| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Hytta i Lii 20.3.2006. Foto: Aanund Olsnes Den lisle plassen Lii under Nordstog låg i dalsøkket mellom det gamle Gjerdentunet og der Kanada i Jåro ligg i dag, og beint nordom Myri på motsett side av vegen. Der plasstunet låg står ei lita hytte, som Olav A. Haugen sette opp etter at den gamle plasstoga datt ned. Hytta er i dag i eiga til Georg Lidtveit i Åraksbø (sjå Øystre Haugen, gnr 14, bnr 21). Plassen har aldri vore utskilt eller matrikulert, så bortsett frå den nemnde hytta høyrer han framleis til Nordstog.
Nett kva tid plassen vart busett er uvisst, men mannen i den familien som budde her vert fyrste venda nemnd som husmann her i 1867. Han var frå Nordstog, og yngste son åt Auver Knutsson på det bruket og kona, Margit Knutsdotter.
- Olav Auversson Gjerden (y.), f 1832, d 1915
- g 1858 m Ingebjørg Torleivsdotter Haugo, f 1837, d 1888. Les mer …
 Libu, plass og sidan støyl under Sygard. Busett 1852-1883. Foto: Folke Nesland ca 1968. Libu låg 2,5 km vest for Nesland, rett under Furestøyl, som var støyl til Sygard. Den dyrka marka her var 5 til 6 mål. Ned mot Bossvatn var det nokså flatt, lenger oppe var det bratte åkfadd. Det er ikkje att hus eller murar på plassen i dag, berre dei brattaste ekrene har unngått neddemming.
Fyre det vart busetnad her var Libu støyl for Sygard. Han som fekk bygsla denne støylen og slo seg ned her var Andres Hallvardsson Nesland, som i 1852 fekk husmannskontrakt hjå faren, Hallvard Knutsson. Andres var på denne tid ugift, men fekk plassen på livetida for seg sjølv og ei eventuell kone «om han gifter sig». Plassleiga var så låg at ho nærast var symbolsk, 8 skilling i året, men elles var det ei nokså streng kontrakt:
| Skulde Andres Halvorsen eller ogsaa en mulig Enke ikke opfylde denne Accord, eller vise Opsætsighed, Utroskab, eller paa anden Maade forsee sig mod denne Bygselsæddel,
da har han samme forbrudt.
|
|
|
I den gamle gards- og ættesoga les me (78) at det var Olav Hallvardsson som «fekk plassen Libu hjå faren», og at Olav i sin tur overlet denne til broren Andres, etter at han sjølv hadde fått kaupe Nordstog Stavenes. Som det vil ha gått fram ovanfor er dette gale, men det er rett at både Olav og Andres budde her. I 1865 var Andres «husfader», men framleis ugift, står det i folketeljinga frå det året. Olav var busete, også han framleis ugift, og med seg som «husholderske» hadde dei systera Ingjerd. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
