| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Sanden 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Sanden, også kalla Eidsvollsbakken, låg innunder Sandefjellet, i bakkane ned mot den austre stranda av Bykil i Bykle kommune. Næraste grannen i sør var plassen Stigamidjom under Trydal, men Sanden gjekk ut frå Bjones, og fekk difor bruksnummer under Stavenes.
Staden vart busett kring 1875, og matrikulert som eige bruk i 1878. Landskylda vart i 1878 sett til 2 øre. Så vidt me kan sjå var Tarjei og Arne Tarjeissøner Bjones og huslydane deira dei fyrste som budde i Sanden. Me har plassert den nærare omtalen av Tarjei i bolken om Bjones, men Arne set me opp her:
- Arne Tarjeisson Bjones, f 1841, til Amerika med heile huslyden
- g 1871 m Eli Olavsdtr. Nesland, f 1833. Les mer …
 Bjones med uthus frå 1950 og våningshus frå 1954. Bilen i innkøyrsla er ein Ford Anglia av ein modell som vart produsert i åra 1959-1960. Biletet er teke av Sjur Fedje i 1966. Frå Norsk Folkemuseum. Bjones er ein gamal husmannsplass under Stavenes i Bykle kommune, som vart delvis sjølveigareigedom så tidleg som 1764, og matrikulert til eige bruk i 1843. Bruket ligg ved riksvegen omlag 3 km sunnanfor Bykle kyrkje, på den austre stranda av Bykil. Enklaste tilvisinga i dag er vel å
seia at bruket ligg ved nordenden av tunnelen gjennom Sandefjellet.
I gamal tid var det ferjestad her, og oppsitjaren i Bjones hadde arbeid med å ro folk og varer som skulle nordetter dalen over vatnet til Vettsto ved Lambeto. I ei kontrakt med presten om plassen frå 1795 heiter det såleis at «... Bjones bestandig har været, og herefter stedse skal forblive et Færgested til Sognets Almues og Reisendes Befordring.»
Når det gjeld namnet, har ein lite av gamle skriveformer å byggje på, men i 1713 vart forma Biaanes nytta i ei skatteliste, og på eit militærkart frå 1790-talet står det Bøenes. Les mer …
 Skarberg i vinterklede, fotografert av Folke Nesland mot slutten av 1970-åra. Skarberg ligg i ei kro på Bosvasstrondi i Bykle kommune, ein drjug km austanfor Skolås. Etter det me kan skjøne var det heilt frå starten sjølveigarbruk, og vart verande det, bortsett frå at det var husmannsplass nokre få år på 1880-talet.
Stoga var lita. Attmed gangen var tilbygd ei bu. På skjeldtilet oppå stoga var det sengerom utan vindaugo. Elles var her ei endå mindre løe med tilbygd fjos utan mykkjellar under. Husa låg på ein liten flate innunder fjellet. Utom denne er der ein stupbratt hamar ned mot vatnet. Fjosåkeren, der dei dyrka korn og jordeple, gjekk heilt fram på stupet. Det fortelst at dei laut tjore småungane, for å hindre at dei skulle gå seg utfor.
Den fyrste til å rydje og byggje her heitte Torleiv Olsson Røysland. I Vallesoga vert det sagt at Olav Torleivsson, far hans, som budde på Heimigard Røysland, bnr 7, kanskje var son åt Torleiv Alvsson Breive og kona, Gyro Åsmundsdtr., f. Berdalen. Det vert understrika at dette er usikkert, men etter det me kan skjøne talar ingenting imot at det er rett. Kona av Olav Torleivsson var Torbjørg Tarjeisdotter Røysland. Heimigard var heimebruket hennes. (Valle VI, 522 f).
Torleiv var nok ein del på vandring før han sette bu ved Bosvatnet. I 1819 og 1820 vart han far til to born, ei jente og ein gut, på Byre i Ryfylke, som høyrde til Fister sokn i Hjelmeland. Dei to mødrene var søstrer.
- Sissel Roaldsdtr Byre f 1798, d 1869
- Siri f 9/12 1819, d 2/4 1898. 9/3 1842 gift med Bård Bårdsen frå Skjold i Rogaland, busett på Buøy i Stavanger. Etterslekt.
- Marta Roaldsdtr Byre f 1794, d 1830
- Peder f 29/1 1820, d 30/12 1880. 30/5 1858 gift med Laurensa Larsdtr Ydstebø på Kvitsøy, stor etterslekt.
Torleiv Olsson vart i 1822 gift med ei Bratteland-jente, Ingebjørg Mikkelsdotter, og difor vart det til at han kom til å rydje seg eit bruk under heimegarden hennes. I den gamle gards- og ættesoga (81) står at ho «fekk bruket av faren», og det trur me er rett. Men ingenting vart tinglyst, og seinare oppsitjarar på Bratteland påsto at det Ingebjørg og Torleiv hadde fått berre var ein bruksrett, som var avgrensa til livetida deira. Les mer …
Bjørnsrud (gnr. 32/68) er en husmannsplass under Vestre Oppegård og som hørte til Ljansbruket. Plassen ligger ved foten av og øst for Gråbeinåsen og litt sør for Delingsdalen naturreservat. Gjennom tunet går vestre oldtidsvei, Hvitebjørn- Sjødal. Til plassen hører et jorde som blir kalt «Soldatjordet», uvisst av hvilken grunn. Ryddet ca 1200 eKr. Navnet tyder på at det har vært et selvstendig bruk før svartedauden. Husene som er bygget 1700-tallet ( akershusisk stue) og ca 1900 står fortsatt, godt vedlikeholdt. Driftsbygniing fra 1900-25.  Bjørnsrud på Svartskog Foto: Siri Iversen
 Njårdhallen ligger på Makrellbekken. (2012)  Bysten av Gregers Gram, utført av Nina Sundbye. I bakgrunnen den gule, vernede forretningsgården fra 1930. Makrellbekken er et boligstrøk i Bydel Vestre Aker og Bydel Ullern, Oslo. Området ligger mellom Sørbyhaugen og Montebello i sør og Holmen i nord, og er karakterisert av villabebyggelse. Området har også siden 1935 hatt stoppested på Røabanen, og har en dagligvareforretning i Øvre Smestadvei 2 (Rimi), samt en forretningsgård fra 1930, arkitekt Gudbrand M. Øiseth i Øvre Smestadvei 1, som er vernet etter Plan- og bygningsloven og huser nå hagemøbelforretningen Hus & Hage. Idrettshallen Njårdhallen og Njårds tennisbaner ligger også her. Sørkedalsveien er både gjennomfartsåre i området og grense mellom de administrative bydelene. Området har navn etter de to husmannsplassene under Nedre Smestad Øvre Makrellbekken og Nedre Makrellbekken som lå ved Makrellbekken stasjon på Røabanen, på hver side av der hvor Bernhard Herres vei kommer ut i Sørkedalsveien.
Disse hadde igjen navn etter bekken Makrellbekken. Navnet var opprinnelig Markskillebekken, og henspiller på at bekken utgjorde grensa mellom utmarka til gardene Holmen, Huseby, Voksen og Skøyen. Les mer …
 Familien Tanemsmo, far Thomas Tanemsmo i midten til venstre. Foto: Ukjent (18905). ( 1849- 1928) ble født på gården Stokke eller Stokkmo som den kaltes i Selbu kommune. Hans far var John Stokke. Thomas giftet seg i romjula i 1874 med Sigrid Ingebrigtsdatter Østby fra Ås i Tydal (1854-1944). I Selbu fikk de barna Ingeborg født i 1874 og Jon født i 1876. De hadde ikke egen boplass for familen og flyttet til Tanemsmoen i Klæbu høsten 1878. Husmannsplassen Tanemsmoen er på ca. 30 mål dyrka mark og 70 mål skog. I 2012 eies plassen av Kjell Ramlo, men Magne Rønning, Arnts sønn bor i et bolighus på plassen. Samme høst fikk de sønnen Ingebrigt som døde bare 6 uker gammel i romjula 1878 (her oppgir Klæbuboka feil, at han døde 3 år gammel. Noen familemedlemmer mener de fikk to sønner med samme navn som begge døde som små barn. Dette er ikke bekreftet i kirkebøkene). Juleaften i 1880 ble Julius født, og fikk navnet da han var født på julaften. Senere kommer sønnene Iver i 1883, Bernt i 1886, Arnt i 1890 og lille Ragna Elisabeth i 1894. Familien var i Trondheim og fotograferte seg i anledning Ingeborg sin utvandring til Minnesota i Amerika. Der ventet hennes forlover Peder Kulseth fra Kulsethtrøen i Selbu på henne. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
