Leksikon:Prestegjeld
Prestegjeld (historisk sett «det distrikt som gir en prest ytelser»), embetsområde for en prest som har fulle plikter og retter (sogneprest). Betegnelsen prestegjeld forutsetter den etterreformatoriske embetskirkeordning, der kirkens lokale organisering hadde ett prinsipp: all geistlig betjening av menigheten skjedde ved og gjennom den prest som hadde et geografisk avgrenset tjenesteområde. Dette prinsipp var også vanlig i middelalderen, da menighetene ble betjent av sin sogneprest, som hadde plikt til å være i sitt distrikt og ikke minst døpe og motta skriftemål straks dette trengtes. Det var likevel ikke det eneste prinsipp, både fordi sekulærgeistligheten (se prest) var mer differensiert og fordi regulærgeistligheten og tiggermunkene betjente områder større enn ett sogn.
Et prestegjeld kan utgjøres av ett eller flere sogn (norrønt sókn, f., av sœkja, verb, ‘søke’, dvs. det distrikt hvis beboere søker til en kirke). Har prestegjeldet flere sogn, bebos i regelen hovedsognet av sognepresten og har hovedkirken, mens annekssognet har egen annekskirke. Prestegjeld og sogn kan også ha hjelpekirker, kapeller, som søkes av deler av prestegjeldets beboere. Inndelingen i sogn eller prestegjeld ble som del av biskopenes plikt og rett utformet i middelalderen, da man stilte krav om at sognet måtte ha kirke, kirkegård og prest.
Middelalderens sogneinndeling ble i hovedsak beholdt ved reformasjonen, men Kirkeordinansenes (1539, 1607) krav til prestens inntektsgrunnlag medførte en rekke sammenslåinger, og mange tidligere sogn ble omgjort til annekssogn. (Prosessen med nedleggelse av kirker og omgjøring av sogn til annekser (annektering) hadde imidlertid vært i gang siden svartedauen, se kirkehus.) Det nye prestegjeldsystemet utkrystalliserte seg i hundreåret etter reformasjonen som følge av denne prosessen.
Prestegjeldet avgrenset prestens og menighetens plikter og rettigheter; den norske kirkeordinansen 1607 bestemte at presten ikke kunne forlate prestegjeldet uten overordnet tillatelse, og han kunne heller ikke utføre embetshandlinger i andre prestegjeld enn sitt eget. På den annen side var prestegjeldets beboere henvist til å la seg betjene av sin egen prest. C.5. no. lov bestemte at ingen prest skulle ha ansvar for flere kirker enn han kunne betjene på en forsvarlig måte (2-4-1). I Norge gjorde praktiske forhold det vanskelig å ha hyppig betjening av alle kirker i store prestegjeld, men myndighetene kom med flere senere bestemmelser for å sikre så regelmessig betjening som mulig (sml. reskr. 21/11 1738, 1/4 1740, 2/3 1742). Se kart over prestegjeldsinndeling for Østlandet og Trøndelag ca. 1650 s. 324–31, jf. tilsv. kart over skipreider og sogn (s. 383–90) og tinglag og sogn (s. 450–52) i kyst-Norge. A.B.A.
Østfold - prestegjeld ca. 1648 og kommuner 1998
Akershus og Oslo - prestegjeld ca. 1648 og kommuner 1998
Hedmark - prestegjeld ca. 1647 og kommuner 1998
Oppland - prestegjeld 1647 og kommuner 1998
Buskerud - prestegjeld 1647 og kommuner 1998
Telemark - prestegjeld 1647 og kommuner 1998
Sør-Trøndelag - tinglag/prestegjeld 1647 og kommuner 1998
Nord-Trøndelag - tinglag/prestegjeld 1647, manntall 1647 og kommuner 1998
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |