Kjeldearkiv:Pløen og Thygeson på Nordre Skøyen
Pløen og Thygeson på Nordre Skøyen
Nordre Skøyen hovedgård ligger i et nydelig parkområde like opp i åsen nordøst for Høyenhall og Bryn senter. Steinene i grunnmuren er tilhogne steiner fra 12- 1300-tallet og det er gravhauger i området. Bygningen er fredet. De av leserne som ikke har vært der anbefales herved å ta en spasertur hit. Knut Sprauten skriver i boken "Historien om Nordre Skøyen hovedgård gjennom 600 år" om familien Pløen, og de følgende avsnittene er i store trekk hentet fra denne boken.
Jørgen Pløen (1742 - 1817)
Han var født i Pløen i Holstein i 1742. Han kom til Norge og Kristiania i 1760-årene, var handelsreisende, men tok arbeide hos kjøpmann og kanselliråd Mogens Larsen Monsen der han også bodde og hadde kosten. Pløen løste borgerbrev som kjøpmann i 1769, 27 år gammel. Ved siden av jobben hos Monsen startet han litt importhandel ”for å innhente den fornødne innsikt i den virksomme del av handelsvidenskapene”, som han selv skal ha sagt. Pløen var forutseende og forsiktig og hans inntekt og formue økte etter hvert. Det var voldsomme oppgangstider for trelastbransjen og Pløen fikk et ben innenfor denne bransjen og da skjøt det fart i innkomstene. Trelasthandlerne dannet en begrenset krets og hadde omtrent monopolisert eksporten særlig til England.
Ole Riis overtok Skøyen med underliggende bruk i 1776 for 13.960 riksdaler. I oktober 1780 opprettet han et testamente der hans trolovede, Annichen Fuglberg, ble innsatt som enearving. Grunnen var at han hadde fått en alvorlig sykdom som kunne gjøre hans levetid uviss. Riis døde kort tid etter at testamentet var undertegnet og Annichen arvet dermed Skøyen og Aker-gårdene Bryn, Teisen-Eng, Åsen gård ved Lillo og Arveset. Prestedatteren Annichen var med et slag blitt ganske velstående. Hun kom seg raskt etter tapet av sin trolovede og i 1783 giftet hun seg med Jørgen Pløen.
Pløen var nå riktig kommet i lag med de rikeste handelshusene og utviste stort forretningstalent. Med giftemål med Anette (Annichen) Fuglberg (1748-1822) økte han sin formue betraktelig. Allerede i 1788 står Jørgen Pløen oppført blant de 5 største skatteyter i byen og i 1805 var hans formue den tredje største i Christiania.
I 1801 var det registrert 7 tjenere på Skøyen Gård. Ved siden av å kunne stå disponibelt når familien bodde på gården, var det nok disse som drev gården. Men selve gårdsarbeidet ble i hovedsak utført av husmenn og deres familier. Samme året var det registrert 12 husmenn på Skøyen og 69 personer hadde sin bopel på gården. Det var sannsynligvis mye liv og røre på Skøyen når Jørgen Pløen og hans familie var på gården. Selskapene var mange, og vinen fløt i strie strømmer. Dette var så allment kjent at det til og med ble omtalt i en komedie som ble fremført i Trondheim i 1793. Det ble sagt at Pløen hadde byens beste vinkjeller og at vinforbruket kom opp i 500 riksdaler i året. Hvorledes det var med smugling eller ulovligheter med alkohol på den tid fremgår av at stiftsamtmann i Christiania, Fredrik Moltke skriver i 1790 til sin venn geheimråd Bulow: ”Er det ikke skammelig at i enkelte år ikke fortolles så meget vin, som man dog kan anslå, at kirkene alene kan behøvet”.
Med unntak av mølledrift, synes det ikke som at Pløen var veldig interessert i gårdsdrift, så han forpaktet bort og solgte jordveiene. Hans interesse var først og fremst skogdrift og sagbruk. I 1802 ble det oppgitt at Skøyen ikke hadde noe gårdsavling å selge og det tyder på at driften først og fremst siktet mot å dekke gårdens eget behov.
En sentral forretningsmann som Jørgen Pløen kunne selvfølgelig ikke til daglig bo så avsides som på Nordre Skøyen. Han eide den staslige “Britaniagård”, nå Fred. Olsens gate 2. Bygningen bærer fremdeles preg av en fornem fortid. Den ble bygget av admiralitetsråd Gerhard Treschow i 1710. Da Christiania Børs ble opprettet i 1819, fant en de første årene egnede lokaler i enkemadam Pløens rommelige hus. I 1823 kjøpte staten huset og Katedralskolen flyttet inn. Senere ble huset brukt til hotell, hovedstatens beste: Hotell Britannia.
Jørgen og Annette Pløen førte et gjestfritt hus og i tillegg til folkene på Skøyen hadde de her i sentrum et tjenerskap på 8 personer. Pløen var blant kjøpmennene som i 1795 garanterte et bestemt lager av korn for å forsikre byen mot brødmangel.
Danskenes mistro
Jørgen Pløen var en frisinnet og klok mann. I all sin gjerning tenkte og handlet han som en god nordmann. Ideene fra den franske revolusjon om frihet og likhet for landets borgere tiltalte ham og han la ikke skjul på sine synspunkter. Han så svakheten og det uheldige ved det eneveldige kongedømme og kollegiestyrelsen i København. I Danmark hadde en i siste halvdel av 1700-årene og frem til 1814 med mistro voktet over enhver frihetsytring blant nordmennene. Det holdtes i Kristiania ofte selskaper med taler og skåler for de nye ideer. En visste sikkert hvor hårsåre de ledende i Danmark var over slike ting og sikkert visste en også at alt ble rapportert fra enkelte danske embetsmenn til ledende personer i København. Symptomatisk var det at en boktrykker i Christiansand fikk bot for å ha trykt og solgt sangen: “For Norges Kjæmpers Fødeland” Når nå forholdene var slik, tyder det på en viss åndelig overlegenhet hos Pløen og hans venner at de åpenlyst vedsto seg sine meninger om statens styre og stell. Da Fredrik 6. i 1811 befalte at det skulle opprettes et universitet i Kristiania, tegnet Jørgen Pløen seg for 4 000 Riksdaler. I anledning av Christian Augusts avreise fra Christiania etter fredsslutningen i Jønkøping i 1809 ble det innbudt til å tegne bidrag for å anskaffe Mangelsgården. Den skulle brukes til å finne beskjeftigelse for arbeidsløse personer av begge kjønn. Til dette tegnet Pløen seg for 600 riksdaler. Vi kjenner vel resultatet: Prins Christian Augusts Minne.
Jørgen Pløen må ha hatt en finger med i spillet i 1813-14. Den 20. juni 1814 skriver Prins Christian Fredrik i sin dagbok at Pløen er kommet tilbake fra Danmark med flere brev og depecher fra Carsten Anker som da var i London. En antar at Pløen hadde vært i London for å ordne med lån på £20 000 formodentlig til betaling for korn fra Danmark. En må ha i erindring at det ennå ikke var opprettet et bankvesen i Norge og at det var stor knapphet på penger.
Som sosietetspersoner var hele familien Pløen medlemmer av Det dramatiske Selskap. Jørgen Pløen har neppe vært aktør, men det sies at han var svært interessert i driften av teateret som lå i Grændsehaven. Fru Pløen derimot skal ha opptrådt på senen.
Jørgen og Annette Pløen fikk ett barn, datteren Louise (1785 - 1880). Hun vokste opp på Skøyen. I 1801, 16 år gammel, ble hun opptatt som medlem av Det dramatiske Selskap. Hun var en skattet og omsvermet amatørskuespillerinne og opptrådte svært gjerne i elskerinneroller. Hun er besunget av såvel E. Falsen som Bernt Anker.
Louise var meget omsvermet, kammerherre Bernt Anker som var nabo i Tollbugaten, fridde til sin rike nabos datter. I et brev sendte han henne et prektig og kostbark diamantsmykke med bønn om, at hun samme dags aften, da han aktet å besøke hennes fader, ville bære dette smykke hvis hun ønsket å bli fru Kammerherreinne Anker. Men hun viste seg for sin beiler uten solitæret (smykke med edelsten). Peder Anker, broren til Bernt skal også ha fridd til Louise og det sies at begge brødrene hadde gjentatt sitt tilbud med siste post før hun forlovet seg med Stiftsamtmann Nicolai Emanuel de Thygeson (1772 - 1860).
Bryllupet mellom den forgudede Louise Pløen og stiftsamtmannen 5. juni 1805 ga byen meget stoff til samtale. I boken Christiania Theaterhistorie av H. J. Huitfeldt finner vi litt beskrivelse: Av damer hadde kun Fru Sommerhielm og Madame Ingstad vært tilstede, derimot mange herrer, dog kun rangspersoner. Man kappes om å holde selskaper for brudeparet. Kammerherre Peder Anker ville beverte tre dager på forskjellige lystpalæer, men Grev Molkte ga kun et aftenselskap og det forundret en seg over. Brudens kjole var av bare kniplinger og skal ha kostet 300 riksdaler. Det sies at Thygeson forærte sin kjæreste 100 000 riksdaler i kontanter som morgengave.
Thygeson tilhørte en kjent dansk adelsfamilie, og han var født på godset Mattrup ved Århus. Han kom til Norge som utnevnt amtmann i Hedemarken Amt. Konkurranseregulering var den gang som nå et hett tema. Rikfolk i Kristiania, med Pløen blant de toneangivende, hadde monopolisert sagbruksnæringen og blitt enerådende ved oppkjøp av tømmer og salg av trelast. Thygeson forsøkte å utvide antall privilegerte sager slik at bønder og andre kunne slippe til innenfor næringen, hans forsøk ble stoppet av “plankeadelen”. I 1804 ble Thygeson utnevnt som stiftsamtmann i Kristiansand. Han tar med rette sin plass i Norsk historie for sin veldige innsats for kornforsyningen til Norge i nøds- og krigsårene 1807 - 09. I 1808 lånte han personlig ut 50 000 riksdaler til de handlene i stiftets byer til innførsel av 24 000 tønner korn, og forpliktet seg selv til å kjøpe og innføre 36 000 tønner. Han foretok flere reiser til Danmark i anledning av kornkjøp. Jeg nevner dette spesielt fordi Jørgen og Marcus Pløen også var med i bestrebelsene for å skaffe korn til landet. Thygeson og hans frue var i Danmark fra 1809 til 1812 da han kom til Kristiania som stiftsamtmann i Akershus. Da den danske arveprins Christian Fredrik kom til Norge i mai 1813, ble Thygeson hans fremste rådgiver. Han var og med i forbindelse med opprettelsen av en nasjonal bank i Norge. Det ble også etablert norsk overkriminalitetsrett med Thygeson som preses. I 1814 ble Thygeson beordret tilbake til Danmark og hans hustru måtte reise etter. Det ble nå dårlige tider i både Danmark og Norge og den formue som han hadde skaffet seg gjennom giftemålet med Louise Pløen ble for en stor del ødslet bort. I 1830 kom han og Louise utarmet tilbake til Christiania og de bodde da noen år på Skøyen. Thygeson døde 90 år gammel i Zürich, Louise ble enda eldre, hun døde 95 år gammel i København.
Marcus Pløen
Marcus Pløen kom til onkelen, Jørgen Pløen som spedbarn og ble døpt i Vor Frelsers Kirke. Han ble gift med enkefru Abrahamine Trepka. Han fikk ansettelse på J. E. Mostues handelskontor og løste borgerbrev i 1810 og ervervet seg snart en betydelig formue ved trelasthandel. Marcus Pløen satt på Stortinget, jeg tror fra 1819 til 1824 og suppleant på det følgende Storting. Her hørte han til de mest pågående “patriotene”, den daværende opposisjon som drev gjennom at adelens privilegier skulle bortfalle. Pløen satt i direksjonen for i Selskapet for Norges Vel. Gjennom selskapet oppstillet han i 1820 to premier, hver på 100 riksdaler, for den beste nasjonalsang og melodien hertil. Premien ble vunnet av H. A. Bjerregård med “Sønner av Norge” og av C. Blom for melodiens vedkommende. I mange sammenheng ser vi at Pløen var svært interessert i og også støttet norsk kulturliv, og da gjerne det norskeste av det norske. Salmebok på lappisk ble utgitt for Pløens regning. Fra 1801 til 1810 var han medlem av Det dramatiske Selskap og ikke sjelden tok han aktiv del i forestillingene både i Christiania og hos Colletts på Fladeby. Marcus Pløen tok initiativet til å få opprettet Christiania Borgerlige Artillericorps på bakgrunn av Napoleonskrigene. Offiserene fikk samme slags uniformer som sine kolleger i den alminnelige borgervæpning, mens de menige mannskaper bar kort grønn trøye med gule kanter og grønt underfor. Korpset fikk ikke lang levetid. Av Marcus Pløens voldsomme formue mottok Kristiania kommune et legat på 4 000 spesidaler. Kapitalen, som først kan anvendes når den har steget til 400 000 kr., utgjorde ved utgangen av 1948 ca. kr. 332 000. Pløens gate er oppkalt etter Marcus Pløen.
Jeg har ikke funnet at det at det er noe slektskap mellom familien Pløen på Bekkelaget og familien Pløen på Nordre Skøyen.
Av og til tales det med ringeakt om utlendinger som kom hit i Dansketiden. Vårt land fikk mange dyktige borgere utenfra, folk som skapte virksomhet og trivsel omkring seg, og her ble de værende. Mange ble norskere enn de nordmenn og har satt positive spor etter seg i norsk kultur- og næringsliv.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 91: Pløen og Thygeson på Nordre Skøyen.
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 373 den 15.04.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |