Leksikon:Røykovn
Røykovn, ildstedstype som i løpet av et langt tidsrom fra senmiddelalderen til ca. 1800 avløste åre (s.d.) over det meste av strekningen Ryfylke–Nordmøre. Røykovner har dessuten vært i bruk i Nord-Norge og blant innvandrede finner på Sørøstlandet.
Røykovnen sto i et hjørne av rommet og var som regel bygd opp av gråstein og leire. Den hadde form som en mannshøy, firkantet kasse med (stort) hulrom og med munning ut mot stua. Foran munningen var det murt opp en forholdsvis bred avsats (grue, f.) med en fordypning på midten. Det ble fyrt kraftig i røykovnen to ganger daglig, morgen og kveld, og når ovnen var godt oppvarmet, ble glørne rakt fram i grua, slik at en kunne koke på dem. Grytene hang i en skjerding (s.d.). Toppen av røykovnen var flat og ble brukt til å tørke korn og malt på.
Den bredsiden av røykovnen som vendte ut mot stuerommet, var oftest kledd med en plankevegg (ovnsbolk, m., ovnsbrik, f.), i forkant avsluttet ved en stående planke som raget noe opp over toppen av røykovnen. Øverst var denne planken ofte utstyrt med karveskurdsornamentikk; den kunne også ha form av et stilisert mannshode. Den er bl.a. kalt kallhovde m., eller n., mannaukje, m., ovnkall, m.
I Romsdal og på Nordmøre har røykovner hatt lavere åpning enn lenger sør, og røykovnene ble her i 1800-årene ofte utstyrt med pipe og kalt kåpeovn. Det er ellers kjent at røykovner også andre steder i 1700-årene kunne få røykledning (av tre, kalt kåpe, f.), men normalt har røykovner krevd ljore (s.d.). H.W.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |