Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Schouterrassen, Sinsenbyen og nærmiljøet (Erik Skaudal)

Oppvekst på Sinsen - Schouterrassen

av Erik Skaudal.

Sinsenbyen

Sinsenbyen var på en måte Oslos første drabantby. Den omtales imidlertid vanligvis ikke som det, Det kan henge sammen med at drabantbyene anses å høre etterkrigstiden til, at den ligger for nær sentrum, eller rett og slett at den lå utenfor bygrensen da den ble anlagt i daværende Aker kommune, som ble innlemmet i Oslo først i 1948. (En hovedoppgave i etnologi om Sinsen (som jeg refererer til et par steder) fra 1995, av Åse Flatabø Egeland, heter nettopp Førkrigstidens drabantby.) I alle fall hadde den, også slik jeg opplevde den, alle de kjennetegn vi senere er kommet til å forbinde med drabantbyen.

Sinsenbyen utgjøres av det enhetlige boligfeltet med 45 blokker som ble utbygd i perioden ca. 1937-41, og som på kartet avgrenses av Trondheimsveien, Lørenveien, og Sinsenveien. (Slik jeg oppfatter det, utgjør så Sinsen hageby resten av det geografiske området Sinsen.)

Det er skrevet mye både positivt om negativt om utbyggingen. Den var et privat initiativ fra de aktive utbyggerne Brødrene Johnsen, privat finansiert, og av mange kalt spekulasjonsbyggeri. Brødrene solgte seg senere ut av komplekset, ifølge onde tunger akkurat tidsnok til at resultatene av den dårlige kvaliteten viste seg. Hvor dårlig den i sum var, vet jeg ikke – det var gode og dårlige sider. Byggematerialet var åpenbart ikke det beste, det viste seg raskt når man skulle slå spiker eller sette skruer i veggen for å henge opp ett eller annet. Typisk var en gang vi skulle montere en miksmaster på kjøkkenet, og forsiktig boring utløste et ras og et digert krater i kjøkkenveggen. Samtidig var det åpenbare kvaliteter i boligfeltet, med utforming med god avstand mellom blokkene, rikelig med grøntarealer, og god standard i etter datidens målestokk.

Det var åpenbart tenkt som et område hvor alle servicetilbud skulle være dekket: folkeskole og høyere skole, butikker, restauranter, apotek, verksteder, banker og kino. Den planlagte kirken ble imidlertid ikke bygd før på slutten av 60-tallet, det såkalte Sinsen kapell ved Sinsenkrysset fungerte i mellomtiden.

Schouterrassen utgjør 8 av de 45 blokkene, og ligger på området til den tidligere eiendommen til Sinsen gård, som ble eid av bryggeri- og kunstmesenfamilien mm. Schou, med ca. 500 leiligheter.

Sinsen gård, som ble bygd rundt 1840, var svært staselig, og ikke minst de store gjestebudene der var kjent også utenfor landets grenser. Den ble revet i forbindelse med utbyggingen. Det må ha vært virksomhet der så sent som utover på 30-tallet; jeg har lest at de første beboerne i Sinsen Hageby fikk melk og andre landbruksprodukter fra gården.

Schouterrassen ligger på et platå som ender i sør i en bratt skrent, som i gamle dager ble kalt Schoustupet og skal ha vært en boltreplass for spesielt modige i skisportens barndom. Terrenget falt mot øst og vest og det er lett å forstå at Sinsen gård i sin tid ble plassert nettopp her. Også den gode avstanden mellom blokkene ga en åpen følelse med masse utsikt.

Leiligheter og standard

Både Dag Solstad og informantene til Flatebø Egeland har skildret hvordan det var for de familier som opprinnelig flyttet fra andre strøk i byen til Sinsen da bebyggelsen etter hvert sto ferdig fra 1939 og fremover. Det som går igjen er luksusfølelsen med eget bad og BADEKAR. Det var også sentralfyr og elektrisk komfyr på samtlige kjøkken, og velutstyrte vaskerier i kjellerne.

For oss som var født der, var dette en selvfølge. I biologiboka på folkeskolen lærte vi at renslighetsidealet var et daglig karbad, men at det var noe de færreste hadde anledning til. Lenge trodde jeg at dette skyldtes en gammel og foreldet bok, og ikke et noe begrenset perspektiv på verden. Vi hadde ikke noen opplevelse av at det også i Oslo, både i nære områder og til og med på vestkanten, var stor utbredelse av boliger med dårlig standard. Det skyldtes nok særlig at barns opplevelsesområde den gang i mye større grad var begrenset til nærmiljøet og at hverken foreldre, skole eller media (og sosiale media var et ikke-eksisterende begrep!) bidro til utvidet innsikt i så måte.

Leilighetene var med dagens øyne gjennomgående beskjedne av størrelse. En senere innvending mot prosjektet var overvekten av små leiligheter, 80 % var på to rom eller mindre. Det var et fåtall 4- og 5-roms i Sinsenbyen, men jeg vet ikke hvor det kan ha vært. Vi kjente bare til ett-, to- og treroms, blant mine kjente og klassekamerater var det bare to- og treroms, og de fleste hadde to. Tilsvarende gjaldt for klassekamerater fra femtitallsboligene på Nordre Åsen. Først da vi kom på realskolen, kom vi i klasse og ble kjent med jevnaldrende som bodde i villaer i Sinsen Hageby – det var imidlertid rimelig nøkterne tomannsboliger, og jeg kan ikke huske at vi på noen måte opplevde noe klasseskille i så måte. Snarere følte jeg at vi var av de privilegerte med god plass. Foreldrene mine fikk først en toroms i Sinsenveien, men fikk kort etter ”opprykk” til treromsen på Schouterrassen hvor vi var fire (og i flere år fem) mennesker på rundt 65 kvm. Jeg hadde aldri følelsen av at vi bodde trangt, selv om jeg måtte dele gutterommet med en seks år eldre bror, og en favorittante (flyttet til byen med «post» på skofabrikk, som det het den gangen) bodde hos oss i flere år inntil hun ble gift. Eget rom var en så fjern tanke at jeg ikke kan huske at den meldte seg som en ønskedrøm engang. Jeg kan heller ikke huske venner eller klassekamerater som hadde et rom for seg selv, de som var enebarn, har antagelig alle bodd i toroms. (Senere har jeg fått vite at det hos en klassekamerat til tider bodde 7 mennesker på en standard 2-roms, inklusive en fetter på fast basis og en tante på midlertidig – nok et eksempel på at man uansett plass åpnet for slektninger som kom inn til storbyen.) Opplevelsen av hvordan vi hadde det kan nok bekrefte at slikt først og fremst henger sammen med forventninger og dem man sammenligner seg med, noe som har slått meg igjen og igjen under skrivingen.

Selv om leilighetene etter tidens forhold var bra utstyrt fra starten, var de nøkterne. Moderne hjelpemidler kom etter hvert utover på femtitallet. Det største spranget var nok kjøleskapets inntog på kjøkkenet. Det må ha vært på begynnelsen av femtitallet, og så tidlig at jeg ikke har særlig erindringer om problemer med å holde ting kaldt før vi fikk det. Har noen svake minner om melk i vannbad eller i andre kjølesystemer i kjellerboden. Det var utvilsomt store fordeler med å kunne kjøle ned mat- og drikkevarer, ikke minst av melk. Det jeg som har satt seg sterkest i minnet med nyvinningen er likevel isskuffen hvor vi kunne lage iskrem selv. Vaskemaskin tror jeg vi fikk svært sent. Vaskekjelleren fungerte i og for seg utmerket med flere maskiner, separat sentrifuge, en enorm rulle i tre med tunge, runde stokker, og de store og effektive tørkeskapene. Vaskedagene var for husmoren likevel en tung heldagsaffære hvor skittentøyet skulle bæres ned og det rene opp igjen etter vasking, pressing og tørking, i vårt tilfelle fem etasjer opp og ned. På vår/sommer ble vasken gjerne hengt ute til tørk i tørkegårdene. De må ha vært et sentralt element i all boligplanlegging, man så det overalt der det var boligblokker, hos oss var det fire på rekke og rad på baksiden av huset. Ekstrafunksjonen som en utmerket base for å lage snøhytter og snøhuler om vinteren var nok kanskje ikke påtenkt…

Telefon fikk vi først tidlig på 60-tallet etter noe sånt som tolv år i kø. Noen hadde nok allerede på femtitallet, men det var ikke mange, og det var alltid kø i den ene telefonkiosken på Schouterrassen. Hvis ikke den forestående praten var alt for konfidensiell, var et alternativ å låne telefonen for 25 øre i fruktbutikken på nærmeste hjørne, hvor den var utstyrt med et skilt hvor det sto ”kun korte samtaler”, som jeg må ha registrert like etter jeg hadde lært å lese. Det fremsto som mystisk, ”korte” visste jeg hva var, men både ”kun” og ”samtale” måtte jeg få forklart av mine foreldre.

En mulighet til å få telefon raskere var et eller annet system for å dele linje med en annen abonnent, som hadde det alvorlige drawbacket at den andre parten hadde alle muligheter til å avlytte samtalene. Vi fikk et slikt tilbud på et tidspunkt, men hadde en trolig solid fundert skepsis til integriteten til vedkommende vi skulle dele med. (Deling av linje var for øvrig åpenbart ikke noe særnorsk fenomen, det forekom til og med i USA – viderverdighetene rundt slik deling var selve grunntemaet i den populære femtitallsfilmen ”Pillow talk” (”Kryss på linjen” som den het på norsk) med Doris Day og Rock Hudson.)

Innredningen i leiligheten var nok tidstypisk: Stua var møblert med tunge og upraktiske stoffmøbler, som foreldrene hadde hatt siden de giftet seg før krigen, og som først ble byttet ut med like tidstypiske lettere varianter litt inn på 60-tallet. Typisk var også uttalelsen i den forbindelse da de gamle møblene ble kjørt bort: ”Synd vi ikke har en hytte å bruke dem på” – det instinktive kravet til gjenbruk slo sterkere enn at sjelden har noen møbler vært mindre egnet til hyttebruk enn akkurat disse. Det var også plass til en spisestue i lys bjerk, som også var førkrigs og som ikke ble byttet så lenge vi bodde der. Kjøkkenet var også standard 30-tall, med et spiskammers i hjørnet. Dette var det eneste rommet som var gjenstand for en viss modernisering og fornyelse mens vi bodde der. Spiskammeret ble revet, og vi fikk isteden de urtypiske overskapene med skyvedører i to høyder, de nederste skrånet, antagelig seint på femtitallet.

Utover denne moderate opprustingen var oppussing, fornyelse og i det hele tatt større pengebruk på leiligheten aldri noe tema hos oss eller andre vi kjente i strøket. Man drev rett og slett ikke med større oppussinger av leilighetene.(Eneste unntak jeg kan huske var en liten motesak med å male en av veggene rød for eksempel på barneværelset, den gikk fort over og ble aldri realisert hos oss.) Én årsak var selvfølgelig trangere økonomi, som igjen førte til at det verken var grunnlag for sosialt eller kommersielt press for utskifting, og for utilfredshet med det man hadde. Privilegerte som vi var med en tre-rommer hadde vi da også et gutterom jeg delte med broren min, også greit og nøkternt utstyrt med en utslagsdivan, et skrivebord, en lett lenestol, et klesskap, en kommode og en puff..

Befolkning, økonomi og sosial status

Hos Egeland fremgår det om de som flyttet inn at litt over 85 % kom fra Oslo med nærmeste omegn, resten kom fra nær sagt hele landet. Av oslofolk kom 58 % fra sentrum eller østlige bydeler, mens bare 7 % kom fra vestkanten, 26 % kom fra områd¬ene rundt byen, som Bryn, Nordstrand, mange fra Grorud og Økern osv.”. Fra innflyttingen skjedde i området og til mine mer systematiske barndomsminner var det gått rundt femten år. Det kan være en grunn til at jeg tror at vi aldri hadde noe forhold til hvor folk kom fra, med enkelte lett forklarlige unntak i form av et fåtall utenlandske eller ”blandede” familier (i gården hadde vi både polsk, dansk og svensk innslag, og etnisk var befolkningen selvfølgelig helhvit..) En annen at jeg tror det skjedde en sterk og rask identifikasjon som Sinsenboer etter at man kom dit. Og muligens er barn generelt er lite opptatt av slike spørsmål – så lenge det ikke er snakk om folk som i alt for sterk grad avviker fra det vanlige. Vi visste nok mer om hva slags jobber folk hadde, særlig venner av foreldrene og fedrene til kamerater, men også i stor grad naboer. Hovedinntrykket var at det var svært sammensatt og med ganske egal sosial status. Det er interessant å holde egne inntrykk opp mot den mer statistiske dokumentasjonen til Egeland: ”Yrkesmessig tilknytning sier meget om hvilket sosialt sjikt som hadde bosatt seg på Sinsen. I de kommunale folketellingene er det opptegnelser om hver eneste familie. Dette kildematerialet fortalte om et overveldende antall håndverkere.

Kontorister, sekretærer og lavere funksjonærer var det like mange av som arbeidere, og for øvrig var nesten alle slags yrker representert. Det var politifolk og journalister, det var en prest og et par leger, tre konduktører og noen drosjeeiere, ni hushjelper og en hærskare av selgere, sydamer, kelnere og ekspeditører, kjøpmenn og sjåfører, til og med tre gartnere. Kort sagt, en skjønn blanding av alle mulige yrker, det eneste som ikke var registrert var bønder eller fiskere, men en kveghandler var det! Tendensen i Sinsenbyens sosiale sjikt var likevel enkel å se; det var få fra samfunnets laveste sjikt. Så å si alle sammen hadde arbeide å gå til, bare tre stykker var registrert som arbeidsledige. Det var også få beboere fra samfunnets høyeste sjikt. En av forklaringene på det kan være størrelsen på leilighetene, de initierte ikke velbeslåtte oslofolk til å flytte til Sinsen. Eksempelvis; toromsleilighetene som det var flest av, var fra 48 til 55 m2 store, ettroms var fra 33 til 38 m² og treroms fra 50 til 70 m².”

Det må ha vært noe tilsvarende med inntekter og økonomi for øvrig: opplagt forskjeller, men gjennomgående nokså egalt. Det virker som forskjellene i mindre grad slo ut overfor barna og i hva vi for eksempel hadde i lommepenger, og jeg kan ikke huske at noen ble holdt eller ble stående utenfor på grunn av dårlig økonomi. Det kan avspeile at også foreldre med svakere økonomi ikke ville la det gå ut over barna, men kanskje særlig at dagligliv, lek og fritidsaktiviteter i liten grad var knyttet til forbruk, i hvert fall i folkeskoleårene. Det konformitets-, mote- og forbrukspress som slår inn i stadig yngre aldersgrupper i dag, kan jeg knapt huske tendenser til.

Min far jobbet i et lite familieforetak som hadde en gullalder midt på femtitallet, hvor han må ha hatt en inntekt som minst var det dobbelte av gjennomsnittet i omgivelsene. Det kunne slå ut som det gjorde da det i forbindelse med en større undersøkelse gjennom skolen ble kartlagt hvor mange som hadde vært på hotell/eller pensjonat i påskeferien ett år (ca. 1958), og jeg var den eneste i klassen i så måte. Ellers var mine foreldre forsiktige i pengebruken og sparte heller enn å øke forbruket i gode tider, og det slo heller ikke spesielt ut i lommepengene. I klassen min var det et par som åpenbart fikk betydelig mer å rutte med fra foreldrene enn de andre, uten at det nødvendigvis hadde sammenheng med hva foreldrene tjente. Noen klare utslag kunne fedres inntekter få, en klassekamerat med en far som også hadde (og i enda større grad) gode tider rundt 1960 fikk moped til 16-årsdagen, noe som for de fleste og kanskje alle andre i kretsen var utenkelig. Jeg kan bare huske ett tilfelle hvor vi diskuterte foreldrenes inntekt, og det i en sammenheng hvor øst-vestdimensjonen i byen gjorde seg gjeldende. Klassekamerat Trond kom da med følgende historiske replikk: ”Fatter’n min er millionær, han, regn ut hvor mye1750x12 er’a”, hvorpå bursdagsbarnets fetter Tor fra Holmenkollåsen sukket og sa: ”Faren min har 70000 i skatt, han”. Denne faren drev da også datidens kanskje mest fasjonable frisørsalong i Oslo.

Spennet i yrkeslivet som Egeland beskriver, stemmer godt med hva fedrene til kameratene drev med. Oppsummert etter hukommelsen blant annet en hovedbokholder, en ekspeditør, en skomaker (som senere gikk over til å drive en frukt/tobakksbutikk), en fagforeningstillitsvalgt, en lastebileier, og en skiltgravør. At jeg i mange tilfelle ikke husker hva fedrene til selv nære venner jobbet med, viser vel igjen at det ikke var noe stort tema.

I Flatabøs oppgave opplyses om at mange hadde leieboere for å spe på økonomien, noe som virker overraskende. Mine foreldre hadde leieboere under krigen, men de var flyttet ut før jeg ble født. Jeg kan ikke huske at noen av mine eller våre bekjente hadde leieboere, så det har kanskje først og fremst vært i krigsårene med bortfall av inntekter, eller under den sterke bolignøden i Oslo like etter krigen.

Slik jeg husker det, bodde det i det alt overveiende familier i den tradisjonelle betydningen i leilighetene, gjennomgående ektepar med barn, og ektepar uten eller med utflyttede barn. Husholdninger med barn og en enslig forelder, i de tilfellene jeg kjente til i så fall enslig mor, var sjeldne, i likhet med husholdninger som besto av single. I klassen min var det vel to av gutta som bodde sammen med enslige mødre. Det som kan virke rart i dag, er at jeg ikke kan huske noen tilfeller at vi spurte om eller lurte på bakgrunnen og hvor far var blitt av (dødsfall, skilsmisse eller hva) – hverken overfor vedkommende eller oss imellom, og da heller ikke som grunnlag for mobbing i noen form.