| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Jørgine Paulsdotter Fossen (1861–1940) med åtte av dei tretten ungane. Ho vart enke eit år etter at minstejenta kom til verda. Bak frå venstre: Hjalmar (f. 1903), Gunvor Marie (f. 1885), Josefine Severine (f. 1889), Mathilde (f. 1890) og Johannes (f. 1896). Foran frå venstre Charlotte Johanne (f. 1898), Jørgine med Ingeborg (f. 1905) på fanget og Kristine (f. 1900). Foto: Ukjend (1907/1908) (fødd 1. februar 1861 i Sør-Aurdal, død 16. mars 1940 i Nes i Hallingdal) var ei småbrukardotter frå Valdres som levde det meste av sitt liv som møllar- og husmannskone og enke i Nesbyen i Hallingdal. Ho hadde eit liv prega av slit og ulukker, men trass all motgang klarte ho å oppdra tretten ungar og å gje dei eit godt grunnlag i livet. Far hennar, Paul Andersson Bakken, var òg ein slitar, og det er sagt om Jørgine av dei som kjende ho, at ho var like sta, seig og sterk som han. Les mer …
 Cleng Peerson var medeigar i sluppen «Restauration», som i 1825 frakta den første gruppa av norske utvandrarar frå Stavanger til New York. (fødd 17. mai 1783 i Tysvær, død 16. desember 1865 i Norse, Texas) var ein utvandrarpioner. I 1825 sto han bak den første organiserte utvandringa frå Noreg til USA, etter at han i 1821 hadde reist over på oppdrag frå kvekarane for å undersøkje forholda. I 1847 slutta han seg til det svenske samfunnet Bishop Hill i Henry County i Illinois. Dette var eit kristen-kommunistisk samfunn, der dei svenske utvandrarane eigde alt i fellesskap. Det var her han gifta seg med Maria Charlotta Dahlgren, som var 26 år yngre enn han. Truleg døydde ho under ein koleraepidemi i Biskop Hill i 1849. Cleng Peerson reiste frå Bishop Hill etter dette. Det har vore hevda at han ønska å danne eit tilsvarande norsk samfunn, med felles eigedom, men opplevinga frå Bishop Hill svara ikkje til forventningane. Cleng Peerson skreiv sjølv berre nokre få brev og avisartiklar som er kjend. Han fekk ein del kritikk for å drive amerikapropaganda; utvandringa var omstridt, fordi den tappa Noreg for arbeidsføre folk. Les mer …
 Fra avdukingen av bautaen ved Klemsdal 1. juni 1930.
Lokale ungdommer fikk låne kavaleriuniformer og fylte rollene som «soldater» til hest, foran de ti menige står «løytnant» Einar Bergli. Bak ham Johan Askersby, Kr. O. Spydevold, Nils Aarbu, Marius Bergby, Johan Haven, Johan Spydevold, Andersen Stomperud, ukjent, Ole Sandaker og Gunder Bergby. Foto: Carl Olsen Torp (Varteig Historielags fotosamling) Oluf Davidsen Ulvetangen (også kjent som Ole, d. 27. november 1718 på Klemsdal i Varteig) var en husmann som bodde på plassen Ulvetangen under Hasle, nede ved elva øst for Nipa i Varteig i 1718. Ifølge muntlige overleveringer skal han bare ha vært en 18–20 år gammel på den tiden.
Dette var i tiden under den store nordiske krig, nordmennene hadde trukket seg tilbake bak Glomma og Karl XIIs tropper gjennomsøker Østfold. Ved Hafslund hadde oberst Stenflycht og hans lille dragon-avdeling slått leir 25. november, og dagen etter fortsatte de nordover til Nipa på treflåter. Planen var å gå via Varteig kirke, og for å klare dette trengte de lokalkjente «veivisere» – frivillige eller ei. Slike ble truet og tvunget til å tjene troppene. Da dragonene landet mørknet det, de for vill og shanghaiet Oluf ved Hasle 26. november.
Oluf Davidsen var etter hva folk sa skarp, noe han beviste da han tok rytterstyrken med på en stor omvei. Først dro de over en smal og elendig sti gjennom skogen til Bergby der de slo leir for natten sent på kvelden. Neste dag ledet han dem til Sikkeland, Brusevold og Klemsdal der han ledet dem i ring. Da de kom tilbake til Klemsdal ble det klart at Oluf hadde forsinket og lurt dem. På Klemsdal fanget de en skomaker som de trolig trengte til å reparere noe seletøy, og han fortalte dem at de ikke var underveis til kirken. Før svenskene tok med seg en kvegflokk fra Klemsdal når de dro mot Brusevold og Belsby på veien til kirken, skjøt de Oluf på gårdsveien til Klemsdal. Det sies at gresset skal ha vanskelig for å gro på stedet der svenskene skjøt Oluf. Les mer …
 Den kommunale badestoga frå andre halvparten av 1940-åra står omlag på same tomta som Hytta. Foto: Aanund Olsnes (2006) Hytta var ei hustuft med litt jord innåt, som låg litt ovanfor Listog i Bykle.
Denne verestaden vart bortsett som plass under Innistog ein gong mot slutten av 1860-åra. Me veit berre om ein familie som har budd her, og dei var her berre til noko etter 1890. Etter krigen vart det oppsett ei kommunal badestoge her. Denne står framleis.
Dei som budde her var Dreng Torleivsson Åsen, kona, Sigrid Olavsdotter, fødd Mosdøl, og dottera, Tore. Dreng var frå Åsen Hoslemo, og han og huslyden hans hadde budd på det bruket i 15-16 år fyre dei laut derifrå i 1864 eller 1865. Hovudomtalen av dei er plassert i bolken om det bruket, men her lyt nemnast at dei etter tida i Åsen fyrst var eit bil på plassen Skadden under Mosdøl, inntil dei flutte hit. Vidare tek me med det me veit om dei etter at dei busette seg her.
I gardsarkivet i Innistog ligg ei husmannskontrakt om Hytta. Denne er skrive i 1873, og då hadde Dreng alt hadde budd her i fleire år. I kontrakta er det Tore Drengsdotter som får bygsla plassen, i staden for faren. Kontrakta er vitnefast underskrive, og ber alle teikn på å vera gyldig, men tinglyst vart ho aldri. Les mer …
 Det andre Grop-bildet som Per P. Ravnsborg tok i 1914. Stuggua står fortsatt (2011), men uthusa er borte.  Beitet i Gropen 9. mai 2011. Sauen går foreløpig på kulturbeitet ovafor. Foto: Trond Nygård Gropen og Sørli er to tidligere sjølstendige småbruk i Nordlia (Østre Toten), som sia 1983 har vært drevet som ett bruk. Gropen hadde gnr. 138, bnr 6, mens Sørli hadde gnr. 138, bnr. 13. Eiendommen har i 2010 ca. 29 mål dyrka jord og 11 mål skau/beite. I Gropen/Sørli er det sauer, og jorda brukes til grasproduksjon for disse.
Gropen var opprinnelig husmannsplass under storgarden Askjum, men ble fradelt som sjølstendig bruk i 1898. I 1904 fikk Hans Børrehaug skjøte på bruket fra Anton Alfstad, som da hadde Askjum. Alfstad solgte store deler av enga og skauen til nyoppretta småbruk. I 1919 ble Sørli fradelt Gropen, og dermed ble enda ett nytt bruk ble bygd opp. I 1981 kjøpte Arvid Elvsborg Sørli, men bare to år seinere ble han også eier av Gropen. To bruk ble igjen ett, slik situasjonen var før 1919. Les mer …
 Familien Tanemsmo, far Thomas Tanemsmo i midten til venstre. Foto: Ukjent (18905). ( 1849- 1928) ble født på gården Stokke eller Stokkmo som den kaltes i Selbu kommune. Hans far var John Stokke. Thomas giftet seg i romjula i 1874 med Sigrid Ingebrigtsdatter Østby fra Ås i Tydal (1854-1944). I Selbu fikk de barna Ingeborg født i 1874 og Jon født i 1876. De hadde ikke egen boplass for familen og flyttet til Tanemsmoen i Klæbu høsten 1878. Husmannsplassen Tanemsmoen er på ca. 30 mål dyrka mark og 70 mål skog. I 2012 eies plassen av Kjell Ramlo, men Magne Rønning, Arnts sønn bor i et bolighus på plassen. Samme høst fikk de sønnen Ingebrigt som døde bare 6 uker gammel i romjula 1878 (her oppgir Klæbuboka feil, at han døde 3 år gammel. Noen familemedlemmer mener de fikk to sønner med samme navn som begge døde som små barn. Dette er ikke bekreftet i kirkebøkene). Juleaften i 1880 ble Julius født, og fikk navnet da han var født på julaften. Senere kommer sønnene Iver i 1883, Bernt i 1886, Arnt i 1890 og lille Ragna Elisabeth i 1894. Familien var i Trondheim og fotograferte seg i anledning Ingeborg sin utvandring til Minnesota i Amerika. Der ventet hennes forlover Peder Kulseth fra Kulsethtrøen i Selbu på henne. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
