Karen Sverdrup Maschmann

Tittelblad fra Karen sal. Maschmann's Optegnelser, utgitt 1894.

Etter et liv med mange bekymringer og mye slit hadde Karen Maschmann sine siste år på Karenslyst ved Bestumkilen. På dette maleriet fra omkring 1820 ser vi løkkene Sjølyst og Karenslyst, omtrent som de må ha sett ut på hennes tid. Ukjent kunster, fra Oslo museums samling.

Karen Sverdrup Maschmann f. Sverdrup (født 18. juni 1738 på Vang på Hedmarken, død 22. august 1797 i Christiania) er mest kjent som apotekerenke i Christiania. Hun ga navn til løkka Karenslyst, som hun eide fra 1790. Karen Maschmann skrev memoarer, som gir svært mye informasjon om hennes liv. Dermed er hun en av svært få kvinner på 1700-tallet som vi virkelig kan komme under huden på.

Slekt og familie

Hun var datter av kammerråd og jernverkseier Hans Sverdrup (1697–1759) og Antonette Ancher (1713–1778). Faren tilhørte slekta Sverdrup, mens mora tilhørte slekta Anker og var søster av blant annet jernverkseier Erich Ancher og justisråd Christian Ancher. Karen Maschmann var dermed kusine til blant annet Bernt Anker og Peder Anker. Foreldrene hadde tidligere fått ei datter som de kalte Karen. Hun ble født i 1735, og døde i 1737. De fikk ifølge Karen Maschmanns memoarer åtte barn, hvorav tre døde i ung alder. Vi har foreløpig klart å identifisere sju av dem:

• Else Cathrine Sverdrup (1732–1779). Gift med sokneprest Elias Andersen Elieson.
• Bernt Ancher Sverdrup (1734–1809), slottsprest på Akershus. Gift med Eleonore Leuch.
• Karen Sverdrup (1735–1737).
• Karen Sverdrup (1738–1797).
• Antonette Johanne Sverdrup (1742–1831). Gift med fogd Christian Eriksen Dorph.
• Anna Sophia Sverdrup (f. 1743).
• Niels Sverdrup (1746–1789), politimester i Christiania.

Karen Sverdrup var først gift med Hans Evensen Moe (1734–1772). Med ham fikk hun dattera Antoinette Ancher Moe (1761–1863). De fikk også en sønn som døde før han ble ett år gammel, Even Johan Moe (1764–1765).

Etter hennes første manns død ble hun gift med apoteker Johan Henrich Maschmann (1729–1785), som tilhørte slekta Maschmann. De fikk sønnen Hans Henrik Maschmann (1775–1860).

Unge år

Hun ble døpt den 25. juni 1738 i Vang kirke. Fadderne var sorenskriver Hieronimus Jensen, løytnant Niels Holm, madam Else Cathrine Sverdrup (farmora), madam Hieronimus Jensen og mademoiselle Nicolaia Jensen.

Det var en velstående og vel ansett familie hun ble født inn i. Faren var eier av Hakadals Verk, og han var sønn av sokneprest til Vang Niels Lauritzen Sverdrup (1655–1712). Mora var også barn av en prest, nemlig Bernt Ancher som var sokneprest til Land. Hans Sverdrup og Antonette Ancher ble gift i Land den 30. august 1731.

Da hun var rundt ni år gammel ble faren syk, og resten av livet slet han med helsa. Rundt tida da hennes eldre søster Else Cahtrine i 1758 ble gift, møtte Karen Sverdrup en mann som hun raskt fikk en god tone med, den fire år eldre Hans Evensen Moe. Hun likte ham godt, men måtte holde igjen. Han var nemlig skriver på kontoret til onkelen, justisråd Christian Ancher, og dermed av for lav stand for henne. Hun beskriver forholdet til faren som nært, og det må det ha vært. Selv om hun forsøkte å ikke vise at hun var forelska, hadde faren skjønt det. Han løste også problemet, da han ga Hans Moe en provisjon av alle varer fra jernverket som ble solgt i byen. Selv om foreldrene godtok beileren, og Hans Moe var en av broren Bernt Sverdrups beste venner, ville hun fortsatt ikke si ja til ham. Da Karen i april 1759 reiste til sin søster, som venta sitt første barn, ble farens sykdom alvorlig forverra. Etter et par måneder hos søstera var det Hans Moe som kom med budskapet om at farens siste time var inne, og faren hadde bedt ham om å trøste henne. Hun rakk å komme hjem tre dager før faren døde. I sitt siste farvel ba han henne om å gifte seg med Hans Moe. Men fortsatt var det en stahet ved Karen Sverdrup. Hun ville gifte seg med ham, men ville ikke si ja før han hadde fått gode anbefalinger fra sine nærmeste venner.

Ekteskapet med Hans Moe

Hans Sverdrup døde i juli 1759. I september samme år kom fogd William Lembach. Han hadde året før blitt gift med Margrete Wiel, men hun hadde dødd samme år. Nå var han på frierføtter, og mente Karen Sverdrup kunne bli ei god kone. Men han måtte reise hjem med uforretta sak. En tid etter dette fikk Hans Moe anbefalingsbrevene på plass, og han kjøpte gård med sag og mølle. De ble gift i november 1760. Paret fikk den 31. oktober 1761 dattera Antoinette Ancher Moe.

Selv om Hans Moe hadde fått et godt økonomisk grunnlag, ble det allikevel problemer med penger. Da han sa opp sin kontorstilling hadde han tre års lønn utestående, og dette var det vanskelige å få ut. I april 1762 fikk han to veksler, en på København på 1000 riksdaler og en på England på 1500 riksdaler. I mai samme år reiste paret til København, mens dattera var hos sin mormor. På det tidspunktet gjaldt fortsatt kontrakta han hadde hatt med Hans Sverdrup om provisjon fra jernverket, men mens de var borte fikk ble Antonette Ancher overtalt av sin bror til å tilbakekalle den. Dette førte Moe ut i et økonomisk uføre. Han fikk heller ikke noen stilling som tiendeforpakter, som han hadde forsøkt å skaffe seg i København. I løpet av få uker var all hans kreditt oppbrukt, og det ble auksjon over det han eide. Antonette Ancher tilbød seg å betale gjelda, men uten jernverkskontrakta ville det bare være en midlertidig løsning. Gjeldsproblemene bare økte, og Hans Moe fikk etdårlig rykte. På dette tidspunkt ville Karen Sverdrup helst bosette seg i utlandet, og komme vekk fra alle problemer. Men de måtte tilbake for å ordne opp i rykter og gjeld, og hun måtte snakke med sin mor om det som hadde skjedd. I sine memoarer skriver hun hele tida godt om sin mor, og legger ikke skylda på henne. Hun hadde nok en klar oppfatning av at det var andre som trakk i trådene, og at mora bare forsøkte å gjøre det beste for dem, men at det ble feil.

Hans Moe ser ut til å ha sett litt for dypt i flaska på denne tida. Mora fikk også problemer, for hun havna i en rettsprosess med bønder som leverte trekull til verket. Det skal ha kosta henne rundt 10  riksdaler. Hans Moe endte med å få skylda for dette, selv om han nok var uskyldig.

Den 14. august 1764 ble parets andre barn født. Even Johan var sykelig, og døde før han var ett år gammel. Samme år prøver Hans Moe å få økonomien på rett kjøl igjen. På en auksjon over kirkegods kjøpte han tre små gårdsbruk, som han straks solgte igjen med en fortjeneste på rundt 100 riksdaler. Han kjøpte rett på å sage 3000 bord og leide et skogstykke. Der fikk han oppretta ei sag, og flere bønder solgte tømmer til ham. Dette ble en ny start for paret.

Hans Moe kjøpte Ås i Hakadal i 1768. Hovedbygningen ble bygd om drøyt hundre år senere, men skal ha samme grunnutforming som den hadde da Hans og Karen bodde der.

Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1900–1905).

Rundt nyttår 1767 var hennes yngre søster på besøk, og fødte sitt første barn. De var trangbodd, og Karen måtte bo i et uthus i hagen i de kalde vintermånedene. Dette var ikke bra for helse, og det gjorde henne mer oppsatt på å få kjøpt en gård med et skikkelig hus. De kjøpte en gjestgivergård våren 1767, og skulle bo der midlertidig. På våren 1768 kjøpte Hans Moe så Ås i Hakadal for 1500 riksdaler. Samme år hogde han tømmer for 800 riksdaler, hvilket gjorde finansieringa betydelig lettere. Karen forteller i memoarene at den dagen hennes eget lille kammers var ferdig, var den lykkeligste dagen hun hadde hatt etter at faren gikk bort. Hans Moe begynte virkelig å få sving på sakene. De kunne kjøpe en annen eiendom i nærhete, et sagbruk og ei mølle. Hun hadde to tjenestepiker og to drenger, og mannen hadde en tjener, og de bodde i et godt og stort hus med grunnmurt kjeller. Men da det først begynte å gå bra, snudde lykken igjen.

Hans Moe likte seg godt i byen, og tok stadig inn hos kjøpmannen som tok imot tømmeret hans. Det ble mange turer ut på byen, og han glemte viktige ting som å føre regnskap. Karen beskriver ham som en som trodde alle mennesker handler rett. Med uorden i regnskapene var det lett å unytte ham, og pengene begynte å renne ut. På samme tid ble han sterkt angrepet av rosen, og helsa begynte å svikte. Mora begynte også å få problemer, etter at flere av hennes ansatte hadde slutta. De nyansette gjorde ikke en like godt jobb, og kreditten hennes ble svekka. Hun slet med å få nok malm til jernverket. I 1770 gikk Hans Moe inn og tok over drifta av gruvene, ettersom Karens brødre var opptatt annensteds og ikke kunne hjelpe sin mor. Men før de fikk opp en eneste tønne malm hadde foretaket kosta 15 000 riksdaler. Direksjonen på verket fortalte Karens brødre om hva som foregikk, og de var ikke imponert over at deres arv ble sløst bort.

Opp mot jul 1770 kom det også et krav om betaling fra Peter Elieson på Hafslund hovedgård, som var en ungdomsvenn av Hans Moe og svoger av Karens onkel. Da Hans Moe fikk beskjed av sin tjener falt han sammen. Karen fikk fullstendig sjokk, men klarte å få liv i ham. Hun fikk ham hjem til jul, men han lå syk hele vinteren. Problemene med malm til verket fortsatte i de neste månedene, og pengene rant fortsatt ut. I mars 1772 ble det klart at gården Ås med innbo skulle selges på auksjon for å dekke gjeld. Det gjorde ikke Hans Moes helse bedre.

Karen lot hente medisin fra byen, men det hjalp ikke. Hun fant ut at hun måtte reise selv, og fikk fatt i Johan Henrich Maschmann på Elephant-Apotheket. Hun fikk med seg medisiner, og hadde et håp om at det kunne hjelpe. I hennes memoarer er det hele veien tydelig at hun elska sin mann, uansett om han var uforstandig i forretninger. Den 22. mars ble auksjonen gjennomført, uten at Karen fikk med seg hva som skjedde der. Hun var opptatt med mannen, som lå på sitt siste og som døde samme kveld. Ei venninne sendte 100 riksdaler så hun kunne få gjennomført begravelsen; så dårlig sto det til med økonomien. Vondt ble verre da hun fikk kondolansebrev fra onkelens enke, Karen Elieson (1723–1806). Broren Niels Sverdrup snappa det ufølsomme brevet fra henne, noe hun tydeligvis satte pris på. Eldstebroren Bernt Ancher Sverdrup var ikke like grei å ha med å gjøre. Hun var i Christiania etter dødsfallet, og han hadde blitt slottsprest der. Da de traff hverandre bebreida han både Karen og Hans Moe for en rekke ting som hun mente å ikke ha noen skyld i, og selv hennes tårer fikk ikke roet ham ned.

I enkestand

Som enke måtte Karen ta tak i forretningene, både gruvene og gården. Hun fant regninger og obligasjoner, og gjelda viste seg å være enda større enn hun trodde. Hans Moe skyldte blant annet penger til sin mor og sin bror, og broren løste dette ved å brenne en bæreobligasjon på 600 riksdaler. Karen forteller at dette var godt ment, men som så mange ganger tidligere ble det mer til skade enn gagn. Trolig viser hun til at han ved å fjerne denne gjeldsposten åpna for sterkere press fra andre kreditorer. Mora slet også fortsatt hardt med å få verket til å gå rundt, og på denne tida ble hun også alvorlig syk. Dermed falt enda mer på Karen. På en eller annen måte klarte hun å inngå avtaler med kreditorene slik at de kunne holde både gården og gruvene i gang, men det gikk mot en ny auksjon.

Etter rådd fra ei venninne oppsøkte Karen et velstående søskenbarn av mora, trolig legatstifteren Jess Carlsen. Han var sympatisk innstilt, men kunne ikke skaffe penger. Karen bodde i denne perioden hos kjøpmannen de hadde hatt avtale med i Christiania, Jens Christian Smith. Hun fikk bo der uten betaling, og de hadde til og med dattera hennes der i over et år uten å kreve noe. Og det gjorde de til tross for at kjøpmannen skal ha hatt en mellomværende med Hans Moe på godt over 100 000 riksdaler, hvorav det meste gikk tapt for ham. Søstera Antonette Johanne og hennes mann Christian Dorph tilbød seg også å hjelpe, ved at Karen kunne få bo hos dem. Det tilbudet syntes hun ikke at hun kunne ta imot, for de hadde huset fullt. I tillegg til ekteparet selv var det deres sju barn, Karens og Antonettes mor og Dorps søster med hennes tre barn i husholdningen.

Kvelden før tvangsauksjonen fikk Karen tilbud om å bli husbestyrer hos en enkemann som bodde på en stor prestegård. Hun spurte Hans Moes bror Christian Evensen Moe om råd, og det ble til at hun ikke tok imot tilbudet. Det var et for stort fall for henne, og hun satsa heller på å klare å komme seg på fote igjen på annen måte. Under auksjonen fikk hun hjelp av svogeren til å kjøpe noen av sine egne ting, slik at hun hadde det hun trengte for å overleve. Svogeren kjøpte to av gårdene som Hans Moe hadde fått som betaling for malm, og tilbød dem som bolig for Karen. Han kjøpte også avlingen fra gården hun hadde bodd på som vinterføde. Kjøpmannen fra Christiania, som Moe hadde skyldt så mye penger, kjøpte gården Ås og to sager, og flytta opp til Hakadal. Hun fikk også beholde noen ting etter mannen, selv om hun hadde frasagt seg arven for å ikke måtte overta all gjeld. I september var det også auksjon over moras eiendommer, og da gikk flere sammen for å kjøpe inn de ulike eiendommene så verket kunne holdes samla. Men en fetter av Karen var ikke med på planen, og han sørga for å få tak i det meste. Dermed ble Jens Moss eier av verket.

Kort tid etter auksjonen over verket døde mora til Hans Moe, og Karens svoger tilbød henne å ta over den lille gården hun hadde eid. Svogeren bodde alene med ei datter, og morsgården var like ved hans gård, så Karen kunne da gå ham til hånde i huset – uten at hun trengte å føle seg degradert til tjenestepike. På vinteren ble hun på Ås, ettersom kjøpmannen trengte tid før han kunne flytte, og lot henne bo der. Broren Bernt tilbød henne hjelp, men han drev fortsatt med å etablere seg i Christiania, og hadde ikke så mye til overs etter alle vansker familien hadde vært gjennom. Karen hadde noen få verdifulle gjenstander, og fikk med dem som pant lånt 60 riksdaler. Arbeidsfolk og tjenere på gården fikk betalt blant annet med klær etter Hans Moe. En vanskelig ting for Karen var at hun måtte sende vekk noen fattige barn som de hadde tatt til seg, for hun hadde ikke lenger råd til å fø på dem, og den nye gården var uansett for liten.

Fra den ene ulykke til den andre. Hun flytta til sin nye bolig onsdag før skjærtorsdag i 1773. I løpet av påska ble svogeren syk med tyfoidfeber, og 1. mai 1773 døde han. Dattera ble overlatt til Karen, sammen med et gavebrev på 1000 riksdaler til barnet, der Karen skulle få utbetalt rentene. Skiftet etter Hans og Christian Moes mor var ikke avslutta da han døde, og dermed ble det problemer for Karen. De andre søsknene var nemlig ikke så oppsatt på å la henne bo der gratis. Så fikk Karens datter barnekopper, noe som gikk hardt inn på Karen. Det er noe uklart hvem hun egentlig mener i memoarene, for hun nevner ikke navn. Hun hadde jo sin kjødelige datter, Antonette, men også pleiedattera Mette Sophie Moe. Mye tyder på at det var Mette Sophie som ble syk. Jenta klarte seg; kopper var en svært alvorlig sykdom med høy dødelighet, men i dette tilfellet endte det godt.

I juni 1773 var det auksjon over eiendelene etter Christian Moe. Karen fikk kjøpe gården med pant i gavebrevet på 1000 riksdaler. Hun fikk også tilsammen 100 riksdaler i året i renter for å oppdra Mette Sophie og ei søsterdatter som var to og et halvt år gammel. Det ble allikevel trangt, med et lån på 1250 riksdaler for gården som skulle betjenes, og i tillegg lønn til gårdsarbeidere. For å klare seg måtte hun blant annet selge en av sine beste kjoler til sin svigerinne, trolig til Elisabeth Evensdatter Moe.

I februar 1774 bestemte Karens yngste bror, Niels Sverdrup, seg for å reise til København for å finne lykken der. Karen reiste til Christiania for å ta avskjed med ham, men rakk ikke fram til byen før han hadde dratt. Allikevel ble dette ifølge hennes memoarer hennes lykkeligste reise. Kort tid før hun kom hadde Johan Henrich Maschmann, apotekeren som hjalp henne da Hans Moe var syk, kjøpt Elephant-Apotheket. Den forrige eieren, enkefru Margrete Christine von Mangelsen døde i 1772. Hun hadde tatt over apoteket da hennes mann Nils Wittrup døde i 1754. Som provisor fikk Maschmann kjøpe apoteket. Som apotekeier trengte han ei kone som kunne holde styr på husholdningen.

På dette tidspunktet stopper Karen Maschmanns memoarer, med unntak av et tillegg hvor hun ramser opp alle sine eiendeler. Dermed slutter også den perioden hvor vi vet hva hun tenkte og følte, og resten av hennes liv må beskrives utenfra.

Ekteskapet med Maschmann

Karen ble gift med Johan Henrich Maschmann den 5. august 1774. De ble via i hjemmet etter kongelig bevilling, noe som ikke var uvanlig i de høyere lag i samfunnet. Deres sønn Hans Henrik ble født 6. mai 1775, altså ganske nøyaktig åtte måneder senere. Ofte er graviditet før vielsen grunnen til at man gifter seg i huset, men i dette tilfellet var hun nok bare en måned på vei, så det var nok ikke synlig at hun venta barn.

Ut fra det siste Karen Maschmann skrev i sine memoarer er det mye som tyder på at hun var lykkelig i ekteskapet. I det lille som er med om møtet med Maschmann skinner det i hvert fall gjennom at det var noe hun tenkte på med stor glede. Selv om han på det tidspunktet ikke var spesielt velstående – han måtte sette seg i gjeld for å kjøpe apoteket – ser det ut til at han var både dyktig og ryddig med økonomien.

Enke igjen

Forrige gang Karen Maschmann ble enke satt hun med enorm gjeld, men i 1785 kunne hun rykke inn to annonser for å fortelle at hun ville drive Elephant-Apotheket videre og at de som skyldte boet penger måtte betale med det aller første. Fra Norske Intelligenz-Sedler 22. juni 1785.

Johan Henrich Maschmann døde i 1785, og Karen ble denne gangen ikke sittende med gjeld i enkestanden. Tvert imot hadde hun det svært romslig, opg hun satte inn annonse i Norske Intelligenz-Sedler for å kreve inn gjeld til boet. Hun annonserte også at hun kom til å drive apoteket videre. I 1790 kunne hun kjøpe ei byløkke som ble skilt ut fra Søndre Skøyen. Den ble kjent som Maschmanns løkke og etter hvert som Karenslyst. Den lå ved Bestumkilen, og dekka blant annet deler av Tyskestranden, området mot Frognerkilen som ble fylt ut på denne tida for å gjøre Bygdøy – eller Ladegaardsøen som den ble kalt den gang – landfast. Hun lot området drenere for å lage en lysthage der, og løkka ble svært vakker. I 1840-åra ble den et viktig forlystelsessted da traktør J.H. Lorange åpna et serveringssted der. De siste løkkebygningene ble revet i 1890-åra, men navnet Karenslyst er bevart blant annet i Karenslyst allé og som navn på båtopplagsplassen øst for Hoffselva, Karenslyst småbåthavn.

I 1792 begynte Karen Maschmann å skrive ned sine erindringer, og som vi vet ser det ikke ut til at hun rakk å bli ferdig. En del brev som er nevnt i memoarene, som skulle vært med, er ikke med i den trykte utgaven. Muligens kan de la seg gjenfinne i et arkiv, og kanskje finnes det også i det minste utkast til en fortsettelse. Om det dukker opp får vi kanskje vite mer om hvordan hun hadde det i sine siste år. Det vi kan gå ut fra er at hun fikk det bedre enn tidligere – bare det at hun hadde overskudd til å skrive tyder på at livet var enklere.

Hun døde i Christiania den 22. august 1797, og ble gravlagt fra Vår Frelsers kirke den 31. samme måned. Sønnen Hans Henrik Mascvhmann overtok apoteket etter henne.

Memoarene ble utgitt i 1894, redigert av Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas som to år senere ble riksarkivar.

Litteratur og kilder

• Karen Sverdrup Maschmann i Historisk befolkningsregister.
• Arnesen, Martin: Stamtavle over slægten Sverdrup. Utg. Cammermeyere. Kristiania. 1885. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kirkeby, Birger: Bygdebok for Nittedal og Hakadal : gardshistorie. 2 : Hakadal. Utg. Nittedal kommune. [Nittedal]. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Maschmann, Karen: Karen sal. Maschmann's Optegnelser. Kristiania. 1894. Digital versjon på Nettbiblioteket.