| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) er en boligeiendom ved innsjøen Digeren i tidligere Vinger kommune, nå i Kongsvinger kommune. Stedet var opprinnelig husmannsplass under storgarden Skinnarbøl. Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
 Hisdal med Haugen til høgre. Bilete frå Agderposten ein sumardag i 1990-åra, hit frå Geir Kallhovd, Kristiansand. Der uppe ligg tun i tun med Store-Hisdal, bnr 2, på høgre sida når ein kjem inn i Hisdal. Det ligg litt høgre i terrenget, og har difor vore omtala som Hisdal Der uppe. Sume kjelder kallar det likevel Haugen, men det er vrangt å få til at det ligg på ein haug, og Hisdal-ætlingar meiner at Haugen-namnet kom hit med dei som budde her frå 1930 og frametter. Difor held me fast på Der uppe som bruksnamn.
Ved det leitet då Sigurd Knutsson heldt til på bnr 2, budde au Olav Ånundsson i Hisdal. Me vil helst rekne med at han budde på dette bruket, men det er vel også tenkjeleg at han ha vore sambrukar med Sigurd, og halde til i same stoga som han.
Etter tida og namnet ville det høve godt om Olav var son åt Ånund Alvsson på bnr 3 i Mosdøl, står det i Vallesoga (VI, 124). Ettersom Olav vart oppskriven med etternamn Mosdøl då han gifte seg i 1754, og han og kona budde der, og det også er godt rom for at Ånund Mosdøl kan ha fått ein son kring 1724, vil me oppfatte denne løysinga som sannsynleg. Les mer …
 På Strandestøyl ca 1960. Han som sit og spikkar er Olav G. Holen jr. Foto: Folke Nesland Strandestøyl er ein støyl på nordsida av Bossvatn i Bykle kommune, austom Brotteli og like aust for Bosbekk, elva som renn or Brottelidalen. Her er steinut og bakkut med dyrka jordstykke ned mot Bossvatn. Staden var i bruk som husmannsplass i lange tider, men nett kor lenge det var folk her, er me usikre på. Dette heng i hop med at me ikkje kan vita heilt sikkert kven som var dei fyrste til å slå seg ned her, jamvel om me kan slå fast at det var den eine av to huslydar.
Likevel vil me halde ein knapp på Olav Åsmundsson frå Berdalen og Ingebjørg Jonsdotter frå Brotteli. Om det er rett at desse var dei fyrste, vart plassen busett på 1750-talet.
Det andre paret det kan vera tale om er Ånund Såvesson frå Vatnedalen og Torbjørg Tarjeisdotter frå Nesland. Om desse var dei fyrste på Strandestøyl, var her ikkje folk fyrr utpå 1770-talet.
Grunnen til at dette spørsmålet ikkje utan vidare kan avgjerast, og dermed treng noko drøfting, er kyrkjebokføringa. For prestane nytta sjeldan bruks- eller plassnamn som etternamn eller «adresse» i kyrkjeboka, men skreiv som regel opp folk med namnet på den matrikkelgarden dei høyrde under. Dertil kjem at det stundom var noko opp og ned med statusmarkeringane, slik at ein ikkje alltid kan sjå om vedkomande var husmann, innerst, bruksmann eller sjølveigar. Les mer …
 Skuggen var i 1820 den eneste husmannsplassen under Atlungstad (utsnitt fra Chr. Collins kart, NGO) Skuggen var en husmannsplass under garden Atlungstad i Nordlia (Østre Toten kommune). Stuggua er for lengst revet, men har etterlatt seg spor i terrenget, på kart, i kirkebøker og muntlig tradisjon. Skuggen er med på et kart fra 1820, som den eneste Atlungstad-plassen. I 1854 ble ifølge kirkeboka Johanne Marie "Atlungstadskuggen" født. Hun og foreldra flytta kort tid etter til en annnen husmannsplass, nemlig Larssvea. Kartet fra 1820 viser at Skuggen lå helt nede ved Mjøsa, der det fremdeles er synlige hustufter (2010). Stranda her er nordvendt og skyggefull, noe som vel forklarer navnet.
Ingeborg Sæther (1921-2010) var av den gamle Atlungstad-slekta, og hun viderefortalte tradisjonen om "a Ænne Skuggen". Dette var ei husmannskjerring som ble enke, og da mannen skulle begraves, ble det oppdaga at kista var for stutt! Hva gjorde den arme enka med dette? Les mer …
Fredmoen var ei engelsk laksefiskestue i Åfjord. Den ble kjøpt av foreningen Fredmoens Venner i 1989 og er nå en del av Åfjordsmuseet. Opprinnelig en husmannsplass under prestegården, etablert på 1840-tallet. Plassen ble i 1899 solgt til engelskmannen Edwin Martin, som bygde hovedhuset. Det stod ferdig i 1905. Uthuset er bygd av materialer fra gamle Åfjord kirke, bygd i 1772, revet tidlig på 1880. Ytterdøra er sakristidøra fra den gamle kirka. I 1910 ble eiendommen solgt til John de Grey, som senere ble adlet til Lord Walsingham. Han gjestet Åfjord om sommeren fram til 1927, med unntak av årene under 1. verdenskrig, da han tjenestegjorde i den britiske hær i Østen. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
_kart_1800.jpg)
