Bindingsverk, byggeteknikk, i Norge brukt vesentlig i byhus. Bindingsverkets bærende ledd er loddrette, opprinnelig jordgravde stolper, som i nyere tid vanligvis hvilte på stein eller sviller. Stolpene var forbundet parvis på tvers av huset ved hjelp av tverrbjelker og var øverst tappet opp i en langsgående bjelke (dansktagrem, m.). Bindingsverk lignet således på stavkonstruksjon (se stavbygging), men hus i bindingsverk hadde ikke side-skuter, og sammenføyningene mellom stolper, tverrbjelker og langbjelker var utført på andre måter.
I veggflatene mellom stolper, svill og tagrem var det som regel satt inn noe mer tømmer. Det kunne være
a) langsgående bjelker midt på veggen, som var felt inn i stolpene og gikk over flere fag (dansk sidebånd o.l.),
b) korte bjelker som forbandt to nabostolper (dansk løsholt),
c) vertikalt tømmer (dansk dukker) mellom løsholt og svill (dansk fodrem), eller mellom løsholt og tagrem,
d) ved hushjørnene dessuten ofte skråstivere. Resterende mellomrom kunne fylles med gråstein eller murstein, med flettverk av kvist påklint leire, eller med liggende planker som var notet inn i det stående tømmeret (dansk bulhus, jamfør laveggshus). H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
.jpg)
