Kjeldearkiv:Veier til Norge - "Fabi"
| "Fabi", 38 år | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Tidsrom: | 2008 |
| Metode for nedtegning: | Intervju |
| Intervjua av: | Anne Finhammer, Groruddalen historielag |
| Beskrivelse: | Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Fabis far tok med seg familien fra Pakistan til Norge da Fabi var 11 år. Hun bor i dag i Grorud bydel.
Jeg kom til Norge da jeg var 11 år. Min far hadde da allerede bodd her noen år. Han kom hit en gang på 70-tallet. Min mor og vi barna bodde i Pakistan de første årene. Da min far besøkte oss i Pakistan, fortalte han hvordan det var i Norge samtidig som han viste oss bilder av steder han fortalte om. Hele familien flyttet til Norge om sommeren. Det jeg husker aller best fra den første dagen, eller kanskje jeg skal si kvelden, var at mor bad meg legge meg enda det var helt lyst ute. Jeg protesterte. Det var jo fremdeles dagen trodde jeg.
Vi kom fra en by i Pakistan så bylivet kjente jeg fra før. Likeledes hjalp min fars fotografier meg til å føle meg kjent i området, hvordan husene så ut osv. I august begynte jeg på skolen. Jeg begynte i en mottaksklasse og hadde ikke morsmålsundervisning ved siden av. Da oppdaget jeg at det var vanskelig å få venner. Barna så på meg, stod der og betraktet meg, men ingen tok noe initiativ for å bli kjent med meg. Det var vondt. Jeg spurte min mor om hvorfor det var slik. Hun forklarte at jeg måtte lære meg språket så ville det sikkert bedre seg. Jeg ble derfor svært ivrig etter å lære. Det var spennende med et nytt språk. Jeg spurte min far hele tiden om hva heter det og hva heter det, og om hvordan jeg skulle uttrykke meg. Og han var svært flink til å forklare og svare. Etter hvert gikk det bedre, og jeg har i dag fremdeles to norske venner fra skoletiden. Jeg husker godt at jeg ble invitert til klassevenner i fødselsdagsselskap. Da fikk jeg annen mat om de andre spiste pølser. Jeg ble tatt hensyn til og det var ikke noe problem for meg å gå. Mine foreldre lot meg gå, så jeg fikk delta på like linje med andre.
Ordet ”hvorfor”
Jeg har vært svært heldig med foreldre. De var alltid flinke til å forklare. Forskjellen mellom Pakistan og Norge var svært stor på alle måter. Etter som jeg ble eldre og kom i tenårene var det mange ting som jeg ikke fikk lov til som norske barn gjorde. Men mine foreldre forklarte meg alltid hvorfor de sa nei, og forklaringene deres godtok jeg uten særlig problemer. Når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke egentlig komme med noen direkte eksempler på dette, men jeg likte å være sammen med familien min så det var ikke noe problem for meg å gjøre som de sa.
Nå må det vel sies at jeg var en snill jente, har alltid vært det. Jeg har alltid vært pappas jente. Jeg gjorde derfor aldri opprør mot deres bestemmelser, visste at de alltid ville det beste for meg. I dag ser jeg hvor viktig det er å gi barna skikkelige forklaringer på deres spørsmål om hvorfor. Det er viktig ikke å skremme barn, men gi dem begrunnete svar. Foreldrene skal være eksempler og gi dem rettesnorer, men ikke tvinge. Det er på denne måten jeg opplevde at mine foreldre var flinke. Da jeg for noen få år siden begynte å bruke hijab, var det ene og alene min egen bestemmelse, mitt eget valg. Min mann aksepterte min avgjørelse og sa at dette var noe jeg bestemte selv. Da var jeg voksen. Jeg mener det ikke er riktig å tvinge små jenter til å bruke hijab. De skjønner jo ikke hvorfor og derfor er det galt. Slik var det også i min oppvekst. Min far/foreldre krevde aldri at jeg skulle bruke hijab.
Når vi pakistanere besøker Pakistan på ferie, opplever vi stadig den store forskjellen det er på de to landene. Det er vanskelig for begge parter. Vi fra Norge og venner og familie i Pakistan tenker ikke alltid likt lenger. Vi blir påvirket av kulturen i landet der vi bor. Samtidig må det sies at Pakistan har endret seg svært mye på de årene vi har bodd i Norge. Mediasamfunnet og den nære kontakten med hele verden gjør at Pakistan og alle andre land for den saks skyld, endrer seg fordi en lærer av hverandre. Vanskeligst er det nok for norskpakistanerne i Norge å endre seg. De tok med seg de leveregler og den kultur som var i Pakistan da de dro. Den ble deres rettesnor i Norge. Samtidig har de ikke fått være med på de endringer som har skjedd i Pakistan i det samme tidsrom. Derfor kan det være at de er mer konservative enn pakistanerne i hjemlandet i dag. Men likevel eller kanskje jeg skal si til tross for dette, er det stor kulturavstand mellom de to landene. Det er derfor viktig å bruke tid på å snakke sammen, især med barn som opplever begge disse kulturer på nært hold.
Et eksempel er matkulturen, dette at muslimer ikke spiser svinekjøtt. Foreldrene må lære barna å lese varedeklarasjonene på varene i butikken, for på den måten å kunne handle trygt og ikke komme opp i unødvendige vanskeligheter. Men barna må ikke få inntrykk av at i Norge er det svinekjøtt i alt, og at nordmenn prøver å lure dem til å spise ting.
I dag jobber jeg med barn og har mulighet til å observere forholdet mellom foreldre og barn, samt forholdene som barn har seg i mellom. Dette er observasjoner som gir meg mange tanker. Det er ikke vanskelig å se om de har et nært og godt forhold. Men jeg ser også hvordan barn fra forskjellige kulturer som leker sammen og er gode venner, likevel har en viss avstand seg imellom. Dette tror jeg må skyldes deres forskjellige bakgrunn, altså kultur. Vi er alle forskjellig, kultur gjør noe, men ser en på en søskenflokk så er også søsken forskjellige.
Jeg tror at i årene som kommer vil den forskjellen som er i dag, etter hvert bli mer utvisket. I dag leker barn fra hele verden sammen. Det har skjedd mye på de årene jeg har bodd i Norge. Det er i dag for eksempel ikke lenger så uvanlig at unge mennesker, både gutter og jenter, får anledning til å velge seg sin ekteskapspartner selv. De siste års hendelser med diskusjoner om tvangsgifte har gitt mange foreldre et annet syn enn det de hadde fra før. Norskpakistansk ungdom vil gjerne ha en med samme bakgrunn som seg selv, altså en som også har vokst opp i Norge, og foreldrene har begynt å forstå dette. Men de mener fortsatt at de bør velge en med pakistanske røtter og med samme religion.
Både mor og far er foreldre. Det er derfor viktig at begge to har kontakt med skole og barnehage. Det må ikke bare være fedre som går på møter og deltar. Selv har jeg ikke barn, men jeg ser hvordan mine tantebarn har foreldre som begge stiller opp, og dette mener jeg er riktig.
Generalisering
Jeg synes det er trist og vanskelig å bli omtalt som terrorist fordi jeg er muslim. I det hele tatt er generalisering en uting. Dette gjelder for alle i alle land. Generalisering er vel et menneskelig trekk, men det er jo like vondt og galt for det. Dette er derfor noe vi bør passe oss for og jobbe i mot. Samtidig er vi alltid vårt lands ambassadører, det er også noe å huske på.