Kjeldearkiv:Upopulært kongebesøk i vårt distrikt

Upopulært kongebesøk i vårt distrikt

Kongelige besøk var ikke så pupolært som man kanskje skulle tro. Ikke så rart, siden bøndene måtte låne ut sine hester for å trekke de kongelige vognene. Og dyrene ble ikke særlig godt behandlet av det kongelige følget.

I våre dager er det lenge mellom hvert kongelige besøk i vårt distrikt. Annerledes var det da kongen var svensk og transportmiddelet var hester. Da kom de gjerne kjørende langs Ekebergveien og Prinsdalsveien. Særlig velkomne skal de ikke ha vært - og det av gode grunner. Forholdet var at bøndene måtte skaffe hester til de kongelige følger. Friske og gode dyr skulle stå på skysstasjonene og det var av og til det siste bøndene så av sine kjære dyr.

Karl Johan forlangte 95 hester

Budstikken gikk i forveien, og i en beretning heter det at for eksempel Karl Johan som kronprins utba seg 95 hester på hvert skyss-skifte. I dette tilfelle ble åtte brukt foran kornprinsens karet. Vognene var tunge og opptoget stort. Veiene var elendige. Tradisjonen beretter om hestesprengning og dyremishandling i en uhyggelig grad, heter det i Magnus Hydles bok om ”Nordstrand før og nu”. Det gikk i uavbrutt trav eller galopp. Det hendte at dyrene ble presset til de stupte, og nye ble spent for. En sorenskriver forteller at hestekarene ikke en gang ga seg tid til å spenne hestene fra, de simpelthen skar dem ut av dragene når de ikke orket mer. Særlig hadde Karl Johan et dårlig ord på seg. Det ble rent oppstyr på gårdene når lensmennene kom og forlangte skyss til ham. ”Hans vogn var overordentlig tung, og da han dertil vil kjøre fort og bestandig driver på især bakke op, saa har de 8 heste det, især de hidsige blant dem, ofte saa at de gaar caput,” skriver en gammel embetsmann. Karl Johan kjørte i firsprang også nedover de hengebratte kleivene i Ekeberg, heter det i en annen historisk beretning. De svenske kuskene skal ha sprengt hestene endog når de kjørte med tom vogn på tilbakeveien.

Kjøkkenvognen var fryktet

Fra Prinsdal forteller tradisjonen at når svenskekongen var ventendes, galopperte en forridder inn på tunet ved skysstasjonen og ropte på lang avstand: ”Konungens häster fram, fyra på varje sida av vägen!” Og åtte hesteeiere skvatt fram. Der var de forholdsvis fornøyde med at deres offerdyr ikke ble satt for ”kjøkkenvognen”, som var mest fryktet og beryktet for sin tyngde. Det fremgår at kongen i sitt følge hadde fem kokker, en lege, tre kammertjenere, 12 lakeier, 2 postillons, 1 hingsrider, 1 silverknekt og mange kusker. Klagemålene gjelder også andre enn kongelige personer. Embetsmenn og andre storfugler skulle også skaffes skyss, til bøndenes store ergrelse og fortvilelse, og antall hester sto i forhold til ”fuglens” byrd, en riktig fin mann måtte ha mange hester, mens en mindre fin måtte nøye seg med færre.

Bispens friller var med

Det finnes en fortelling fra midtsommers 1597, og den kan vi ta med her: En biskop tok båtskyss fra Oslo. Han ble rodd mellom Sjursøya og fastlandet, vestenom Ormøya, gjennom Malmøysundet og sydover Bunnefjorden, til Baanden. Den gode bisp hadde i forveien latt bestille ”7 eller 8 gode ferdige skiusheste, oc att de haffue baade ridesadler og klaff sadler og meiser medy sig”. Dette skal ha vært et beskjedent krav av en bisp. Etter Gulatingsloven kunne bispen be om 18 hester til en alminnelig reise, men 30 når han reiste for å innvie en fylkeskirke. Det var vanlig at han hadde 10 manns følge vintersdag og 15 om sommeren. I cølibatenes tid hørte gjerne frillene med til følget, ”deier” eller ”fylgjekoner” ble de også kalt. Antall hester ble mindre med årene men like fullt skulle en statsråd ha 5 hester i 1824, en amtmann 4. Mange skal ha misbrukt retten til fri skyss, og det ble gitt beskjed om at bare den som var forsynt med kongens skyssbrev, kunne forlange skyss. Edv. Bull forteller om flere klagemål i det 16. og 17. århundre fra Akersbøndene over den ”daglige skydsfærd” og arbeidet på slottet, som tynget dem ved siden av veiarbeidet og brobygging som de også ble pålagt.

Farende folk fra tidenes morgen

Når det gjelder rideveien over Grønliåsen, har den beholdt sitt urgamle preg helt opp til vår tid. Den ble tråkket opp av steinalderfolk for tusener av år siden. De gjengrodde stier etter dem ble tråkket opp igjen av høvdinger, konger og krigsmann gjennom bronsealderen før Kristi fødsel, gjennom folkevandringstid og vikingtid, gjennom middelalder og opp til midten av 1700-tallet. Den var en vei for både røvere og godtfolk. De rent arkeologiske registreringer i Grønliåsen har stadfestet funnet av syv (noen steder står det at det var 5) gravhauger tett ved rideveien. Fem av disse spenner over et tidsrom fra bronsealder, ca. 1500 før Kristus, til vikingtid. Ellers byr veien på forskjellige rariteter, gamle vanningsplasser og hustufter, plasser hvor det skal ha foregått drap eller annen ulykke og hvor farende folk pleide å kaste på offergjenstander for å beskytte seg mot onde makter og ulykker. Veien byr på også et annet flott fortidsminne, det tidligere kjente Kongsbordet nær Fløysbond gård, hvor man mener at forskjellige norske konger har rastet under rideturer over Grønliåsen. Kong Sverre og Carl XII er nevnt i forbindelse med kongebordet, men en vet vel lite om sannhetsgehalten i dette. Eksperter mener for øvrig at steinbordet opprinnelig har vært en bautastein.

Branntårn

Sankthansaften 1910 ble det innviet et brannvakttårn på toppen av Grønliåsen, nøyaktig i grensedelet mellom Oslo og Oppegård/Akershus. Herfra var det vid utsikt over store deler av Ljansgodsets eiendomskompleks som omfattet gårder og skog i Oslo, Oppegård, Ås, Ski og Nesodden. I 1940-årene var tårnet bemannet døgnet rundt i tørre somrer med skogbrannfare. Brannvokteren både spiste og sov i tårnet, og kom seg bare en snartur hjemom i regnvær. Tårnet sto til 1960-årene.

Utvikling

Tidlig på 1600-tallet ble Oldtidsveien over Grønliåsen nedlagt som ridevei, og erstattet av ”Den Fredrikshaldske kongevei”. Denne Prinsdal-Ekebergveien var jo den gamle ”Europaveien”. Da Mosseveien omkring 1860 ble ferdig, ble også Gamle Kongevei nedlagt. Navnet sitt har den beholdt og bærer den med rette. Det var mange kongelige og fyrstelige følger som har kjørt denne veien gjennom tidene.

Posten

I 1646 ble postvesenet opprettet, og postforbindelsen mellom hovedstaden og København kom i stand som den første i landet. Posten gikk via Prinsdal og Fløysbond til Nordby/Ås og Øvre Prinsdal var postgård fra 1658. Andre steder står det at Fløisbond var postgård, kanskje begge gårdene har hatt denne funksjonen? I 1689 hører vi at postbonden Erik Prinsdal førte posten hver 3. gang til Nordby. Postbefordringen foregikk til hest i hvert fall til 1850-årene.

Ekeberg-utsikten

Likså miserabel som utlendingens entré til Oslo over Sentralbanestasjonen er i våre dager, likså vidunderlig var den i gamle dager over Ekebergåsen. Krüger beskriver den slik: ”To og en halv mils kjørsel brakte oss til Christiania, dette nordiske paradis, denne himmelske egn, hvilket jeg ikke hadde drømt om å finne på 60 graderes nordlig bredde, og hvis beskrivelse jeg aldri ville ha trodd, om man hadde beskrevet den for meg med de sterke uttrykk som jeg skulle ønske å skildre den med. Noe før man kommer til Christiania åpner det seg for en fra et høyt fjell en av de skjønneste utsikter jeg kjenner i Europa. Den er storslagen, vid og herlig, men ikke vill, som man kanskje hadde ventet det. I forgrunnen nakne klipper, og langt borte høye skogbevokste åser, mens det for ens føtter ligger utbredt et fruktbart, rikt, veldyrket land og en anselig stad, som dog synes større enn den i virkeligheten er, samt den mest maleriske havn en kan tenke seg. Jeg glemte helt at jeg var på 60 grader nordlig bredde, men jeg trodde meg hensatt til de skjønneste og mest velsignede av Europas land. Jeg kjenner i virkeligheten neppe noe sted en utsikt som omfatter en slik mangfoldighet av gjenstander, ja jeg kunne gjerne si landskaper.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 70: Upopulært kongebesøk i vårt distrikt

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 407 den 15.01.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.