Kjeldearkiv:Lillestrøm Skydsstation - hotell og kino
| Lillestrøm skysstasjon - hotell og kino | |
|---|---|
| |
| Solheimsgata med Lillestrøm skysstasjon til venstre omkring 1910 | |
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Einar Meyer |
| Født: | 1899 |
| Død: | 1988 |
| Sted: | Lillestrøm |
| Tidsrom: | 1907 |
| Nedtegnet: | 1986 |
| Nedtegnet av: | Historien er skrevet av Wigo Skråmm. Den er basert på et intervju med Einar Meyer i 1986. |
| Beskrivelse: | Transportmidler, overnattingsmuligheter og kino i Lillestrøm i 1907. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Denne historien om en dag ved Lillestrøm Skydsstasjon i 1907 er fortalt av Einar Meyer (1899-1988).
Bravo og Tapper i full sving
«Håkon!» Toresen gjorde tegn borte ved flaggstangen. Håkon var en av de tre faste kuskene ved skysstasjonen. Han sto borte ved Danskeboligen og snakket med Martin Eriksen. «Kommer!» Håkon løp over gården, tok sats på en klopp som var lagt over renna, og landet midt ute i gaten. Solheimsgata var tørr og fin, der han gikk det siste stykket bort til hotellet. Det var verre ned mot Kjøttkontrollen. Der var det mest leire og «måsa».
«Du får ta en firehjuling Håkon,» sier Toresen. «Ta en med kalesje. Det kan fort bli regn i dag. Kanskje det er best du bruker Tapper, for du må bort på stasjonen og hente tre kofferter. Etterpå kommer du tilbake og henter passasjeren». Han gikk inn på hotellet for å spise litt. Han skulle utover til Fetsund. Martin nikket og Toresen forsvant.
Toresen hadde det alltid travelt. Han hadde ansvaret for innkjøp og mat til hotellet, og fôr til hestene på skysstasjonen. Ønsket man skyss, var det Toresen man måtte snakke med. Han bodde i huset ved siden av hotellet. De tre faste kuskene, som bodde på rommene over vognskjulet, hadde lært seg å se på ganglaget når det var et nytt skyssoppdrag Toresen kom med. Ble det for travelt for de faste kuskene, kunne Toresen gå til de tre Eriksen-brødrene i Danskeboligen. De arbeidet på saga, men tok skyssoppdrag når det var behov for det.
Håkon leiet Tapper ut av stallen. Det var litt av et syn når begge de sorte russiske hestene, Tapper og Bravo, ble brukt i et tospann, men i dag skulle Tapper ut alene. Håkon spente for inne under skjultaket. I den gamle delen av vognskjulet, under kuskens rom, var det nylig panelt og innredet til kino. Håkon kjørte over gården og mot stasjonen. Fetsund 9 km, sto det på skiltet som hang over gjerdet. Stuepiken som drev og vasket vinduer, smilte og vinket til han da han passerte. Hotelleier Lauritz Oftedahl sto på verandaen utenfor hovedinngangen og så på Håkon der han kom tilbake fra Fetsund. «Gudskjelov!» Skysstasjonen gikk fortsatt bra. Men disse automobilene ville vel snart bety problemer for den også, og han som hadde bekymringer nok fra før. Etter at den kommunale folkeavstemningen i 1905 hadde «tørrlagt» Lillestrøm, hadde han blitt fratatt skjenkebevilgningen. Det var kvinnene som hadde stemt nei, det visste han. Han kunne forstå dem også. Hver lørdag hadde det vært lang kø borte på Samlaget i Torvet 5. En ølflaske kostet rundt 27-28 øre, og da gikk lønningene fort unna. Nei, Oftedahl kunne godt forstå at kvinnene i Lillestrøm ønsket seg en edru mann med uåpnet lønningspose hjem på lørdag.
Men hva hjalp det å stenge Samlaget? Nå kom agenter og tilbød øl; øl i kasser med 24 flasker. Nå spleiset man på en kasse, og borte i Linneskråningen ved Skrevet var drikkelagene i gang som før. Oftedahl ristet på hodet. Det eneste som var skjedd, var at hotellet gikk dårligere. Han snudde seg langsomt og ruslet inn igjen.
Håkon plystret, mens han striglet hesten. Han håpet det ikke ville bli noen tur på ham i kveld. Han hadde en avtale med kinomaskinisten. Han skulle få se på filmen gratis. Det skulle nesten også bare mangle, mente Håkon. Han bodde jo rett over kinolokalet. Han hørte de to andre kuskene romstere over ham, da han gikk gjennom vognskjulet. De skulle få ta resten av kveldstellet med hestene, for han skulle på kino. Kanskje det gikk lettere hvis han fortalte dem om i går kveld? Og Håkon fortalte:
«Jo, nå skal dere få høre. Jeg hadde satt av disse to kara ute på Flateby, og var på vei hjemover. Det var mørkt som i en sekk langs Hektnersletta. Hesten gikk stille og rolig, men plutselig så stoppa'n. Det var det samme hva jeg gjorde. Den flytta seg ikke. Jeg gikk frem og prøvde å dra'n i bisselet, men det nytta ikke. Ikke kunne jeg se noen heller, men hesten kasta med hue og sto med stive bein. Til slutt tok jeg frakken og hengt'n over hue på'n. Det stagga'n litt; men jeg måtte gå me'n et langt stykke før'n roa seg helt igjen. Jeg lurer på hva det var som skremt'n. Kanskje det var bjønn - ikke veit jeg.” Håkon så fornøyd på de andre kuskene. Han visste at en var mørkeredd, og ville få problemer på turer i kveld. Han smålo for seg selv der han ruslet ned trappen og over gården mot hotellkjøkkenet. Han fikk ta den historien for kokka også. Kanskje han kunne få litt smågodt og en kaffetår før kino.»
Åtte år gamle Einar nærmet seg Torvet fra Korsveien. Fosterbror Håkon hadde invitert ham på kino i kveld. Han kikket bort på Struterudhuset. Han visste at han var født i det huset, men han kunne ikke huske at han hadde bodd der. Han var for liten da de flyttet bort i Nittedalsgaten. Ved Høyvekta var det stille, men på skrå over Torvet, borte ved Kretssykekassen, sto det mange og ventet på kinoforestillingen. «Hei Einar, kom hit!» Det var Håkon. Han viste veien inn i kinolokalet. Einar pilte frem til første benk. Han ville få med alt.
Det lille rommet fyltes raskt, og lærer Harlem med ekstrajobb som kinomusiker, ordnet notene. Forestillingen kunne begynne. Der, høyt oppe på veggen, flimret bildene frem. Utenfor, i halvmørket, kunne en se en handelsreisende på vei inn til hotellet, og i stallen gomlet hestene fornøyd på havren. Borte på tovet var det stille, men det matte skinnet fra parafinlykten, fortalte at lyktetenneren var på jobb i kveld, som alltid.
Kilde
- Skråmm, Wigo: «Lillestrøm skysstasjon - hotell og kino.» I Lillestrømlingen nr. 9 – 1986.