Kirkeordinans. Som en følge av vedtakene på riksmøtet i København høsten 1536 ble den gamle kirken avskaffet, og kongen fikk ansvaret for å skaffe landet en ny kirkeordning etter mønster av den lutherske reformasjonen. Arbeidet med en ny kirkelov skjøt fart etter nyttår 1537, og denne såkalte kirkeordinansen fikk lovs kraft 2. sept. samme år. Ettersom den nye kirkeloven var på latin, ble det snart behov for en dansk oversettelse. En slik, med mindre revisjoner, ble vedtatt i 1539. Det hadde vært meningen å utarbeide en egen kirkeordinans for Norge etter den norske kirkens fall i 1537, men som en midlertidig ordning ble den danske kirkeordinans av 1539 innført som norsk kirkelov etter forhandlinger med nordmennene den samme sommeren. En egen kirkeordinans for Slesvig-Holsten bygd på den danske 1539-ordinansen ble vedtatt i 1542.
Tanken om en egen norsk kirkelov ble imidlertid ikke glemt, og i 1604 ble det nedsatt en kommisjon bestående av landets fire superintendenter til å utarbeide egen norsk kirkeordinans. Kommisjonsutkastet ble imidlertid ikke godtatt av myndighetene i København, som overtok det videre arbeidet med kirkeloven. En egen norsk kirkeordinans, i det meste identisk med den danske, ble vedtatt i 1607. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
