Leksikon:Konfirmasjon
Konfirmasjon (latin confirmatio, ‘stadfestelse, bekreftelse’, norrønt ferming f., dansk fermelse) var i katolsk tid et sakrament som bare biskopen kunne forvalte. Man regnet med at konfirmantens dåpsnåde ble forøkt gjennom konfirmasjon. Vanlig konfirmasjonsalder var 6–12 år. Konfirmasjon var ikke nødvendig og fant helst sted i forbindelse med biskopens visitasreiser. Vi vet for øvrig lite om bruk av konfirmasjon i Norge i middelalderen.
Reformasjonen avskaffet konfirmasjonen som sakrament, og selv om ikke konfirmasjonen, som nå kunne forvaltes av enhver prest, ble opphevet, ble den mer sjelden enn tidligere. Konfirmasjonen ble etter hvert knyttet til de unges kristendomsopplæring. Pietismen ga konfirmasjonen en renessanse i Danmark-Norge. Kongelig forordning av 13. januar 1736 innførte tvungen konfirmasjon. Nær knyttet til innføringen av konfirmasjonen var arbeidet med en allmueskole. I 1759 ble det bestemt at alle skulle være konfirmert innen fylte 19 år.
II. Generelt brukt om stadfestelse, særlig kongelig stadfestelse av utnevninger, testamenter og annet. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |