| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra sundstedet på Sæter. Alfred Rustad i knickers var eier av bilen som ble fraktet over Glomma i en spesialdesignet ferge beregnet for transport over elver og sund av karjoler og senere biler. Foto: Ukjent (ca. 1930) og småbruket Sætersundet (gnr. 54/6) i tidligere Vinger kommune har fått navnet etter sundstedet på eiendommen. Dette var nok ikke noe offentlig sundsted siden behovet for overfart over Glomma mellom Sæter og Rustad søndre var forholdsvis liten, og ikke slik som ved Tråstadsundet nær Kongsvinger 4 km lenger sør. Opprinnelig lå husene på Sætersundet nede ved elva hvor det også var båtstø. Senere ble bebyggelsen lagt på oversiden av riksveien. Les mer …
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Bakkehavn sett fra Enebakkveien. Foto: Truls Teigen (1961) var tidligere en plass under Abildsø som fulgte med da Søndre Abildsø ble utskilt i 1875. Først kalt Lopperud, senere Bakken. Hestehavna til Bakken ble til Bakkehavn. Eiendommen ble utskilt fra Søndre Abildsø i 1892 til Theodor Opsahl, eier av Søndre Bogerud. Våningshus i sveitserstil, sidebygning, låve med fjøs og stall ble oppført av Olaf Larsen (1867-1920) i 1896. Olaf Larsen (fra Jørnsløkken) overtok eiendommen fra Theodor Oppsal i skjøte datert 1897. Olaf Larsen var eier av Olaf Larsens Chokoladefabrik, senere Asola Chokoladefabrik. Olaf Larsens svoger, Dinius Soot Pedersen gift med Olaf Larsens søster Hanna Sofie, overtok i 1899. Les mer …
 Det andre Grop-bildet som Per P. Ravnsborg tok i 1914. Stuggua står fortsatt (2011), men uthusa er borte.  Beitet i Gropen 9. mai 2011. Sauen går foreløpig på kulturbeitet ovafor. Foto: Trond Nygård Gropen og Sørli er to tidligere sjølstendige småbruk i Nordlia (Østre Toten), som sia 1983 har vært drevet som ett bruk. Gropen hadde gnr. 138, bnr 6, mens Sørli hadde gnr. 138, bnr. 13. Eiendommen har i 2010 ca. 29 mål dyrka jord og 11 mål skau/beite. I Gropen/Sørli er det sauer, og jorda brukes til grasproduksjon for disse.
Gropen var opprinnelig husmannsplass under storgarden Askjum, men ble fradelt som sjølstendig bruk i 1898. I 1904 fikk Hans Børrehaug skjøte på bruket fra Anton Alfstad, som da hadde Askjum. Alfstad solgte store deler av enga og skauen til nyoppretta småbruk. I 1919 ble Sørli fradelt Gropen, og dermed ble enda ett nytt bruk ble bygd opp. I 1981 kjøpte Arvid Elvsborg Sørli, men bare to år seinere ble han også eier av Gropen. To bruk ble igjen ett, slik situasjonen var før 1919. Les mer …
 Njårdhallen ligger på Makrellbekken. (2012)  Bysten av Gregers Gram, utført av Nina Sundbye. I bakgrunnen den gule, vernede forretningsgården fra 1930. Makrellbekken er et boligstrøk i Bydel Vestre Aker og Bydel Ullern, Oslo. Området ligger mellom Sørbyhaugen og Montebello i sør og Holmen i nord, og er karakterisert av villabebyggelse. Området har også siden 1935 hatt stoppested på Røabanen, og har en dagligvareforretning i Øvre Smestadvei 2 (Rimi), samt en forretningsgård fra 1930, arkitekt Gudbrand M. Øiseth i Øvre Smestadvei 1, som er vernet etter Plan- og bygningsloven og huser nå hagemøbelforretningen Hus & Hage. Idrettshallen Njårdhallen og Njårds tennisbaner ligger også her. Sørkedalsveien er både gjennomfartsåre i området og grense mellom de administrative bydelene. Området har navn etter de to husmannsplassene under Nedre Smestad Øvre Makrellbekken og Nedre Makrellbekken som lå ved Makrellbekken stasjon på Røabanen, på hver side av der hvor Bernhard Herres vei kommer ut i Sørkedalsveien.
Disse hadde igjen navn etter bekken Makrellbekken. Navnet var opprinnelig Markskillebekken, og henspiller på at bekken utgjorde grensa mellom utmarka til gardene Holmen, Huseby, Voksen og Skøyen. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
