Ljå. Til fram på 1800-tallet ble ljåer i de fleste distrikter som regel ikke slipt. Kvessingen skjedde på den måten at ljåen ble glødet og eggen først hamret ut med pennen på en hammer, deretter brynt. Ljåer framstilt slik kaltes dengsleljå eller tynsleljå.
Orvet hadde lokalt varierende lengde og fasong. På Østlandet og nord for Dovre bruktes langorv av forskjellige typer, på Sør- og Vestlandet samt i Finnmark som regel stuttorv, også det i ulike utforminger. Alle langorv og de fleste stuttorv ble ført med begge hender, men i en del Vestlands-bygder, der orvet var særlig kort, førtes ljåen med én hånd. I noen av disse bygdene (bl.a. Voss) holdt de graset opp mot ljåen med en liten sopelime (dott, m., sopel, m., e.l.) når de slo. Den korteste orvtypen var i nyere tid i bruk som skurdredskap i Setesdalen og enkelte Telemarks-bygder. Tidligere var den kanskje mer utbredt også som slåtteredskap. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
