Kvann (angelica archangelica), plante brukt som nærings-, nytelses- og legemiddel. Som næringsmiddel har denne fjellplanten vært regelmessig brukt i flere landsdeler, kanskje spesielt i Nord-Norge. På Vestlandet var det tradisjon i mange bygder at kvann (heimekvann, i motsetning til fjellkvann) ble dyrket i spesielle kvannegardar eller kvannehagar på gårdene. Det var bladstilkene og eventuelt den unge blomsterstilken som ble spist, etter at man hadde flådd av skinnet. Som nytelsesmiddel ble både stilk og rot benyttet, rota blant annet som surrogat for skråtobakk, tørket rot og blad som tobakkserstatning. Medisinsk ble nesten bare rota brukt, oftest mot diaré, kolikk og andre magesmerter, og helst på brennevin; den ble for øvrig også brukt som brennevinskrydder. Forebyggende brukt mot skjørbuk. Husdyr, særlig kyr etter kalving, kunne gis kvannelåg for at de skulle komme seg. Blomstrende kvann er i mange tilfeller blitt kalt sløke, men dette er egentlig navn på en beslektet plante, angelica silvestris, som har vært brukt i mangel av kvann. (Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon s. 202–222.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
