| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Murane etter husmannsplassen Svee under Sør-Hole i Lesja. Plassen vart rydda kring 1762 og fråflytt ca. 1790. Foto: Arnfinn Kjelland er eit oversyn over dei buplassane som er kartlagt og plassert i denne kategorien gjennom arbeidet med Bygdebok for Lesja i åra 1981–1996. Til saman er talet på registrerte stader der det har vore busett folk i ein periode, og som i ein del av den busette perioden må kunne kallast husmannsplass, stugu, småbruk (utan skøyte) og liknande, drygt 600. Les mer …
 Bjones med uthus frå 1950 og våningshus frå 1954. Bilen i innkøyrsla er ein Ford Anglia av ein modell som vart produsert i åra 1959-1960. Biletet er teke av Sjur Fedje i 1966. Frå Norsk Folkemuseum. Bjones er ein gamal husmannsplass under Stavenes i Bykle kommune, som vart delvis sjølveigareigedom så tidleg som 1764, og matrikulert til eige bruk i 1843. Bruket ligg ved riksvegen omlag 3 km sunnanfor Bykle kyrkje, på den austre stranda av Bykil. Enklaste tilvisinga i dag er vel å
seia at bruket ligg ved nordenden av tunnelen gjennom Sandefjellet.
I gamal tid var det ferjestad her, og oppsitjaren i Bjones hadde arbeid med å ro folk og varer som skulle nordetter dalen over vatnet til Vettsto ved Lambeto. I ei kontrakt med presten om plassen frå 1795 heiter det såleis at «... Bjones bestandig har været, og herefter stedse skal forblive et Færgested til Sognets Almues og Reisendes Befordring.»
Når det gjeld namnet, har ein lite av gamle skriveformer å byggje på, men i 1713 vart forma Biaanes nytta i ei skatteliste, og på eit militærkart frå 1790-talet står det Bøenes. Les mer …
 Stoge og løe i Neire Haugen 31.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Neire Haugen i Bykle ligg mellom Evre Haugen og Hagen og i breidd med desse. Ved matrikuleringa, som var i 1919, vart det karakterisert som fylgjer: «Parcellen er bare et stykke indmark, og har i længere tid været beboet, og er opdyrket for længe siden.»
Den fyrste me kan vita budde her var Sveinung Knutsson Guggedal frå Suldal. I folketeljinga frå 1875 heiter det at han var fødd i 1847, og det same står i den gamle gards- og ættesoga for Bykle (146). Dette årstalet er likevel gale, ser det ut til, for då han gifte seg i i Bykle i 1874, gav han opp at han var fødd i 1838, og det fødselsåret står også i Suldalsboka, som tvillaust byggjer på kyrkjeboka frå den bygda. Far åt Sveinung var frå Kviteseid i Telemark og heitte Knut Tjøstovsson, medan mora heitte Ingrid Johannesdotter, og var frå Bråtveit i Suldal. Desse folka budde på plassen Smeavika under Guggedal, som tykkjest ha fått namnet sitt av at Knut Tjøstovsson var smed (jfr. H. M. Hoftun: Gamle Suldal, 565). Les mer …
 Bråte ca 1930 (ukjent fotograf) Gnr 34/5 på Svartskog i Oppegård kommune. Brodde (1557), Brote (1560), Braate. Husmannsplass under Søndre Oppegård på toppen av Sandvadbakken. Ryddet ca 1200 eKr. Driftsbygning fra før 1850, stall fra 1920, fjøs fra 1916 og vedskjul fra før 1850. Tilhørte Ljansbruket og A/S M & H Ingier. Siden 1910 forpaktet av Jallis Pettersen Bråten. 61 mål innmark (1939). Les mer …
 Eldre foto fra plassen Ramberg Ramberg er et bruk i utkanten av Nordbygdi i Seljord. Fra gammelt av er det en plass under Meås. Ramberg ligger under fjellet Skogsodd, helt på grensen mot Åsgrend i Kviteseid kommune. Spelemannen Kjetil Flatin
mente det var spelemannsnatur i området. Han kjøpte Ramberg ca. 1899 og bodde der livet ut. Hans datter Signe Flatin Neset og mannen hennes, Leiv Neset bodde også en tid på Ramberg.
Sønnesønnen - maleren Knut Flatin - bosatte seg på Ramberg på 1970-tallet. Dette grenseområdet mellom Seljord og Kviteseid har hatt et rikt miljø når det gjelder folkekultur og folkemusikk. Det har vært mange sentrale tradisjonsbærere, kulturpersoner og folkemusikkutøvere bosatt i dette området. Les mer …
sentrale lover og forordninger som omhandler husmannsvesenet. Samlingen tangerer flere temafelt innen historie, deriblant skiftevesen, beskatning, leilendingsvesenet og økonomisk aktivitet og viser at det var lokale variasjoner. Arbeidet ble påbegynt av Liv Marthinsen og Harald Winge. Samlingen er blitt mer omfattende enn opprinnelig tenkt. Den rommer ikke bare rene lover og forordninger, men også andre bestemmelser fra myndighetene som forteller om husmennenes økonomiske og juridiske stilling. Bestemmelser som gjelder strandsittere er også inkludert. NLI tar gjerne i mot tilbakemeldinger om annet kildemateriale som bør være med. Samlingen er i hovedsak basert på trykte kilder, men med noen unntak. Disse er et tilfeldig utvalg av utrykte kilder. Tittellinjene har fått dagens språkform, og ordforklaringer er merket med hakeparentes []. […] betyr at noe er sløyfet fordi det anses som irrelevant stoff. Lovgivingen er tilrettelagt for nett av Ragnhild Hutchison. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
