Kjeldearkiv:Den store nordiske krig rammet Skedsmo
Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.
Den store nordiske krig som varte fra 1700 til 1721, satt dype spor i Skedsmo. Den svenske kongen, Karl 12., forsøkte i 1716 å erobre Norge etter at han hadde tapt mange slag i Mellom-Europa. Det norske forsvaret lå nede, men da svenskekongen var i anmarsj, våknet forsvarsviljen hos nordmennene. Bøndene kjørte krigsmateriell fra Christiania til festningen på Kongsvinger, og vardene ble satt i stand igjen over hele Østlandet. Så snart vardene ble tent, måtte hver våpenfør mann dra i striden. Det var ikke særlig hyggelig for kona og barna som måtte bli igjen på gården. Det kunne være tunge skritt for soldaten over tunet og bort fra familien.
Soldatene i Skedsmo hørte til Det første nasjonale dragonregiment som var et hesteregiment. Dette passet godt for Skedsmo hvor hesten har spilt en sentral rolle gjennom hele historien. Det er ikke tilfeldig at Skedsmo har tre hestehoder i kommunevåpenet.
Karl 12. rykker fram
Den 12. mars 1716 marsjerte svenskekongen med en troppeavdeling på 700 kavalerister inn i Norge. Den første trefningen med norske soldater var ved Riser bru i Høland. Derfra dro svenskehæren til Svindal gård i Fet hvor den overnattet. Det var full vinter fremdeles, og isen lå tjukk på elver og vann. Dette hadde kongen tatt med i beregningen, for da var det lettere å krysse Øyeren, men det hadde snødd veldig, så veiene var nesten uframkommelige for svenskene som ikke hadde ski.
Målet for Karl 12. var Akershus festning, og han hadde valget mellom to veier. Den ene gikk gjennom Lørenskog. Nordmennene hadde bygd skanser av stein ved Bakås skanse, som ligger ved Gamle Strømsvei, akkurat over grensen til Oslo, ved Ellingsrud.
Den andre veien gikk over Gjelleråsen, og ved den var det også bygd skanser like ovenfor Lahaugmoen. I dag er disse avmerket med skilt, så det er lett å finne dem. Fullt så lett er det ikke å finne skansene ved Bakåsen, men de er til gjengjeld godt bevart.
Den 14. mars kom Karl 12. til Skedsmo, og han slo seg ned på Nordre Stalsberg, som i dag ligger ved siden av Strømmen videregående skole. Det er mange som hevder at kongen ble stanset på Korsveien like ovenfor Sandbekken i Rælingen. Vi kan se rester etter de gamle skansene like ovenfor den bratte bakken opp fra Sandbekken. Skansene ligger som steinhauger ut fra vegen, like ved blokkene i Blystadlia, og de er overgrodd av mose og lyng. Det er imidlertid tvilsomt om det fant sted trefninger her, men det kan godt tenkes at skansene ble kastet opp ved denne anledningen.
Mens kongen bodde på Stalsberg, ble soldatene plassert på gårdene rundt. Det var Ryen, Skjetten, Stav, Vestby og Bråte. Kongen bodde to dager i hovedbygningen som sto der hvor hagen er nå. Det sto tidligere en stein til minne om denne begivenheten i hagen på Stalsberg gård.
Kongen var en nøktern mann, og han forsøkte å leve på samme måte som soldatene sine. Han sov på golvet med granbar og halm under seg og sabelen ved sida. Det fortelles at han sto opp klokka fire hver morgen.
Svenskene tok mat fra stabburet, og de forsynte seg grådig. Hvis det ikke var mat der, slaktet de kuer og sauer. Det var ikke noen fornøyelse å ha soldatene på besøk, og nordmennene hisset nok hverandre opp til å slåss mot svenskene når disse skulle forsøke å komme inn til hovedstaden. Det fortelles også at svenskene holdt andakt ved oppstillingen hver morgen, men dette har ikke lagt noen demper på krigslysten!
Svenskene forsøkte å komme til Akershus festning både over Bakås og over Gjelleråsen, men nordmennene beit godt fra seg, og svenskehæren klarte ikke å passere skansene. Nordmennene ble sikkert godt hjulpet av snøen som hindret fienden i å rykke fram utenom veiene. Dessuten var det bare plass til to i bredden, og bak skansene lå nordmennene med gevær og kanoner, og kongen trakk seg tilbake.
En historie fra Lørenskog kan illustrere noe av slitet i denne krigen. Nordmennene hadde trukket seg tilbake til Kjenn, og de hadde stoppet under ei furu for å få seg litt mat. De gjorde opp ild og hengte ei gryte over varmen. De skulle akkurat til å koke ertesuppe da det kom en mann løpende med følgende beskjed: «Nå kommer svenskekongen!» De skrubbsultne norske soldatene hadde ikke annet å gjøre enn å stappe lommene fulle av halvkokte erter og stikke av!
Den 17. og 18. mars marsjerte kongen tilbake på isen over Øyeren helt ned til Mork i Spydeberg. Derfra dro han videre til Moss, og så gikk han mot Akershus fra sjøsida. Hovedstaden ble tatt uten motstand, bortsett fra kanonene på Akershus festning.
Marit Lindback fra Skedsmo Historielag gjenoppfrisker teksten på Skansesteinen i 2021. "Her stanset bønder og soldater Carl XII under hans marsj gjennem Skedsmo 1716." Foto Steinar Bunæs.
Skansesteinen fra 1966 fotografert i 1995. "Her stanset bønder og soldater Carl XII under hans marsj gjennem Skedsmo 1716." Foto Steinar Bunæs.
Minnestein for Karl XIIs opphold på Stalsberg i Skedsmo. Foto Steinar Bunæs.
Mens kongen beleiret Akershus, hentet soldatene mat fra gårdene i Aker og på Romerike. Denne gangen klarte svenskene å erobre skansene på Gjelleråsen og Bakås, og de brente ned de festningsverkene som var av tre. I april 1716 trengte major Trugenfeldt inn i Skedsmo og tok inn på Nitteberg, Kjeller, Berg, Brøter og Sørum med hæren sin. Bøndene ventet på svenskehæren i Asak, men Trugenfeldt krysset ikke Leira.
Noen dager seinere kom svenskene igjen til Skedsmo for å skaffe mat, men oberst Caspar Schiøller hadde sørget for i en fart å lage forskansninger på nordsida av Nitelva, og de klarte å tvinge svenskene til å snu. Da ble de så sinte at de brente ned gårdene Nitsund og Lahaug som hevn.
Dette er det siste vi hører om svenskenes herjinger i Skedsmo. Et minne om denne tida har vi i at kongeveien over Lauvåsen også kalles for «Karl 12.s vei». I 1966 ble det reist et minnesmerke på en av skansene ovenfor Lahaugmoen.
Det er ikke vanskelig å forstå at slike hendelser som vi nå har hørt om, satte vondt blod i mange. Svenskene ble ikke populære etter dette krigstoget for mange av bøndene ble påført store tap av avlinger og dyr. Det var de små i samfunnet som måtte bære byrdene, og det var alltid de som satt igjen med tapet. Etter krigen ble det utbetalt erstatning til bøndene som hadde fått ødelagt gård og grunn.
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952, s. 1389-1394.
- Sigurd Senje: Østmarka. Oslo 2003, s. 221-226.