| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Kart over området rundt Semsvannet. Foto: Asker Turlag/Jan Martin Larsen Husmannsplassene under Tveiter ligger i Semsvannet landskapsvernområde i Asker kommune i Akershus. Verneområdet ble opprettet i 1992 for å bevare det egenartede og vakre kulturlandskapet rundt Semsvannet. Semsvannet er Askers tusenårssted, og området er en av Askers største utfartssteder. Vannet har en rekke fiskeslag, og det drives oppdrett av ørret i anlegget ved Sem. Det er et bratt jordbrukslandskap der gårdene Tveiter, Store Berg og Sem har store beiteområder. På turen går du forbi husmannsplassene Kølabonn, Mobråtan, Svensrud, Tømmervika, Tangen og Hajem.
Folketellingen i 1801 lister opp tre plasser under Tveiter - riktignok uten navn - men det må være plassene Svensrud, Kullebund og Mobråten.
Husmennene under Tveiter ble ilagt arbeidsplikt som betaling av leie for plassen. Les mer …
 Stigamidjom 24.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Den gamle plassen Stigamidjom ligg ein snau kilometer nordanfor Moen i Trydal i ei kro innunder Tangebakkane. Staden ligg lageleg til, med utsyn over Sakshylen på vestsida, og lognt mellom Bergji i nord og Stigafjødd i sør.
Dei som rudde og fyrst budde her var ekteparet Eivind Ånundsson og Åse Tarjeisdotter og borna deira. Han var gardmannsson frå Utistog Stavenes, son åt Ånund Pålsson, som dei kalla Rike-Ånund, og kona, Ingebjørg Tarjeisdotter, fødd Byklum.
Nett kva år Eivind og Åse sette i gang med å etablere seg i Stigamidjom kan vera litt uvisst. Det me utan vidare kan slå fast er at dei fekk bygselsbrev på plassen hjå Arne Torleivsson i Nordstog Trydal i 1853. Men brevet vart ikkje tinglyst fyrr i 1860, og då kan det vel også godt ha gått nokre år frå plassfolka stakk spaden i jorda fyrste venda og til det vart gjort skriftleg avtale. Plassvilkåra tykkjest ha vore rimelege. Dei skulle skjera 1 1/2 mål åker i året, det var heile leiga.
Eivind og Åse budde lenge i Stavenes, der Eivind var eigar av bnr 5 (halve Utistog). Tydelegvis gjekk det ut med han, slik at han i 1847 laut selje til Olav Såvesson på Teigen. Han og familien hans mellomlanda då ei tid som busetar i Bjones, fyrr dei vart husmannsfolk i Stigamidjom. Les mer …
 Skarberg i vinterklede, fotografert av Folke Nesland mot slutten av 1970-åra. Skarberg ligg i ei kro på Bosvasstrondi i Bykle kommune, ein drjug km austanfor Skolås. Etter det me kan skjøne var det heilt frå starten sjølveigarbruk, og vart verande det, bortsett frå at det var husmannsplass nokre få år på 1880-talet.
Stoga var lita. Attmed gangen var tilbygd ei bu. På skjeldtilet oppå stoga var det sengerom utan vindaugo. Elles var her ei endå mindre løe med tilbygd fjos utan mykkjellar under. Husa låg på ein liten flate innunder fjellet. Utom denne er der ein stupbratt hamar ned mot vatnet. Fjosåkeren, der dei dyrka korn og jordeple, gjekk heilt fram på stupet. Det fortelst at dei laut tjore småungane, for å hindre at dei skulle gå seg utfor.
Den fyrste til å rydje og byggje her heitte Torleiv Olsson Røysland. I Vallesoga vert det sagt at Olav Torleivsson, far hans, som budde på Heimigard Røysland, bnr 7, kanskje var son åt Torleiv Alvsson Breive og kona, Gyro Åsmundsdtr., f. Berdalen. Det vert understrika at dette er usikkert, men etter det me kan skjøne talar ingenting imot at det er rett. Kona av Olav Torleivsson var Torbjørg Tarjeisdotter Røysland. Heimigard var heimebruket hennes. (Valle VI, 522 f).
Torleiv var nok ein del på vandring før han sette bu ved Bosvatnet. I 1819 og 1820 vart han far til to born, ei jente og ein gut, på Byre i Ryfylke, som høyrde til Fister sokn i Hjelmeland. Dei to mødrene var søstrer.
- Sissel Roaldsdtr Byre f 1798, d 1869
- Siri f 9/12 1819, d 2/4 1898. 9/3 1842 gift med Bård Bårdsen frå Skjold i Rogaland, busett på Buøy i Stavanger. Etterslekt.
- Marta Roaldsdtr Byre f 1794, d 1830
- Peder f 29/1 1820, d 30/12 1880. 30/5 1858 gift med Laurensa Larsdtr Ydstebø på Kvitsøy, stor etterslekt.
Torleiv Olsson vart i 1822 gift med ei Bratteland-jente, Ingebjørg Mikkelsdotter, og difor vart det til at han kom til å rydje seg eit bruk under heimegarden hennes. I den gamle gards- og ættesoga (81) står at ho «fekk bruket av faren», og det trur me er rett. Men ingenting vart tinglyst, og seinare oppsitjarar på Bratteland påsto at det Ingebjørg og Torleiv hadde fått berre var ein bruksrett, som var avgrensa til livetida deira. Les mer …
 På Strandestøyl ca 1960. Han som sit og spikkar er Olav G. Holen jr. Foto: Folke Nesland Strandestøyl er ein støyl på nordsida av Bossvatn i Bykle kommune, austom Brotteli og like aust for Bosbekk, elva som renn or Brottelidalen. Her er steinut og bakkut med dyrka jordstykke ned mot Bossvatn. Staden var i bruk som husmannsplass i lange tider, men nett kor lenge det var folk her, er me usikre på. Dette heng i hop med at me ikkje kan vita heilt sikkert kven som var dei fyrste til å slå seg ned her, jamvel om me kan slå fast at det var den eine av to huslydar.
Likevel vil me halde ein knapp på Olav Åsmundsson frå Berdalen og Ingebjørg Jonsdotter frå Brotteli. Om det er rett at desse var dei fyrste, vart plassen busett på 1750-talet.
Det andre paret det kan vera tale om er Ånund Såvesson frå Vatnedalen og Torbjørg Tarjeisdotter frå Nesland. Om desse var dei fyrste på Strandestøyl, var her ikkje folk fyrr utpå 1770-talet.
Grunnen til at dette spørsmålet ikkje utan vidare kan avgjerast, og dermed treng noko drøfting, er kyrkjebokføringa. For prestane nytta sjeldan bruks- eller plassnamn som etternamn eller «adresse» i kyrkjeboka, men skreiv som regel opp folk med namnet på den matrikkelgarden dei høyrde under. Dertil kjem at det stundom var noko opp og ned med statusmarkeringane, slik at ein ikkje alltid kan sjå om vedkomande var husmann, innerst, bruksmann eller sjølveigar. Les mer …
 Fabrikkområdet på Nygård lå øst for tunet på gården. Teglverket på andre siden av Hovedbanen. (1955) var en husmannsplass under bispegården i Gamle Oslo som ble fradelt og solgt som egen gård i 1846. Gården fikk matrikkelnr. 164, løpenr. 235, senere gnr. 135, og skyldsatt til 3 daler, 2 ort 21 skilling. Selv om det ble drevet jordbruk på eiendommen, blir det misvisende å se på den som bare et tradisjonelt gårdsbruk. Fallrettighetene i Nygårdsfossen i Alnaelva mellom Kværnerfossen og Brynsfossen var en viktig ressurs, og beboerne tok gjerne del i byens økonomiske og sosiale liv. Husene på plassen lå på Nygårdskollen, hvor det seinere ble reist tre ikoniske høyblokker. På eiendommen var det mølle og kruttfabrikk, senere teglverk og malingfabrikk. Området har blitt viet liten oppmerksomhet, inneklemt som det har vært mellom de større industristedene Kværner i vest og Bryn i øst. Nygård kan oppleves fra Alnastien. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
