Budstikke, d.e. en stikke eller hylse, oftest av tre med en jernpigg slik at den kunne festes i dørkarmen eller veggen. Når folk skulle kalles sammen til ting, forsvar av landet eller andre viktige fellestiltak, ble budstikke båret fra gård til gård med bud om dette. I de eldste tider ble budskapet gitt muntlig, men i løpet av foreningstiden ble det vanlig å legge ved skriftlig melding.
Dette budbringersystemet var av vital betydning både for myndigheter og bygdefolk, fra middelalderen og langt inn i moderne tid. Frostatingsloven hjemlet således en rett for bøndene til å organisere motstand ved hjelp av budstikke mot den kongen som truet lov og rett (NglL I s. 172f.) Selv om Frostatingslovens «opprørsparagraf» forståelig nok ikke ble tatt inn i Magnus Lagabøtes landslov, fortsatte bøndene inntil langt ut på 1500-tallet å mobilisere motstand ved hjelp av budstikke, og det på tross av stadige forbud fra lokal så vel som fra sentral øvrighet. Budstikkebruken var regulert ved en rekke detaljerte lovbestemmelser: (Landsloven III, 12, 14, VII, 23, 46, 53–57; C.4. no. lov II, 12, 14, VI, 51–57; C.5. no. lov 1–3–9, 3–12–7, 8, 24). I løpet av 1700-tallet kom budstikka mer og mer ut av bruk til fordel for lysing av viktige meldinger fra prekestol eller kirkebakke, men ennå på 1800-tallet var budstikke i bruk enkelte steder. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
.jpg){kind=small}
