Kjeldearkiv:Vår egen Anne Brandfjeld

Vår egen Anne Brandfjeld
Portrett av Anne Brannfjell. Foto: Albert Løkke (Før 1905).
Kjeldeinformasjon
Navn:	Anne Brandfjeld
Født:	19. april 1815 i Vardal utenfor Gjøvik
Død:	2. januar 1905 i Oslo
Tema:	Hennes virke som
Sted:	Østre deler av Christiania
Tidsrom:	1800-tallet
Nedtegnet av:	Olaf Isjøkul (1899), Odd Nordland, Gunnar Pedersen (2008)
Beskrivelse:	Artikkel fra Aktuell historie.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

1800-tallets kloke kone og omsorgsperson.

Gutten var syk og elendig, doktoren visste ikke råd og sa at moren fikk ta han med til Anne Brandfjeld. Familie og naboer er mistenksomme og tviler, men det er jo et forsøk verdt og da mor og sønn kom hjem var alle på pletten, nysgjerrige for å høre hvorledes det var gått, og moren fortalte: Den kloke kone fikk barnet i hendene og betraktet det nøye og spurte ut om hvorledes det var blitt sykt. Det var for å få opplysninger om den rette grunnen til sykdommen. Anne Brandfjeld smeltet bly i en jernpanne, hadde det opp i en kopp med vann så det freste, og blyet dannet en figur. Det er slik at hvis blyet viste et tre med grener, var det jordsvekk Hvis det ble som et stykke jord, så var det bergsvekk og hvis det ble en avlang ring så var det vannsvekk.

Riktig medisin

Rakitt eller svekk eller engelsk syke var meget utbredt sykdom blant barn særlig i østre deler av Christiania, og for denne lidelsen var Anne den store eksperten. Legene visste lite om sykdommen og de sendte ofte sine pasienter til Anne som visste råd. Sykdommen er en mangelsykdom, underskudd på B-vitamin. Anne foreskrev frisk luft, sol, bad i sjøen, næringsrik mat, meierismør, eggeskall og tran. Noe som skolemedisinen senere kan bekrefte er de riktige ingredienser. Anne hadde tatt en ulltråd og målt barnets legeme fra ledd til ledd, målingen var kun en beregning over sykdommens gang. Hun brukte flere ritualer som nok hang igjen fra middelalderen. Gutten har jordsvekk, sier den kloke kone. Hun signet han. "Vi hørte ikke ordene, men det var vel en bønn for den lille syke", fortalte moren. Så ble det kokt urter til medisin og det duftet av blomster. Da det var gått tre døgn, kunne den lille gutten igjen sette benene under seg. Fru Anna (ja, navnet er av og til Anne og andre steder Anna) hadde ikke villet motta noen betaling for å yte hjelp, men nå skulle hun ikke slippe lenger, moren kjørte hen til henne med en klekkelig dusør og hadde barnet med for å vise henne den overordentlige heldige kur.

Bronkitt

14 år gamle Grete var syk og elendig, var så svak at hun måtte bæres. Hun var oppgitt av legene, hun hadde tæring. Tæring og bronkitt er vanskelig å skille fra hverandre, tæring er det ikke noe som hjelper for, men Anne har medisiner hvis det er bronkitt. Hun tog en Chalotløg og skar nogle skiver av den og bød Grete spise dem. Nu kan du ånde gjennem nesen, ikke det minste gjennem munden. Legekonen luktet på ånden og ytret kort tid efter med sikkerhet i stemmen: Der lugter ikke løg av ånden din. Etter å ha luktet, lyttet til lungene og hosten, hørt på sykdomsforløpet osv, kunne Anne fastslå at det var bronkitt og ikke tæring. Grete fikk medisin, urteavkok på to flasker og mange råd med på vegen. Hun kom tilbake på besøk for å fortelle at hun hadde blitt frisk og for å takke.

Grete tok kontakt senere og, da gjaldt det hennes søster som var blitt gift med en sjømann som hadde dratt til sjøs 14 dager etter bryllupet. Søsteren var blitt gravid, men barnet døde i barsel. Nå fikk hun 40 kroner måneden for å amme en annens baby. Moren til barnet var en prostituert og var blitt smittet med fransos - syfilis - Syfilisen hadde smittet barnet og det hadde brakt smitte til Gretes bryster som var fulle av sår og byller. Anne hjalp med lindrende salver og omslag, helbredelse var utenkelig. Salven var et avkok av urter blandet med et mel av blomster og blandet med olje. Da Anne fikk høre at salven virker lindrende utbrøt hun: Ja dette gikk bedre enn jeg hadde tenkt, det må være Guds Makt som må ha vært attåt her.

Kausjon

Jacob i Ribbungs gade ble hjulpet av "den værste plage", det var futen som skulle kaste ut han, kona og alle ungene hans midt på kalde vinteren, fordi han var arbeidsløs og hadde ikke betalt husleie på 3 måneder. Vi får høre at Anne kausjonerer for han og ordner opp. Til og med hadde hun med litt mat til Jacobs sultne barn. Hvilken omsorgsperson var ikke AB? Gamle Anders hadde gikt, leddgikt og hadde kjempeproblemer. Han ble rådet til å oppsøke Anne Brandfjeld, men sa: hva kan en gammel kjerring udrette når selveste professoren ikke kan greie den derre gikten? Anne ga han beskjed om hver morgen, vinter og sommer, å børste hele kroppen med koldt vann, han fikk også med en salve. Resultat: gikten ble ikke så plagsom. Så var det historien om Nils skomaker. En dag kom kona Marte til Anne og fortalte at mannen hennes var død. Sammen gikk de inn til Nils som lå som om han var død. De jobbet med Nils ved å trekke han i armene og trykke armene inn i sidene, rene moderne opplivningsforsøk og sannelig fikk de liv i han. De sa at han hadde vært skinndød, men i våre dager hadde vi vel kalt behandlingen hjertemassasje med heldig utfall. Når Anne ble tilkalt til de "fine" på vestkanten, ble hun ofte hentet på nattetid og vist inn i huset gjennom kjøkkeninngangen. Ingen av de "fine" ville være bekjent av at de brukte hennes tjenester. Anne var nøye med å spørre om de syke hadde oppsøkt lege. Mange ganger var det slik at hun ble oppsøkt fordi ordinære leger ikke maktet å hjelpe og enkelte leger anbefalte besøk til Anne, de visste nok at for enkelte sykdommer kunne hun greie mer enn dem selv.

Krimbok

Hvor har nå jeg fått alle disse historiene fra? Jo, fra en bok som heter "Anna Brandfjeld eller hvad den vise kvinde alene vidste", skrevet av Olaf Isjøkul som var pseudonymet for Jon Flatabø. Den kom ut i året 1899, er på 723 sider og er trykket i gotisk skrift. Innholdet minner om dagens påskelitteratur, krim. Her er sjalusi og kjærlighet med erotikk, mord og flere mordforsøk, skyting og forgiftning, med andre ord en riktig røverroman. Anne Brandfjeld kommer sterkt inn i bildet med sitt forsyn og hjelper bokens helt og heltinne mot bankier Silberstein som er bokens skurk. Kan en så stole på det som er skrevet om AB i en bok av dette slaget? Jeg er ikke den rette til å bedømme det, men det er kanskje magister Odd Nordland som skrev sin hovedoppgave på universitetet om de kloke koner i Christiania: "The Street of the Wise Women" og han festet lit til beskrivelsene og da får vel vi og gjøre det? Det finnes ellers en del artikkeler, nekrolog i Urd, foredrag og annet materiale som jeg har samlet, dessuten har jeg snakket med et par av AB's etterkommere, det er flere av dem. Opplysningene spriker nok noe, så en posjon salt er å anbefale.

Hvem var hun?

Hun var født i Vardal utenfor Gjøvik 1815. Det er skrevet at Anne-Marie Andersdatter - det er hennes riktige pikenavn - til tider hadde måttet spise uforfalsket barkebrød og at det la kanskje noe av grunnlaget for hennes sosiale tankegang. Skolegangen var sannsynligvis dårlig og det er sagt at hun ikke kunne skrive, men lese lærte hun seg nok senere fordi hun skal ha lest både anatomi og farmasi. En tror at hun kom til Christiania i 1835 og fra 1842 var hun tyende hos gullsmed og juveler Herman Øyseth. I året 1843 fødte hun en sønn på plassen Engeland på Egeberg. Faren skulle være matros Ole Hansen. Hun valgte å oppgi matrosen som faren, da hun visste at han var død, den egentlige faren var gullsmeden hun tjente hos. Alt i 1845 fikk hun en sønn til, og nå oppgis faren å være Herman Øyseth. Det er mange etterkommere etter Anne og noen av dem bor fremdeles ikke så langt unna. Øyseth var nok en aktet håndverker på den tiden og ble betrodd å lage Norges arvefyrstekrone, den eneste av kronregaliene som er laget av en norsk gullsmed. I 1849 gifter Anne seg med gråsteinsmurer Christen Evensen, noen steder står det at han het Even Brandfjeld. Han skal ha kommet fra husmannsplassen Brandfjeld som lå ved den nest øverste av de røde hyttene, her er fremdeles tufter. De får 3 barn, to sønner og en datter og bor på Ekeberglien, en liten husmannsplass. BLF har satt opp et skilt der en mener at plassen var, mellom Sanitetshyttene og Ekeberg skole. Ved plassen hadde Anne Brandfjeld en have med urter, planter av mange slags plukket hun også rundt omkring.

Kraftig utstråling

Foruten urter, som hun brukte både til innvortes og utvortes bruk, så benyttet hun seg av igler, koppsetting, måling, signing og støping. Men folk kom til henne i store antall for mange slags lidelser som gikt, lammelser, gevekster, kramper, hudlidelser og annet og hun gjorde det beste for å hjelpe, og det er klart at hun måtte være svært dyktig. Det er beskrevet at hun hadde en kraftig utstråling av ro og trygghet, var snill og gavmild. Hun tok ikke betaling for sine tjenester, men pasientene eller deres foreldre kom gjerne med gaver etter hva de hadde råd til. Det hendte at hun viste frem en skriftlig tillatelse hun hadde fra kongen med 7 segl, hun var stolt av den, det var som barnelege hun var autorisert. Kontrasten mellom skolemedisin og folkemedisin som vi ser i dag, har lange tradisjoner, men det er ikke tvil om at skolemedisinen etterhvert har kunnet bekrefte riktigheten av deler av folkemedisinen. Mange av ritualene som ble brukt var levninger fra middelalderen og noe som publikum forventet av en som helbredet. Det var vel også viktig å få pasientene til å tro på den medisinske virkning, tro kan flytte bjerg. 1875 flyttet familien til Ryenbergveien og i 1883 til nr 25 i Gravergaten som nå heter Konows gate. Sønnen drev kolonialforretning her.

Hvor hadde hun sin kunnskap fra?

Noen sier at det var matmor i familien hun arbeidet hos da hun kom til Christiania som var den store læremester. Andre tror at det var Vis Knut fra Gausdal som hadde lært henne. Et sted er det skrevet at hennes svigermor, Karen Brandfjeld, hadde lært henne meget. Det var slik at kloke koner måtte fortelle sine formler etc. videre før de døde, ofte på dødsleie, ellers ville de ikke bli salige. Anne var flere ganger tilstede ved dødsleie til kloke koner. Hun var nok ikke bare en klok kone, men var et klokt menneske med utrolig med livserfaring.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 27: Vår egen Anne Brandfjeld.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 170 den 04.10.2002. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.