Berede, eller berette, betegner prestens forberedelse til syke og døende. I middelalderen var den siste olje til døende (unctio extrema) et eget sakrament (se dette) som skulle utdeles av sognepresten. Prestens besøk hos den døende kalles gjerne sognebud. Etter reformasjonen betegner bereding allment prestens forberedelse av nattverden til menigheten, spesielt sognebud med skriftemål, syndsforlatelse (absolusjon) og nattverdutdeling til den syke. Presten skulle prøve den syke, men også formane og trøste under lidelsen. De kirkelige bestemmelser forutsetter at også andre enn presten er til stede, og at bereding skjedde med bruk av duk og lys. Mange kirker hadde egne sett med disk og kalk (se dette) til bruk ved bereding («sognebudssett»). Å berede døende ble regnet som en presserende oppgave for presten, som ikke uten tvingende grunn skulle nekte å dra i sognebud (sml. Christian 5. norske lov 2-7-3ff); heller ikke fattige skulle fratas retten til bereding (s.st. 3-12-28). I spesielle tilfeller, særlig ved alvorlig sykdom, kunne nattverden endog utdeles uten skriftemål (Kirkeritualet 1685). Berede kan også benyttes om prestens forberedelse av dødsdømte og hardt straffede forbrytere. Om dette fantes egne bestemmelser. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
