Johannes Jørgensen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Lærer, klokker og legpredikant Johannes Jørgensen
Foto: Ukjent
Tegning av klokker Jørgensen i Menneskevennen 26. november 1892 under en av flere omtaler av ham etter hans død 20. oktober 1892

Johannes Jørgensen (født 22. desember 1850 på Dombås (eller Lesja), død 20. oktober 1892 i Kristiania) ble lærer i Sørøysund, klokker og lærer i Trondheim og Kristiania, og ble grepet av ideen om totalt avhold fra alkohol i tillegg til at han hadde et meget nært forhold til Kristus og religionen, som gjorde ham til legpredikant. Han ble den femte i rekken av formenn i det som den gang het Trondhjems fylke af D.N.T. i februar 1885. Seinere kom han under innflytelse av nyevangelisme og ble en vel aktet medarbeider i spredningen av Guds ord. Men dette skapte og store problemer for ham, vis a vis Johan Storjohann.

Barndom

Johannes vokste opp under kummerlige forhold på Ellandlykkja under garden Dombås, dit faren kom i 1822. Faren var omgangslærer Jørgen Samuelsson som kom fra Ekrehagen og ble gift med Marit Hansdatter i 1828. Lønna var skral, 24 daler i året, så han fikk arbeide ved siden av òg. Han ble etter hvert temmelig helsesvak og døde 53 år gammel, da Johannes var to år gammel. Han etterlot seg kone og en stor barneflokk: Samuel (1828), Hans (1830), Ragnhild (1835), Ola (1839), Jørgen (1841), Johan (1844), Matias (1848) og Johannes (1850). Omtrent like etter konfirmasjonen begynte Johannes i skredderlære hos Erik Korsvold. Folketellingen for 1865 sier han da var «Skrædderdreng» og bodde hos Erik Tjøstelsen og hustru Mari Syversdatter på Dovre. Men den sier også at han var født i Dovre, noe som har sin årsak i at Dovre og Lesja den gang var et prestegjeld og en kommune (se Dombås).

Yrkeskarriere

Nokså ung begynte han altså i skredderlære, og han fortsatte i dette faget i noen tid. Da mora flytta til Hemnes i Nordland, ble Jørgen med dit søsknene Hans, Jørgen og Matias var reist noen år før. Dette var midt i den tida fattigfolk og andre som sloss for tilværet reiste nordover, på jakt etter lykken. Vel installert på Hemnes i Rana, tok han opp skredderfaget.

På stedets bibliotek fant han kunnskapen som ledet til lengselen etter mer viten. Han fant en annonse om muligheten til å få friplass på seminaret i Tromsø, mot at man leste samisk og tok minimum fem pliktår i sprogblandede distrikt. Johannes sendte søknad om friplass ved Tromsø seminar og ble opptatt som elev i 1871. Da han var ferdig uteksaminert fra seminaret i 1873 fikk han de beste karakterer. Ja, han fikk tidenes beste karakterer som var oppnådd ved lærestedet. Han hadde studert samisk, og begynte som lærer på Sørøya hvor han underviste barn av «søfinder og nordmænd». Folketellingen for 1875 forteller at «Johanes Jørgensen», som da har betegnelsen gift, logerende Skolelærer og var født i Dovre, bodde hos Ole Mekkelsen og kona Pauline i Sørøysund kommune.

En av betingelsene for å få friplass ved Tromsø seminar i de dager, var at han måtte lære seg samisk, eventuelt kvænsk og samtidig forpliktet seg til fem års tjeneste i «blandede sprogdistrikter».

Hvorom allting er; etter åtte år som lærer i Finnmark fikk han posten som klokker og lærer ved Trondhjems straffanstalt i 1881. I denne posten ble han fram til 1886, da han ble forflyttet til samme stilling ved «Strafanstalten for Kvinder i Kristiania» (Christiania tukthus). Her ble han til 1890, da han ble oppsagt med bakgrunn i en konflikt med institusjonens prest Johan Storjohann (1832-1914).

Familie

Jørgensen ble gift i 1875 med Bereth Martha Hansdatter(født 9. november 1855 på Buvik i Hemnes i Rana) som eneste barn av Henrich Hansen (1795-1859) og hustru fra hans tredje ekteskap; Karen Nilsdatter(1825-1899) De fikk seks barn, hvorav vi har funnet fram til disse tre: Marie født i Hemnes 1875, Hallbjørn født i Hammerfest 1881 og Gunnar født i Kristiania i 1888.

Calmeyergatens Misjonshus

Religion

I de kortfattede biografiene som ble skrevet av hans venner i Det Norske Totalavholdsselskap karakteriseres han som «en helstøpt personlighet med en varm og sterk religiøs overbevisning».

En kristen vekkelsesprosess som hadde sitt opphav i Sverige på 1850-tallet betoner ensidig evangeliet på bekostning av loven og forkynner nåden uten å kreve anger og bot, fikk betegnelsen nyevangelisme. Denne retningen lærer at hele verden er rettferdiggjort ved Kristi død, og den skiller heller ikke mellom forsoning og rettferdiggjørelse. Til Norge kom vekkelsen på 1870-tallet og det ble Johannes Jørgensen på Sørøya ved Hammerfest som sammen med legpredikant P. G. Strand så å si innførte vekkelsesretningen.

Ved inngangen til 1880-åra fikk vekkelsen stor respons i Kristiania og omlandet. Otto Treider som startet Otto Treiders handelsskole i 1882, hadde også en sterk personlig religiøs overbevisning. Som ung stod han bak byggingen av Drøbak bedehus, og han drev forkynnelsesvirksomhet over hele landet helt opp til Finnmark, både før og etter at handelsskolestudiene var etablert. Så det kan meget vel være at det var på Sørøya at Johannes Jørgensen første gang møtte Otto Treider.

Da så tilslutningen til møtene som Treider, Jørgensen og rittmester Hans Riddervold Guldberg ledet i Kristiania, økte til et omfang man tidligere ikke hadde hatt i hovedstaden, kom ideen om et stort møtested for kristen forkynnelse. Calmeyergatens Misjonshus sto ferdig i 1891, og her hadde møtesalen plass til mer enn 4 000 tilhørere. (En seinere omorganisering ga plass til om lag 5 000).

Det var Otto Treider som sto for den største del av finansieringen av prosjektet, men Johannes Jørgensens delaktighet skal heller ikke glemmes.

Johannes Jørgensen var en av grunnleggerne av Den norske Kinamisjon i 1889, igjen sammen med Guldberg og Treider.

Kildene forteller ellers at han tross de mange utfall mot Den norske kirke, ikke meldte seg ut av statskirka.

Konflikt

Nyevangelismen som altså ble Jørgensens syn på hans forhold til Kristus og religionens utøving fikk uante konsekvenser i Jørgensens utøving av sitt yrke i det samvirket som skulle ha fungert mellom ham og presten ved Christiania Tukthus.

Johan Storjohann, i ettertid kjent som grunnleggeren av Den norske Sjømannsmisjon, og i sin samtid beryktet som konservativ bibelforsker og stridbar debattant, ble konstituert som prest ved Strafanstalten for Kvinder (Tukthuset) i Kristiania i 1882. Fra 1887 kom Storjohann, som fra 1864 også var sekretær for Christanias Indremission, og Johannes Jørgensen opp i hva samtiden betegnet som en kraftig strid.. En strid som ga gjenklang over hele landet.

Striden som hadde sitt utgangspunkt i de to herrers forskjellige syn på nåden og forsakelsen endte 1890 med at Jørgensen etter pålegg fra Storjohann ble avskjediget, mens Storjohann selv ble permittert. Det vil si, enkelte kilder opplyser at Jørgensen søkte avskjed. Men uaktet denne divergens; et enstemmig Storting innvilget Jørgensen vartpenger på 1.200 kroner. Nå kunne han fortsette å arbeide for sine hjertesaker: Kristendommen og avholdssaken

Avholdssak

Lærer Jørgensen ble sannsynligvis medlem av Det Norske Totalavholdsselskap allerede mens han var på Sørøya. I Trondheim ble han så med i Trondhjems og omegns totalafholdsforening da han kom til byen fra Sørøya i 1881. Selv om vi ikke fant at han hadde hatt verv der, ser vi at han ble vist stor tillit innen organisasjonen. For fra høsten 1884 ser vi at han ble nestformann i styret for Trondhjem fylke af D.N.T. Dette første vervet var under formann Johan Andreas Stavseth, som i februar 1885 frasa seg formannsvervet, slik at Jørgensen da rykket opp som fylkesorganisasjonens femte formann. Ved at Jørgensen så ble forflyttet til samme stilling ved kvinnefengslet i Oslo, som han hadde i Trondheim fra 1886, ble det heller ikke lenger tid i vervet som formann for totalavholdsfolket i Sør-Trøndelag.

Fra sommeren 1891 ga "klokker Jørgensen", som da var nestformann i Det Norske Totalavholdsselskap ut skriftet Evangelisten. Annonse i Menneskevennen 1891

Som avholdstaler var han blant de fremste i sin tid. I 1887 ble han innvalgt i hovedstyret for Det Norske Totalavholdsselskap som lønnet sekretær (generalsekretær). Sven Aarrestad, som var formann i D.N.T. fra 1887 til 1927, skrev i sine minneord over ham at en bedre sekretær kunne ikke selskapet ha fått. Høgåsen skriv i sin artikkel i årboka for Gudbrandsdalen 1961, at Jørgensen «I tida 1887- -91 styrde han Menneskevennen» (medlemsorgan for D.N.T.), en passus vi ikke har funnet belegg for hos Haakon Odd Christiansen m. fl.; 125 år for Alles Vel.

Avskjeden

Da venner og kolleger i D.N.T. og blant nyevangelistene fikk bud om hans alt for tidlige død, kan det nesten beskrives som en bølge av sorg. Det Norske Totalavholdsselskap sendte et opprop til venner om å bistå med midler så kona og de seks barna, hvorav fire enda ikke var nådd konfirmasjonsalderen, skulle slippe å lide nød.

Budskapet om klokker Jørgensens død nådde også de innsatte i Tukthuset, som på forskjellig vis ga uttrykk for sin hengivenhet til mannen de ikke kunne glemme.

Ved gravferda fra Calmeyergatens Misjonshus var det et veldig frammøte for å ta farvel med en nidkjær, uegennyttig og hjertelig god mann, som til sjuende og sist slet seg ut i kampen mot rusdrikken, for menneskeverd, for et lysere syn på Kristus og mot dogmatikerne innen flere av samfunnets bærende krefter.

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johannes_Jørgensen&oldid=1319279»