Leksikon:Degn

Degn (dansk av latin diaconus; formen diakon forekommer også, men langt mer sjelden enn degn.).

I. Etter reformasjonen vanlig betegnelse på klokker/kirkesanger/kirketjener. Degnen, som var lekmann, skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesangen og undervise ungdommen i katekismen. I 1552 ble det bestemt at degnen skulle få en gård av sognekirkens gods (NRR I s. 151), dess­uten skulle bøndene yte ham en «frivillig» gave, kalt degnerettighet eller klokkertoll. Denne ble snart en fast avgift. Klokkerens inntekter varierte mye fra distrikt til dist­rikt.

Det krevdes ingen formelle kunnskaper for å bli degn, men vedkommende skulle helst ha litt boklig lærdom. I bykirkene var det ofte studenter som gjorde tjeneste som degn, på landet var det vanligvis en av bøndene, og helst en som var lesekyndig og hadde brukbar sangstemme. Den første tiden etter reformasjonen deltok menigheten i valget av degn, men på 1600-tallet tilfalt utnevnelsesretten biskopen alene.

Da skolevesenet kom inn i fastere former på 1700-tallet, fikk degnen stadig mer å gjøre med undervisningen av ungdommen. Degnen kunne også føre kirkebøkene for sognepresten. På 1800-tallet ble det bestemt at klokkerstillingen normalt skulle være knyttet til en bestemt lærerpost.

II. Degn ble også brukt om elever ved latinskolene, jf. pebling.

III. Se også under domkapitel om dekan og dekanat. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.