Kjeldearkiv:Minna Wetlesen, en foregangskvinne
Minna Wetlesen, en foregangskvinne | |
---|---|
Kjeldeinformasjon | |
Sted: | Abildsø i daværende Aker herred |
Tidsrom: | 1918 |
Nedtegnet av: | Urd / Gunnar Pedersen |
Beskrivelse: | Publisert i Urd og Aktuell historie |
Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Minna Wetlesen, konen på Abildsø i daværende Aker herred, opprettet Norges første husmorskole. Vi gjengir her en artikkel som stod i bladet Urd i 1918.
Minna Wetlesen, en foregangskvinne
Minna Wetlesens navn er uløselig knyttet til husstellsaken – husfliden og al huslig gjerning i vort land. Hun var den første som kastet tanken ut om husholdningsskoler, for unge piker, og den første til at realisere ideen. En rydningsmand var hun, som brøt sig vei, og vi mindes hende i taknemlig kjærlighet. Hendes bilde burde findes i hver eneste husmorskole landet rundt, og de unge burde lære at kjende den noble personlighet og det varme hjerte som banket for dem til sidste stund.
Den unge, vakre Anette Wilhelmine Bülow var fra Drammen, født i aaret 1815. Hun var fint musikalsk begavet – med en sjelden vakker sangstemme som vakte opsigt i Kjøbenhavn, hvorfor hun ogsaa var bestemt paa at vælge kunstnerbanen. Men ved et spil av skjæbnen blev de planer kuldkastet. Hun giftet sig med cand phil. Fredrik Wetlesen fra Abildsø i Østre Aker, og sammen med ham viet hun sit liv til gavn og hjælp for den opvoksende slekt. Hun var sin mand en uerstattelig hjælp, da denne til like med sin bror hadde amtslandbruksskole paa Abildsø fra 1844 til 1864.
Pen oppførsel
Det var en vildmandstid i vort folks liv med drukkenskap og raahet; men Minna Wetlesen visste at tæmme det voldsomste sind – ikke ved ubarmhjertig strenghet, men freidig og muntert, og ved sin fine , overlegne aand. Enhver som viste sig drukken, skulde bøte en daler, men det kom ingen dalere i bøssen, saa pent opførte de sig. Hun var med dem i lek og moro og instruerte sangkor om søndagseftermiddagene. Hun glædet sig over de gode stemmer som fandtes i dette kor; særlig skal hun ha beundret bondeguttene fra Asker.
Trang til å hjelpe
Naar de unge mænd drog tilbake til sine hjem, saa hadde de meget at spørre Minna Wetlesen om. Hvorav kom det egentlig at hendes spekemat var saa mør og god - - den hjemme hos mor kunde være baade salt og seig. Brød og bakverk - - det var bestandig av første sort paa Abildsø, men hjemme var det ikke frit for at det manglet baade det ene og det andet. Minna Wetlesen gav dem svar og raad, og fra nu av vaagnet trangen hos hende til at komme de unge kvinder til hjælp. Paa deres skuldre hvilte jo en væsentlig del av samfundets byrder uten at de hadde forutsætninger til at bære dem. Hun skrev til stortingsmann Søren Jaabæk om tiden nu var inde til at gjøre noget for ”Kvinden”. Hun fik svar tilbake, at fruen førte en glimrende pen, men kvinden fik vente. Fru Wetlesen opgav ikke sin idè, men oprettet en husholdningsskole for unge piker – helst av bondestanden – i 1865 – uten tilskud eller hjælp av myndigheterne, men med god assistance av sin mand og sin datter. Alvorlig religiøs som fru Minna Wetlesen var, hadde hun et lyst og friskt livssyn, og hendes handlemaate var ikke bundet av tidernes bornerte anskuelser.Herom vidner følgende: Der tjente paa Abildsø to piker, og den ene var med barn. Hendes tjenestekamerat betrodde dette til fru Wetlesen, og dessuten at det vistnok var hendes faste forsæt at dræpe barnet. Den gang var jo en ung pike i den tilstand ganske annerledes fortvilet stillet end nu, og dommen som blev fældt over hende – ubarmhjertig haard. (Jeg ber leserne tenke på at teksten altså er fra 1918)
Kjærlighet for fattige
Fru Wetlesen tok den ulykkelige unge pike ind til sig, talte til hende med sit ømme, varme moderhjerte, mindet om for en skat et litet barn var, hjalp med barnetøi og logi, og piken blev den bedste og lykkeligste mor. Men hvad der har grepet mig mest ved fru Minna Wetlesen straalende personlighet, var hendes forhold til fattige og forsømte barn. Hun var ikke mer end 4 år da hun la sin kjærlighet for dagen. Hun lekte engang sammen med en liten fattig pike; da opdaget hendes moder at hun tok av sig underskjørtet og knyttet det paa kameraten. Men Minna da – sa moren. Alvilde har ikke noe skjørt, mor… og som Minna vilde, saa blev det. Da manden døde flyttet Fru Wetlesen til sin datter og svigersøn paa Hvalstad. Det var hendes store glæde at se sin livsgjerning fortsat av datteren, og i hendes armer aandet hun ut en aftenstund. Det var i aaret 1891.
Av verdensformat
Så langt Urd. Minna Wetlesens portret henger fremdeles i ”Grand palais” i Paris sammen med andre kvinner som har gjort en banebrytende innsats i verdensmålestokk. Det var altså en dame av verdensformat som var bondekone på Abildsø og grunnla Europas første husholdningsskole. Historien forteller meget om menn og kriger, men lite om kvinner og de som kjempet for den vanlige mann og kvinnes kår. Fru Wetlesens foreldre bodde på Abildsø Hovedgård de siste årne av sine liv, og jeg tar med en historie om hennes far. Teksten har jeg fra boken ”Manglerud/Abildsø” , en glimrende bok om lokalhistorie, laget av Manglerud videregående skole. I sine yngre dager var Bülow, Minnas far, med i krigen mot England. Som kjent havnet jo Danmark – Norge på Napoleons side etter flåteraidet i København i 1807, og England ble vår argeste motstander. Bülow var den gang løytnant i marinen, og det gikk ikke bedre enn at hele mannskapet på skuta han tjenestegjorde på, etter en trefning med et engelsk krigsskip, ble tatt til fange og ført til England. Forholdene i fangenskapet var slettes ikke så verst. Bülow, og flere andre, fikk begrenset frihet og anledning til å ta forskjellige småjobber og forefallende arbeid. Nå var det imidlertid en eldre båtsmann fra Bülows skute som ikke var særlig omgjengelig av seg, og en dag ga Bülow ham en rull tobakk. Båtsmannen tok imot tobakken, men sa ingen ting. Også ved andre anledninger gjentok dette seg.
Offer
Så, en vakker dag kom det beskjed om at mannskapet kunne få reise hjem – bare offiserene skulle holdes i fangenskap. De bodde fortsatt om bord i skuta, som var tatt som prise. Like før mannskapet skulle forlate skipet, kom imidlertid båtsmannen i Bülows kahytt, og han ba Bülow bytte klær med seg, slik at Bülow kunne få reise – og båtsmannen ble igjen i hans sted. Bülow nektet først, men bøyde av da båtsmannen sa: ”De har kone og barn som venter på Dem. Ingen venter på mig, fort, fort!” – Så byttet de klær, og Bülow trodde han skulle få satt båtsmann fri når han selv var i sikkerhet i Norge. Han vekslet og et langt blikk med båtsmannen, som sa: ”Det var den tobakken”. Bülow forlot skipet med resten av det menige mannskap. Mange år senere bodde Bülow her på Abildsø, og da han skjønte at døden nærmet seg, snakket han til sine nærmeste om båtsmann: ”Jeg fant ham aldri igjen. Det har fulgt mig i halvhundre aar. Nu skal jeg dø, og jeg vet intet om han som ofret sig for mig”.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 58: «Minna Wetlesen, en foregangskvinne».
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 181 den 15.11.2002. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |