Kjeldearkiv:Kolbein Lauring - med livet som innsats
Kolbein Lauring - med livet som innsats
VG's tidligere sjefsredaktør Chr. A.R. Christensen utga i 1965 en bok med tittelen ”DÅD – Med livet som innsats i krigstidens Norge” der han blant annet beskriver en meget dramatisk episode fra Ljan med ljansgutten Kolbein Lauring i hovedrollen. Boka ble gjenutgitt på Nova forlag i 2011. Med tillatelse fra forlaget gjengis noen utdrag fra boken:
Kolbein Lauring var barndomsvenn av Max Manus. De hadde vokst opp sammen på Ljan, hadde vært skolekamerater, var knyttet til hverandre gjennom felles interesse for friluftsliv, jakt og våpen, hadde vært i det militære sammen, deltatt som frivillige sammen i Finlandskrigen og etterpå i felttoget i Norge i 1940.
Illegalt arbeide og arrestert
Det var som en selvfølge at de også gikk sammen inn i det illegale arbeid alt tidlig i 1940. De drev en meget omfattende virksomhet, militær etterretning, våpensmugling, forberedelser til sabotasje-aksjoner, opprettelse av de første Milorg-grupper, propaganda osv. De ble også arrestert samme dag, 16. januar 1941, Lauring i besiddelse av blant annet kart over alle tyske luftvernstillinger i Holmenkollåsen – et særdeles kjedelig aktstykke å skulle forklare seg om. Manus klarte å rømme, Lauring ble sittende inne i 2 år og 8 måneder. Etter et så langt fengselsopphold så kunne en vel betrakte seg som ferdig med verneplikten i denne krigen, men ikke Kolbein Lauring. Da han kom ut igjen og oppsøkte gamle kontakter, var vennen Max ventet tilbake fra England for annen gang, og kom snart etter med det oppdrag å rette nye angrep mot tyske skip. Han fikk snart kontakt med Lauring, men holdt ham for sikkerhets skyld en tid i karantene, en kunne aldri sikkert vite i hvilken grad Gestapo holdt øye med de karene de hadde satt på frifot. Ikke minst var Lauring med sin tekniske innsikt, sitt gode håndlag og sin mangeårige øvelse en uvurderlig hjelper under arbeidet med Manus’ problembarn: baby-torpedoen.
Husvære hos dr. Christensen
Om kvelden 3. april 1945 var Max Manus på besøk hos Kari og Kolbein Lauring. De to var blitt gift i 1944, og måtte 14 dager etter bryllupet gå i dekning, - det var noen usedvanlige hvetebrødsdager. Nå bodde de ute på Ljabruveien 48, i annen etasje – en kvistetasje – i et anneks til en stor gammel villa som tilhørte doktor Christensen. Det lille huset lå på gårdsplassen, inntil en bratt fjellvegg, og like ved var det en annen bygning, et uthus, hvis tak lå omtrent i høyde med vinduet i ekteparet Laurings stue.
Våpenlager
Det var et utmerket sted å bo for folk som arbeidet illegalt; huset lå diskret til og Lauring hadde tidlig oppdaget en særegenhet i arkitekturen: Det var et temmelig stort hulrom mellom veggen i stuen og ytterveggen, og der innredet han et skjulested for farlige ting. Utenfra kunne en ikke oppdage rommet, der lå nå to av de små torpedoene, 40 limpets – sprengladninger som kunne festes magnetisk til en skipsside – 300 kilo sprengstoff, noen US-karabiner, maskinpistoler, ammunisjon, håndgranater og mer. Det var et ganske anselig våpenlager, og fru Kari var en smule bekymret for hvordan det skulle gå hvis det ble brann i leiligheten, eller hvis det kom til skyting der.
Plan
Som så mange ganger tidligere, snakket Max og Kolbein den kvelden også om hvordan situasjonen skulle gripes an hvis Gestapo plutselig dukket opp. Planen var å kaste en håndgranat ned foran inngangsdøren i første etasje, og utnytte den forventede forvirring etter eksplosjonen til å hoppe over på uthustaket og derfra løpe oppover fjellet bak uthuset. Noen særlig stor sjanse ga dette neppe, men det var dog en sjanse og verken Manus eller Lauring kunne la seg ta levende. Max Manus hadde egentlig tenkt å overnatte hos Laurings, men fikk en slags uro i seg utpå kvelden, så han bestemte seg for å dra inn til Oslo igjen. Da han var gått, diskuterte Kari og Kolbein om de skulle være brydd med å legge torpedoen tilbake på plass i det hemmelige hulrommet for han skulle alt neste dag arbeide videre med noen tekniske finesser på den. Det ble til at de fulgte det innarbeidede sikkerhetsskjemaet: torpedoen kom inn i rommet og veggstykket ble omhyggelig satt på plass etter den. En kunne aldri vite. Pistolene og en håndgranat hadde Lauring imidlertid alltid fremme. Av samme grunn: en kunne aldri vite….
Tyskerne omringer dem
Ekteparet Lauring sov lenger enn vanlig neste morgen, 4. april. De ble vekket av slag og spark mot inngangsdøren nede i første etasje, og deretter av lyden fra singlende glass da ruten ble slått inn. Kolbein styrtet søvndrukken ut på gulvet i pysjamas, kastet et blikk ut av vinduet i den ene enden av det lille huset og fòr tilbake til det andre for å ta en titt ut der også. Huset var omringet av tysk politi, uniformert og i sivil, det var iallfall 15 – 20 stykker av dem. Da han gløttet på blendingsgardinet til vinduet over inngangsdøren, kom prompte en maskinpistol-salve gjennom den øverste ruten. Det singlet av glass, og flisene føk av vinduskarmen. Men som han hadde regnet med, var ikke slik skyting der nedefra farlig, det lille smuget mellom annekshuset og uthuset var ikke stort over meteren bredt, så vinkelen mellom skuddretningen og veggen ble meget spiss, det gjaldt bare ikke å komme for nær vinduet. Han hadde revet til seg et par benklær som han trakk over pysjamasbuksene, og slengte på seg en lærjakke. Man kan ikke slåss i pysjamas. ”Her – skal du ikke ha disse nå?” Kari sto foran ham og rakte ham to pistoler med ekstra magasin og en håndgranat. Hun kjente planen og snakket omtrent som om hun skulle ha spurt om han ikke hadde bruk for en skrutrekker.
Håndgranaten eksploderer
Han ga henne en kraftig klem til avskjed, og løp igjen bort til vinduet som vendte mot uthuset, trakk ut sikringspinnen i håndgranaten og kaset den rett ned foran inngangsdøren. Han gjorde tegn med armen til Kari at hun skulle kaste seg ned, og trakk seg selv litt til side for vinduet mens han ventet på smellet. Tyskerne foran døren må ha vært erfarne og disiplinerte folk, for en av dem hadde åndsnærværelse nok til å gripe håndgranaten og slenge den til værs igjen. Den eksploderte med et øredøvende brak akkurat da den var på høyde med vinduet og uthustaket, og blåste inn resten av rutene og blendingspapiret innenfor.
Flukt
Mindre enn et sekund senere var Kolbein oppe i vinduskarmen, hoppet til og landet på alle fire på taket av den andre bygningen. Han tok seg for så godt det lot seg gjøre med en pistol i hver hånd, krabbet lynsnart opp på mønet og løp langs det bortover mot fjellet. I et glimt så han en politimann sto i haven til høyre og skjøt etter ham. Uten å stanse slengte han et par pistolskudd mot tyskeren, som gikk overende. Straks etter var Lauring ved enden av mønet, hoppet over i fjellskråningen, løp et par skritt oppover, klatret over gjerdet til naboeiendommen og fortsatte i sikksakk mellom busker og trær oppover i det hengebratte lendet. To tyske politisoldater kom styrtende nedover mens Kolbein strevet oppover. De så hverandre ikke da de kom på hver sin side av et uthus, flaks. Videre oppover fjellskrenten gikk det, gjennom noe krattskog, over Ingiers vei og gjennom haver.
Naboer hjelper
Utenfor et av husene oppe på høyden traff han en mann han kjente, byggmester Wilbergh, som stirret forferdet på flyktningen, og først nå oppdaget Lauring at han silblødde fra en flenge i pannen, såret måtte han fått da han svingte seg over det første gjerde som hadde piggtråd øverst. Wilbergh fikk i en fart trukket ham med innenfor, fikk vasket ham og plastret ham, ga ham en sigarett og en dram og lot ham få en hatt og en frakk, det var iallfall en slags antydning til forkledning. Videre gikk det til en venn på Nordstrandshøgda, Per Staff, for å varsle om det som var hendt. Per Staff fulgte Lauring så mot Sæter stasjon. Staff gikk foran for å kunne gi et advarende tegn hvis han oppdaget noe mistenkelig.
Kari spille rolig den uskyldige
Med det samme Kolbein hadde hoppet ut gjennom vinduet, løp Kari til telefonen for hun var klar over at det kunne gjelde livet for Max Manus hvis han ikke ble varslet i tide. Det hadde tatt litt tid etter Kolbeins flukt før tyskerne trengte inn i leiligheten. Mannen de var kommet for å arrestere, var klart nok en meget resolutt og farlig kar, og ingen kunne vite om det var flere av samme typen oppe i annen etasje. Kari fikk ikke bare tid til å ringe Max, men hun fikk fjernet et par kompromitterende ting, bl.a. en pakke engelske sigaretter. Hun satte mat på bordet og da tyskerne sparket opp døren og spent speidet inn med hevede pistoler, så de en ung pike med en airdaleterrier-hvalp på fanget som hun matet. Med uforstyrrelig ro spilte hun den mest tilforlatelige, uskyldige og overraskede som ikke skjønte eller visste noenting om noe. Hennes vevre ungpikeskikkelse – hun måler ikke mer enn 1,50 på strømpelessen – må vel ha bidradd til å gi troverdighet, for selv om tyskerne i første omgang brutalt slengte henne overende og truet henne med pistol, led hun ikke syndelig overlast etter arrestasjonen.
Til Sverige
Formiddagen brakte Max Manus den kjærkomne overraskelse, nemmelig telefon fra Sæter om at iallfall Lauring kadde klart seg. To andre av gruppen ble skutt og drept av tyskerne denne dagen. Lauring måtte snarest mulig komme seg i sikkerhet til Sverige. Det var klart at enhver utfartsvei fra Oslo ville være under den strengeste oppsikt, så det kunne ikke bli tale om å bruke vanlige befordringsmidler ut av Oslo. Lauring og andre i følge med ham måtte simpelthen ta seg frem til fods hele veien, ellers var det nærmest ikke til å unngå at de ble tatt i en eller annen kontroll. Det gikk godt men de slet vondt underveis. Mindre enn en måned etter var krigen slutt. Kolbein kunne komme hjem fra Sverige, Kari kunne komme fra Grini.
Jeg vil slutte med å fortelle at Kolbein Lauring ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Kari fikk en engelsk dekorasjon: The King’s Medal for Courage som få har den ære å bære og som meget sjelden tildeles en kvinne. Det betyr at Kolbein og Kari ble hedret av Norge og oss alle for sin innsats under krigen.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.5: Aktuell historie V : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2012. 114 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-051-9. S. 91: Kolbein Lauring - med livet som innsats.
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 520 den 15.07.2010. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |