Jekt eller råseiljekt var den største nordnorske fartøytypen, brukt dels som føringsbåt til fiskeværene i Lofoten, dels til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen (se Bergensseiling og bygdefar). Jekten var uten dekk, bred og lav, avskåret bak (plattgatt), med en skanse akterut (kahytt eller veng med dekk over), og høy forstavn. Jekten var klinkbygd, vanligvis av furu. Riggen besto av én mast med ett råseil, opprinnelig av vadmel eller klede. Jekten var vanskelig å krysse med, og egnet seg dårlig i trange farvann. Jekten skulle være på over 20 lester', men var ofte mer, helt opptil 60. Jekten egnet seg særlig godt som fraktebåt for de nordnorske hovedartiklene tørrfisk og tønnegods (tran og rogn), og kunne ta opptil 9000 våger last. Fordelen med det åpne lasterommet var at den lette tørrfisken kunne stues langt opp i skipet, høyt over rekka. Lasten ble bare dekt med løse treflak, og på sidene ble det reist skott for å hindre sjøskvett (opprinnelig løse sidebrett, siden fast tømret, bred gang mellom bakke og skanse). Til mannskap trengtes ofte 12 karer, på de mindre jektene 7–10. Jekten synes fullt utviklet på 1500–1600-tallet, og var i bruk så lenge Nordlandshandelen (se dette) gikk i sitt gamle spor, til henimot 1900. De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, ofte av sjøsamene, noen også i Møre og Trøndelag. Jamfør håsete og skipper. H.D.B.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
