen. Fra før eide de kraftstasjoner og tresliperiene Vafos Brug og Trælandsfos. Rinde satt som styreformann i NEA og Hellefos fram til sin død. Nok en gang var dette folk som hadde tro på en bedre fremtid for treforedlingsbedriften i Hokksund, men de viste seg som betydelig mere profesjonelle og aktive eiere enn de foregående. Fra 1942 gikk det hvert år 200 000 kroner til Hellefos i fondsavsetninger. Dette var en klar forventning om bedre tider når krigen en gang tok slutt.

I 1945 hadde NEA den største direkte eierandelen i Hellefos mens familien Rinde, Bjarne Frang, Thorvald Johnsen og småaksjonærer eide omtrent like store deler, og disponent Erik Erichsen kjøpte en betydelig personlig eierpost. I 1946 ble det for andre gang utbetalt aksjeutbytte fordi driftsresultatet i det første etterkrigsåret var så godt. I 1957 hadde familien Rinde overtatt som aksjemajoritetseier i Hellefos. Bedriften gav et stabilt overskudd, og i 1950-årene kunne aksjonærene se fram til et forutsigbart utbytte på mellom 5 og 10 %. Men aksjen var lite likvid og vanskelig å omsette. Dette hadde igjen sammenheng med at Hellefos nettopp forble et familieeid selskap uten å bli tatt opp til børsnotering.

Aksjestrukturen holdt seg dermed stabil fram til tidlig i 1980-årene da Rinde ønsket å selge seg ut etter 41 års eierskap. Erik Rinde og hans søster Margit Vaksvik satt på 2/3 av aksjene, og broren Kjell, direktør i NEA, som selv eide 1/3 (460 aksjer), bød 40 millioner kroner for dem. Men Erik og Margit valgte i stedet å selge til Orkla for 33 millioner kroner. Kjell hadde uavhengig av dette forlatt sin stilling. Advokat Niels August Bahr Bugge ønsket i 1985 å kjøpe Kjells andel, men møtte sterk motstand i bedriften og i Øvre Eiker kommune hvor han ble stemplet som useriøs. Han fikk derfor ikke konsesjon av Landbruksdepartementet til kjøp.

Orkla overtok NEA-gruppen, og Hokksund-bedriften tok navneskifte til Borregaard-Hellefos i 1992. Fabrikken ble nå en ganske liten del av et stort konsern, men toppleder Jens P. Heyerdahl kom til Hokksund og forsikret om at Orkla ønsket å satse tungt i treforedling. Dette materialiserte seg først i beslutningen om å investere i nytt blekeri, som stod ferdig i 1984.

Hellefos under andre verdenskrig

Da andre verdenskrig startet 1. september 1939, fikk det i første omgang ikke store følger for næringslivet i Norge. Noen markeder gikk tapt, men samtidig forsvant noen konkurrenter. Fra 1936 hadde norske, svenske og finske papirprodusenter gått sammen om å øke prisene, men som følge av krigen sprakk dette samarbeidet. Dermed steg prisene enda mer, men det gjorde også råvareprisene. Mange nordmenn trodde at krigen ville være over på kort tid, og nesten ingen tenkte på muligheten for at Norge stod i alvorlig fare for å bli okkupert. 9. april kom derfor totalt overraskende på alle. Hellefos hadde tatt sine forholdsregler ved å kjøpe inn tømmer, kull og andre råvarer. Men markedet forsvant pga fabrikkens store avhengighet av eksport til England. Allerede i april stoppet produksjonen, og den varte til over sommeren. Norge kapitulerte militært 10. juni 1940, men tyskerne ønsket å få i gang norsk industri igjen under sin kommando.

Papirproduksjonen i landet gikk nå inn i en kvoteordning, og det var bare lov til å selge til markeder i Tyskland og Danmark under «globalkontrakten». Innenlandssalget administrerte papirprodusentene selv under «innenlandskonvensjonen», men under overvåking av okkupasjonsmakten. Salget til Tyskland og Danmark representerte bare 1/4 av produksjonskapasiteten. Hellefos produserte derfor tilnærmet normalt fra oktober og fram til nyttår, men stanset da igjen pga kullmangel.

Kull kom bare fra Tyskland, men skipskapasiteten viste seg ikke å være stor nok. Eksportbedrifter kunne ikke lenger fyre med kull, men måtte nøye seg med ved. Så ble det innført restriksjoner på vedhogst sommeren 1941, og Hellefos var derfor henvist til å vente på kull. Dette førte til stadige stopp i produksjonen under hele krigen. Produktiviten falt derfor langt under 1930-årene, og de ansatte ble sendt på vedhogst i perioder. De strenge isforholdene i Drammenselva i 1940, 1941 og 1942 betydde også sitt for driften.

Hellefos gikk derfor meget hurtig inn i en krigsøkonomi, men det samme gjaldt for hele næringslivet i landet. Stopp i produksjonen skapte stadige permitteringer for de ansatte, men ble noe kompensert av nødvendige reparasjoner og utbedringer. Bedriftens sagbruk ble også lagt om til saging av kubb. Noen ansatte fant nytt arbeid mens andre ble utskrevet til vedhogst. Matauk kom også i gang med selvforsyning av grønnsaker, poteter og bærplukking. Bedriften var pålagt leveranser til herrefolket, men fikk lov til å dele ut mel til de ansatte. Vinteren 1942 fikk Hellefos tak i 20 tønner saltet torsk og kjøpte 10 tonn kål fra Borger Hoen. En kuriositet var at de også fikk en tobakkskvote på hele 3.5 tonn til de ansatte. Og så vanket en spiseskje tran til per mann hver dag. For å opprettholde driften tok bransjen selv på seg å skaffe kull, tømmer og ordnet frakt og forsikringer gjennom Norsk Treforedlingsråd. Derfor oppstod et stort byråkrati, enten det nå gjaldt søknader om å få kjøpe såpe, jordkabler, kobberplater, industrisåpe, gummistøvler av gummisko gruppe B eller gummistøvler av fottøy gruppe G.

Vinteren 1942 gikk produksjonen på Hellefos atter, men sterk kulde og is og mangel på tremasse førte til hyppig stans. Tilslutt stoppet driften helt pga tvangsutskriving til skogsarbeid. I september var produksjonen i gang igjen, men med stadig stans. Mot nyttår var det nesten slutt på kull, papirfabrikken stoppet, men driften gikk videre i sliperiet med 40 mann i arbeid, som byttet mannskap hver måned. 15 funksjonærer gikk på jobb, og noen av dem var beskjeftiget på verkstedet. I desember 1943 stoppet sliperiet da markedet var mettet for tremasse. I ett år jobbet så bare 19 ansatte, og 13 av dem var funksjonærer. Det gikk i vakthold, vedlikehold, fyring, snørydding, vedhogst og reparasjoner av landbruksmaskiner og redskaper. Norsk Treforedlingsråd prøvde å få gang produksjonen, og myndighetene stilte produksjonskvoter til rådighet, men Hellefos stod langt bak i køen, og nok en gang var det kull det stod på. Sent på høsten 1944 startet produksjonen igjen, men mange arbeidere hadde funnet jobb andre steder.

Okkupasjonsmyndighetene påla bedriften å sende 1/3 av produksjonen til Tyskland, men ledelsen saborterte. «Løsningen» ble at kull ble inndratt for å brukes i andre bransjer. Dermed stod fabrikken resten av krigen. Men ledelsen hadde tidlig begynt å planlegge produksjonen i fredstid. Vinteren 1944 kom forslag til utvidelser og ombygging fordi man gjorde seg tanker om en kraftig høykonjunktur i etterkrigstida med begrensninger i arbeidskraft og råvarer. Dette ville ende i overproduksjon, prisfall og endelig en ny krise med nye nedleggelser som følge. Involvert i dette arbeidet var Kjell Rinde, Asbjørn Bredesen og Erik Erichsen. Som beskrevet hadde NEA med Sigurd Rinde som direktør kjøpt Hellefos i 1942, men forventninger om å tjene penger på fabrikken lå langt fram i tid tross den planlegging som hadde startet. For industrien gjaldt omhyggelig planlegging og ikke nødvendigvis profittmaksimering.

Etterkrigstid

Etter krigen utgjorde avispapir hele produksjonen. Samtidig var det europeiske markedet nesten utelukket pga importforbud, kvoteordninger og tollmurer. Derfor gikk nesten hele eksporten til oversjøiske markeder. Dagbladet på sin side tok imot hele 90 % av innenlandssalget. I 1950-årene ble det så lempet på restriksjonene i Belgia og Tyskland, og eksporten til Europa økte kraftg fra 1952 og fram til 1965. Hovedmottakere ble nå belgiske og tyske aviser. Rundt 1955 skjerpet aviskundene kravene til papirkvalitet for "Økt produksjon hadde gått på bekostning av kvaliteten". I 1958 bygget Hellefos derfor et helt nytt laboratorium. Det viste seg at ujevn kvalitet kom av et ulikt mengdeforhold mellom cellulose og tremasse. I slutten av 1960-årene hadde Hellefos fortsatt bare 5 % av den norske avispapirproduksjonen. Det betyr ikke at produksjonen ikke hadde økt. Våren 1969 gikk Karl Halvorsen av som daglig leder, og inn i lederstolen kom Dag Rusten.

Nye papirkvaliteter underveis

Rusten tok straks initiativ til en vurdering av nye papirkvaliteter som kunne gi høyere priser. I første omgang ble det gjort vurdering av de aktuelle papirkvaliteter: standard avis, forbedret avis, offset avis, magasinpapir, bestrøket magasinpapir og annet treholdig trykkpapir. Hellefos hadde begynt å tenke i nye baner for å bli mindre avhengig av avispapir. En annen faktor var den voldsomme konkurransekraften fra storbedriftene Follum, Union Co. og det nystartede Nordenfjeldske treforedling. Med sine gigantiske maskiner produserte de mye billigere enn hva Hellefos kunne gjøre seg forhåpning om.

Bedriften var imidlertid tidlig ute med å stille spørsmålet, og hadde god tid til å eksperimentere med spesialpapir uten å ta sjansen på at fabrikken gikk overende på kort sikt. Avispapir kom uansett til å utgjøre standardproduksjonen i lang tid framover, men produksjon av spesialpapir med mulighet for å oppnå høyere priser inngikk nå som den langsiktige målsetningen.

Jakten på nye produkter betød også leting etter nye kunder. Den første prøveproduksjonen bestod av «bulky news» (bokpapir), som gikk til Møllers boktrykkeri i Drammen, Aktietrykkeriet i Trondheim, til Danmark og til Malaysia. En annen prøveproduksjon startet i 1971 basert på bleket tremasse. Dette endte i bygging av et bleketårn hvor tremasen ble pumpet oppover i tårnet og blandet med natriumhydrosulfitt før den gikk inn i fabrikken og tilsatt cellulose. Dette var bleket offset-papir som fikk navnet "Snow Press". Det hadde tatt 3-4 år å finne gode alternativer til avispapir, og denne utviklingen la standard i mange år fremover. Det handlet om kvalitet, fleksibilitet og utsikten til å ta ut en større fortjeneste. For å få høyeste kvalitet var det nødvendig enda en gang å gjøre forandringer på maskinen.

I 1980 gikk det helt optimalt for Hellefos med veldig god avsetning og gjennombrudd for Snow Press og bred spekter av bleket trykkpapir. Ulempen var mange kvalitetsoverganger. Men bedriften innså at andre avispapirfabrikker også kom til å produsere forbedrede kvaliteter. Derfor lanserte salgsavdelingen en ny superkvalitet med større lyshet, men det krevde et nytt blekeri hvor hydrogenperoxyd erstattet natriumhydrosulfitt. De fant ett fullt brukbart blekeri hos Gøta Bruk i Sverige til 1/3 av nypris, som det kom i drift i 1984. Nå ble det mulig å omstille til produksjon av masse med ulik lyshetsgrad, som dessuten inkluderte ubleket masse. Hellefos valgte å satse på nisjer i markedet hvor kunder hadde mulighet til å bestille små partier med korte leveringsfrister. Ved å tilby blekede kvaliteter på 70 og 75 ISO kom flere kunder til, og prisene steg på Snowbulk, Snowbook, Snowpress og Snowbright. Tidlig i 1980-årene utgjorde avispapir fortsatt 1/3 av årsproduksjonen, og en ulempe var de kvoteforhandlinger som gjaldt på innenlandsmarkedet. Hellefos tjente lite penger på dette, men problemet ble omgått ved at Dagbladet gikk i 1984 gikk over til 45 grams papir, noe som fabrikken ikke hadde mulighet til å produsere. Dermed hadde den lengste forretningsforbindelsen av alle hos Hellefoss opphørt.

Bilder

• 

  Fabrikken i 1922

  Foto: Carl Normann/Eiker Arkiv.

Kilder

• Artikkelen er i hovedsak basert på Bent Ek: «Fabrikken ved Hellefossen Borregaard Hellefos 1898-1998».
• Skeie, Jon: «Fra splittet storbygd til kommunalt fellesskap», Øvre Eikers historie bind 1 og 2. Utg. 2015 og 2016.
• Bygdeposten.no: «Papirproduksjonen er startet opp» (publisert 21. mai 2013).
• dt.no, 5. april 2013: «Hellefoss slått konkurs» (publisert 5. april 2013).