Lars Roar Langslet
Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen, død 18. januar 2016 i Oslo) var Høyrepolitiker, forfatter og idéhistoriker. Han ble i 1981 Norges første kulturminister.
Han var sønn av forretningsfører Knut Langslet (1887–1976) og Alma Helene Fagerli (1897–1973).
Langslet vokste opp i Nes i Hallingdal. Som tolvåring begynte han å skrive i lokalavisen Hallingdølen. Han brevvekslet også med blant annet Knut Hamsun og Herman Wildenvey. Langslet tok examen artium på Hønefoss gymnas i 1953, og begynte så å studere ved Universitetet i Oslo. Han meldte seg inn i Den konservative Studenterforening, og tok raskt en lederrolle i det verdikonservative studentmiljøet. I 1957 var han initiativtager til Minervas Kvartalsskrift, hvor han var redaktør fram til 1968. Blant de han samarbeidet med i Minerva var Francis Sejersted og Knut Bøckman. I 1960 ble han leder (Formand) i Det Norske Studentersamfund, som en av de siste konservative lederne før ml-bevegelsens hegemoni tok til. Han ble cand.philol. og magister i idéhistorie på en avhandling om den unge Karl Marx.
Fra 1962 til 1964 var han redaksjonssekretær i riksmålsavisen Frisprog. Han ble så forskningsstipendiat og deretter vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo. Det var i denne perioden at han konverterte til katolisismen; han ble opptatt i kirken i 1963, og dette ble en viktig del av hans liv. Han engasjerte seg i kirken, blant annet ved å lede arbeidet med oversettelsen av messeboken Missale Romanum fra latin til norsk og som leder av komiteen som tilrettela for pave Johannes Paul IIs besøk i Norge. Han var også salmedikter, og fikk med tre av sine salmer i den katolske salmeboka Lov Herren. Han hadde sin faste kirke i St. Dominikus kirke i Oslo.
I 1969 begynte hans rikspolitiske karriere da han ble valgt inn på Stortinget på Høyres Osloliste. Langslet satt på Stortinget fram til 1989. I den første perioden var han nestformann i Kirke- og undervisningskomiteen, der han blant annet arbeidet med loven om private skoler og en språkmelding basert på innstillingen fra Vogt-komiteen. Han var formann i Kirke- og undervisningskomiteen fra 1973 til 1980. Langslets arbeid der bidro til økt oppslutning om Høyre ved valgene i 1977 og 1981. Saker som spesielt trekkes fram er hans forsvar for karakterer i skolen, voksenopplæringsloven og arbeid for å oppheve kringkastingsmonopolet. I abortsaken markerte han seg som motstander av fri abort, og sammen med blant andre Svenn Stray forsøkte han å fremme et mer restriktivt forslag. Dette lyktes ikke, og Langslet måtte akseptere at Høyre fristilte sine representanter i saken.
Da Kåre Willochs regjering tiltrådte i 1981 ble Langslet kultur- og vitenskapsminister. Årsaken til at han fikk denne tittelen, og ikke ble kirke- og undervisningsminister slik det hadde vært vanlig, var at han som katolikk ikke kunne være kirkeminister. Her fortsatte han sitt arbeid for å oppheve kringkastingsmonopolet. Det ble gitt dispensasjoner fra NRKs enerett, slik at nærradio og lokalfjernsyn kunne starte opp. Konsesjonene som ble gitt ga erfaringer som ble lagt til grunn da den nye medieloven kom i 1984. Han fikk også innført fast statsstøtte til private høyskoler, og han sikra NTHs selvstendige stilling. Universitetet i Tromsø ble utvida med nye fag, mens Universitetet i Oslo fikk et preklinisk bygg som lenge hadde stått på vent. Langslet sørga også for å styrke forskningsrådene, og han fikk overtatt fordeling av forskningsmidler som tidligere hadde sortert under forskjellige departement. Av kulturtiltak i hans tid som statsråd kan nevnes nybygg for Det Norske Teatret, gjenreising av Nationaltheatret etter brann, Kulturhuset i Tromsø med Hålogaland teater, et samisk kulturhus i Karasjok og nybygg for Norges Musikkhøyskole. I kraft av sitt statsrådsembete var Langslet fast medlem av Nordisk Ministerråd, og han brukte mulighetene som lå der til å styrke Norges stilling som kulturnasjon på den internasjonale arenaen.
Langslet hadde planlagt å trekke seg fra politikken i 1989. Tanken var da at han skulle bli sittende i regjering ut denne perioden, men i 1986 måtte regjeringen Willoch gå av. Dermed var det tilbake på Stortinget for Langslet, og ettersom komiteplassene var fordelt måtte han nøye seg med administrasjonskomiteen. Dette betydde langt mindre arbeid enn tidligere, og fritiden ble brukt til å skrive. Han ga blant annet ut essaysamlingen Keiseren og eplekvistene i 1987 og en biografi over John Lyng i 1989.
Etter stortingsvalget i 1989 ble Langslet kulturdirektør i Oslo kommune. Der var han et års tid, før han ble medarbeider i Aftenposten. I 1997 ble han statsstipendiat. I denne perioden skrev han flere kongebiografier, om Olav V, Olav den hellige, Christian IV og Christian Frederik. I boka om Olav den hellige fikk han rik anledning til å få vist sitt katolske ståsted. Han ga også i 1994 ut den selvbiografiske og humørfylte Fra innsiden om sin tid i politikken.
Fra 1995 var han preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, der han hadde vært medlem siden 1965. Da han ble valgt inn var han det yngste medlemmet noensinne. I 1999 skrev han Riksmålsforbundets historie, I kamp for norsk kultur. Riksmåls-bevegelsens historie gjennom 100 år. Han ga videre ut en biografi over Ludvig Holberg i 2001 og en over Sigurd Ibsen i 2004. Omkring 2006 ble han rammet av kreft, men ble frisk etter operasjon. I 2013 ga han ut Tanker om tro, der han beskrev sin katolske tro. Hans siste bok ble Søkelys, en samling essays, taler og portretter som ble utgitt i 2015, et par måneder før hans død. Da hadde han igjen vært kreftsyk i noen måneder. Selv om han var svært syk kunne han bo hjemme, der hans venn Somchit Kanokhong pleide ham.
Langslet ble kommandør av St. Olavs Orden i 1996, og han mottok også en rekke priser og utenlanske ordener.
Lars Roar Langslet er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Litteratur
- Lars Roar Langslet på begravdeioslo.no.
- Eidsvig, Bernt I.: Minnetale over Lars Roar Langslet på Den katolske kirkes hjemmeside.
- Eidsvig, Bernt I.: Preken i requiemmessen for Lars Roar Langslet på Den katolske kirkes hjememside.
- Heyerdahl, Niels: Minnetale over Lars Roar Langset på Den katolske kirkes hjemmeside.
- Thyness, Paul: Lars Roar Langslet i Norsk biografisk leksikon.
- Lars Roar Langslet i Historisk befolkningsregister.